I dag starter Birkebeinerrittet med FredagsBirken og UltraBirken – og i morgen begynner jakten på merket! For de som er nervøse dagen før dagen – her er noen artikler jeg har skrevet som kan være til hjelp (eller ikke):

• Konvensjonelle tips før sykkelritt
• Ukonvensjonelle tips før sykkelritt
• Dagen før rittdagen
• Og ikke minst… Slik mislykkes du i Birken!

Kort fortalt: Nå er det for sent å gjøre noe med både form og utstyr. Har du trent fornuftig og kroppen er forberedt, blir turen til Lillehammer flott. Hvis du ikke har trent og/eller er i dårlig form, blir nok turen litt tyngre, men det er likevel en flott folkefest – så det er bare å suge til seg stemningen!

Selv dropper jeg rittet da jeg ikke trives i terreng (eller grusvei, som det strengt talt er i Birken) – men det er mulig jeg tar turen til Sem for å sykle Dokka Rundt i stedet. I den forbindelse kom jeg over det jeg mener er det klart morsomste Hitler-parodien på YouTube (vittig gjort, Tobias Torrissen!) – denne videoen kommer garantert til å få deg til å trekke på smilebåndet!

Jeg ønsker alle deltakere i helga lykke til!

Snart er sykkelsesongen over – kanskje tiårets mest solfylte sommer? – og treningslystne syklister står mellom flere alternativer:

• Emigrere til Gran Canaria (vanskelig for den jevne gjeldsslave)
• Ta opp alternativ trening (zumba på treningssenter høres jo eksotisk ut)
• Vintersykling (for de som liker å tro at de er hardere enn Sean Kelly)
• Rulla i kjelleren (jerndisiplin kommer godt med)

For min del er rulla det opplagte valget, og etter årevis med prøving og feiling med underholdning på rulla oppdaget jeg i fjor at The Sufferfest-videoene fungerer veldig bra. Disse videoene legger opp til intervall- og hardøkter av forskjellige slag, og for min del har videoene bidratt til at rulleøktene har blitt bedre og mer fokuserte. Favoritten er “Rubber Glove”, som jeg kjører med jevne mellomrom – også på sommeren – for å måle terskelwatten min.

De 17 eksisterende videoene er ikke spesielt godt egnet om man skal ta seg en rolig økt på rulla, men nå lanserer The Sufferfest sammen med den eminente nettsiden CyclingTips videoen “Elements of Style”. Denne 40 minutter lange videoen fokuserer på teknikk på en systematisk måte. Tanken med videoen er å bruke den ukentlig, og over tid vil man bli mer bevisst på tråkk og sittestilling samtidig som man får gjennomført en rolig økt på rulla. Skaperen av videoen har derimot – og heldigvis – ingen ambisjon om å forvandle deg til den neste Contador; fokuset er på å terpe på de enkle tingene. (Det går likevel an å tenke seg at Chris Froomes usedvanlig fæle (men likevel effektive) stil kunne hatt godt av en gjennomgang…)

Det virker logisk å bruke vinteren på å terpe på de små ting som rundtråkk, kadens, trene bein hver for seg, eksperimentere med sittestilling, og så videre – og hvorfor ikke kombinere det med en rolig økt på rulla?

Jeg snurret filmen i ettermiddag, og sitter igjen med følgende:

• Teorien som gjennomgås er basic: Rundtråkk, sittestilling og muskelbruk forklares tydelig, både grafisk og muntlig. For de av oss som har syklet en del vil ingenting komme overraskende på, men jeg merket likevel at jeg kan ha godt av å tenke på hvordan jeg sitter og trår. Om det kan gi meg et par watt ekstra i løpet av vinteren, så tar jeg det.
• Både opptak og musikk er inspirerende, og kommentatoren (Carlton Kirby fra Eurosport; de færreste av oss kjenner nok til ham) er langt mer behagelig å høre på enn den jevne spinninginstruktur.

Konklusjon: Skal man kjøre en rolig økt på rulla, vil “Elements of Style” være minst like fornuftig som noe som helst annet. I beste fall vil den bevisstgjøre deg på små ting som kan utgjøre en forskjell, og i verste fall er det god bakgrunnsunderholdning.

Trailer til videoen nedenfor – besøk The Sufferfests nettside for mer informasjon.

PS. Har du Strava Premium, har du også tilgang til tre Sufferfest-videoer gratis (“Fight Club”, “Revolver” og “Rubber Glove”).

I dag vant Albert Contador årets Vuelta a España, og Halden CK arrangerte fellesstarten Femsjøen Rundt. Jeg har aldri deltatt i dette paddeflate rittet, men fordi jeg i 2014 hadde et mål om å prøve ritt jeg aldri har syklet før – og fordi været var eksepsjonelt flott! – ble det til at jeg tok turen inn i Østfolds dype skoger.

Forberedelser

Vanligvis starter jo ritt tidlig på dagen, men arrangørene valgte å sette starten til 13:30 – så dagen startet rolig med kaffe før jeg hev meg i bilen med Kjetil og Mikael på vei til Hjortsberg skole i Halden.

Chris Froome klarer seg etter sigende med en dobbel espresso i sin “finish bottle”. Jeg startet dagen med det samme.

Vel framme med én times margin til start var det bare å stille seg i kø for å hente startnummer, og på vei til sekretariatet kunne man høre de vanlige bekymringsmeldingene av typen “så du beina hans eller?!” og “faen, jeg må finne et sted å drite”. Nervene begynte å sette seg hos de fleste av oss. Business as usual, med andre ord.

På vei til å hente startnummer til Femsjøen Rundt. Mikael (helt til høyre) hadde lite tro på at klatreskills etter en uke Haute Route i Pyreneene ville være til hjelp i dag.

Mens vi festet startnummer og snakket om hvordan vi skulle ta en Cancellara etter fem kilometer og kjøre solo til mål, oppdaget Kjetil at han kanskje burde skiftet bakdekk for lenge siden – som bildet nedenfor viser – men nå var det uansett for sent. Hvis dekket har holdt helt til nå, må det vel også holde i 11 mil til?

Sånn ser et dekk ut når det er i ferd med å gå opp i liminga.

Startskuddet går!

I fjor var det cirka 200 som fullførte rittet, men i år var det altså deltakerrekord og to puljer måtte til. Jeg foretrekker fellesstartritt med mindre felt enn det som samlet seg utenfor Hjortberg skole, og begynte å bekymre meg for alle de potensielle veltene som kunne oppstå da hørte hvor mange som stilte til start.

Mikael snappet opp bekymringen min og mente bestemt at her kom det til å bli mye knall og fall. Stemningen var imidlertid upbeat og spent i startområdet – og jeg tror det må ha vært rundt minst et par hundre syklister i pulje 1. Resultatlista tilsier 170-180 fullførte totalt, men det må da ha vært mange flere…!?

Feltet rett før start under Femsjøen Rundt.

De første 2-3 milene gikk veldig greit, og selv om vi fikk beskjed om å ikke ligge i venstre veibane, ble det likevel til at vi lå bredt over hele veien. Som den defensive syklisten jeg er, ble jeg liggende mye bak i feltet – og her var det mye rullering etter hvert som man knivet seg frem i feltet.

Løypa er helt flat og det var dermed ingen kneiker eller utforkjøringer som kunne splitte feltet. Resultatet var at den første halvdelen ble syklet i rundt 40 km/t uten at feltet ble betydelig splittet. Like før den første timen var over gikk en stakkar fra Moss CK (?) i bakken midt i feltet, men heldigvis ble ingen flere revet ned. Det så imidlertid ut som han hadde det så vondt at jeg blir overrasket om han faktisk kom seg på sykkelen igjen. Ønsker ham god bedring i alle fall! [Jeg har i ettertid fått høre at ulykkesfuglen faktisk kom seg på beina og syklet tilbake til Halden - stor kudos!!]

Rett etter den første timen var passert var det noen sterke bein fremst som satte opp farten noe voldsomt, og etter noen minutter med å henge etter som et slips bak tenkte jeg “dette gidder jeg ikke i fem mil til”. Heldigvis roet det seg litt igjen, og pulsen falt. Ryktene sa at det var gått et brudd helt fremst, og at det ikke var noe vilje for å ta dem igjen.

Med 40-45 km igjen punget Kjetil – kanskje ikke overraskende når han syklet med et dekk med åpent sår! Jeg har sympati for stakkarer som punger og blir stående i ritt, så det var et enkelt valg å svinge over for å hjelpe med slangebytte og hente inn igjen feltet. Dessverre hadde ikke Kjetil med seg reserveslange, men forbipasserende Steinar Aas fra Re SK hadde hjerterom nok til å donere sin slange – som dessverre ikke hadde lang nok ventil for Kjetils Cosmic Carbon-felg.

Kjetil har punga med 40 km til mål – og søkte midlertidig asyl på Aremark Pukkverk.

Dermed ble Kjetil sittende igjen i grøfta ved Aremark Pukkverk mens jeg slang meg på hjulet til Lars Olav Tveito fra Blodsmak SK. Sammen kjørte vi utmerket lagtempo, plukket opp noen ekstra syklister, og kom trygt inn til Halden. Takk for bra følge, Lars Olav!

Lars Olav Tveito (Blodsmak SK) sleper på en liten gruppe, inkludert meg – lykkelig uviende om veltene lengre fram i løypa.

Personlig synes jeg denne halvdelen av rittet var mer avslappende selv om jeg måtte jobbe mye mer i front enn om jeg hadde surfet på halen til feltet. Med ingen frykt for velt er det bare å gi gass inn til Halden.

Vel opp den siste kneika til målgang tikket jeg inn på 2:48, som da var 20 minutter bak Per Nord fra Sagene, som ifølge den foreløpige resultatlista er Femsjøen Rundt 2014s raskeste mann – gratulerer!

Fra venstre mot høyre: Meg (2:48), Mikael Brunbäck (2:31) og Arne Grøndal (2:32).

It’s a wrap

Rett etter målgang var det bare for Mikael og meg å hive oss inn i Kjetils nye XC60 og kjøre så fort bilen tillot tilbake til Kjetil…

Halden CK har vært kjapt ute med å legge ut resultater, og oppfordrer alle til å gi beskjed dersom det er feil (klikk her for resultatsiden) – bra!

I etterkant fikk jeg vite at det hadde vært opptil flere velt mot slutten av rittet, og i Halden Arbeiderblad kan man lese om at tre havnet på legevakta med diverse skader og at 50-60 stykk var innblandet i velt. Nå er det jo sånn at fellesstarter er en risikosport, og shit happens, men det er uansett kjipt når det går galt. Uten at jeg er en ekspert på hvordan man legger opp til perfekte fellesstarter, er det et par ting arrangørene kan vurdere til neste år:

• Redusere puljestørrelsen. Seeding, Rittrank-poeng eller aldersbestemte puljer – bare man finner en måte å ha litt færre i hver pulje.
• Legge løypa via en bakke litt tidligere. Ved å legge inn noen bakker i starten kan man automatisk splitte feltet og dermed få mindre grupper ved et tidligere tidspunkt, slik som man ser i eksempelvis Askerrunden.
• Start tidligere på dagen.

Når det er sagt, Halden CK skal ha kudos for en fartsfylt løype på veier av høy kvalitet og med lite biltrafikk. Det var veldig hyggelig stemning i start-/målområdet, Halden er en hyggelig by å besøke, og ikke minst er det ekstra stas med så flott vær som vi hadde i dag. Bra avslutning på landeveisrittsesongen 2014!

Bilder og andre artikler

Landevei.no/Terrengsykkel.no sitt forum har selvfølgelig en tråd gående knyttet til årets ritt.

Halden Arbeiderblad har lagt ut noen bilder fra i dag (både landevei og MTB).

Geirs Sportsbilder på Facebook har lagt ut 150 bilder.

Som det gamle jungelordtaket sier: Uten Garmin-computer duger syklisten ikke. De fleste bruker en eller annen barfly-løsning for å feste computeren til sykkelen, enten ved å bruke den som følger med computeren eller ved å kjøpe en egen fra f.eks. K-Edge (les min test fra i fjor). Har du en integrert styre-/stemløsning – eksempelvis FSA Plasma, PRO Stealth, Most Talon eller Cinelli Ram – vet du at det er vanskeligere å få festet Garmin’en da en tradisjonell barfly ikke lar seg feste rundt styrets brede, ovale rør.

Nå er ikke akkurat integrert styre/stem veldig utbredt, så det er ikke så rart at det er vanskelig å skaffe barflys til denne typen styrer. Hverken FSA eller Garmin har en løsning (annet enn den med strikk og plastikk, som følger computeren), og googler du rundt vil du finne at Tate Labs’ BarFly Spoon selges til 150 kroner hos Bikeshop. Problemet er bare at den ikke finnes på lager, og besøker du Tate Labs’ nettside vil du ikke finne produktet i deres portefølje. Heldigvis kom jeg over en liten nettbutikk i England – RaceWare Direct – som har spesialisert seg på å lage blant annet Garmin-fester til alle slags styrer.

RaceWare sitt Garmin-feste for integrerte styrer koster £29,90, passer til Garmin Edge 200-, 500- og 800-seriene (ikke 1000), og tilbys i en rekke farger inkludert svart, hvit, gul, oransje, lys blå og mørk blå. Festet er laget i plast/nylon. Se produktsiden deres.

Jeg skulle selvfølgleig helst hatt den i grønn for å matche sykkelen, men hvit ble det nærmeste jeg kom noe som ville se bra ut på min Cannondale. Etter en rask runde på e-post med Martyn, som driver nettbutikken (god og kjapp service!) betalte jeg NOK 360 inkludert frakt for det hvite festet – og én uke senere ankom det en pakke fra RaceWare i posten.

Selv om jeg tydelig kjenner at festet er laget av plast, virker den solid nok. Skruene sitter godt i styret, og Garmin Edge klikker seg fint fast i festet sitt – det er i alle fall ingenting å si på hvor hardt den sitter. Jeg kunne tenkt meg at festet ble laget i et mer hardfør materiale enn nylon/plast, men det har nok ingenting å si i praksis.

Festet veier 29 gram, som er omtrent det samme som andre Garmin-fester.

Prismessig er den også på nivå med konkurrerende alternativer med sine 360 kroner inkludert frakt.

RaceWare var også raske på å svare på henvendelser på mail, betalingen via PayPal gikk smertefritt, og én ukes levering er helt akseptabelt.

Har du integrert styre/stem og trenger en holder til Garmin’en din så kan jeg i alle fall gå god for løsningen fra RaceWare!

RaceWares Garmin-feste for integrerte styrer finnes i flere farger og koster £29,90.

RaceWares Garmin-feste for integrerte styrer veier 29 gram inkludert skruer.

Undersiden av det integrerte styret må ha to gjenger som dette for å feste RaceWare-løsningen.

Sånn ser styret ut med Garmin-festet klart til bruk, sett fra siden.

Det er lettere å lese informasjonen på Garmin Edge når den er plassert litt frem.

Viktig at styre, styretape, feste og computercover matcher!

Aller først: Gratulerer til alle som gjennomførte de forskjellige distansene i Oslo Maraton i går! Ifølge resultatlistene var det totalt 17.200 som fullførte de forskjellige distansene i Oslo i helga, hvorav cirka 55% var menn og 45% var kvinner. Dette er jo vanvittige deltakertall! Til sammenlikning var det cirka 11.000 som fullførte de tilgjengelige distansene i 2010, så på fire år har Oslo Maraton vokst med godt over 50% – i all hovedsak på grunn av halvmaraton-distansen.

• Maraton: 2.265 fullførende, fordelt på 1.799 menn (vinnertid 2:21) og 466 kvinner (vinnertid 2.54).
• Halvmaraton: 9.098 fullførende, fordelt på 5.209 menn (vinnertid 1:02) og 3.889 (vinnertid 1:17)
• 10 for Grete: 5.801 fullførende, fordelt på 2.162 menn (vinnertid 29:59) og 3.639 kvinner (vinnertid 33:35).
• I tillegg var det 20 fullførende deltakere i NM Rullestol 10 km (vinnertid menn 24:50, kvinner 29:05) og 16 fullførende deltakere i NM i halvmaraton for funksjonshemmede (vinnertid menn 1:33, kvinner 1:41).

Hvordan påmeldingen skjedde…

Jeg er egentlig ikke så glad i å løpe, men gjør det for treningens og variasjonens skyld – særlig på høst og vinter. Etter en 25 kilometer lang løpetur på nyttårsaftenen i fjor tenkte jeg at dersom jeg løp så langt så uanstrengt på vinterføre, da må en helmaraton være piece of cake? Dermed utfordret jeg meg selv til å løpe Oslo Maraton og meldte meg på www.oslomaraton.no rett før kalkunen var ferdigstekt.

I vinter løp jeg jevnt og trutt, og hadde cirka 40 mil i beina da vi skrev mars. Jeg løp tomilsturer med en 45 kilo tung Chariot løpevogn på under to timer uten problemer og tenkte at Oslo Maraton på under 3:30, det skulle ikke bli noe problem.

Problemet – i den grad det kan kalles et problem – var at sykkelsesongen begynte. Det er så uendelig mye morsommere å ta en time på karbonhesten enn å knyte på seg løpeskoene. Hver gang jeg tenkte på at jeg burde prioritere en løpetur over sykkelen, sa syklisten i meg “mañana, mañana…”. De planlagte løpeturene mine var satt opp etter “African time” – ting skjer når de skjer. Helt frem til onsdag 17. september, da jeg endelig løp en times lang tur, var det “mañana” som gjaldt. Løpeturen var både treg og vondt – drømmen om å touche 3:30-tallet på Oslo Maraton ble nedjustert til å slå persen fra 2010 på 3:49. Jeg har jo heldigvis et greit treningsgrunnlag i bånn, og jeg har løp Oslo Maraton én gang før, så hvor gærnt kan det bli?

Oslo Rådhus i timene før startskuddene gikk.

Jeg klekker en plan

På Rådhusplassen, åstedet for årets løp, var det mange som gikk med det samme tomme, livløse blikket som haier har. Ikke så rart at man er preget av stundens alvor når 42 kilometer skal løpes. Starten ble i tillegg utsatt med 20 minutter, fra 09:30 til 09:50, på grunn av forsinket avvikling av et annet løp i forkant, så mange hadde nok brent unødvendige kalorier på en bortkastet oppvarming.

Den utsatte starten ga meg imidlertid tid til å klekke en plan for gjennomføring – utrolig nok, nå har jeg vært påmeldt siden nyttår, og fortsatt ikke tenkt ut hvordan jeg skal gjennomføre faenskapet! Jeg dro fram kalkulatoren på telefonen og regnet ut at for å løpe distansen på 3:30 måtte jeg ha en kilometertid på 5:00 min/km, og for å klare 4:45 måtte jeg ha en kilometertid på 5:21 min/km. 5:00 min/km er jo overkommelig, så jeg posisjonerte meg mellom fartsholderne for 3:30 og 3:45. Logikken var at jeg tenkte å følge 3:30-gjengen så lenge det går og eventuelt slippe dem hvis det går galt, og heller hive meg på 3:45-gjengen når de tar meg igjen. Alternativet var å legge meg bak 3:45-fartsholderen fra start og få det man kaller for en “behagelig reise” til mål – men dersom jeg skulle slippe 3:45-feltet ville jeg vært fortapt.

Dette dødfødte resonnementet virket 100% rasjonelt for meg. Jeg må ha hatt et haiblikk tommere enn noen andre på Rådhusplassen…

Den første mila

500 meter inn i løpet oppdaget jeg tre ting: Jeg hadde glemt å ha på meg pulsbeltet, jeg hadde ikke startet pulsklokka, og beina var stive som juling. Pulsbeltet var det for sent å gjøre noe med og hjertet slår nå uansett, pulsklokka starter man ved å trykke på knappen, og de stive beina får bare takke seg selv – her skal det løpes! Det gikk grisefort fra Rådhusplassen mot Skøyen med første kilometer på 4:09 og de påfølgende fem på 4:40-4:50-tallet.

Det gikk imidlertid også kjapt opp for meg at om jeg skulle bryte opp maratonen i mer motiverende delmål enn én og én kilometer. Dermed ble løpet brutt opp i fem delmål: Ei og ei mil, og til slutt to kilometer. Det gikk eventyrlig fort med kilometertider noe under 5:00. Jeg tenkte at for hver kilometer jeg løp på under fem minutter, så ville jeg få noen sekunder “i banken” som jeg kunne tære på til når beina ikke lengre klarer 5:00 min/km-farta. Og vips, så var vi på Aker Brygge for første gang. 3:30 er jo ikke noe stress; jeg var nesten motivert til å ta en selfie foran rådhuset og legge ut på Instagram!

Den andre mila

I løypas andre halvdel stabiliserte farten seg på rundt 5:00 min/km, og beina var plutselig ikke så stive lengre. Å løpe forbi Rådhusplassen på vei mot østsiden av Oslo var en fin opplevelse på grunn av de enorme folkemengdene som heiet oss frem. Slik var det ikke i 2010 da jeg løp sist – kudos til arrangøren for å tilrettelegge for stemning i løypa! Den glade stemningen avtok imidlertid etter hvert som vi jobbet oss bortover containerområdene fram til vending. Jeg ble passert av en dame med giga-hodetelefoner og den verste løpestilen jeg har sett – hun var så bakoverlent at selveste Ben Johnson ville sett ut som en krokrygget kjerring i forhold. Hvis det ikke er mer som skal til for å løpe fra meg, da burde jeg kanskje bli ved min (karbon)hest?

Brua fra Barcode over til Grønland var en tøff kneik, mens den ellers så slake stigninga rundt Botanisk Hage på Tøyen var plutselig reneste fjellet. Heldigvis var det jo bare å “rulle” i nedoverbakken tilbake til Barcode. Oppover Karl Johan begynte jeg å kjenne at kroppen ikke var henrykt over hva jeg påførte den, og jeg ble stresset av at selv om jeg holdt en kurant marsjfart, var det flere som passerte meg enn omvendt. Likevel, fortsetter dette så er jo 3:30-3:39 godt innen rekkevidde!

Den tredje mila

Det fine med Oslo Halvmaraton er at man løper én runde, som i arrangørens forsvar må sies å ha blitt mye finere nå enn den var noen år tilbake. Det dumme med helmaraton er at man løper samme runden to ganger. Dette er nok individuelt, men for meg er dette noe som trekker ned – det gir en “rykk tilbake til start”-følelse. Umiddelbart etter at vi forserte Rådhusplassen for andre gang begynte blæra å melde sitt behov for å tømmes. Dette presenterte meg for et dilemma: Skal jeg løpe to mil til med ekstra dødvekt og i tillegg ubehaget det medfører, men slippe at beina stivner mens jeg tisser? Eller skal jeg kvitte meg med litt unødvendig væske og håpe at beina tåler en kort pause? You just can’t win, can you?!

Rett etter Skøyen, ved 25-26 kilometer, konkluderte jeg med at jeg måtte lytte til naturen og tok en kort pause. Det skulle jeg aldri gjort; å komme i gang igjen var blytungt og kilometer-tiden krøp oppover mot 5:30. Etter at vi hadde gallopert forbi Frognerkilen ble det en kjapp stopp for å rive med seg en (i alle andre sammenhenger!) sær blanding bestående av Ali kaffe og Coca-Cola. På tross av hva man måtte tro – det var en deilig oppkvikker, og da vi kom til Aker Brygge var det cirka 14 kilometer igjen. Jeg begynte å tenke på nye delmål: “14 kilometer er litt over én times løp, det er jo ingenting – tenk én og én kilometer”!

Den fjerde mila

Forbi Rådhusplassen for andre gang var det nok lite sjarmørpoeng å sanke, men beina stampet videre. En dame som jeg stadig tok igjen ved drikkestasjoner – fordi hun alltid stoppet for å hente seg drikke, mens jeg lot være – hentet meg inn igjen før n’te gang. Jeg bestemte meg for at nå må jeg pokker meg få kilometertiden ned under 5-tallet igjen, og klemte ut en 4:24-tid midt mellom en haug 5:50-tider, og da vi endelig vendte ved 33 kilometer, da møtte jeg veggen. Jeg klarte å holde meg under 6:00 min/km i fire kilometer til, men da vi løp gjennom Grønland sa det pang. Jeg lurte på hva slags pervers idiot det var som har lagt løypa opp den groteske kneika rundt Botanisk Hage, og nedoverbakken på den andre siden var enda vondere for ryggen. På spørsmål om hva som er tøffest av å sykle Tryvann under 17 minutter og løpe over brua over til Dronning Eufemias gate, er det soleklare svaret at brua er tøffest. Hvem legger ei bru med opplevd 50% stigning midt i Oslo sentrum?? Jeg forbannet alle ingeniører og landskapsarkitekter rakt ned til Bjørvikas bunn. Folk med de snåleste kroppsfasonger og løpestiler skled forbi meg som om jeg sto stille, og plutselig forsvant 3:45 fartsholderen forbi meg også. “Helvetes fordømte møkkasport, dette skal jeg aldri, aldri mer være med på. Nå vil jeg bare i mål!”

Le Grand Finale

De siste to kilometrene ble drevet utelukkende av at jeg tenkte på alt jeg skulle spise på McDonald’s etter målgang. Alt som kunne krype og gå med startnummer på brystet passerte meg, og hadde det ikke vært for at jeg kunne se målområdet nærme seg, ville jeg trodd at jeg sto stille. Den slake nedoverbakken til Rådhusplassen var ren smerte, og selv om man tydeligvis er programforpliktet til å spurte de siste hundre metrene, ville ikke beina lytte.

Målpassering på 3:48. Jeg slo tiden min fra 2010 med 30 stakkars sekunder, men 30 sekunder er fortsatt et halvt minutt. Minimumskravet for Oslo Maraton var med andre ord innfridd med minste mulig margin.

Så vondt som dette var, er jeg 99% sikker på at jeg ikke kommer til å stille i ironman-konkurranser… Respekten for langdistanseløpere er fornyet og forsterket. Gratulerer til alle som løp 42 kilometer i helga – godt jobba, alle som en!

Nødvendig matinntak etter 42 min løp i Oslos gater.

Konklusjon

Oslo Maraton-arrangementet er blitt noe skikkelig stort og flott med årene, og skal man få med seg ett løp i året, så er dette så stort som det kan bli etter norsk standard. I år var vi heldige med været og forholdene, og løypa er forholdsvis inspirerende og relativt tilgjengelig for publikum. Man kan nok ikke regne med New York City Marathon-tilstander i Oslo, men jeg synes likevel løypa går innom mange av de mer severdige stedene og det var bra med musikk og folk.

Det er vanskelig å unngå bakker i Oslo, og trafikkavviklingen må også hensyntas, så alt i alt har jeg vanskeligheter med å se en bedre løype. At helmaraton må bli to runder er kanskje nødvendig.

Drikkestasjonene fungerte forholdsvis bra – jeg kunne imidlertid tenkt meg at gels også var gratis for de som ikke hadde Maxim-armbåndet. Dessuten var det en del kaos i målområdet, så her kan kanskje logistikken løses på en bedre måte.

Alt i alt må jeg si at arrangørene har gjort en god jobb, og når man ser hvor mye arbeid som legges ned for å gjennomføre løpet, er heller ikke påmeldingsavgiften særlig avskrekkende.

Som deltaker hadde jeg nok syntes at dette var langt morsommere om jeg hadde trent smartere i forkant, for maraton er en brutal distanse. Det er ikke som sykkel hvor man kan snylte på hjul og dra nytte av hverandre – i maraton løper man først og fremst med og mot seg selv. I så måte har jeg kun meg selv å takke for at det gikk som det gikk, og 3:48 er nok som fortjent. Dagens løp var et eksempel på forberedelser, planlegging og gjennomføring av suspekt klasse. Og sykkeltrening er nok bare til dels overførbart til løp.

I november 2015 løper jeg (hvis Gud vil!) New York City Marathon for andre gang; forhåpentligvis vil jeg ha tatt til vettet og faktisk trene litt mer løpsspesifikt før den tid – selv om jeg av erfaring ikke ville veddet på det.

Hvis du løp Oslo Maraton må du gjerne legge igjen en kommentar nedenfor!

Høsten er tiden for klubbmesterskap. Det er den ultimate muligheten for å sette klubbkamerater på plass og høste heder og ære – og dårlig skjult misunnelse. Konkurranseformen er sosial, ukomplisert, reglene er basert på “Gentlemen’s Agreements” og erfaringene oppsummeres som drøye røverhistorier når klubbenes julebord arrangeres noen måneder senere.

Lapskaus-gjengen til pers

Vennegjengen i Road Runner Racing – omtalt for lapskaus-treningen på Landevei.no i vinter – gjennomførte sitt mesterskap 24. september. Konkurranseformen var individuell tempo over 15 kilometer i Maridalen. Løypa gikk fra parkeringsplassen rett før den første nedoverbakken inn i Maridalen, til høyre etter ruinene og gjennom den veldig kuperte, smale og nyasfalterte veien rett øst for “hovedveien” bort til Skar, og fra Skar på vestsiden av “hovedveien” forbi Maridalen skole via Hammeren og tilbake til parkeringsplassen.

Enkle regler er det beste

Vi la opp til individuell start med 60 sekunders mellomrom, og startlisten tok utgangspunkt i Merida Ritt Ranking-score der de med beste score startet sist. Tidtakning var av den manuelle sorten, basert på tillit, men vi ble enige om å bruke Strava-segmentet “RRR Klubbmesterskap 2014″ dersom det mot alle odds skulle oppstå tvil.

Klubbgeneral Alexis Bjørnskau og undertegnede tok en runde gjennom løypa et par timer før start for å sjekke forholdene og markere med piler i veikryss og skrive motiverende slagord i asfalten på strategiske punkter – “Forza RRR”, “allez, allez”, osv. Alexis og jeg skrøt først av hvordan vi skulle mate bakkene med storeskiva og hvor mange watt vi skulle produsere, men når vi innså hvor tøff løype vi egentlig hadde langt opp til, kunne vi slå fast at det umulig ville bli en sekundstrid mellom deltakerne, og at det er mulig vi må ned på lilleskiva likevel…

Den stive kneika tilbake fra Skar – Cõte du Maridal – forseres lett av Alexis.

Miip, miip!

Skoovertrekk, hansker, løse ermer og strømper og hjelm skal helst matche. Om man ikke er rask, så kan man i det minste se rask ut. Som Alexis ofte sier, vi leker ikke sirkus! Da starten nærmet seg fikk et par nyvervede medlemmer utdelt klubbdrakt – denne påfugl-klubben vil nødig forbindes kompresjonstights og neongule pendlerjakker! Den lokale faunaen i Maridalen ble midlertidig skue til menn som skiftet lycra bak biler og busker – sikkert et nydelig syn!

Før start var det om å kvitte seg med mest mulig dødvekt: Drikkeflasker, mobiltelefoner, reserveslanger og annet ræl man har i lommer og festet til sykkelen ble dumpet i en haug ved start. Tissing i grøftekanter er obligatorisk. Det var ingen 0,75 liters flasker, sadeltasker, ventilhetter, påmonterte pumper eller annet fjas å se (heldigvis, vil motepolitiet si). Ett millisekund spart er ett millisekund tjent!

Alle sykkelklubber – og spesielt de nyere Oslo-baserte – liker å skryte av at de har de stiligste lagdraktene. With all due respect, RRR står ikke tilbake for noen!

Alexis viser hvordan man skal kle seg som RRR’er.

Cinq, quatre, trois, deux, un…

Totalt stilte 13 menn og kvinner til kamp. Én etter én raste deltakerne ned bakken inn i Maridalen. Jeg startet som syvende mann, med Peter og Dag som de to nærmeste foran meg.

Det var pokkers kaldt i Maridalen, og det tok meg nesten tre kilometer før jeg fikk pulsen opp fra 65% til 90% – men så holdt pulsen seg over 90% fra der og inn i mål. For å si det sånn: Kulde var ikke lengre et issue! Derimot sto syra ut av ørene og sikkelen hang nedover haken, og jeg var livredd for at Arne, Jonas og Marius – som startet ett, to og tre minutter etter meg – skulle ta meg igjen. Opp den to kilometer lange, stive kneika etter fire kilometer fikk jeg se ryggene til Peter og Dag, og bet tenna sammen for å ta dem igjen. Peter har nylig blitt pappa for andre gang, og at han – naturlig nok(!) – har prioritert sønnen sin fremfor karbongampen spilte heldigvis til min fordel. Peter er nemlig et monster på kupert terreng, så det var med en viss tilfredshet jeg passerte ham. Dag, derimot, var et seigere skinn å ta igjen, og jeg jaget ham helt inn til Skar før jeg endelig tok ham igjen i kneika ved 10 kilometer.

“Kun fem kilometer smerte igjen, så er det hele over” var alt jeg tenkte på mens jeg fløy over kneikene forbi skolen og ned igjen til “hovedveien” ved Hammeren. Den lille bakken opp til målgang gikk greit på storeskiva, og jeg klokket inn på 25:14.

Like etter raste Marius forbi, og vi som lå på asfalten ved mål skjønte at fjorårets klubbmester hadde forsvart tittelen sin i år også – han klokket inn på 24:27, som med god margin holdt til seier. I dameklassen var det litt tynnere deltakelse, hvilket betød at begge deltakerne havnet på pallen. Karoline trakk likevel det lengste strået med imponerende 28:13.

Simen, Marius og Erik tok alle pallplass – og “tilfeldigvis” sykler alle også på Cannondale SuperSix Hi-Mod Evo med Dura Ace… Og NEI, dette er ikke et skjult sponset innlegg, syklene er kjøpt for egne penger med underslåtte midler fra fellesøkonomien i heimen. Men vi tar gjerne i mot gratis sykler fra hvem det måtte være til neste sesong! :)

Uten ildsjeler og engasjement blir det lite action

På tross av fine karbonsykler, Rapha-klær og annet fancy utstyr er vi fortsatt avhengig av ildsjeler for å dyrke breddeidretten: Alexis hadde disket opp med Rapha-musetter fylt med vinflaske, mester-trøye og andre goodies til beste mann og beste kvinne, Alexis’ far Erik og Peters bror Fredrik stilte sporty opp som tidtakere, og sikre at alle startet til riktig tid og fikk riktig tid ved målpassering. Chapau og kudos til de tre! Man kan bare undres hvor mange idrettslag og klubber som holdes i live av de mange som ofrer det lille ekstra…

En kanonmoro konkurransekveld med venner ble avsluttet med en høytidelig premieutdeling.Det er jo tross alt dette amatørsykling skal handle om – konkurranse, samhold og moro – både for de som trener dødsseriøst og de som TROR de er seriøse, men som egentlig er reinspikka lapskausgutter og -jenter!

Erik Bjørnskau er den fødte tidtaker!

Resultater og slikt

Resultater – kvinner:

1. Karoline Teien Blystad: 28:13 – med god margin QOM om hun brukte Strava!
2. Cathinka Scheie: 34:11

Resultater – menn:

1. Marius Gjone Hannestad: 24:27 – og tok samtidig KOM’en på Strava!!
2. Erik Amit Nordlie: 25:14
3. Simen Augedal: 25:16
4. Jørgen Teien Blystad: 25:35
5. Arne Grøndal: 26:04
6. Mikael Brunbäck: 26:08
7. Jonas Tyssø: 26:25
8. Alexis Bjørnskau: 27:36
9. Dag Sjølie: 28:12
10. Peter Christiansen: 28:12
11. Christopher Brekke: 33:56

Topp 5 fra RRRs klubbmesterskap 2014 sett med Stravas “Comparison”-tjeneste.

Fotogalleri

I dag slapp Thor Hushovd selvbiografien “Thor” som han har skrevet med sin fetter Jostein Ravnåsen. Jeg har allerede lest gjennom store deler av boka, men jeg skal ikke felle en dom over boka før jeg har lest alt. Basert på hva jeg har lest så langt kan jeg imidlertid si at boka definitivt er blant det bedre innen sykkelitteratur; den favner over mange tema og har et direkte og lettlest språk. Mitt inntrykk av Thor er at han er godtroende, ettertenksom type som vekter sine ord og som lar beina snakke for seg. Thor virker mer fornøyd med å passe sine egne saker enn å blande seg inn i andres.

I forbindelse med boklanseringen holdt Thor en pressekonferanse i Oslo i morges. Jeg overvar pressekonferansen som den heldige utsendte fra Kondis. Thor innledet med å si at han er fornøyd med boka – den er ærlig, rett fra levra, og han står inne for alt som står skrevet. Boka er ment å være en minnebok etter en lang og begivenhetsrik karriere. Lengre kom ikke Thor før første dopingspørsmål kom, og i én hel time var spørsmålene utelukkende knyttet til Lance Armstrong, doping og dritt. Ved et par anledninger hintet Thor at han hadde satt pris på andre spørsmål; blant annet viste han frem et bilde fra boka og sa “jeg har faktisk vunnet sykkelritt altså”. Dog til ingen nytte.

Hushovd fortalte at han anså det å sykle for å være hans jobb, så fikk dopingjegerne gjøre sin jobb. Han har valgt å være naiv i sitt forhold til doping i feltet og fokusert på seg og sitt, som er det eneste han kan ta tak i. Over tid har han blitt omtrent apatisk når nye dopingavsløringer dukker opp; hva kan han gjøre med det? Han ville ikke gå ut med Lance sin innrømmelse fra lunsjen i Hollywood (“we all did it”), som man kan forstå med tanke på at det ville blitt ord mot ord, og dessuten trengte Hushovd å fokusere på karrieren sin, ikke være “han som avslørte Armstrong”. Han har alltid vært imot doping, og valgt å håndtere det på sin måte. Han anser Bjarne Riis’ lag som en tikkende bombe, og tror at det fortsatt er doping i feltet, selv om det er mindre enn før. I boka skriver han til og med “der det er penger og prestisje og makt, der vil du alltid finne det [doping]“.

Min take-away fra dette er at sykling er så gjennomsyret av doping at én enkelt rytter umulig kan rydde opp i det, og Hushovd anså det ikke som sin oppgave å ta fatt på den utfordringen. Om det er fordi hans personlighet ikke er forenelig med å være en gallionsfigor for antidoping, fordi han ønsket å sikre sin egen karriere, fordi han ville skjerme seg selv og familien for Armstrongs vrede – det kan man jo bare lure på, men det spiller ingen rolle: Hushovd har tatt sine valg og velger å stå rakrygget for dem.

Du kan jo gjøre et lite tankeeksperiment: Du har igjen litt av en veldig vellykket karriere, og du har en familie å ta vare på. Hvis du varsler om kritikkverdige forhold i bransjen eller bedriften din, vet du fra utallige eksempler at karrieren og sannsynligvis livet ditt er over slik du kjenner det, og du brenner mange broer. Hvis du velger å ikke varsle, men heller avslutte uten å lage noe styr, kan du se frem til et behagelig og rolig liv for deg og familien din.

Landis, Hamilton, Bassons, Frankie (eller strengt talt Betsy) Andreu, med flere valgte å varsle. Thor valgte å ikke gjøre det. Kanskje var det rett, kanskje var det feil – men det var Thors avgjørelse. Det tar ikke fra ham at han har hatt en glimrende karriere.

Jeg er ikke vant med å være på denne type pressesamlinger, og jeg ble både overrasket og skuffet over hvor ensporet fokus det ble på doping og Lance. Det er naturlig at doping vies oppmerksomhet, særlig når forfatteren selv legger opp til det – særlig ved å nevne lunsjen med Lance (godt PR-triks, forresten!) – men likevel. Thor Hushovd er noe av det største som har skjedd norsk toppidrett, og han kommer alltid til å være et sykkelikon. Han har vunnet mer enn de fleste i en internasjonal idrett. Uten å snakke ned langrenn, damehåndball og Drillos – landeveissykling er noe annet: For meg – og sannsynligvis mange andre – er Thor Hushovds VM-gull fra 2010 blant de aller, aller største prestasjonene norske idrettsutøvere har oppnådd, ved siden av Vebjørn Rodals OL-gull fra 1996 i 800 meter og Magnus Karlsens VM-gull i sjakk fra 2013.

Etter pressekonferansen tok jeg en runde på nett, og de ledende nyhetskanalene kunne melde om følgende:

• NRK:
  • “Thor Hushovd tror Bjarne Riis har mer å skjule”
  • “FBIs kronvitne mot Armstrong: -Skam deg, Thor”
  • “-Hushovd var redd”
• TV2:
  • “Mener Hushovd burde tatt et oppgjør med stillhetens lov”
  • “Hushovd til TV: -Det hadde blitt ord mot ord”
  • “Hushovd langer ut mot Antidoping Norge”
  • “-Jeg slo sikkerhetsnålen med all kraft i lårmuskelen”
  • “-Syntes ikke det var min jobb å si fra”
• Aftenposten:
  • “Hushovd: -Det var ikke min oppgave å si fra om Lance”
  • “Hushovd fossrodde med tannpirkere”
• VG:
  • “Tror tilliten til Thor kan være svekket”
  • “Kristoff-trener reagerer på at Hushovd holdt Armstrong-informasjonen hemmelig”
  • “Truls Dæhli kommenterer: Stor karriere. Trist virkelighet.”, “Hushovds råd til unge syklister: -Fortell om doping”
  • “Hushovd: Det er ikke min jobb å rydde opp i sykkelsporten”
  • “Tidligere Tour-vinner støtter Hushovds Lance-tauset”
• Dagbladet (som overraskende nok har færrest doping-relaterte overskrifter!):
  • “Jeg ringer for å si at jeg ikke vil snakke med deg”
  • “Hushovd håpet på hjertefeil”
  • “Hushovd utlevert ikke Lance under dopingavhøring”
  • “Atle Kvålsvoll: -Jeg visste ingenting om dette”
  • “-Jeg hadde gjort det samme igjen”
  • “Antidoping Norge skuffet over Hushovd-avsløring”
  • “Skam deg, Thor. Du gjorde en god jobb med å holde munn”

Veien til suksess, oppturer og nedturer, at han nevner at doping sannsynligvis forekommer også på amatørnivå, at antidoping-arbeidet er for dårlig, at syklister sliter med vekt og spiseforstyrrelser, at norsk sykkel er i ferd med å nå et nytt nivå, konflikten mellom syklister og andre trafikanter, Thors liv videre… Alt dette ble knapt nevnt under pressekonferansen, og kun unntaksmessig nevnt i mediene. En av landets største idrettshelter legger skoene på hyllen, og mediene henger seg nesten utelukkende opp i hans forhold til en juksepave fra Texas. Det er viktig og riktig å få fram Thors forhold til doping, men Norges tilsynelatende fremste sportsjournalister kunne fint dekket lanseringen på måte mer verdig en sportspersonlighet som Thor.

Jeg fikk forøvrig svar på noen av mine spørsmål, som jeg fikk stilt etter cirka halvannen time om doping:

• Hushovds favorittfjell er Col du Galibier, fordi det er så majestetisk på toppen.
• Erkefiendene hans i feltet var Robbie McEwen, Tom Boonen og Mark Cavendish.
• Favorittølen hans er Corona.

Om mange år, når barna mine spør meg hvem Thor Hushovd var, vil jeg svare “han som tok VM-gull, vant masse Tour de France-etapper og som er grunnen til at mamma, pappa og mange andre nordmenn er så glad i sykkel”. Jeg håper jeg ikke er alene om det.

(Bokanmeldelse kommer på Kondis i løpet av kort tid.)

Nå nylig lanserte The Sufferfest en ny film ved navn “The Rookie”, som i praksis er en times lang økt med 3 x 10 minutters intervaller. Jeg har prøvekjørt filmen.

Om Sufferfest

The Sufferfest-filmene er i korte trekk treningsvideoer designet for å brukes med sykkelrulle. Filmene koster fra 80 til 150 kroner, er fra 20 til 120 minutter lange og koster mellom 80 og 150 kroner. Filmene består av opptak fra diverse profesjonelle sykkelritt og er strukturert rundt forskjellige typer intervalløkter. Med velvalgte lydspor og tydelige instrukser er det enklere å pushe seg gjennom hardøkter. Per nå er det 19 forskjellige filmer til sykkel, men det finnes også filmer for triatlon og løp.

Skjermbilde fra Sufferfest – “The Rookie”

Anmeldelse

“The Rookie” ble lansert i forrige uke og koster cirka 80 kroner ($12,99), og kan kjøpes her: www.thesufferfest.com/training-video/rookie.

Alle de tidligere Sufferfest-videoene er basert på vanlige opptak gjort av kameramenn på motorsykler og biler. Det som gjør “The Rookie” spesiell er at filmen består i hovedsak av opptak gjort med actionkameraer festet på Giant-Shimanos sykler under Sveits Rundt. Det gjør at man kommer mye tettere innpå rytterne og feltet – lyden av rumlende karbonhjul og roping syklistene imellom er en del av underholdningen, og det er tidvis spektakulært å ligge på hjulet til Degenkolb & co. når de manøvrer rundt i feltet.

“The Rookie” har uten tvil de mest spektakulære opptakene av alle Sufferfest-filmene. Produsentene valgt ut passende musikk som løfter nivået på filmen, og det er tydelig at de har fått god trening i å lage treningsvideoer – “The Rookie” virker mye mer slepen og gjennomført enn de første Sufferfest-videoene.

Selve økta består av 9 minutter oppvarming, 2 minutter rolig, 10 minutter på terskel, 3:30 pause, 10 minutter på terskel, 3 minutter pause, 10 minutter på terskel og så 4 minutter nedkjøring – totalt én time. Dette er nok ganske likt en times lang intervalløk man ellers ville kjørt.

Det mest spennende er likevel å se hva slags andre filmer Sufferfest kommer med når de får tilgang til flere opptak gjort med action-kameraer, for eksempel fra vårklassikerne, Tour de France og VM!

Konklusjon

“The Rookie” er sannsynligvis den beste Sufferfest-videoen når det gjelder lyd og bilde. Det gjør den ukompliserte, beinharde treningsøkta enklere å gjennomføre. Om du er nysgjerrig på hva Sufferfest er for noe, er denne filmen en perfekt introduksjon.

The Sufferfest: The Rookie – Teaser from The Sufferfest on Vimeo.

Merknad: Jeg fikk tilgang til videoen av Sufferfest i forkant av lansering for å skrive denne anmeldelsen, men har i etterkant kjøpt den til 88 kroner ($12,99).

En av de fine tingene med sesongslutt er at salget begynner, og neste sesongs varer begynner å tikke inn. Er du keen på å bytte ut sykkelen, er dette et veldig godt tidspunkt for å sondere terrenget!

Tar du turen innom diverse sykkelbutikker frem mot jul, vil du nok komme over noen gode tilbud på utgående modeller som du kan gjøre et lite kupp på, særlig om du går inn for å forhandle litt og eventuelt finner demomodeller som de trenger å bli kvitt. Og er du litt mer nøye på å ha det siste og beste, er det flere som stiller ut kommende modeller og tar imot forhåndsbestillinger. 15-40% rabatt er i alle fall fair deal fremover.

Som den tvangstanke-styrte nevrotikeren jeg er, gjorde jeg en liten analyse av hva som finnes av butikker, sykler og priser før jeg kom i mål. Jeg tenkte at jeg kunne spare deg for litt av granskningen ved å legge ut høydepunktene fra den autistiske prosessen min her. Mens Onkel P fronter angst og mørkesinn for tida, hiver jeg meg inn og fronter OCD så det ljomer!

Jeg laget en matrise som lister opp 65 sykkelbutikker og 67 sykkelmerker for å kartlegge hva som finnes hvor – nyttig om du lurer på hva dine lokale butikker fører eller hvor du må gå for å finne nettopp det merket du er keen på. Merk at oversikten umulig vil være 100% korrekt.

Støtte den lokale jointen, gå til den trygge kjedebutikken eller dra kortet online?

Fordelen med å handle hos en LBS er selvfølgelig at de – i alle fall de med respekt for seg selv – har peiling på hva de driver med. Det sier seg at å kjøpe hos faghandel gir et tryggere kjøp, selv om det gjerne koster noen lapper ekstra og de ikke nødvendigvis fører det merket du har aller mest lyst på. I varierende grad gjelder dette også hos kjedene, selv om mitt inntrykk er at de holder seg til de litt rimeligere variantene – mens LBS’ene gjerne er litt mer high-end og spesialiserte.

Ved kjøp online, derimot, er utvalget mye større og du er mer avhengig av at du har peiling på hva du kjøper og kan å skru litt selv. LBS’en er nok ikke så keen på å prioritere service på en Canyon som du har kjøpt online.

• Den gjennomsnittlige LBS’en fører to sykkelmerker. Selv om de fleste LBS’ene er å finne i storbyene, særlig i Oslo, virker det som de fleste stedene i Norge har minst én og helst to-tre LBS’er. For å få en god oversikt over LBS’ene, googlet jeg “sykkelbutikk + [by]” for de 20 største byene i Norge. LBS’ene inkluderer kjenninger som Oslo Sportslager, Sørensen Sykler, Torshov Sykkel, Milslukern, Kjell Sykkel, osv.
• Den gjennomsnittlige kjedebutikken fører tre sykkelmerker, hvorav den ene gjerne er “private label” som Diamant (G-Sport), Nakamura (Internsport) eller White (XXL). Kjedene inkluderer Anton, G-Sport, Intersport, XXL, Spinn, Sport1, Birk og Sykkelboden.
• Den gjennomsnittlige online-butikken fører fem merker, så ikke overraskende er det online hvor utvalget er størst. Online-butikkene inkluderer en haug norske og internasjonale butikker som bikeshop.no, Canyon, Wiggle, CRC, osv.

En ting som virkelig slo meg: De sykkelbutikkene som ikke lever av å selge online, de har tilsynelatende nedprioritert nettsidene sine så voldsomt at det er vanskelig å være sikker på hva de fører av produkter, hva de har på lager og hvor mye det koster. Heldigvis er det en del av LBS’ene som prøver tydeligvis å kombinere det lokale nærværet med salg online. Sørensen Sykler, for eksempel, driver også Bikedeal.no og det er mulig å kjøpe produkter online og hente i butikken. Jeg gjorde dette med et hjulsett jeg kjøpte i sommer, og det funket flott.

Andre LBS’er har også fått opp øynene for Finn – feks Kjell Sykkel i Brummunddal, JT Sykkel i Lalm, Sykkelglede/Tender Sport Marine i Sandefjord, Sport og Fritid i Hønefoss og Sykkelzentrum i Sandnes bruker Finn for å pushe nye sykler. I noen tilfeller er produktutvalget mer oppdatert på Finn enn på butikkens egne sider, ironisk nok!

Hos Sykkeldelisk fikk jeg tilpasset sykkelen før kjøp.

Mange deilige sykler å velge i!

Jeg har totalt funnet 67 forskjellige merker, noen langt mer spenstige enn andre. Det er ikke så rart at merker som Trek, Specialized, Scott og Merida er godt utbredt – et godt markedsføringsapparat kombinert med bra tilstedeværelse i en rekke butikker hjelper på. Da er det fort gjort å glemme mange av de litt mindre kjente merkene, som kan være vel så stilige.

• Trek, Bianchi, Merida og Orbea er de merkene som visstnok er tilstede i de fleste butikkene totalt sett. Orbea overrasket meg litt; det er mulig de har god distribusjon, men jeg kan knapt huske sist jeg så en Orbea…?
• Merida, Scott og Trek finnes hos flere av kjedene. Disse store merkene har jo markedsføringskrefter så det ljomer, så det er ikke overraskende.
• Trek, Bianchi, Merida, Orbea og Specialized finnes hos mange LSB’ene. Særlig Specialized har tydeligvis spesialisert seg på å pushes av folk som skjønner seg på sykkel, så da er LBS’er veien å gå. Å kjøpe en S-Works Tarmac med Di2 av en videregående-elev som jobber deltid på G-Sport føles for meg like naturlig som å handle Miele for 30 000 kr av en 16-åring som ikke en gang kan å sette på en klesvask. No offence!
• Cervelo er det merket som finnes i flest nettbutikker, fulgt av en hel skokk mer “sjeldne” merker som Ridley, Focus, Look, Storck og Wilier. I tillegg har de tyske merkene Canyon og Rose funnet sin nisje som lavkost-tilbyder ved å kun selge direkte online og dermed kutte masse mellomledd.
• Omtrent halvparten av merkene er kun tilgjengelig i ett eller noen få butikker – utvalgte, deilige merker inkluderer MCippolini, Cinelli, Isaac, Lightweight, Time, Eddy Merckx, Kuota og Moots. Eiere av disse syklene er gjerne syklister med en bestemt smak?

Skal du velge butikk ut fra merke, eller merke ut fra butikk?

Relevante spørsmål: Komfortramme eller aggressiv sittestilling? Taiwansk masseprodusert eller Euro chic? Karbon eller aluminium? SRAM, Campagnolo eller Shimano? Girutveksling? Trening eller ritt?

Har du ingen sterke formeninger om disse tingene er det kanskje best å stikke innom den lokale sykkelbutikken og ta en lang prat – gjerne over en espresso som BØR være gratis hvis du har tenkt å svi hull i Mastercardet! Har du derimot vært i gamet en stund og vet hva du er ute etter, kan online shopping eller en lang kjøretur til den ene butikken i distriktet som fører det aktuelle merket være verdt innsatsen.

Penger spart er penger tjent!

Det er minst tre alternative veier til en god deal: Utgående modeller, neste års modeller og brukt. De mindre vanlige alternativene er å bli proff, bli sponset eller rett og slett stjele en sykkel. Disse mulighetene går jeg ikke inn på.

Hvis du er på vippen mellom å kjøpe en 2015-modell og en 2014-modell, bør du tenke på om følgende er verdt å betale for eller vente på:

• Rammeprodusentene skryter av økt stivhet, redusert vekt og forbedret aerodynamikk – i tillegg til andre farger og design – men i det store og det hele er har jeg ikke kommet over noen revolusjoner på rammefronten. Det eneste som kan være lurt å tenke på er om rammen er “futureproof”, altså at rammen har kabelføring for både elektriske og mekaniske gruppesett. For eksempel har Cannondale og Canyon to typer rammer – én for elektriske og én for mekaniske gruppesett – mens Cervelos nye rammer støtter begge deler.
• Fra Shimano kommer 105-gruppesettet med 11-delt giring fra neste år, og deres skivebremser begynner å bli litt mer vanlig. Shimanos dønn solide mekaniske og elektriske gruppesett virker ellers uforandret.
• SRAM kokkelerer med elektriske gir (CyclingTips har en interessant artikkel her), men det er lite som tyder på at det kommer til neste år. Ellers virker det som business as usual fra amerikanerne – deres skivebremser og hydrauliske kaliperbremser blir mer utbredt i 2015?
• Campagnolo kommer med oppdaterte versjoner av sine 11-delte gruppesett – som først kom i 2008 – og disse kalles Campagnolo Revolution 11+ (VeloNews har en test her). Forskjellen er i grove trekk komplett redesign og sannsynligvis er alt sammen litt bedre og litt lettere.

Alternativ 1: Utgående 2014-modeller

Kan du leve med å starte neste sesong med en “fjorårssykkel” kan det fort bli en del cash å spare på å kjøpe en utgående modell. Å holde seg oppdatert på priser og utvalg er nesten enklere ved å bare ta en telefon til butikken eller stikke innom… Det er i alle fall påfallende lite informasjon å finne om utvalg og tilbud hos mange av LBS’ene.

Noen eksempler på tilbud man kan komme over:

• Sørensen Sykler ønsker kvitter seg med lagerførte modeller ved å tilby 20-50% rabatt.
• Sykkelsenteret Bergen har også lyst på å kvitte seg med hva de har av årets Everst- og Cannondale-sykler.
• Anton Sport hadde en 20% avslag-kampanje i høst hvor jeg slo til på en Cannondale SuperSix. Canyon har i lengre tid dumpet det de har igjen av 2014-produkter, som i hovedsak er “sære” størrelser.

Denne Cannondale SuperSix Evo Himod med mekanisk DA ble utgangspunktet for min drømmesykkel!

Alternativ 2: Forhåndsbestille 2015-modeller

Gode sykkelbutikker drives jo gjerne av sykkelentusiaster med kremmerånd, og de mer fremoverlente får opp salget i en ellers stille høst ved å ta imot forhåndsbestillinger på neste års modeller. Gjennom diverse sykkelklubber, sosiale medier og andre kanaler går det an å snappe opp hvor det er mulig å gjøre et godt kjøp. Uten at jeg har sjekket, vil jeg tro at de fleste sykkelbutikkene er ganske imøtekommende om du ringer og spør om mulighetene for en forhåndsbestilling…

• Ottestad SK og Kjell Sykkel hadde en visning av Cannondales 2015-modeller i slutten av september, med mulighet for forhåndsbestiling.
• Asker Sykkelsenter inviterte på Facebook til visning av 2015-modeller fra blant annet Hard Rocx i uka som var, selvfølgelig med mulighet for forhåndsbestilling.
• Torshov Sport har neste års Specialized-rammer i butikken. Det kan være en fordel å legge igjen kredittkortet hjemme når du tar turen til Norges eneste butikk som fører Rapha-produkter…Det gjorde nemlig ikke jeg, og har blitt henvist til å spise pasta med ketchup fram til desemberlønninga tikker inn. Shit happens!

Alternativ 3: Brukt gull

Finn florerer med mer eller mindre brukte toppsykler. For eksempel, et søk på brukte landeveissykler på Finn til mellom 20 og 30 høvdinger gir per 12. oktober 2014 hele 97 treff: Her er det mye fint i flere størrelser fra Specialized, Trek, Cannondale, Canyon, BMC, Ridley m.m. – og de fleste syklene har SRAM Red, Shimano Dura Ace eller Ultegra Di2.

Skulle du være villig til å bla opp 50.000 kroner for en brukt sykkel, er visstnok Thor Hushovds 2012-modell BMC i skrivende stund også til salgs, selvfølgelig inkludert tilhørende draktsett.

Det går altså fort med et par timer på å klikke gjennom deilige karbonhester, perfekt syssel for mørke høstkvelder…

Hva gjorde jeg?

For min del ville jeg helst kjøpe en 2014-modell, rett og slett fordi det jeg sparte på “fjorårsmodell” ville være mer enn nok til å kompensere for de små eventuelle forbedringene som tilsvarende 2015-modeller ville stå for. Av hensyn til begrenset budsjett og ønske om lav vekt ble sykler med mekanisk Dura Ace foretrukket, og fordi jeg har et ZIpp 303-hjulsett fra før var jeg helt ok med sykler som leveres med halvkjipe hjulsett. Dermed sto det mellom fem sykler:

• Cervelo R5. Mange mener dette er den aller beste sykkelen, og den er jo lekker på en diskret måte. Etter en lengre ringerunde viste det seg at denne sykkelen i størrelse 56 var utsolgt stort sett overalt, så da røyk den ut av lista.
• Bianchi Oltre XR2. En italiensk skjønnhet, særlig i celeste. Dessverre klarte jeg ikke å snakke ned prisen på disse latterlig dyre syklene, så da ble den også uaktuell. I ettertid har jeg oppdaget at Aspaas Sykler i Larvik selger 2014-modeller Oltre XR2 med DA til “kun” 35.000 kroner… Merk at du bør ringe dem; mailadressen deres fungerer ikke!
• Ridley Helium SL. Belgias kanskje stiligste sykkelmerke leverte noen rålekre sykler til Lotto-Belisol under Tour de France i retrodesign. Etter en lang runde på nett, klarte jeg ikke å finne noen som selger syklene i akkurat det designet, så da ga jeg opp Ridley.
• Canyon Ultimate CF SLX 9.0. Selv om Canyons leveranseevne er hysterisk så er produktene bra, så tenkte jeg at jeg skulle gi dem en ny sjanse. Så raus er jeg nemlig! Dessverre hadde de ikke sykkelen i min størrelse eller min prefererte farge, og i tillegg med kortere krankarmer enn jeg vil ha (172,5 mm).
• Cannondale SuperSix Evo. Denne sykkelen har fått vanvittig mye positiv omtale i en rekke media og fora, så det måtte være noe med den. Etter en liten “wheeling and dealing”-samtale på Sykkeldelisk, ble det en Cannondale SuperSix Evo HM med mekanisk Dura Ace. Jeg byttet ut noen deler og satte på et Zipp 303-hjulsett jeg hadde fra før, og vips så har jeg en sykkel som føles helt fantastisk. Den er i alle fall helt på linje med mine to favorittsykler gjennom tidene: Specialized S-Works Tarmac SL1 og Merida Reacto.

Som sagt: En relativt omfattende oversikt over butikker og merker finner du i regnearket (klikk her). Forhåpentligvis kan dette være til litt hjelp om du skal unne deg et nytt glis i løpet av vinteren!

Nå er sykkelsesongen straks over for alle bortsett fra de klin gærne sykkelpendlerne som sykler året rundt. Fra mars til oktober har min Canyon Inflite 8.0S pendlersykkel gått utrolige 5.200 kilometer uten det minste behov for hverken å skifte ut slitedeler eller justere gir. Alt har bare funket. Så kom det sure høstværet, og jeg har lagt pendlerkarrieren på hylla for i år. Før sykkelen settes helt bort ville jeg imidlertid klargjore den for neste år – greit med alt som er unnagjort. Dermed ble det innkjøp av styretape, dekk, bremser, kjede og kassett. Kort fortalt, sykkelen har vist seg å være bombesikker og det var helt fortjent at den fikk litt kjærlighet før den går i hi!

Her er en liten liste over hva man bør se over ved vedlikehold – og hvor mye det koster. Jeg har hentet priser fra bikeshop.no av den enkle årsak at de er den norske nettbutikken med størst utvalg, men jeg har kjøpt tingene nedenfor fra en rekke andre butikker også. Totalt sett vil det koste 2-3.000 kroner å skifte alle slitedeler, avhengig av produkt og butikk.

Verktøy

Å mekke sykkel selv er overraskende enkelt og tilfredsstillende. Det er to ting som trengs: Verktøy for cirka tusenlappen samt inspirasjon til å gidde. I mitt tilfelle har jeg Mighty Momentnøkkel med diverse umbracoer (323 kroner hos bikeshop.no), Park Tool BBT-9 Kranklager-verktøy (172 kroner), Park Tool FR-1 kassettavdrager (63 kroner),  Park Tool CC-3 kjedemåler (102 kroner), Park Tool CT-6.3 kjedekutter (196 kroner) og 2x Park Tool SR-1 kjedepisk (159 kroner + mva hos Chain Reaction Cycles). Sykkelen smeller jeg opp på et Topeak mekkestativ (1.500 kroner hos XXL).

Inspirasjonen til å mekke kommer og går… Uansett, det er absurd hvor mye enklere det er å skru på sykkelen når står skikkelig og man har verktøy og stativ. Og det er ikke særlig vanskelig heller!

Diverse verktøy gjør det mye enklere å utføre periodisk vedlikehold.

Vask og vedlikehold er så mye enklere med et skikkelig mekkestativ!

Vask og rens

På tross av at jeg gir sykkelen en grovrens jevnlig, ble jeg sjokkert over hvor mye møkk og skit og lort som hadde samlet seg i girskifteren bak. Jeg kunne plukke av små klumper med olje/grus/skit fra trinsene, som bildene nedenfor viser.

Etter en del gnukking med avfettingsmiddel (Shimano 200 ml degreaser koster 80 kroner hos bikeshop.no) var skifteren og trinsene like fine igjen. Det mest imponerende her er at Shimano 105-skifteren ikke har vist det minste tegn til å være skittent; girskifte har vært smertefritt og raskt hele tiden.

Note to self: Vask girskifteren oftere… Og ha en eske engangshansker tilgjengelig!

Styretape

Den billigste og enkleste måten å gi nytt liv til sykkelen er kanskje å bytte styretapen? Det bør ikke koste mer enn et par hundrelapper, og det finnes utallige typer styretape både når det gjelder farge og kvalitet. På min gråe Canyon Inflite ble den trygge, svarte styretapen byttet ut med sølvfarget tape fra Fizik (108 kroner hos bikeshop.no).

Å legge styretape pent er ikke så lett, men øvelse gjør mester!

Nytt, skinnende styretape i lekker sølvfarge – fra Fizik – er et billig grep for å piffe opp gammel kjærlighet. Denne varianten kostet 150 spenn på Oslo Sportslager.

Dekk

Ved siden av kjedet, er jeg mest imponert over Continental GP 4Season-dekkene som fulgte med sykkelen. De har gått over 500 mil – 2-300 mil mer enn andre landeveisdekk jeg bruker – og det var kun helt på slutten at bakdekket fikk det karakteristiske flate utseendet som kjennetegner overmodne dekk.

“Never change a winning team”, sies det, så jeg spanderte på meg et par nye Conti GP 4Season 28 mm (330 kroner per stykk hos bikeshop.no). Det bør holde ut neste sesong.

Bremser

Man merker fort når bremsene ikke tar. Jeg irriterte meg veldig over at de mekaniske skivebremsene på Canyon’en måtte etterstrammes jevnlig, men det viste det seg at problemet var at bremseklossen var fullstendig utslitt! Veldig spesielt å sykle i 40-50 km/t mot et kryss og kjenne at bremsene ikke tar det minste.

Bremser koster heldigvis ikke noe særlig, 100-200 kroner per sett, og er vel den beste investeringen i sikkerhet man kan gjøre.

Ikke noe rart at bremsekraften var borte – ingen bremseflate igjen på de til høyre!

Kjede

Leser du i diverse fora om strekk i kjedet, vil du finne at man bør skifte kjedet fra alt mellom 1.500 til 10.000 kilometer – og at man bør bytte kjedet ofte for å forlenge livstiden til drivverket. Kjeder er uansett ikke spesielt dyre; med mindre du trenger noe fancy, slipper du unna med et par hundrelapper (Shimano 105-kjede koster 153 kroner hos bikeshop.no).

I mitt tilfelle har jeg kjørt med et Shimano 105-kjede som har gått 5.200 kilometer, hvorav 2.400 med en tung barnevogn på slep. Jeg forventet derfor at kjedet hadde strukket seg veldig, men det hadde faktisk bare strukket seg én centimeter, eller 0,71%. Dette stemte perfekt med hva kjedemåleren min sa; et sted mellom 0,5 og 0,75%. Enten er kjedet skikkelig slitesterkt, eller så har jeg ikke belastet det nok.

Med kjedekutter var det overraskende enkelt å både ta av og sette på nytt kjede; det tok sikkert ikke mer enn fem minutter uten den minste føkk-up. Det er ikke umulig at jeg kommer til å bli flinkere til å skru av kjedene på syklene mine hver gang de vaskes neste år!

Det brukte kjedet øverst – 5.200 km – har strukket seg 1 cm eller 0,71% i forhold til det nye nedenfor.

Kassett

Jeg skal være ærlig: Kassetten har jeg ikke vært flink til å vaske. Jeg har stort sett smørt på litt olje når det trengs, tørket kjapt over og syklet i vei.

Straffen kom da jeg skulle ta vedlikeholdet; kassetten så ut som et horehus, og da var det mer fristende å smelle på et nytt heller enn å presse litt mer liv ut av en godt innkjørt kassett (Shimano 105 11-28-kassett koster 302 kroner hos bikeshop.no).

Dessuten kan det tenkes at en kassett som har gått så langt som dette ikke vil fungere så fint med et helt nytt kjede, ettersom kjeder og kassetter kjøres inn sammen.

Bosset

Da jeg skrudde av kassetten fikk jeg også sett hvordan det sto til med bosset. Det så helt fint ut i dette tilfellet. Til sammenlikning var bosset på mitt avdøde PowerTap-hjul fullstendig herpet, som bildet nedenfor viser (mye tyder på at jeg kjørte på de midterste girene!). Jeg nøyet meg med å gi bosset en god rens før jeg satte på ny kassett.

Nye boss koster forøvrig fra 500 til 1.000 kroner.

Krank/klinger

Canyon leverer sykler i størrelse M og L med krankarmer i 172,5 mm lengde. Dette har irritert meg da jeg er vant med 175 mm, så da jeg tok vedlikeholdet nå, satte jeg likegodt på en Shimano Ultegra kompaktkrank med 175 mm som jeg hadde liggende etter en annen sykkel. Ettersom kranken ikke hadde gått særlig langt, håper jeg at det vil fungere fint med nytt kjede og kassett.

Å skru av og på Shimano-kranker er latterlig enkelt, selv for de av oss med ti tommeltotter, så det er ingen unnskyldning for å ikke vaske krankhuset godt for smuss og skit med jevne mellomrom!

Kabler

Jeg vurderte også å bytte ut bremse- og girkabler, men jeg opplever ikke at det er noe heng, slark eller friksjon i dem.

Girewire og bremsewire ligger gjerne på 100-200 kroner per stykk.

Konklusjon

Det koster ikke mye å skifte ut slitedelene, særlig sammenliknet med å kjøpe en ny sykkel, og det er enkelt å gjøre jobben selv. Best av alt: Sykkelen står klar til bruk når våren kommer, og når alt er nytt på den blir det nesten som å sette seg på en ny sykkel.

Thor Hushovd, mannen som står for utallige minneverdige øyeblikk fra Tour de France, et legendarisk VM-gull og i det heletatt ha spilt en viktig rolle i å gjøre sykling til en norsk folkeidrett, la i år opp. Som enhver respektabel idrettsutøver utgir Thor også en selvbiografi. Men er dette en bok verdt å lese, eller har Thor sett sitt snitt til noen raske kroner?

I forkant av lansering flagget Thor at han kom med noen saftige historier i boka si, og under pressekonferansen omtalte han den som en minnebok om hans lange sykkelkarriere. Forventningene til boka er med rette høye. Å nevne lunsjen i 2011 med Lance Armstrong, der amerikaneren innrømmet dopingbruk, var et vellykket PR-stunt med tnake på ekstra pressedekning. Boka er imidlertid langt mer innholdsrik og spenner mye bredere enn kun doping og hans forhold til Armstrong.

Boka er på hele 500 sider – uvanlig langt til å være en biografi – og går i kronologisk rekkefølge gjennom livet hans fra den trygge oppveksten med oppofrende foreldre i Grimstad, via de første steg inn i sykkelverdenen og smaken på suksess, til hvor han er i dag, som en av nåtidens mest dekorerte syklister. Det betente dopingspørsmålet er selvfølgelig også tatt opp.

“Thor” er velskrevet, direkte og ærlig. Det virker ikke som Thor har vært redd for å si ting som det er, men innholdet bærer også preg av at Thor er forsiktig med å si ting han ikke kan dokumentere. Sannsynligheten for at noen kan saksøke ham for uriktige opplysninger er med andre ord minimal.

Selve språket er muntlig, hvilket bidrar til at det faktisk oppleves som at Thor forteller ting slik han har opplevd det. Boka kunne nok med hell vært kortere uten at budskapet hadde blitt ødelagt. Dessuten kan man stusse litt over hvor lite spalteplass landsmannen Kurt Asle Arvesen er gitt.

For innbitte sykkelfans vil “Thor” kaste nytt lys på en rekke historier som vi etter hvert husker, fra Thors første gule trøye til de innbitte forsøkene på å vinne Paris-Roubaix til den spennende knivingen med de store spurtkanonene. For de som ikke er så kjent med sykling eller med Thor, vil boka være en passende innføring i en fascinerende og sammensatt idrett.

Boka er definitivt verdt å lese. Terningkast 5.

I et inspirert øyeblikk i fjor skrev jeg også litt om hvordan det å trene på rulla er litt som å sette penger i banken. Rulletrening helt alene er ganske kjedelig; jeg har – sammen med Road Runner Racing – oppdaget at å gnukke av gårde i fellesskap på rulle faktisk er en fin måte å trene sykkel på.

Rulle helt alene i et hjørne kan tære på motivasjonen til selv den mest disiplinerte!

Her er noen tips til hvordan man du kan få litt mer ut av trening på rulla i vinter:

• Ha et fast tidspunkt, så får de som kan være med stille opp. Det passer ikke alltid for alle, men c’est la vie. Vi er alltid minst fire-fem stykk, og alle vet at på onsdagskvelder er det mulig å hive seg på fellestreningen. For de som sliter med dørstokkmila er det greit med en fast forpliktelse. Dessuten er det hyggelig å se igjen treningskompiser også på vinterstid!

• Fokuser på å ha det gøy. For oss er motivasjonen å samles som gjeng og få til en variasjon av den rolige langturen på rulla. Vi tråkker i  90-120 minutter, men det er ikke nødvendigvis så viktig å følge et forhåndsbestemt treningsopplegg. Vi kjører på gefühl: Av og til er The Sufferfest-videoene et perfekt opplegg for en lang intervalløkt, mens andre ganger er det mer hyggelig å bare snakke skit. Altså ikke så ulikt fellestreningene i Maridalen…

Arne, Eirik og Peter i godt slag før start!

• Sett litt ressurser i et multimedia-oppsett i garasjen. Det funker fint med en laptop med hodetelefoner når man tråkker alene på rulle, men det er ikke så kult å dele en 13-tommers Dell-skjerm med innebygde høytalere når man er fire-fem. Å skaffe en enkel prosjektor eller en flatskjerm bør de fleste klare – Expert selger nye Samsung 40-tommers TV til 2.000 kroner i disse dager – og noen helt enkle PC-høytalere har de fleste liggende på loftet.

Legg merke til prosjektoren med Sufferfest-video på veggen.

• Sørg for at dere har god ventilasjon. Selv om garasjen har plass til to biler, blir det forbausende klamt, varmt og ikke minst illeluktende når et halvt dusin voksne menn svetter og sliter. Et godt grep er å ha garasjedøra eller vinduene åpne, og suppler gjerne med en vifte eller to – de koster sjeldent mer enn 1-200 kroner per stykk.

Alexis, Arne, Dag og Peter begynner å se mannen med ljåen mot slutten av økta. Gulvet er impregnert i svette. Vi burde kanskje hatt opp vinduet eller satt på vifta, eller helst begge deler.

• Ha en premie ved “målgang”. Avslutte økta med vafler/muffins og kaffe eller pizza og øl – det funker som en motivasjon for de fleste!

En deilig pizza etter endt økt gir assosiasjoner til flotte langturer i sydligere strøk!

Og så bør man selvfølgelig være forberedt. Til vår første økt ble det legendarisk mye krøll:

• Sette riktig hurtigkobling på sykkelen, så slipper du at den grisedyre titan-hurtigkoblingen må moddes MacGyver-style for at sykkelen kunne festes på rulla.
• Hvis du har mekanisk styring på rulla, sjekk at kabel fungerer som det skal. Klønete å ikke kunne justere motstand.
• Hvis du har rulle som går på strøm, husk å ta med strømkabel og en skjøteledning.
• Kle deg godt. Å sitte i en kjølig garasje kan fort være en del kaldere enn du er vant til når du sitter på gjesterommet hjemme!
• Ta med skift til etterpå. Eventuelt får du legge igjen en herlig svett eim i bilen på vei hjem.

Alle sykkelinteresserte har fått med seg nominasjonskomitéens brøler da de presenterte de nominerte til priser på årets Idrettsgalla 2015. Alexander Kristoff, Sven Erik Bystrøm og Stein Ørn mangler fra de kanskje gjeveste klassene – årets utøver, gjennombrudd og trener (NRK).

Særligs Kristoffs fravær fra listen over nominerte til årets utøver skapte oppsikt. Reaksjonene lot seg ikke vente på: Landevei tweetet med glimt i øyet at det ikke var noe rart at Kristoff ikke ble nominert til langrennsgallaen (Twitter). Alexander Kristoff lurte på om man måtte være med i vinter-OL for å bli nominert (VG). Mads Kaggestad omtalte det som håpløst (Procycling), Atle Kvålsvoll mente noen ikke har fulgt med i timen (VG), Johan Kaggestad og Dag Erik Pedersen raste (Dagbladet), Dag Otto Lauritsen datte spørsmålstegn ved forbigåelsen (Twitter), og hockey-esset Zuccarello Aasen – som også overraskende har blitt oversett av nominasjonskomitéen – mente at Kristoff burde vært nominert (NRK). Hockey-fans reagerer på samme måte over Zuccarello Aasens fravær blant de nominerte; landslagstrener Roy Johansen omtaler det som “tidenes forglemmelse” (Nettavisen).

Alexander Kristoff ble i 2014 første nordmann til å vinne en av fem sykkelklassikere. Dette sammen med et dusin andre seire i 2014 var likevel ikke nok til å nomineres til årets utøver på langrennsgallaen.

Nominasjonskomitéen selv – bestående av juryleder Tore Øvrebø (toppidrettssjef), Karen-Marie Ellefsen (journalist), Hanne Haugland (tidligere fridrettsutøver), Else-Marthe Sørlie Lybekk (tidligere håndballspiller), Jan-Erik Aalbu (sportsdirektør Vålerenga), Kjetil André Aamodt (tidligere alpinist) og Dag Vidar Hanstad (tidligere håndballspiller) – hadde dette å si til sitt syltynne forsvar: “Jeg kan forsikre om at jury-arbeidet er grundig gjennomført. Selv om ikke alle vil være enige i de nominerte og vinneren av den enkelte kategori, står vi til slutt igjen med en rekke av vinnere som det ikke er tvil om er både dyktige og verdige prisene” (Aftenposten).

Det er ingen som tviler på arbeidet langrennsadelen legger ned og resultatene de oppnår; deres posisjon som verdens beste i sin idrett er ikke tilfeldig og heller ikke trivielt.

Det er likevel slik at mens langrennsadelen dominerer det ene barneskirennet etter det andre, er det en mange utrolige norske idrettsutøvere som markerer seg der den internasjonale konkurransen er betydelig tøffere og prestasjonene minst like imponerende som at Bjørgen sanker enda en gullmedalje eller at herrene tar trippel pallplass: Magnus Carlsen forsvarer sin VM-tittel i sjakk, Suzann Pettersen har vært blant de 10 beste i LPGA de siste syv årene. Martin Ødegaard kan velge og vrake i europeiske fotballklubber. Henning Berg, Ronny Deila og Åge Hareide lykkes som fotballtrenere i utlandet. Og flere nordmenn markerer seg tydelig i det internasjonale sykkelmiljøet.

Nominasjonskomitéen til idrettsgallaen synes tydeligvis en stor fisk i en liten bolle (norske langrennsutøvere) er større enn en liten disk i en stor bolle (norsk syklist).

Vinteridrett generelt og langrenn særskilt får uproporsjonalt mye oppmerksomhet. Som Davy Wathe tweetet, man får plass til hele verdens kombinert-elite i NY Rangers’ garderobe (Twitter). Alexander Kristoffs utrolige 2014-sesong – Kristoff er på 8. plass i World Tour-rankingen for 2014, kun bak Valverde, Contador, Gerrans, Costa, Nibali, Quintana og Froome! – er bemerkelsesverdig imponerende. Likevel har dette i nominasjonskomitéens øyne ikke holdt samme nivå som Jansrud (alpint), Sandbech (snowboard), Graabak (kombinert), Bjørndalen og Svendsen (skiskyting). Bystrøms gull i VM for U23 burde etter alle solemerker kvalifisere til “årets nykommer”-nominasjon, og Ørns trenerarbeid har båret frukter som enhver trener bare kan drømme om.

Hva mer skal Kristoff, Bystrøm og Ørn gjøre enn de har gjort i 2014 for å få samme kudos som langrennsadelen? Er det sånn at Idrettsgallaen skal feire de store fiskene i en knøttliten bolle, eller skal gallaen hylle fiskene som klarer å hevde seg internasjonalt farvann? Så jeg stiller meg bak Landeveis kommentar om at det selvfølgelig ikke er mulig for Kristoff å bli nominert til årets utøver på den norske idrettsgallaen; landeveissykling er ikke vinteridrett, og syklister har lite å gjøre på en langrennsgalla.

Enhver selvrespekterende blogg må jo skrive litt om klær og mote, så her er mitt første bidrag for 2015: Sokketips.

Det jeg hater med pensokker er at det er vanskelig å finne de som holder lenge; de får lettere hull og blir fortere slapp i strikken enn sine sporty søskenbarn. Men å stille i dress og Adidas-sokker er jo dårlig stil; det er nok langt mellom damene som tenner på menn i hvite tennissokker!

Mine eksperimenter med pensokker har vært mange og lite vellykkede: De dyre Pantherella-ullsokkene fra Ferner Jakobsen og de billige sokkene fra H&M representerer to ytterpunkter i mine forsøk, og mens førstnevnte kun tålte noen gangers bruk før de slo hull, virket det ikke som strikken i H&M-sokkkene var laget for å holde særlig lengre heller. Den tilsynelatende uoppnåelige drømmen er sokker med utseendet til pensokkene og kvaliteten til sportssokkene.

Landeveissyklister er jo forfengelige dyr. Velominati-regelene vedrørende sokker dikterer at de må være av en viss lengde (#27 og #28) – og mens The Official Rules of the Euro Cyclist er enig i at ankelkorte sokker utgår, er sistnevnte klar på at det kun er hvitt som gjelder (regel #6).

Med andre ord, pensokker og sykkelsokker kan faktisk være samme sokker dersom man forholder seg til lengden, men ikke bryr seg om fargen…

Med den noe liberale tolkningen av regelverket ble det en rask tur innom Rapha i høst for å plukke opp noen par “Pro Team Socks – Long” i fargen svart. Disse sokkene koster 200 kroner paret, eventuelt 160 kroner dersom man kjøper tre par: På ingen måte billig, men med de mange feilslåtte sokkeinvesteringene mine ville ikke noen ekstra par være all verdens til tap.

Rapha Pro Team Socks (200 kr/par) fungerer utmerket til hverdag og fest!

Etter noen måneders bruk kan jeg nå bekrefte at lange, svarte sykkelsokker fungerer helt utmerket både som sykkelsokker og pensokker. Pro Team Socks fra Rapha virker slitesterke, elastisiteten har holdt seg bra selv etter flere vask og de ser helt fine ut med vanlige, sivile klær. Og fordi jeg knapt har andre par med sokker i omløp er det enkelt å holde styr på dem ved vask. Det eneste negative er at de kan være litt varme, og fotdelen blir litt “loddete”, men dette har ingen praktisk betydning. Og den hvite Rapha-stripen helt øverst på baksiden synes ikke med mindre du bruker høyvannsbukser…

Har du baller nok til å bryte stilpolitiets regler er altså mitt tips for et enklere liv å kjøpe slitesterke, svarte dressokker – og bruke dem til hverdag, fest og trening.

Sykkelhistoriens første store legende, Fausto Coppi, levde ikke et vanlig liv, men et som Anquetil og Pantani til en viss grad ville kopiere i senere tid. En av Italias og verdens største idrettsstjerner gjennom tidene har fått sitt eksepsjonelt spennende liv oppsummert av den utmerkede forfatteren William Fotheringham, som også har skrevet en biografien “Half Man, Half Bike” om Eddy Merckx.

http://www.amazon.com/dp/B0031RSAU6 – $13 hos Amazon (306 sider)

Coppi kom – som mange andre sykkelstjerner før og etter ham – fra enkle kår i en liten landsby. Fra ung alder viste han et eksepsjonelt talent for sykkel, og gjennom hele karrieren herjet han med resten av feltet, inkludert den store rivalen Gino Bartali. Han vant blant annet Giro d’Italia og Tour de France-dobbelen to ganger (1949 og 1952) og rasket med seg en skokk etappeseire, klassikere, VM-trøya og timesrekorden. Hvor mye større han ville vært dersom andre verdenskrig ikke kom i veien, vet ingen. Coppi ble en inspirasjon og et symbol for Italia, som slet seg ut av ruinene etter andre verdenskrig. Av sykkelsetet ble Coppi også kjent for sin utenomekteskaplige skandale da han innledet et forhold til “den hvite damen” – i Italia på den tiden var utroskap juridisk sett forbudt, og til og med Paven blandet seg inn i skandalen – hvilket kastet en mørk skygge over ham resten av livet. I 1960 døde Coppi, kun 40 år gammel, av malaria, og som med Pantani har det selvfølgelig blitt konspirert mye om Coppis egentlige dødsårsak. I senere tid har det kommet mange store syklister – Anquetil, Mercxk, Hinault – men å påstå at Coppi er den største er ikke nødvendigvis feil.

Boka er godt skrevet, og Coppis dramatiske liv er gjenfortalt i passe detaljert form. De viktigste detaljene virker å være med, forfatteren har snakket med mange personer som kjente Coppi godt, hvilket bidrar til en troverdig og god fortelling. Gjentakelser, tullete språk og detaljonani som ofte preger denne typen bøker glimrer heldigvis med sitt fravær. Enhver sykkelidiot – spesielt de som eier en Bianchi! – bør kjenne sportens historie, og da kommer man ikke utenom Coppi.

Terningkast 5.

Forfatteren Jeremy Whittle er en tidligere sykkeljournalist – blant annet har han vært redaktør av Procycling – som forteller sin historie om hvordan han gikk fra å være en naiv sykkelfan på 80-tallet med Hinault og LeMond som sine største helter til kyniker mens Rasmussen, Vino og røkla tråkket rundt i Tour de France.

Whittle tar for seg en hel rekke doperes historie, og dekker tidsperioden fra EPO begynte å bli vanlig på begynnelsen av 90-tallet til og med Rasmussens fall i 2008. Spesielt David Millar og Lance Armstrong vies mye oppmerksomhet, selv om andre dopingkjendiser tildeles flere kapitler. Eksempelvis er det interessant hvordan sistnevnte gikk fra å være god-kompis med Whittle til å fryse ham ute – det er tydelig at dopede syklister generelt og Armstrong spesielt manipulerte mediene til sin fordel.

Jeg synes hvordan Whittle beskriver tilværelsen som sykkeljournalist er spesielt leseverdig: En journalist skal jo være objektiv og sannhetssøkende, men Whittle bekrefter inntrykket av at de fleste sykkeljournalistene er groupies som ukritisk gjenforteller hva syklistene sier – i frykt for å bli sparket ut av det gode selskap. Whittle dveler en del både ved hvordan man kan være sykkelfan når alt man ser er juks og han belyser en del etiske problemstillinger knyttet til doping og juks. Begge deler er tankevekkende.

www.amazon.com/dp/B0038LB4VW – $13 hos Amazon (240 sider)

Boka er velskrevet, lettlest og ganske konsis. En av de mest positive elementene ved boka er at den tar for seg en lengre periode og gir en god oppsummering av sportens mørketid. Det kjipe er selvfølgelig at boka – som kom ut i 2008 og har mistet mye av sin relevans med tid – ikke bringer mye nytt til bordet; har man satt seg godt inn i dopinghistorikken i sykkelsporten, vil boka gjenta mye av det man har hørt og visst fra før.

Boka kan anbefales til de som ikke er veldig belest i temaet og som ønsker å få en helhetsoversikt; resten av oss vil sannsynligvis ikke få så mye ut av denne tittelen. Bassons “A Clean Break”, Hamiltons “The Secret Race” og Rasmussens “Gul Feber” står fortsatt som bedre lesning.

Terningkast 3+.

Sommeren 2014 lanserte Garmin multisport- og friluftsklokka Fenix2, og det passet perfekt å kjøpe den da min nesten fire år gamle Forerunner 310XT begynte å bli veldig sliten: Den ble kjøpt inn og har nå fått kjørt seg i flere måneder. Klokka henvender seg til en rekke målgrupper, inkludert løpere, syklister og triatleter – hvor godt egnet er Fenix2 for oss som fortrinnsvis sykler?

Garmin Fenix2 before unboxing

Produktinfo

Fenix2 veier 91 gram og svart-hvitskjermen har en oppløsning på 70×70 pikser. Den finnes i to versjoner, og felles for begge variantene er at esken inkluderer klokka, en USB-kabel inkludert lader til stikkontakt, en ekstra lang reim og en enkel bruksanvisning.

• Kun klokke (3.400 kroner).
• Klokke inkludert HRM Run-pulsbelte (3.800 kroner). HRM Run-pulsbeltet (som koster 875 kroner alene) måler skritthastighet, vertikal svingning og tid med bakkekontakt – nyttig data for den som er en seriøs løper, men helt irrelevant for syklister.

Alternative klokker til Fenix2 fra Garmin inkluderer:

• Den rene løpeklokka Garmin Forerunner 620 (fra 3.600 kroner) veier 44 gram og har en fargeskjerm på 180×180 pikser.
• Forerunner 920XT (4.100) veier 61 gram og har en fargeskjerm på hele 205×148 piksler.
• Forerunner 910XT (3.200 kroner) og Forerunner 310XT (2.700 kroner) veier begge 72 gram og har en svart-hvit skjermoppløsning på 100×160 pikser.
• Fenix3 er allerede på trappene, og ser rålekker ut. Den er priset fra 4.300 kroner, og med en lekker saffir-utgave til 5.300 kroner.

Garmin Fenix2 unboxed

Klokka på armen og hardware

Fenix2 minner mer om klokkene fra Suunto og de gamle, militær-aktige klokkene fra Casio. Designet er røft og det tar et par treningsøkter før man blir vant med størrelsen og vekta. Dessverre har ikke klokka safirglass, men spesialglasset er tåler tøff behandling. Klokka utvilsomt er solid vare.

Den første praktiske forskjellen man merker fra andre Garmin-klokker er hvor kjapt klokka henter inn satellittmottak; det tar sjeldent mer enn 5-10 sekunder. Årsaken til dette er at klokka henter satellittkoordinater når den synkroniserer via USB/Bluetooth. Det er i alle fall en deilig forandring fra Forerunner 310XT, som i verste fall kunne bruke flere minutter på å hente inn signaler.

Dessuten har Fenix2 suveren batteritid: Du kan gå opptil fem uker uten å lade den dersom du bare bruker den som klokke, mens i aktiv bruk holder den ut i opptil 16 timer. Greit for de som skal sykle rundt Jotunheimen, fra Trondheim eller delta i langtekelige triathloner. Dessuten går det faktisk en rimelig stund fra klokka gir beskjed om lite batteri til den går tom – så man rekker gjerne å fullføre treningsøkta før det er for sent.

Garmin Fenix2 på armen

Oppsettsmuligheter

Klokka har oppsett for en rekke aktivitetsformer inkludert langrenn, utfor/snowboard, fjellklatring, fjellturer, orientering, løp, sykling, svømming, samt mulighet til å lage egne aktivitetstyper. For hver aktivitetsform finnes det en rekke typer data: For løpere finnes det over 80 variabler å velge mellom, mens for syklister er det over 100 variabler tilgjengelig. Disse kan man sette sammen som man vil, med opptil fire variabler per side og flere titalls sider. Tilpasningsmulighetene er altså enorme!

Sensorer fra her til månen

Klokka måler masse ting uten ekstra sensorer: Temperatur, høydemeter, barometer og himmelretning/kompass.

Med ANT+ kan klokka ta imot data fra eksterne målere for puls, temperatur, skritteller, løpesensor, watt, sykkelsensorer for fart og kadens, høydemeter og kompass. Man kan også styre Garmin Virb actionkamera via klokka.

Overføring til treningsdagbøker

Man kan laste opp treningsfilene til Garmin Connect, Strava, TrainigPeaks, osv. enten via PC med USB-kabel eller via mobilen med Bluetooth. Begge deler virker helt uproblematisk, selv om Bluetooth kan være ganske tregt. Fordelen med Bluetooth er at ligger klar på Strava før jeg har rukket å gå inn døra.

På grunn av både USB-tilkobling og Bluetooth er Fenix2 på linje med Forerunner 620, og etter min mening er dette langt bedre enn den gamle ANT+-løsningen som brukes på eksempelvis Garmin Forerunner 310XT/910XT, som jeg innimellom opplevde at måtte “læres” på nytt at de skal overføre til PC/Mac.

Noen svakheter

Det største ankerpunktet er at man ikke kan bruke både Bluetooth og ANT+ samtidig. Det vil si at man ikke kan bruke LiveTracker med smarttelefon og få med ANT+ data (puls, watt, osv.). Det betyr i praksis at man må velge mellom å la kona kunne se hvor du er i løypa og å ha puls-/wattdata. Dette skyldes en hardware-begrensing med klokka, men er likevel irriterende og unødvendig.

En annen ting som kan være irriterende, er at overføringen av treningsfiler via Bluetooth fra klokke til smarttelefon (og videre til Garmin Connect, Strava, m.m.) er treg – betydelig tregere enn for eksempel Garmin Edge 510/810. Løsningen på dette er å overføre via USB-kabel.

Klokka har også svømmefunksjoner (gjenkjenning av tak, distanse/runder i basseng, osv.), men kan ikke måle puls i vann. Den mangler også tilkobling til wi-fi, slik flere av Garmins nye produkter har, uten at jeg synes noe av dette trekker betydelig ned.

Fenix2 sin skjerm er ikke imponerende, og i tillegg er fargene “motsatt” av vanlig – altså svart bakgrunn med hvit tekst/tall. Bakgrunnsbelysningen er rød. Resultatet av dette er at det er litt vanskeligere å lese displayet når man er i bevegelse, særlig sammenliknet med Forerunners ekstremt lettleste skjermer. Løsningen er å vise kun to variabler per visning i stedet for fire, eller at du kjøper “Special Edition”-klokka som har den konvensjonelle hvite bakgrunnen med svart tekst.

Menynavigasjonen krever også litt tid å bli vant med for tidligere Forerunner-brukere, mest på grunn av hvordan knappene er plassert, men det er bare en vanesak.

En siste ting er noe jeg har erfart på kalde dager: Navigasjonen – eller skjermen – lagger en del når det blir kaldt. Det er tydelig at klokka ikke trives så godt når temperaturen bikker et stykke under null grader. Det virker ikke som det har noe å si for praktisk bruk, men det er likevel irriterende om man ønsker å bla gjennom visninger under økta.

Den kommende Fenix3 skal bøte på en del av disse manglene: Bruke ANT+ og Bluetooth samtidig, wifi-støtte, betydelig høyere oppløsning (218×218 piksler) og fargeskjerm. Det meldes om at Fenix3 i stor grad får med seg alle forbedringene Garmin introduserte med Forerunner 920XT, i tillegg til de fordelene Fenix-serien hadde fra før.

Konklusjon

Fenix2 sitter stødig på håndleddet, henter inn GPS-signal lynkjapt og er like nøyaktig som man er vant med fra Garmin, gir de vanlige varslene – eksempelvis vibrering/piping ved hver 1 km. Opplastning til Garmin Connect går raskt via Bluetooth eller via USB. Dessuten har klokka et design som gjør at den kan brukes i hverdagen også.

Ulempene er at den kan oppleves som tung og stor, man kan ikke bruke Bluetooth og ANT+ samtidig, den har ikke wi-fi, og skjermen og leseligheten kunne vært bedre.

De som kun er ute etter en løpeklokke kan i samme prisklasse vurdere Forerunner 620. Fordelene er en noe lavere vekt, mer lettlest skjerm, enklere navigasjon med berøringsskjerm, mulighet for å bruke ANT+ og Bluetooth samtidig samt wi-fi. Ulempen er at den ikke er en ekte multisportklokke, den har noe kortere batteritid (10 versus 16 timer) og tregere innhenting av satellittmottak. Om designet er pluss eller minus får være en individuell vurdering.

De som er ute etter en multisportklokke har Forerunner 920XT/910XT/310XT som alternativer, men jeg vil likevel påstå at Fenix2 er jevngodt kjøp. På tross av noen negative sider, er klokka totalt sett dønn solid og gjør jobben sin uten problemer.

Fenix2 anbefales, men samtidig ville jeg nok ventet på Fenix3 – særlig dersom det er rom for å bruke nesten 1.000 kroner mer i pulsklokkebudsjettet.

Jeg kan kalle en spade for en spade: Jeg fordrar ikke vinteren. Jeg tilbringer utallige timer på rulla hver vinter mens jeg desperat lengter etter vår og bar asfalt. Vintersykling med mange lag klær, piggdekk og saltimpregnert drivverk frister ikke, men mulighetene for å emigrere til sydligere strøk er begrenset.

Derfor var det med en viss begeistring og mye nysgjerrighet at jeg grep muligheten til å teste en fatbike nå nylig – takk til XXL som lånte meg en White 2Fat Lite!

På tur med fatbike rundt Semsvannet i Asker

Hva er en fatbike?

Ingen skal kunne si at sykler ikke utvikler seg – landeveissykler for grusveier og hydrauliske skivebremser, terrengsykler med forskjellige hjulstørrelser og elektriske gir er eksempler på evolusjon – og fatbike er kanskje det neste som er i ferd med å slå skikkelig gjennom.

Ekstrem klaring på framgaffelen – denne spriker ganske mye mer enn en aerodynamisk landeveisgaffel! 135 mm er klaringen, ifølge XXL.

Fatbikes er designet for å kunne brukes på snø og sand, hvor konvensjonelle sykler sliter med fremkommelighet. Fatbikes har en ramme som tillater spesielt brede dekk – over 4 tommer – og med tilhørende kraftige felger. Helst bør dekktrykket ligge på 5-10 PSI. Utover dette har syklene mye til felles med terrengsykler når det gjelder ramme, styre, gir og bremser. Prisene ligger cirka i samme sjikte som terrengsykler, fra 5-7.000 kroner og oppover. På grunn av felgene og dekkene blir fort vekta rundt 15 kilo.

Det finnes en hel rekke produsenter som har kastet seg på fatbike-bølgen: Specialized, Scott, Surly, Gavia, Trek, Genesis, Gekko, White, Fuji, Diamant og Nakamura – for å nevne de mest kjente her til lands.

Shimano Alivio har jeg ikke sett siden jeg hadde en DBS Tricky Track i 1995…

Lånesykkelen min fra XXL var en White 2Fat Lite til 8.000 kroner, utstyrt med diverse utstyr fra FSA, Shimano og SRAM fra henholdsvis nivået Comet, Alivio og X5. Girutvekslingen var 24/36 x 11-32, og sykkelen hadde hydrauliske bremser. Vekta uten pedaler er oppgitt til 15,4 kilo.

FSA Comet krank med 24 tenner på lilleklinga og 36 på storeskiva (eller “storeskiva”…).

Det finnes selvfølgelig et stort utvalg av dekk til fatbikes med forskjellig bredde, mønstre og med/uten pigger. Jeg opplevde at dekkene på min testsykkel – Vee Rubber Vee8 – stort sett fungerte bra så lenge underlaget ikke var for glatt.

Brede dekk av typen Vee Rubber Vee8 26×4,0 ble kanskje litt for slick for offroadsykling…

Vedlikehold

Jeg lånte ikke fatbiken lenge nok til å få et inntrykk av hvor mye vedlikehold den trenger, men drivverket ser jeg for meg at får kjørt seg en del med mye snø og fukt. Det er kanskje derfor de fleste fatbikes utstyres med relativt rimelige komponenter – fatbikes med Shimano XTR eller SRAM XX er det sannsynligvis få av.

Slitedelene til Shimano og SRAMs rimeligere gruppesett er jo ikke avskrekkende dyre. Jeg kan heller ikke se for meg at man punkterer så ofte, slik at de relativt dyre dekkene på rundt 500-1.000 kroner stykket ikke trenger å skiftes ut mer enn én gang i sesongen…

Og så er det vel som med alt annet av sykkelutstyr: Tar man godt vare på det man har, så varer det også lengre.

Betydelig klaring også i bakgaffelen – 190 mm for å være nøyaktig. Og som bildet viser, selv etter et par timers tråkking rekker det å samle seg masse ræl i drivverket.

Hvordan er det å sykle fatbike?

Fatbiken er knallmorsom å sykle:

• Fatbike klatrer overraskende bra. Selv i de bratteste kneikene rundt Asker kom jeg lett opp med sykkelen, og farten var heller ikke så verst. Dette skyldes nok de relativt lette girutvekslingene som er tilgjengelig, men likevel en veldig positiv overraskelse.
• Fatbike er kjempestødig på all slags terreng. På ruglete og hard snø, på skogsveier og på smale stier ble jeg gjentatte ganger overrasket over hvor stødig sykkelen navigerte seg fremover. Der hvor jeg hadde forventet at en vanlig terrengsykkel hadde sendt meg i grøfta, seilte fatbiken selvsikkert videre. Skikkelig artig!
• Fatbike flyter på terrenget – stort sett. Med riktig valg av dekk og passe lufttrykk er det utrolig hvor lett det er å sykle over terrenget, spesielt snø, med sykkelen. Og gjør man det riktig, er det påfallende hvor lite spor sykkelen legger igjen.
• Fatbike-sykling trenger ikke være en frostkald opplevelse. Jeg kledde meg godt med sykkelklær nærmest kropp, og spedde på med solide votter, varme skotrekk, skibukser og en litt tykkere jakke – og vips, så var det ikke så gærnt å være ute. Den horrible neglespretten i tærne kom likevel i dusjen etterpå, men det er vel ikke til å unngå…

Med fatbike kommer du deg rundt i vinterterrenget på en helt ny måte!

For å ta det kjipe:

• Fatbike kommer seg ikke spesielt fort fram. Jeg hadde opprinnelig tenkt å prøve fatbike for å pendle til og fra jobb – 27 km hver vei – men forkastet ideen ganske kjapt; å bruke halve arbeidsdagen på logistikk er ikke aktuelt. Når det er sagt, fatbikes er jo ikke laget for at man skal sykle langs veiene heller.
• Fatbike føles litt som en gyngehest av to grunner: For det første, den gynger ganske mye. Selv om sykkelen min ikke hadde demper hverken foran eller bak, ga de store dekkene mye demping som merkes godt på hardt underlag. For det andre har den en høy Q-faktor – bredden mellom pedalene; en landeveissykkel har et krankhus på 68 mm mens en fatbike har et krankhus på 100 mm, altså er bredden 32 mm større – slik at jeg følte meg som en cowboy på hesten sin mer enn som en syklist. Gyngehest-følelsen er imidlertid noe man fort blir vant til.
• Fatbike funker overraskende dårlig på is. Dette er jo helt logisk; selv den feteste Mercedes Geländerwagen er sjanseløs på speilis, og på samme måte var det lite fremdrift å hente på isen med en fatbike. Så fort isen er gruset, derimot, suger de brede dekkene seg fast.
• Fatbike er ikke den endelige løsningen for snøsykling, selv om den er meget godt egnet. Når snøen er for myk og/eller dekkene har for høyt lufttrykk, kommer man seg ingen vei. Dette er forsåvidt mer brukerfeil enn sykkelens feil; vet man hva man gjør, slipper man ut tilstrekkelig luft når man kommer inn i skogen og pumper opp igjen dekkene når man er kommet på vei igjen.
• Langrennsadelen har ikke lagt sin elsk på fatbikes. Mer om dette i neste avsnitt.

Vanlige veier er ikke fatbiken sterke side. Så fort man kommer seg ut i snøen, derimot…

Hvordan irritere langrennsadelen!

Syklister er pariakaste i trafikken; å bli plaget av bilister er ikke noe nytt (jf. “Ikke la imbesilene ødelegge våren for deg” som jeg skrev i april 2014). At man som fatbike-syklist blir lagt for hat av utvalgte skifantaster kom likevel overraskende på meg. I Budstikka 30.01.2015 (“Løypebas forbannet på syklister i skiløypene”) kunne vi lese om hvordan Ragnar Roll, løypebasen i Asker og Bærum, ikke er redd for å gi beskjed til syklister om hva han synes. Jeg merket selv at han gjerne stopper midt i preppinga for å gi meg beskjed om hva han synes om syklister i løypene (jeg var en egoist som kom dit for å ødelegge løypene).

I Terrengsykkel.no sine eminente diskusjonsfora diskuteres det også hett om temaet, med snart 600 innlegg på halvannen måned – og her er det mange gode poeng som kan være verdt å få med seg.

Mitt inntrykk er at de mest ihugga delene av langrennsfolket ikke vil ha noen – fatbikes, hester, hunder, gående, Røde Kors sine scootere, osv. – inn i løypene deres, og viser gjerne til Allemannsrettens blogg.

Videre er også mitt inntrykk at flertallet virker å være likegyldige: I etterkant av “samtalen” med løypebasen møtte jeg på mange ski- og turgåere ved Solli gård og ved Semsvannet som virket likegyldige til eller nysgjerrige på fatbiken min, og ingen av dem jeg snakket med hadde annet enn positive ting å si om aktivitetsformen.

Dessuten er det jo rimelig å tro at fatbikere bruker hodet – dersom de faktisk ser at de ødelegger løypa, vil de forhåpentligvis ha vett til å komme seg fort ut av løypa igjen. Eksempelvis er min erfaring med å sykle i for myk snø kombinert med høyt lufttrykk er at man bare graver seg fast, som bildet nedenfor viser. Jeg ga meg etter å ha prøvd å tråkke noen meter inn i skogen (løypebasen hadde kjørt videre før han kunne bevitne dette, dessverre).

Sjefsredaktøren i Budstikka, Dag Otter Johansen, har flere utmerkede poeng i hans kommentar 31.01.2015 (“En fatbikesyklist tilstår”) som poengterer det som er pinelig opplagt: Vi må ta hensyn til hverandre.

Og akkurat som langrenssklassiker-fansen mislikte de som skøytet i løypene deres da skøyting først kom, må sannsynligvis også fatbikere smøre seg med litt tålmodighet mens deres aktivitet går gjennom en modningsfase hos langrennsadelen.

Fatbikes lager ikke mye spor i skiløypene, med mindre snøen er myk og/eller trykket i dekkene er for høyt. Jeg hadde selvfølgelig langt mer trykk enn jeg burde, og etter to-tre meter ved Solli gård snudde jeg bare tilbake til Asker.

Blir jeg fatbike-syklist?

Fatbike er utvilsomt det morsomste jeg har gjort på sykkel på vinterstid. Fatbike gir en utrolig fremkommelighet, sykkelfølelsen er helt klart der, og det er deilig å oppleve vinterkledd skog og mark fra sykkelsetet.

De vanlige utfordringene knyttet til vinteraktivitet – bekledning, kulde kurant klima, lys med mange tusen lumen, grinete langrennsfolk, og så videre – kommer man seg jo ikke unna uansett, og det er drit kjedelig å sitte inne på en rulle kveld etter kveld.

Nå som vi er midtveis i februar blir det kun rulle som gjelder frem til veiene blir bare, men kommer jeg over et veldig godt tilbud på en fatbike før neste vinter, er det godt mulig jeg lar meg friste!

Wahoo Kickr har seilet opp som det råeste av ruller for ivrige syklister, og som utstyrsidiot har jeg vært veldig nysgjerrig på om produktet faktisk lever opp til hypen.

Nå har jeg vært så heldig å få låne godsaken, og etter noen ukers intensiv testing kan jeg uttale meg om Wahoo Kickr er the shit for oss som bruker økter på rulle som en viktig del av treningsopplegget:

Wahoo Kickr leveres i en svær eske, naturlig nok.

I vinter har jeg trent cirka fire intervalløkter ukentlig på rulle, og oppsettet har vært en Tacx Satori rulle, Stages wattmåler som snakker med Trainerroad, samt Sufferfest-videoer. Dette har fungert veldig godt, så det er sammenlikningsgrunnlaget mitt for Wahoo Kickr.

Sykkelen montert på Wahoo Kickr, sett bakfra. Beina er slått ut til hver sin side her. Ut av esken er ikke Wahoo Kickr spesielt stor, selv om den veier 21 kilo. Legg merke til håndtaket (“Crank it up”) for å kunne flytte på rulla samt de to sammenleggbare beina som gir stabilitet under bruk.

Produktinformasjon og funksjoner

Wahoo Kickr er laget av det nå fem år gamle, amerikanske selskapet Wahoo Fitness (se profil på LinkedIn). Selskapet er privat eid, og vil selv etter norsk standard kunne kalles for et lite selskap med sine cirka 50 ansatte. Så de er etter alle solemerker ferskinger på sykkelarenaen!

Wahoo Kickr er tilgjengelig i flere nettbutikker inkludert Bikeshop (9.900 kroner), Komplett (9.900 kroner) og Apple Store (11.900 kroner). Utrolig nok er den kanskje billigst på Clas Ohlson til 8.995 kroner (hva blir det neste Clas Olson selger av high-end utstyr?!). At Wahoo Kickr ikke er å kjøpe i flere tradisjonelle sykkel- og sportsbutikker er merkelig, men sannsynligvis bare et tidsspørsmål.

I esken medfølger en rulle inkludert drivverk for både 10- og 11-delt Shimano/SRAM, samt en strømkabel.

Bruker du Campangolo må du bytte ut bosset på rulla (680 kroner for et Campagnolo-boss hos Bikeshop) i tillegg til å enten flytte over kassett eller kjøpe en ny (Campagnolo Chorus 11-delt kassett koster 999 hos Bikeshop). Ingen har noengang sagt at det er billig å være Campy-fanboy!

Utover det grunnleggende utstyret, er det også lurt å investere i en svettebeskytter for sykkelen og en gummimatte. Om du bruker multimedia for å underholdes under rulleøktene, kan en bedre PC-skjerm, TV eller prosjektor inkludert gode høytalere også anbefales…

Garasjen brukes flittig som treningsrom, med Trainerroad/Sufferfest på prosjektor.

Fordi Wahoo Kickr snakker både ANT+ og Bluetooth 4.0, kan den trådløst kommunisere med og styres fra både mobil, nettbrett og PC/Mac. De fleste nyere enheter støtter jo Bluetooth, men det går også an å kjøpe med en ANT-mottaker, for eksempel en Garmin USB ANT Stick som koster 475 kroner hos Garmin.

Merk at hvis du ønsker å bruke bluetooth OG få med puls, så må du ha et pulsbelte som snakker bluetooth (eksempelvis Wahoo Fitness Tickr som koster 590 kroner hos Komplett). Jeg har nøyd meg med å bruke ANT Stick på PC´en slik at jeg har fått overført pulsdata til Trainerroad med mitt vanlige ANT-pulsbelte.

Det går selvfølgelig an å bruke Wahoo Kickr med kun den enkle Wahoo Utility-app´en som gjør at du kan styre motstanden, men det er når du benytter andre tredjeparts programvare som Wahoo Fitness, Trainerroad, BKOOL eller en av de andre som Wahoo Kickr støtter, at rullas potensiale virkelig våkner til liv. En oversikt over programvare den støtter finnes hos Wahoos sider. Noen av programvarene er gratis, mens andre krever enten en engangsbetaling eller periodevis betaling. Jeg har touchet innom noen av variantene litt lengre ned i denne artikkelen.

Den elektromagnetiske rulla kan simulere bakker med opp til 15% stigning og gi en motstand på opp til 1.900 watt. Det er så mye motstand at det nesten er usaklig, og uansett langt mer enn det de fleste andre ruller er i stand til å produsere. Med mindre du er en testosteron-proppa okse med fetish for styrketråkk holder Wahoo Kickr altså lenge.

Forøvrig er kvalitetsfølelsen av rulla god: Den kjennes solid både i materialevalg og utførelse, og i grunn akkurat slik man kan forvente av et produkt i denne prisklassen.

Oppsett og testing

Oppsett av rulla er forbløffende enkelt: Rulla kommer ferdig sammenskrudd, så det er bare å ta den ut av eska, slå ut beina på hver sin side, og deretter feste sykkelens bakgaffel på rulla som om det var et hjul. Så kobler du strøm til rulla. Deretter laster du ned og fyrer opp Wahoo Utility på smarttelefonen din (Apple Appstore eller Google Play) for å sjekke at det er liv i rulla – og vips, så er du i gang.

Sørg for at du har riktig type kassett på rulla, og så fester du sykkelen på slik du ville gjort med et bakhjul.

Skal du skifte kassett, og eventuelt boss, på rulla går det selvfølgelig noen minutter ekstra, men det bør ikke ta mer enn fem minutter fra du åpner eska til du kan være i gang med første rulleøkt!

Bosset som følger med takler Shimano/SRAM 10- og 11-delt. Har du Campagnolo eller en annen særløsning, må du sette på et annet boss.

Praktisk bruk

For å komme i gang med en økt er det bare å finne ut hvilket program du skal bruke til å styre rulla, koble til strøm og begynne å tråkke. Enkelt og greit – og helt motsatt fra hvordan jeg husker det var å sette opp min Tacx Fortius Multiplayer i 2007 (grøss).

Styring av motstand

Du kan styre motstanden via en app på telefonen din, det være seg Wahoo Fitness eller andre programmer som Trainerroad. Det er fire måter å styre motstand på Wahoo Kickr:

• Level mode: 10 nivåer, og motstanden øker progressivt i tråd med hvor mye du gir på – som i virkeligheten.
• Erg mode: Forhåndsdefinert motstand/watt som forblir på det nivået uavhengig av kadens og fart. Trainerroad bruker dette som standard, og gir motstand basert på terskelwatten din (som du oppgir eller kan få målt). Jeg vil påstå at dette er den beste måten å gjennomføre kvalitetsøkter på.
• Sim mode: Basert på din vekt, sittestilling, sykkeltype, vind og stigningsprosent vil rulla gi deg den motstanden du ville fått ute i virkeligheten. Det er denne innstillingen Trainerroad går over til når man tar en terskeltest, ettersom man skulle kunne tråkke på det man orker.
• Resistance mode: Manuell styring av motstand fra 0 til 100.

Personlig har jeg hatt mest erfaring med “erg mode” da jeg bruker Trainerroad som programvare, og det fungerer helt utmerket. De dagene jeg føler meg slapp og dårlig, reduserer jeg bare motstand fra 100% til 80%, mens de dagene jeg har følt meg ekstra pigg har jeg økt mostanden til 105 eller 110% av baseline.

Motbakker og tung motstand

En utfordring for ruller er å kunne simulere motbakker eller tung motstand: Med tradisjonelle ruller begynner dekket å glippe når motstanden blir for drøy, men dette er et problem Wahoo Kickr elegant hopper bukk over: Fordi sykkelen er koblet rett til en kassett, som igjen er koblet direkte til rulla, er det ingen fare for noe hjul som glipper. Øker du plutselig til 500 watt i motstand, er det 500 watt du må tråkke for å få rulla til å gå rundt – og dette er den første rulla jeg har prøvd som ikke glipper selv når jeg har stått og tråkket!

Plasseringsvennlig

Ellers tar ikke Wahoo Kickr mer plass enn en hvilken som helst annen rulle, og når den er sammenslått tar den relativt lite plass og er plasseringsvennlig. For de som økonomiserer med plassen i leiligheten, gjesterommet eller i garasjen er dette nyttig.

Færre slitedeler

Dessuten trenger man ikke et ekstra bakhjul eller dedikerte bakdekk. Fordi man fester sykkelen på en egen kassett, er det kun kassetten man eventuelt sliter ut. Litt avhengig av hva slags drivverk man kjører, er ikke prisforskjellen på kasetter og dekk så veldig stor – og er man flink til å bytte kjede fortløpende, vil slitasjen av rullesykling på drivverket være minimal.

Ikke kjør for lette gir!

En ting som er verdt å merke seg er at man ikke bør kjøre på de letteste girene, altså minste klinge foran og største klinge bak, fordi da går girskifteren borti rulla. I mitt tilfelle er letteste gir 39×25, og som bildene nedenfor viser, går det galt.

På letteste gir – her 39×25 – subber girskifteren bak borti rulla.

For å unngå at girskifter bak subber borti rulla, ikke bruk de letteste girene. Her er utvekslingen 53 x 17, og klaringen er mer enn god nok.

Programvare

En kjempepfordel er at Wahoo har valgt en åpen plattform, som gjør at rulla ikke er låst til én programvare – her kan du velge og vrake etter hjertens lyst!

Ettersom jeg har lånt rulla i en begrenset tidsperiode, og fordi jeg ikke har motivasjon til å sitte mer på rulle enn jeg må, har jeg ikke tatt meg bryet med å prøve alle varianter som støttes av Wahoo Kickr. Jeg har imidlertid tatt for meg de løsningene jeg har erfaringer med:

Wahoo Kickr med Trainerroad

Jeg har brukt Trainerroad i kombinasjon med videoer fra The Sufferfest og en helt vanlig Tacx Satori-rulle i vinter. Trainerroad har et enormt bibliotek av treningsøkter å velge mellom, deriblant økter som er spesialtilpasset Sufferfest-videoene. Erfaringen hittil – etter 80 økter siden oktober, hvorav 10 av dem med Wahoo Kickr – er utelukkende positiv når det gjelder Trainerroad! Måten det fungerer på er:

1. Sign opp for Trainerroad til 10 dollar måneden og installerer programvaren på PC (klikk her for installasjonsfil).
2. Definer hva terskelwatten er slik at Trainerroad vet hvor mye motstand som skal produseres Dette kan eventuelt også gjøres ved å ta en 8- eller 20-minutters test med Trainerroad.
   • Fordi jeg ønsker å finne ut hva terskelwatten – eller Functional Threshold Power, FTP – er, kjører jeg Sufferfest-videoen “Rubber Glove” cirka hver fjerde uke. På den måten får jeg både bekreftet om treningen gir ønsket effekt (også kjent som fremgang) og sikret at Wahoo Kickr gir meg riktig motstand utfra mine evner.
3. Fyr opp Trainerroad og søk opp en økt fra The Sufferfest. Legg til Sufferfest-videoen som ligger lagret på harddisken.
4. Start økta. Sufferfest-videoen vises via Trainerroad-programvaren, og Trainerroad vet hvor mye motstand jeg skal ha gjennom hele videoen basert på treningsopplegget og terskelwatten. Nederst på skjermen får jeg vite nødvendig informasjon som hvilken watt jeg produserer og hvor mye jeg skal produsere (med Wahoo Kickr blir dette nesten identisk, men med en vanlig mekanisk rulle er det mitt eget ansvar å opprettholde riktig motstand), hvor mye tid jeg har igjen per intervall, hvor lenge jeg har holdt på, hva kadensen og pulsen min er, samt en grafisk fremvisning av hvor i økta jeg er.

Kort fortalt, Trainerroad er et ideelt tilleggsproduktet til Wahoo Kickr, både fordi biblioteket av treningsøkter er enormt og fordi Wahoo Kickr gir deg korrekt motstand basert på hva FTP´en din er og hvordan øktene er lagt opp. Ingen mer fusking med mindre watt enn det man skal tråkke!

Skjermbilde fra Trainerroad og Sufferfest-videoen “A Very Dark Place”. Kurven til venstre viser hvordan økta er lagt opp med hensyn til watt, og kurven til høyre viser et nærbilde av samme kurve. Tallene i midten viser hvor mye watt som tråkkes, hvor mye watt man SKAL tråkke, hvor mye tid som er igjen i den gjeldende intervallen, hvor lenge økta har vart, samt puls og kadens.

Wahoo Kickr med BKOOL Indoor Cycling Simulator

BKOOL har gått fra å lage egne ruller med tilhørende programvare til å lage egne ruller samt programvare som kan brukes med andre ruller også. BKOOL Indoor Cycling Simulator finnes til iOS- og Android-nettbrett, Mac og PC. Programvaren er gratis, men ved å bla opp litt ekstra for BKOOL Premium – 10 euro per måned eller 96 euro årlig – får man mye mer funksjonalitet inkludert 3D-gjengivelse av sykkelløypene, online multiplayer-sykling, chat, integrasjon med Spotify, og mye mer.

Det som gjør BKOOL-app´en er at man kan eksportere gpx-/tcx-filene fra Strava/Garmin Connect/osv. og importere dem til BKOOL for å gjenskape treningsøkter. I Strava kan man som kjent også lage egne løyper og eksportere dem som gpx-filer, så da kan man definere sin egen økt hvor man vil i verden og sykle den via BKOOL.

Jeg fant igjen en økt der jeg syklet Tryvann to ganger som jeg importerte til BKOOL (begge er åpent tilgjengelig). Deretter satte jeg meg på sykkelen og kjørte økta. Jeg ble positivt overrasket over hvor bra BKOOL og Wahoo gjenga følelsen av å tråkke opp til Tryvann og ned igjen, så dette fungerer utmerket – så vidt jeg forstår, bruker Wahoo Kickr simulator-mode for å gi motstand, slik at når jeg tråkker på, så går det fortere og motstanden blir tyngre. 3D-gjengivelsen hjelper veldig på følelsen av fremdrift, men likner selvfølgelig ingenting på hvordan det ser ut fra gressbanen til Tryvann. Integrasjonen med Spotify fungerer på den måten at spillelister kan styres fra BKOOL-programvaren i stedet for via Spotify-programmet.

Wahoo Kickr med Wahoo Segments

Wahoo Segments er en app som kun er tilgjengelig for iPad (ikke iPhone), til den nette sum av 289 kroner. Jeg fant ingen tilsvarende app for Android nettbrett, men drevne Android-brukere har jo en mystisk evne til å finne løsninger på enhver problemstilling. Jeg gadd ikke brenne av penger på denne app´en ettersom jeg kun har Wahoo Kickr på lån i en begrenset periode, så jeg har nøyd meg med å gjøre litt research:

Måten Wahoo Segments fungerer på er at du kobler iPad´en din til Wahoo Kickr via bluetooth, logger inn med Strava-kontoen din, og så får du muligheten til å finne igjen og sykle alle segmenter som finnes på Strava. Wahoo Kickr skal kunne gi deg inntil 1.900 watt i motstand og simulere opp til 15% stigning; med mindre du er Marcel Kittel som tenker å spurte opp Stalheimskleiva, får du prøvd deg på de fleste bakker og berg jorda rundt.

Du får 10 sekunders oppvarming først, og så starter segmentet. På iPad´en får du en grafisk fremstilling av hvordan du presterer vis-a-vis eieren av KOM/QOM eller en annen person du selv definerer (eksempelvis deg selv). Og i tilfelle du lurte, resultatet du oppnår her vil ikke lastes opp på Strava, så du får ikke kuppet en KOM på rulla!

En ting som jeg etterlyser er å kunne skreddersy en økt ved å kombinere segmenter. For eksempel ville jeg likt å lage en treningsøkt som bestod av 5-10 paddeflate kilometer langs Mjøsa, deretter fire Grefsenkollen-drag med rolige drag i Sørkedalen mellom hvert drag, og kanskje avslutte med Alpe d´Huez – alt i én eneste uavbrutt økt. Å måtte styre og stelle på iPad´en når man holder på å trene blir litt klønete, dessverre.

På en side kan man si at nesten 300 kroner for en app er mye å betale, men på en annen side er det smårusk i forhold til hvor mye vi svir av på sykkel i løpet av et år – og dette er faktisk en ganske kul app som tar i bruk potensialet i Wahoo Kickr. Med andre ord, dette er en app for de spesielt interesserte, og med en pris deretter.

Wattmåling

De som er interesserte i å trene med watt vet at det alltid er forskjeller mellom wattmålere; ingen to målere viser nøyaktig det samme. Dette fant jeg da jeg sammenliknet PowerTap og Polar Look Keo Power, Powertap og Garmin Vector og PowerTap og Stages. Det som er kritisk er at forskjellen er konsekvent, altså at når den ene wattmåleren viser en endring på x %, så viser den andre wattmåleren en tilsvarende endring på x %. Litt sånn som badevekter.

Fordi jeg har en Stages-krankarm har jeg kunnet undersøke om Wahoo Kickr er til å stole på. Hvilken av de to wattmålerne som viser riktig er uvisst, men forutsetningen er at dersom de følger hverandre tett, så er de begge til å stole på.

Måten jeg har sammenliknet tallene på er at Wahoo Kickr sendte sine tall til Trainerroad på PC´en min, mens Stages sendte sine tall til Garmin Edge-enheten min. Deretter hentet jeg ut treningsfilene for to rulleøkter i tcx-format fra både Trainerroad og Garmin, åpnet dem i Excel, og plottet dem inn grafisk nedenfor.

Avvikene virker å være konsekvente; Wahoo Kickr viser konsekvent ∼20% mer enn Stages.

Utdrag på 1.117 observasjoner (20 minutter) fra en FTP-test jeg gjorde 14. februar. Den blå kurven viser gjennomsnittlig watt siste 10 sekunder målt med Wahoo Kickr, mens den oransje kurven viser det samme fra Stages. Legg merke til hvor tett de følger hverandre selv om avviket er rundt 50 watt. Og som den observante leser vil legge merke til: Jeg sprakk så det sang mot slutten!

Utdrag på 5.115 observasjoner (117 minutter) fra da jeg syklet Sufferfest-videoen “ISLAGIATT”. Den blå kurven viser gjennomsnittlig watt siste 10 sekunder målt med Wahoo Kickr, mens den oransje kurven viser det samme fra Stages. Legg merke til hvor tett de følger hverandre selv om avviket er rundt 20-50 watt.

Da jeg kjørte en FTP-test med Sufferfest-videoen “Rubber Glove” 12. februar 2014, klokket jeg på 20 minutter et snitt på 348 watt ifølge Wahoo Kickr og 293 watt ifølge Stages. FTP´en finner man ved å multiplisere snittet over 20 minutter med 0,95. Det gir en FTP 329 watt ifølge Wahoo Kickr og 278 watt ifølge Stages. Dette avviket på 51 watt tilsvarer 0,76 watt/kilo i mitt tilfelle – en betydelig forskjell! Dersom jeg faktisk har en FTP på 329 watt, tilsvarer det en FTP på 4,91 watt/kilo, som ifølge TrainingPeaks Power Profile-tabellen plasserer meg fint på Cat 1-nivå. Legger jeg Stages´ tall til grunn, er terskelwatten min 4,15 watt/kilo, som plasserer meg midt på Cat 2-nivå. Jeg velger å tro at sannheten ligger et sted imellom, men uansett spiller det ikke så stor rolle så lenge målingene er konsistente.

Jeg har lest en del om at watten på Wahoo Kickr avviker gradvis mer over tid (Wahoo Kickr har en omfattende tråd på forumet på Terrengsykkel.no, naturlig nok). Selv på en økt på nesten to timer fant jeg ingen endring i avvikene.

Støy

Støynivået til Wahoo Kickr er i underkant av 70 decibel, altså på nivå med BKOOL, og noe mer bråkete enn Tacx Satori. Jeg fikk forøvrig decibelnivået ned til i underkant av 60 ved å plassere rulla på en gummimatte, men når jeg kjører på Wahoo Kickr samtidig som kona bruker en Tacx Satori, er det min Kickr som lager mest støy.

For og mot

Så skal man svi av flere tusen kroner på en rulle, eller er det bortkastede penger?

HVORFOR WAHOO KICKR ER KONGE

Stort utvalg av programvare. Wahoo selv har noen løsninger, BKOOL har sin variant, Trainerroad, og en haug andre tilbydere sloss om å få være ditt foretrukne valg. Mens man er låst til produsentens egen programvare om man velger konkurrerende løsninger, har Wahoo Kickr åpnet opp for konkurranse. Markedskrefter på sitt beste.

Tilkobling rett på kassett fungerer utmerket. Ved å koble drivverket rett på rulla slipper man at det glipper, og man kan stå og trå – selv på veldig høy motstand. Wahoo Kickr er kanskje markedets beste rulle på dette punktet.

Plasseringsvennlig. Rulla tar lite plass og er enkel å pakke sammen og sette i boden eller garasjen. Slikt setter nok din bedre halvdel pris på også.

Kvalitetsfølelse. Den føles rett og slett solid, litt på samme måte som du kjenner forskjellen når du lukker døra på en BMW og en Lada eller fileterer en fisk med en Global-kniv eller en bajonett.

HVORFOR WAHOO KICKR IKKE ER SÅ KONGE…

Om man ikke har en fetish for å grave rundt i software kan det være vanskelig å finne beste tredjeparts programvare for å utnytte potensialet i Wahoo Kickr. Det er vel prisen man betaler for godt utvalg…

Pris. Wahoo Kickr koster mye i seg selv, og en god del tredjeparts programvare koster penger.

Distribusjon. Wahoo Kickr er ikke tilgjengelig i de vanlige salgskanalene som sykkelfans forholder seg til. Dersom man har problemer eller må klage, kan det være litt vanskeligere å følge opp enn om man bare stikker innom the local bikeshop.

Alternative ruller

Det finnes mange produsenter av ruller, inkludert Tacx, Elite, Cycleops, BKOOL, Lode med flere. Her er de jeg har erfaringer med:

Tacx

Tacx tilbyr ruller i flere prissjikter og med forskjellige typer funksjoner.

• På enkleste nivå finnes de enkle “Cycle Trainer”-rullene som er priset under 2.000 kroner hos Bikeshop, og som har svinghjul som kan stilles på 10 forskellige nivåer, opp til 1.050 watt. Keep it simple, stupid. Tacx Satori har jeg brukt i mange år uten problemer, og er man kostnadsbevisst, anbefaler jeg de enkleste fra Tacx.
• I mellomsjiktet finnes “Ergotrainer”-rullene som koster opp til 5.000 kroner. Svinghjul med elektronisk/digital styring opp til 1.400 watt.
• Tacx´ toppmodeller tilhører “Virtual Reality”-serien, og koster opp til 7.000 kroner. Funksjonaliteten er veldig lik den man finner hos BKOOL og Wahoo Kickr, med styring via PC, online-muligheter, m.m. Gir opp til 1.500 watts motstand, som bør være rikelig for alle og enhver. Jeg kjøpte en Tacx Fortius Multiplayer i 2007, og selv om den i teorien skulle være alt man kan ønske seg, var eierskapet krøllete og fylt med små og store problemer. Om Tacx´ toppmodeller er blitt bedre nå vet jeg ikke, men jeg håper det…

Tacx Satori til venstre, Wahoo Kickr til høyre: To ytterpunkter innen ruller.

BKOOL

Jeg skrev en omfattende test av den originale BKOOL-rulla i august 2014 (klikk her for å lese den). Konklusjonen den gangen var at BKOOL var et godt kompromiss mellom pris og funksjonalitet; den nådde ikke helt opp til standarden Wahoo Kickr setter, men det ville også vært en urimelig forventing gitt det lavere prispunktet. Jeg testet den originale rulla, men den nye er nå kommet på markedet. Den nye BKOOL-rulla koster 3.800 kroner hos Bikeshop, og forskjellene ligger i at den nye og den gamle, er at den nye er svart i stedet for hvit, lager noe mindre støy (64 dB i stedet for 75, ifølge BKOOL), og tar noe mindre plass.

I tillegg har BKOOL utvidet programvaren til å støtte andre ruller også, inkludert Wahoo Kickr og Elite-rullene i tillegg til sin egen BKOOL-rulle.

Er du på jakt etter en ny rulle er BKOOL verdt å vurdere fordi de har mange av funksjonene til de dyrere rullene, samtidig som prispunktet er akseptabelt.

Sammenliknet med Wahoo Kickr er det største ankerpunktet at BKOOL ikke har en “erg mode”, altså at man ikke kan låse motstanden på en gitt watt. “Erg mode” er noe av det mest nyttige om man skal trene basert på watt. Dessuten er man er låst til BKOOL sin egen programvare, som gjør det veldig klønete om man vil bruke Trainerroad eller andre løsninger.

Sykkelen rigget opp med BKOOL-rulle i garasjen.

Lode

Lode Excalibur Sport er gullstandarden for innesykling. Jeg har erfaring med den etter å ha deltatt i tre forskjellige forskningsprosjekter på Idrettshøyskolen, i 2008, 2010 og 2014 – og hadde det ikke vært for størrelsen og prisen, ville jeg beriket kontorrommet hjemme med et slikt treningsapprat på flekken: Excalibur Sport er en koloss av et treningsverktøy som brukes av treningslaboratorier som Norges Idrettshøyskole, Høyskolen på Lillehammer, og sikkert en hel rekke andre steder hvor målinger tas superseriøst. Prisen er selvfølgelig deretter; den koster 37.500 dollar (≈ 285.000 NOK) hos Electramed. Jeg har ikke funnet en norsk importør av Lode Excalibur, men jeg vil tippe at den prismessig ikke avviker så veldig. Uansett, jeg tar et som et kvalitetsstempel at den er god nok for landets fremste idrettsmiljøer.

Gullstandarden for innendørs sykling er sannsynligvis Excalibur Sport, som brukes av Idrettshøyskolen og Høyskolen på Lillehammer. Denne “rulla” koster imidlertid i underkant av 300.000 kroner, og er nok et sjeldent syn i private hjem.

Konklusjon

Spørsmålet mitt innledningsvis var om Wahoo Kickr var den “endelige løsning” for de som trener med rulle. Dersom du tar rulletrening seriøst er svaret utvilsomt “ja”, men om du bare tråkker på rulla nå og da vil du være bedre tjent med å gå for en enklere løsning.

Jeg synes Wahoo Kickrs største styrke er “erg mode”, der man tvinges til å tråkke en viss motstand: Med vanlige ruller må man selv sørge for å tråkke på riktig watt, men Wahoo Kickr gir den motstanden som man har planlagt. Sånn sett presses man til å gjennomføre øktene med høyere kvalitet.

At rulla kan brukes i kombinasjon med en rekke programvarer hjelper selvfølgelig også positivt på inntrykket. Dessuten er jeg imponert over hvor enkelt det er å sette opp, bruke, og ikke minst pakke vekk rulla.

Det store aberet er selvfølgelig prisen. For ti høvdinger får man mye annet deilig til sykkelen, inkludert en vanlig mekanisk rulle, en Stages wattmåler og en rekke Sufferfest-filmer. Dessuten kan det være litt klønete at Wahoo Kickr ikke selges gjennom konvensjonelle salgskanaler dersom man må klage på noe (men samtidig virker det som Wahoo er flinke til å løse eventuelle problemer, i alle fall om diskusjonsforumene er noe å gå etter).

For å oppsummere: Wahoo Kickr er utvilsomt dyr, men om du tar rulletrening seriøst og har budsjett til å investere i skikkelige treningsverktøy, er det ingen bedre ruller på (forbruker)markedet.

Mange takk til RLVNT Distribution AB for lån av Wahoo Kickr!

Red Bike er et uvanlig ritt, og ikke bare fordi det foregår utenom den norske sesongen, men også fordi rittet er innendørs og ikke minst fordi det er i fengsel.

Dette er andre gangen rittet arrangeres – min rapport fra fjorårets deltakelse finner du her – og det var mye det samme i 2015 som i 2014. Det var selvfølgelig noen endringer, til det bedre: Datoen var flyttet tilbake én måned, samt at løypa nå var en mer kupert løype i Maridalen heller enn en motbakketempo opp til Tryvann.

Red Bike er en god sak

Deltakelse koster 1.200 kroner, og inntektene går til Røde Kors sitt “Nettverk etter soning”-initiativ, et prosjekt som hjelper tidligere straffedømte inn i en ny hverdag utenfor fengsel. Deltakerne inkluderte både innsatte, tidligere innsatte og “eksterne” deltakere.

Alle deltakere veies før start for å sikre at rullene vil gi riktig motstand under konkurransen. Det var nok flere som angret på at de spiste en marsipangris for mye i jula!

Selve rittet

Kort fortalt:

• Rittet foregikk i Oslo Kretsfengsel.
• Konkurransen ble muliggjort ved hjelp av ruller fra BKOOL, og alle deltakerne fikk sin egen skjerm som viser fremdrift samt at en storskjerm viste hvordan alle lå an.
• Løypa gikk i Maridalen, fra Skar via Hammeren tilbake til Skar, over 11,6 km.
• Det ble kjørt fem heats med inntil 36 deltakere per heat.
• Vinneren ble den som sykler den utvalgte løypa raskest uavhengig av heat.

Totalt var det 165 deltakere, fordelt på 136 menn og 29 kvinner, som fullførte. Det er en økning på 47 deltakere fra i fjor, så Red Bike har utvilsomt fenget interessen i sykkelmiljøet!

Hvordan det var å sykle

Da jeg stilte til start i heat 2 var det fokus på å tråkke mest mulig watt i det som ville maks vare i 20 minutter. Jeg har kjørt en haug FTP-tester gjennom vinteren, så dette tenkte jeg ville være grei skuring. Etter at startskuddet gikk ble jeg avbrutt av en funksjonær fordi jeg visstnok hadde tyvstartet. Dermed måtte jeg vente til rulla hadde stoppet helt opp før jeg kunne starte igjen – og det var med frustrasjon jeg så på storskjermen at resten av feltet dro fra meg. Om jeg tapte 10 eller 30 eller 60 sekunder her vet jeg ikke, men det var en skikkelig nedtur.

Da jeg endelig kom i gang var jeg langt bak alle, men jeg fant en god flyt og fikk opp pulsen ganske kjapt. Da vi begynte på den lange bakken midtveis, fikk jeg etablert meg på tredjeplass og hadde håp om kontakt med teten. Roger Arenberg hadde en suveren ledelse, og selv i bakken klarte jeg ikke å ta igjen ham. Tony Schwarz, derimot, virket å være innenfor rekkevidde helt til nedoverbakkene startet – da nyttet det ikke uansett hvor mye jeg tråkket. Tony sikret lett 2. plass bak en absurd rask Roger. Jeg kom inn på 15:02, ett minutt bak førstemann. Gratulerer, Herr Arenberg!

I løpet av de 15 minuttene jeg holdt på, hadde jeg en gjennomsnittlig kraft på 280 watt, en snittpuls på 92% av maks og en kadens på 96. Gitt at løypa var 11,6 kilometer, holdt jeg en snittfart på 46 km/t. Med andre ord, jeg ga det jeg kunne og mer til, og det var beintøft. Som i fjor var folk helt pumpa ved målgang, og det var nok et merkelig skue for helsepersonellet som var tilstede…

Resultater

Bestemann var Roger Arenberg fra IF Frøy, som tråkket virtuelt fra Skar via Hammeren tilbake til Skar på 14:02, mens Tony Schwarz fra Nitelva CK kom i mål på 14:53 og undertegnede tikket inn på 15:02.

Trine Hansen var raskeste kvinne med 18:25, fulgt av Kristin Falck på 19:01 og Tone Schwarz med 19:52.

Sportsklubben Rye stilte mannssterkt med hele 22 deltakere, men var det altså IF Frøy som hadde sterkeste mann og kvinne: Ryes beste var Karl Axel Svendsen som tok 5. plass med 15:15.

Totalt var det i overkant av 30 forskjellige lag som stilte, med en fin miks av sports-/sykkellag og bedrifter. Red Bike selv, Elkjøp, The Thief, Rejlers Norge, Snøhetta, Ryen VVS og og Telenor stilte alle med minst fem mann hver.

Forøvrig stilte også “På Hjul med Dag Otto” med fem mann, inkludert sjefen sjøl (Mr Lauritzen syklet på 20:42), men lagets beste mann var Tormod Nilsen med 18:14.

BKOOLs ansatte gikk rundt og kontrollerte rullene og programvare var satt opp korrekt. Det var tydeligvis ikke nok for å sikre at resultatene ble korrekte eller publisert kjapt.

God stemning…

Akkurat som i fjor var det flott å være deltaker i Red Bike! Deltakerne tas godt imot i fengsel, alt er rigget og tilrettelagt så man bare trenger å komme inn med sykkelen, tråkke i vei, og så enten henge rundt og få med seg showet eller dra hjem igjen. Følelsen av å være i ritt, med pinnemennesker i fargerik lycra som flakser rundt med startnummer og ståpumper mens de beundrer hverandres karbonhester, den er definitivt tilstede. Arrangørene er kjempehyggelige og serviceinnstilte. Det er musikk og show på scenen. Noen ting jeg vil trekke frem som jeg synes gjør Red Bike verdt å vurdere som en del av sesongoppkjøring:

• Red Bike er en god sak. Det er faktisk ikke så ofte man kan kombinere favoritthobbyen sin med å støtte en god sak, men Red Bike er sammen med Aktiv Mot Kreft et par gode eksempler på det.
• God stemning. Det er umulig å la være å slå av en hyggelig prat med sidemannen når man er deltaker i Red Bike, og arrangørene gjør virkelig en god innsats for at man skal føle seg velkommen.
• En interessant formtest. Det er ikke før i april at rittene i Norge begynner å avvikles, men fordi Red Bike er så tett opptil sesongstart, er dette en god måte å sjekke hvordan formen er. Man bør imidlertid ta resultatet med en klype salt, som jeg skriver nedenfor…

… men med forbedringspotensiale!

Det er likevel et par ting jeg håper arrangørene kan ta tak i før tredje utgave av Red Bike arrangeres i 2016:

• Få BKOOL til å se på realismen. Hvor realistisk BKOOL klarer å gjengi virkeligheten kan man selvfølgelig sette et spørsmålstegn ved. Jeg syklet en liknende løype i ute Maridalen på 14,8 kilometer i fjor (RRR Klubbmesterskap 2014), og da tråkket jeg 276 watt og klarte en snittfart på 35,3 km/t. Nå tråkket jeg de 11,6 kilometrene på 278 watt (samme wattmåler) og klarte en snittfart på hele 46 km/t. På cirka samme løype, ved omtrent nøyaktig samme kraft, er det rart at jeg plutselig er 11 km/t raskere. Det er ikke urimelig å tro at noen fikk for lett motstand mens andre fikk for tung motstand, og dermed fikk for god eller dårlig tid i forhold til hva de hadde klart i virkeligheten. Dersom denne antagelsen stemmer, er resultatlisten i beste fall veiledende. Om Red Bike tenker å fortsette samarbeidet med BKOOL, bør de se på hvordan de kan snevre inn de potensielle feilmarginene.
• Få ut korrekte resultater ASAP. Seks dager å vente på resultater er for lenge. Selvfølgelig ønsker Red Bike å unngå feilen fra 2014 da de måtte korrigere resultatlistene i etterkant, men jeg vil tro at dersom Red Bike og BKOOL tar tak i punktet over, så kan de også få ut resultatene kjappere.

BKOOL som konkurranseverktøy?

Jeg skrev en lang omtale av BKOOLs rulle i august 2014. Utfordringene med å arrangere en 100% seriøs konkurranse med 100-200 deltakere med BKOOLs ruller er tydeligvis ganske store, som nevnt over i dette innlegget. Min innstilling er derfor at BKOOL-rulla fungerer utmerket som et treningsverktøy, men å bruke det som et konkurranseverktøy er jeg mindre sikker på da det er en rekke variabler som spiller inn. Det kan for eksempel være at to tilsynelatende identiske ruller gjengir motstand noe forskjellig, lufttrykket i bakdekket på deltakernes sykler kan være forskjellig, den oppgitte vekten til hver deltaker er ikke nødvendigvis korrekt (og motstanden fra rulla henger sammen med syklistens vekt), og så videre. På en annen side, det er ingenting som tilsier at andre ruller ville gjort en bedre jobb enn BKOOLs variant. Den beste måten å gjennomføre sykkelritt er og blir old school utendørs på ekte løyper, men den muligheten har Red Bike av helt naturlige årsaker ikke. Derfor tenker jeg at det beste er å ta resultatene med en klype salt, og heller glede seg over at dette er et morsomt initiativ.

Oppsummert

I fjor skrev jeg at jeg syntes rittet var en så positiv opplevelse at jeg håpet det ble en årlig begivenhet, og det står jeg ved i år også. De positive elementene veier tungt, og de negative tingene bør være enkelt å løse for arrangøren.

Red Bike er tross alt en god sak, og dersom man stiller opp med den innstillingen at deltakelse er viktigere enn resultat, så er dette en prima måte å starte sesongen på!