I fjor vår skrev jeg om hvordan vi som sykler ikke må la imbesilene (les: sinte bilister) ødelegge våren for oss. Nå er det en ny vår, og på nytt oppstår utrivelige situasjoner mellom bilister og syklister. Det er bare et tidsspørsmål før aviser og nettfora igjen eksploderer med teamtikken “kondomkledde, selvrealiserende menn som hensynsløst ferdes i trafikken på overprisede sykler”.

I går var jeg på langtur med en gjeng venner. Selv om vi valgte avsidesliggende veier i Asker og Bærum, og lite tydet på at bilistene skulle rekke fødestua, jobbintervjuer eller andre viktige møter, ble vi hyppig tutet på av bilister som tydeligvis hadde det travelt med å komme forbi.

Vi valgte å konsekvent ligge to i bredden da vi mente at det vil være mer hensiktsmessig for effektiv forbipassering, og denne artikkelen forsvarer hvorfor det faktisk er et fornuftig valg. De som leser dette som irriterer seg over syklister i veien kjenner nok at det klør, men les gjerne gjennom hele innlegget før dere tyr til blodtrykkreduserende medikamenter eller setter i gang med neste trafikk-jihad.

Syklister kan og skal ta hensyn

Goes without saying, men likevel: Det er ingen syklister som hiver seg ut i trafikken med innstillingen “nå skal jeg fader meg lage kvalm for disse fordømte bilistene”. De fleste som er ute på sykkel er det helst for å trene og kose seg, og forhåpentligvis slippe unna sinte bilisters vrede.

Mange sykkelklubber har skrevne eller uskrevne regler for hvordan å ferdes i trafikken (feks Ottestad SK), og disse inkluderer gjerne at de velger lite trafikerte bakveier hvor de får være i fred og at dersom det danner seg kø bak syklistene, vil de som regel slippe trafikken forbi ved anledning, feks ved busslomme, rasteplasser, eller liknende.

Syklister ferdes i større grupper typisk på lørdag og søndag morgen, samt på sen ettermiddag eller kveld på ukedager, altså utenom når trafikken er kritisk. Vi kan bare tenke oss hva opprør det ville vært dersom 50 syklister la seg midt i veien i en utfartsåre kl. 1600 på en hverdag… men det skjer jo ikke.

Syklister bør legge seg på to disiplinerte linjer; dette bidrar både til at gruppen holder en god marsjfart og at biler kan passere raskt og forutsigbart. Og samler det seg mange biler bak gruppa, vil de sannsynligvis være lure nok til å legge inn til siden der det passer seg.

Alle tar plass og har rett til veien

Uten å gjenta det tusen andre artikler har sagt; alle vet at sykkelen regnes som et kjøretøy og har derfor lik rett til å være på veien som andre kjøretøy. Dessuten er gang- og sykkelvei ofte et ugunstig alternativ på grunn av gående av forskjellige typer, samt den lave farten man gjerne må holde.

Det er ingen hjemmel i loven som dikterer at syklister skal være én, to eller flere i bredden. Derimot er kotymen å kjøre to i bredden, og dette er faktisk og logisk sett det mest hensiktsmessige.

En passe bredskuldret syklist er i underkant av 0,5 meter bred.

En bil kan ikke være bredere enn 2,6 meter ifølge Statens Vegvesen, og de fleste biler er et stykke under dette: BMW X5 er cirka 2,2 meter bred. Telsa Model S likeså; også cirka 2,2 meter. Volkswagen Golf var Norges mest solgte bil i 2014, og denne bilen er rett over 2 meter bred inkludert sidespeil. La oss for praktiske formål si at en bil er 2 meter bred, om ikke litt mer.

Ifølge States Vegvesens håndbok for veg- og gateutforming, nærmere bestemt tabellen på side 36, linjen titulert “Kjørefelt 1″, ser man at et kjørefelt er enten 3,25 eller 3,5 meter – og den er gjerne smalere på småveiene som syklister ofte ferdes. La oss nå likevel si at et kjørefelt er 3,5 meter bredt.

1,5 meters klaring til syklister er en uskreven regel og god praksis for trygg forbipassering. Dersom man er én syklist i bredden, må en bil 2 meter ut til venstre for å passere en syklist; 0,5 meter syklist + 1,5 meter klaring. Bilen i seg selv er også 2 meter bred, altså vil 4 meter av veien okkuperes ved forbipassering.

Gitt dette og at et kjørefelt er 3,5 meter bredt, vil en bilist oppta 0,5 meter av motgående kjørefelt ved forbipassering. Skal passering foregå uten fare for uhell eller farlige situasjoner fordres det at ingen kommer biler i motgående kjørefelt. Kommer det bil imot, bør bilisten av hensyn til trygg trafikk vente til motsatt kjørefelt er bilfri.

Når en bilist uansett må over i motgående kjørefelt for å passere én syklist i bredden, spiller det ingen praktisk rolle om bilisten må ytterligere 1 meter ut til venstre for å passere to syklister i bredden. Dessuten er fordelen med å passere to syklister i bredden åpenbar; lengden av syklister som må passeres er halvparten – forbipasseringen gjennomføres dobbelt så fort, og faren for uheldige situasjoner er dermed betydelig redusert.

Et praktisk eksempel

Én sykkel er 0,5 meter bred og 2,5 meter lang inkludert noe klaring foran og bak.

Gitt en gruppe på 20 syklister vil de oppta 0,5 meter bredde og 50 meter lengde dersom de er i én linje, eller 1,5 meter bredde og 25 meter lengde dersom de kjører i to rekker. La oss forutsette at syklistene har vett til å legge seg i 2×10, det vil si at de opptar en bredde på 1,5 meter og en lengde på 25 meter.

På store deler av veiene som syklister velger å benytte er fartsgrensen enten 60 eller 80 km/t. I praksis er det kanskje rimelig å tro at bilister holder rundt 80 km/t uansett.

En gruppe syklister holder typisk 30 km/t. Hvis vi overdriver litt, kan vi si at det går en hel kilometer før bilisten får passert syklistene. Dersom en bilist da må holde 30 km/t i stedet for 80 km/t i én kilometer, vil han ha tapt 75 sekunder på å kjøre saktere.

Hvis vi videre antar at bilisten får passert syklistene i 80 km/t, vil han holde 50 km/t høyere fart en syklistene, og bruke cirka to sekunder på å ha passert de 25 metrene som syklistene opptar. Legg på noe ekstra for å ha trygg klaring bakover, og forbipasseringen vil ta mindre enn fem sekunder.

Skulle syklistene imidlertid vært 20 stykk på én lang rekke, ville bilen måtte passere 50 meter i stedet for 25 meter. Det betyr bare et par sekunder ekstra, men de to ekstra sekundene som spares inn kan være gull verdt: Dersom en motgående bil også kommer i 80 km/t, vil de møte hverandre i en fart som tilsvarer 160 km/t – eller sagt på en annen måte: Avstanden mellom to motgående biler reduseres med 50 meter per sekund.

At bilisten får 25 meter i stedet for 50 meter med syklister å passere betyr at bilisten får 100 meter ekstra sikkerhetsmargin til motgående biler. På norske småveier, som gjerne er svingete og lite oversiktlige, kan slikt være forskjellen på liv og død. Enhver person med interesse for trafikal sikkerhet må jo være positiv til to syklister i bredden kontra én!

Uavhengig av én eller to rekker: Det vil da ha gått 80-85 sekunder, eller mindre enn halvannet minutt fra bilisten ble hindret av syklistene til han er forbi. Der hvor fartsgrensen er lavere er tapt tid mindre, og der syklistene holder lavere fart er tapt tid mer.

Er vi veldig liberal med avrunding kan vi raust si at syklister bidrar til at bilisten får en to minutter lengre kjøretur enn ellers hver gang bilister treffer på en gruppe syklister. Er dette virkelig noe å tute og lage dårlig stemning for?

En gjennomsnittelig personbil kjørte ifølge Statistisk Sentralbyrå 12.560 kilometer årlig, hvilket tilsvarer litt under 35 kilometer per dag, eller noe i nærheten av en halvtime per dag. Med mindre bilisten stort sett kjører inn og ut av Maridalen på ettermiddagene på sommerhalvåret, er det ikke så sannsynlig at syklister er det største problemet han eller hun må forholde seg til.

Chill the fuck out, bilister!

Så, kjære, aggressive bilister – er det virkelig vits i å hisse seg opp og lage dårlig stemning i trafikken? Veien er til for alle som ferdes på den, og et par minutter fra eller til spiller jo ingen verdens rolle.

Og du kan jo spare deg selv tutingen, fingervifitingen, spylervæskesprutingen og sneiingen, og heller bidra til god stemning ved å følge trafikkreglene og koste på et lite vink. Jeg kan garantere at du får et dusin hyggelige vink og smil tilbake.

De flotteste syklene utstyres med Shimano Dura Ace, SRAM Red og Campagnolo Super Record. Sykler på nivået under utstyres gjerne med de noe tyngre, ikke like eksotiske variantene Ultegra, Force og Record/Chorus.

Sykkelentusiaster har ofte en oppfatning av at de dyreste variantene ofte bruker mer eksotiske materialer som titan og karbon, koster de mer og slites fortere. Men stemmer det at man BÅDE betaler mer for lavere vekt OG må skifte oftere? Eller er det bare tull?

For å se om dette stemmer har jeg gjort et lite eksperiment med Shimano-kjeder: Fordelen med kjeder er at det er relativt enkelt å observere slitasje: Man måler simpelthen hvor langt kjedet har strukket seg etter en viss tid i forhold til da det var helt nytt.

Til sammenlikning er det vanskeligere å objektivt måle slitasje på en kassett med 10-11 tenner eller en krank, som kan tåle store mengder juling og hvor levetid avhenger av hvor godt resten av drivverket vedlikeholdes.

Hypotese

Hypotesen er at dersom dyrere og lettere utstyr faktisk slites fortere, må Dura Ace-kjedet strekke seg lengre enn et Ultegra-kjede ved lik bruk over like lang tid.

Hvor mye strekker egentlig kjedet seg ved bruk – og er det forskjell på Ultegra og Dura Ace?

Metode

Forsøkskaninene mine ble et Shimano Dura Ace 9000-kjede (veier 243 gram, koster 285 kroner hos Bikeshop) og et Shimano Ultegra 6800-kjede (veier 253 gram, koster 249 kroner hos Bikeshop), begge målt til nøyaktig 138 cm (114 lenker) før de ble tatt i bruk.

For å sikre et godt sammenlikningsgrunnlag har jeg syklet 55-60 timer med begge kjeder under så like forhold som mulig:

• Ultegra-kjedet ble brukt totalt 55 timer, fordelt på 20 timer utendørs på to turer i flott, tørt vær uten ekstreme belastninger, samt 35 timer inne på rulle.
• Dura Ace-kjedet er kjørt i 60 timer, utelukkende inne på rulle.
• Det har vært lite variasjon i belastningen kjedene har vært utsatt for: Jeg har tråkket på cirka 53 x 17 med 90-100 i kadens og mellom 200 og 300 watts motstand.
• Forøvrig har kjedene vært brukt sammen med en Shimano Dura Ace krank (53/39) og en Ultegra kassett (11-25)
• Kjedene har blitt påført cirka samme mengde smøring/olje – det vil si veldig lite.

Ettersom kjedene var identiske før de ble tatt i bruk, målte jeg bare hvor mye lengre det ene kjedet har strukket seg enn det andre.

Funn

Helt nytt var kjedene 138 cm lange. Da jeg la de to brukte kjedene og et nytt kjede ved siden av hverandre, måtte jeg fram med målebånd og laser for å faktisk se om det var forskjell – og så vidt jeg kunne måle, hadde begge kjedene strukket seg 0,1 cm hver – det vil si at både Ultegra- og Dura Ace-kjedet målte 138,1 cm etter bruk. Dette utgjør et strekk på 0,07%, altså ikke engang én promille.

Også tyske Tour Magazine fant i en liknende, men mer omfattende test fra Q4-2011 at det ikke var noe forskjell i slitestyrken til Shimano-kjedene – men det var forskjell mellom merker.

Tre kjeder lagt over hverandre. Øverst: Nytt Shimano DA-kjede, midten brukt DA-kjede (60 timer) og nederst brukt Ultegra-kjede (55 timer). Målebåndet sto dessverre skeivt ved fotografering; lengden skal være henholdsvis 138, 138,1 og 138,1 cm.

Begrensninger

Forsøket bør jo selvfølgelig gjennomføres mange ganger for å få et reliabelt svar, slik at selv om jeg her konkluderer med at kjedene slites likt, så er det ikke nødvendigvis det man ville funnet om man gjentok eksperimentet 100 ganger.

Og selv om jeg her kan trekke slutningen at Dura Ace og Ultegra-kjeder slites likt, er det ikke sikkert det stemmer for øvrige slitedeler.

Videre, selv om funnene mine gjelder for Shimano, er det godt mulig svaret ville vært annerledes med SRAM eller Campagnolo, eller til og med mellom andre Shimano-produkter.

På grunn av at jeg har forsøkt å holde så mange variabler under kontroll, har jeg ikke fått sammenliknet hvordan kjedene oppfører seg under gjentatt giring. Noen mener at Dura Ace vil gi et stillere drivverk og bedre girskifte – og det kan stemme, men samtidig har jeg ikke opplevd at Ultegra har fungert dårligere heller.

Fordi nesten all testing er gjort på rulle innendørs, har heller ikke drivverket vært utsatt for grus, møkk og annet svineri som det ellers ville fått dersom jeg hadde syklet utendørs. Dermed har jeg ikke grunnlag for å si om det er forskjeller mellom hvordan Ultegra-kjedet oppfører seg sammenliknet med Dura Ace etter å ha blitt utsatt for utendørs bruk og hva det medfører.

Konklusjon

Dura Ace og Ultegra ser ut til å slites helt likt. Altså betaler du 34 kroner ekstra for å spare 10 gram, eller 3,4 kroner ekstra per gram spart.

Jeg hadde siktet ut i dag for sesongdebut opp Tryvann, og på tross av at værmeldingen tilsa minusgrader og snø ville jeg ikke la det stoppe meg. Jeg burde skjønte tegninga da ingen sykkelvenner ville slå følge, men når jeg har vært med på å stifte Tryvann Cykleklubb, er det bare rett og rimelig at jeg tråkker opp Oslos store bakke!

Jeg kjørte helt til Tryvann Skisenter med plan om å sykle ned til start og så opp igjen. Etter hvert som jeg kjørte opp forbi Kollen og videre, skjønte jeg på snøen langsveiene og på temperaturviseren i dashboardet at ett drag ville bli mer enn nok.

Da jeg steg ut av bilen på parkeringsplassen ved Tryvann angret jeg på at jeg valgte for tynn bekledning: Det blåste surt i kastene, og snøen føyk i alle retninger. Som mange i miljøet liker å si – “harden the fuck up”. På med hjelm, stramme spennene på skua, slå på Garmin’en og trille ned til gressbanen mens jeg hutret og frøs.

Veien ned til gressbanen gikk sakte. I flere partier ned til kapellet tok jeg beina fatt grunnet glatt og sørpete underlag. Tennene klapret. Fra Besserud ned til gressbanen trodde jeg at styrelageret på sykkelen hadde løsnet, men det viste seg at det bare var jeg som skalv ganske kraftig i overkroppen. Ned til start var pulsen min aldri over 90 bpm og temperaturen var stabilt rundt to minus.

“Ja ja, bilen står klar på toppen!”

Starten ved gressbanen: Sludd

Sist jeg sto i Lybekkveien og ventet på klar bare, var jeg ikledd kort-kort. Nå frøs jeg absurd mye og gledet meg til å komme i gang. Utrolig hvilken forskjell det er på mars og september.

“Høydemeterne jeg tar i dag, får jeg igjen for senere i år. Let’s go!”

Sånn ser starten av klatringen ut 22. mars 2015.

Forbi avkjørselen til Ankerveien: Sludd og våt vei

Opp til første serpentinsving gikk det fint, kroppen ble litt varmere, og pulsen steg. Og på første tur opp Tryvann for året, med relativt mye klær og en tung CX til sykkel, ville det uansett ikke gå spesielt fort. Påfallende mye smeltevann i veien.

“Faen heller, nyvaska jakke og skinnen allerede.”

Første sving – med mulighet til å stikke ned til venstre mot Bogstad om beina er råtne.

Ved Besserud: Tykkere sludd

På en god dag passerer jeg ICA-butikken på Besserud langt under fem minutter; i dag var det omtrent nøyaktig på tallet fem. Den kalde lufta, de våte veiene, snøen og vinden gjorde det hele til en kjølig økt, og pulsen gikk ikke forbi 150 bpm.

“Hm, kan dette holde til 20 minutter?”

På vei mot Besserud.

Mot Holmenkollen Restaurant: Snø på fortauene

Når resturanten passeres med åtte-tallet på displayet er det ingenting å skryte av, og det var tilfelle i dag. Fingertuppene var iskalde og jeg slet med å treffe girene med de forfrosne leddene.

“Jaja, samme det, beina går nå rundt om det er 34×19 eller 34×17.”

Siste skikkelige serpentinsving, med Holmenkollen Restaurant oppe til venstre.

Langs Holmenkollen Skianlegg: Turister som måper (I wish)

Klumsete giring blir nok normen opp her, og det er deilig å veksle på å stå og sitte. Jeg bruker over 10 minutter bort til broene etter Kollen-hoppet, og under 20 minutter går sannsynligvis ikke. Jeg legger meg midt i veien for å unngå snøen som ligger i kantene.

“Jeg er ti ganger tøffere enn dere anorakk-turister!!”

Forbi Holmenkollen Skistadion (til venstre).

Mot Frognerseteren: Vinteren er tilbake

Med i overkant av 100 høydemeter igjen toppen har snøen lagt seg godt på veien, og jeg ligger herlig til midt i veien. Heldigvis er de få bilistene på veien veldig hensynsfulle. Det er komisk kaldt og jeg tror ikke jeg ville merket om føttene bare falt rett av ved anklene nå.

“Hard as nails, baby!”

På vei opp mot Frognerseteren. Vi vet jo alle at man tar til venstre i dette krysset.

Under siste brua: Snødekket vei

På det aller siste partiet før oppløpet – hvor jeg måtte gå på vei ned fordi det var for tykt med snø i veien – går det overraskende greit, men jeg merker at det er kaldere å puste enn det pleier å være når jeg er her. Overraskende nok har jeg spikerfeste så lenge jeg legger meg i hjulsporene.

“Varm bil venter, kom igjen!”

Siste bro er unnagjort, og vannet er neste severdighet. Snøen lå tykt 22. mars 2015!

Oppløpet: Winter wonderland

This is it. Forbi vannet er det masse småbarnsfamilier med pulk, kjelker og ski av forskjellige slag som tydeligvis er mer opptatt av å holde seg på beina i den sure vinden enn å legge merke til en forfrossen syklist som snegler seg til topps. Det blir garantert ikke under 20 minutter; under 21 får vi være fornøyde med… og det blir 21:05.

Italia har Stelvio og Gavia; vi på Østlandet har Tryvann.

I bilen målgang: Hysterisk smerte

Sykkelen ble demontert i rekordfart og kastet inn i bagasjerommet, og så var det inn i bilen og fyre opp alt som er av varmeanlegg. Hendene er så kalde at når varmen begynner å komme tilbake, er det så vondt at jeg roper i smerte. Heldigvis var det ingen som gikk forbi bilen – hva skulle de trodd om de så en syltynn, iskald fyr som breket høyt i en stasjonsvogn?!

Ved Tryvann vinterpark var temperaturen én blå. Med andre ord, HTFU.

Og med dét er klatringen til Tryvann åpnet for året for min del. Jeg har syklet opp bakken snart 200 ganger i mitt liv, og i dag var uten sidestykke den kaldeste gangen. Trøsten er at det uansett ikke kan bli verre enn i dag, så jeg gleder meg til neste gang!

Jeg har siden 2009 hatt en reisevei på 15-30 kilometer hver vei og pendlet en totaldistanse som tilsvarer Norge på langs godt over fire ganger (12.000 kilometer fordelt på nesten 600 turer). I prosessen har jeg prøvd, lyktes og feilet med diverse logistikkløsninger, i håp om at pendlingen en vakker dag vil bli så perfekt at det bare er Yr.no som kan felle meg.

Å ta med laptop og skift til jobb kan kreve litt planlegging. Mange kreative løsninger er prøvd, og som for alle andre former for “tur” kommer ikke unna at en god ryggsekk er grunnleggende for gode pendlerturer. En god sekk er imidlertid ikke enkelt å oppdrive, og jeg har nå prøvd fem forskjellige sekker ganske grundig. Herer mine erfaringer og råd til pendlere på jakt etter en sekkeløsning.

Sekker jeg har brukt til pendling, sett fra rygg-siden, fra venstre: Arcteryx Arro 22, Norheim Balder, Osprey Talon 22, Camelbak Mule og Rapha Backpack.

Generelle tips til pendlerpakking

Om du pendler med sykkel er det noen ting som er greit å tenke på:

• Sikker oppbevaring! Med mindre du parkerer sykkelen i et rekvisitarom eller tar den med til pulten din, bør du vurdere å låse den fast med en solid lås. Låsen kan bli hengende igjen på jobb, så slipper du å slepe på en ekstra kilo eller to. Og om du tror Falck Sykkelregister er verdt pengene, les dette. Større arbeidsplasser disponerer også garasjer eller plass i parkeringshus, og jeg har sett at flere har dedikerte områder for sykkelparkering.
• Hygiene! Har du ikke mulighet til å dusje på jobb, og du ikke bare triller i nedoverbakke til jobb – noe mange som jobber i Oslo faktisk kan gjøre – bør du finne en løsning for svettesituasjonen din. Kollegaer setter nok ikke pris på å kjenne stanken av svett medarbeider, og den gamle myten om at “gammel svettelukt blir som ny med en dusj av Old Spice” stemmer ikke.
• Garderobe eller skap. Dersom du ikke har plass til å oppbevare håndkle, toalettmappe, skift og annet blir pendlersekken fort betraktelig tyngre. Et par skuffer under pulten kan løse mye. Om mulig, la sko, toalettmappe og andre nødvendigheter stå igjen på jobb. Har du mulighet, så ta med en ukes ladning av klær av gangen. Dermed trenger du ikke ta med alt sammen til og fra jobb hver dag.
• Ha dobbelt opp av strømlader, mus og andre kabler – ett sett hjemme og ett på jobb – så du slipper å dra med frem og tilbake.

Innhold i en pendlersekk

Hva man pakker i ryggsekken avhenger selvfølgelig av behov, men det er vanskelig å komme under fire kilo, og det blir fort fem-seks kilo – om ikke mer:

• PC, ekskludert tilleggsutstyr som mus, ladekabel og andre kabler: Fra 1.500 gram.
• Håndkle: 3-400 gram ubrukt, 5-600 gram etter å ha hengt hengede til tørk i åtte timer etter bruk.
• Bukse: 6-700 gram.
• Skjorte/genser: 2-300 gram.
• Sokker: 30-50 gram.
• Belte: 150 gram.
• Undertøy: 50-100 gram (evt null dersom du går kommando – herlig frekt!).
• Sko: 6-800 gram.
• Utover dette kommer også ting som toalettmappe med diverse innhold, ekstra sykkelklesskift og sykkelutstyr som slange, dekkspaker, pumpe og drikkeflaske.

Typisk tar jeg med bukse, skjorte, belte, undertøy, håndkle og PC til jobb. Sko dersom det ikke ligger igjen på jobb sammen med toalettmappen (som alltid står igjen på jobb).

Hva som definerer en god pendlersekk

Ettersom jeg synes det er praktisk å jobbe hjemmefra må jeg ta med laptop til og fra jobb. Å ta med et minimum av klesskift er også nødvendig, og ofte må jeg ta med enda mer – håndklær, toalettmappe, sko, og så videre – dersom jeg ikke disponerer garderobeskap. Å få med alt dette og mer til utgjør kriteriene ved valg av pendlersekk:

• Pris. Ryggsekker varierer voldsomt i pris, uten at høy pris nødvendigvis betyr bedre sekk.
• Vekt. En sekk utgjør jo ikke all verdens av vekt uten innhold, men hvorfor drasse på mer enn man må?
• Romslighet, inkludert utvidelsesmulighet. Noen dager trenger man å ta med mye, andre dager veldig lite. Laptopen er verdifull og bør oppbevares forsvarlig, så en dedikert laptop-lomme er en stor fordel.
• Smarte løsninger for mobil/iPod, lommebok, nøkler, adgangskort, og andre ting man trenger enkel tilgang til når man forlater hjem og ankommer jobb. Inkludert regntrekk er bonus: Det er trist å ankomme jobb med søkkvått sekk og innhold, med tre timer til nærmeste klesbutikk åpner, og i tillegg be IT-ansvarlig redde den våte harddisken.
• Hvordan sekken sitter på ryggen i fart, inkludert bredde, tykkelse og strammemuligheter på stropper er kritisk. Sekken bør sitte godt uten å gnage, selv med mye vekt, og sekken bør heller ikke sprette og skli i alle retninger når man er i bevegelse.
• Ventilasjon på rygg. En sekk som ligger på ryggen kan fort gjøre en klam og varm, særlig på varme dager når man må opp den sure kneika hjem; har sekken en god løsning for ventilasjon, gjør det sekken mer behagelig.
• Kvalitetsfølelse. Syklister flest er jo glad i deilig utstyr, så en sekk som oppleves som skikkelig er selvfølgelig viktig. Materialevalg, glidelåser, stropper, og andre smådetaljer påvirker dette inntrykket.
• Estetikk. Ser sekken bra ut når den ligger ved pulten eller er på ryggen, er det en fordel. Man trenger ikke se ut som man er Ludvig og Solan på tur heller!

Ryggsekker i sammendraget

Samtlige fem sekker i denne testen er sekker jeg har kjøpt selv på forskjellige tidspunkter, og de inkluderer:

• Camelbak MULE, 2007-modell, kjøpt på Sykkelsenteret i Bergen i forkant av Birkebeinerrittet.
• Osprey Talon 22, 2008-modell, kjøpt på Anton Sport i Bogstadveien av kona før Birken, og senere diskret stjålet av meg.
• Arcteryx Arro 22, 2009-modell, kjøpt på Anton Sport i Bogstadveien i 2009 da jeg begynte å sykkelpendle.
• Norheim Balder 30 liter, 2010-modell, kjøpt på G-Sport Grensen i 2010 som en løsning for den forrige sekken.
• Rapha Backpack, 2015-modell, kjøpt fra Rapha nå nylig etter at Norheim-sekken kapitulerte.

Sekker jeg har brukt til pendling, sett bakfra, fra venstre: Arcteryx Arro 22, Norheim Balder, Osprey Talon 22, Camelbak Mule og Rapha Backpack.

Camelbak MULE, 2007-modell

• 999 kroner hos XXL.
• 687 gram eks regntrekk.
• Romslighet: 15 liter samt praktiske ytterlommer. Jeg fikk både laptop og sko med ved å pakkke litt kreativt, men da blir det umulig å få med klær eller andre ting man gjerne trenger.Her får man ikke i både pose og sekk. Hø hø…
• Laptop-lomme: Nei, men med litt velvilje går en 13 tommers laptop faktisk inn i hovedlomma. Hvor trygt den ligger der inne er en annen sak.
• Smarte løsninger: Flere, som man kan forvente av en sekk designet for den veldig aktive. Lomme til drikkepose, mobil, sidelommer og mulighet til å stramme og løse opp sekken gjør at den aldri blir pløsete. En hoftelomme savnes imidlertid.
• I praktisk bruk: Super. Den sitter fint på ryggen både ved løp og sykling.
• Ventilasjon: God, som forventet.
• Kvalitetsfølelse: God. Selv etter åtte års bruk er den helt fin, selv om fargene er blitt litt blasse.
• Estetikk: Finnes i flere farger, og til å være en Birken-sekk er den fin – men den krasjer kraftig med de flestes jobbantrekk og sklir heller ikke inn i et kontorlandskap.
• Kudos for: Gjennomført og kompromissløs til sitt bruk.
• Nedtur: Ikke egnet som primær pendlersekk.
• Oppsummert: Sekken gjør hva den er designet for, men den vil aldri fylle rollen som pendlersekk – derimot kan storebror HAWG være et godt alternativ.

Osprey Talon 22, 2008-modell

• 800 kroner hos Outnorth, 900 kroner hos Løplabbet.
• 780 gram eks regntrekk.
• Romslighet: 22 liter samt praktiske ytterlommer. Hovedlomma er veldig romslig.
• Laptop-lomme: Nei. Dette er sekkens store svakhet for en pendler.
• Smarte løsninger: Masse smålommer og kompresjonsmuligheter, samt rom for drikkeflaske, gjør sekken allsidig. Den kan brukes til pendling, Birken, løping og fjellturer med kun minimale endringer.
• I praktisk bruk: Upåklagelig. Den sitter stødig på ryggen med god vektfordeling, stroppene kan enkelt strammes, og de to romslige hoftelommene er nyttig for mobil, nøkler og annet smått.
• Ventilasjon: Utmerket. Sekken er designet slik at det er et rom mellom sekken og ryggen som bidrar til at du slipper at sekken ligger rett på ryggen.
• Kvalitetsfølelse: God. Selv etter en uheldig tur innom vaskemaskinen holder sekken stand, og ingenting tyder på at den går av med pensjon med det første.
• Estetikk: Sekken finnes i to farger – svart og blå – og i den grad en sportssekk kan være stilig, er denne helt innafor.
• Kudos for: Allsidigheten.
• Nedtur: Mangel på laptop-lomme.
• Oppsummert: Super sekk til attraktiv pris som hadde vært perfekt dersom den hadde en laptop-lomme.

Arcteryx Arro 22 Backpack, 2009-modell

• 1.299 kroner direkte fra Arcteryx.
• 960 gram eks regntrekk.
• Romslighet: 22 liter. Ingen utvidelsesmuligheter, men sekken er dyp og sluker gjenstander som et svart hull, og den rare ytterlomma tar faktisk et par sko uten problemer.
• Laptop-lomme: Nei. Det er et par lommer på innsiden, men de er så smale og trange at de kun ville rommet en drikkepose. Men det er ingen hull for å få en eventuell slange ut av sekken. Så gud vet hva disse rommene egentlig er lagd for…?
• Smarte løsninger (ink regntrekk): Nei, heller det motsatte. De to små, trange sidelommene fungerer ikke til noe, det er ikke mulig å komprimere eller utvide sekken… Ikke engang en pokkers mobil-/iPod-lomme har de klart å inkludere.
• I praktisk bruk: Forferdelig. Den stokk stive ryggen gjør at man føler seg som spikret på et kors på vei til Golgata. Og alle vet jo hvordan det gikk….
• Ventilasjon: Ingen ventilasjonskanaler i ryggen, men på en annen side – når kun deler av sekken faktisk berører ryggen er det også begrenset behov for ventilering.
• Kvalitetsfølelse: Grei. Materialevalget tyder på at sekken er solid laget.
• Estetikk: Mørk og diskret, men noe uvanlig design med den snåle ytterlomma.
• Kudos for: At Arcteryx har baller og frekkhet nok til å pushe en slik drittsekk på markedet.
• Nedtur: Det meste – dette er jo skjending av et ellers godt merkenavn.
• Oppsummert: Er sekken er et resultat av en practical joke hos Arcteryx’ designavdeling? Et eksperiment fra marketing-avdelingen av typen “vi kan selge hva som helst bare vi klistrer Arcteryx-logoen på det”? Et kollektiv kollaps hos samtlige beslutningstagere i selskapet? Jeg vet ikke, men dette er det verste jeg noensinne har svidd over 1.000 kroner på. Jeg kondolerer til alle andre som har vært så uheldige at de har kjøpt denne drittsekken.

Norheim Balder 30 liter, 2010-modell

• 599 kroner hos G-Sport (men det ser ut som dette er en utgått modell?).
• 833 gram eks regntrekk (900 gram ink regntrekk).
• Romslighet: Fantastisk god, og to romslige sidelommer med stropper gir enorm lastemuligheter. Rekorden min er en tre kilo tung laptop, et par bukser, fire skjorter, håndkle, toalettmappe og et par sko.
• Laptop-lomme: Ja, selv om jeg mistenker at den lomma egentlig er designet for drikkepose.
• Smarte løsninger: Regntrekk medfølger i en egen lomme under sekken. Hoftelomma på venstre side er romslig.
• I praktisk bruk: God. Brede stropper, gode justeringsmuligheter, bra fordeling av vekt. Sekken er stor, og dersom den ikke fylles, blir den veldig pløsete og føles nesten som en fallskjerm. Videre er det mye stropper som henger og slenger om man ikke “rydder opp” i dem.
• Ventilasjon: God, greie kanaler som bidrar til at sekken ikke steker på ryggen.
• Kvalitetsfølelse: Grei. Til 600 kroner er begrenset hvor fancy sekken kan bli, men det er som en Skoda – lavt priset, og over forventning godt produkt.
• Estetikk: Svart og enkel. Ingen motepriser til denne sekken, men heller ingenting å kritisere.
• Kudos for: Gjør jobben uten å mukke.
• Nedtur: Pløsete og svær.
• Oppsummert: En flott sekk som beviser at lav pris ikke nødvendigvis betyr kjip sekk. Synd at festemekanismen for hoftebeltet sprakk, men etter fem års bruk er det vel å forvente. Det er synd dersom G-Sport har sluttet å føre denne sekken.

Rapha Backpack, 2015-modell

• 2.000 kroner hos Rapha.
• 1.010 gram eks regntrekk (1.110 gram inkl regntrekk).
• Romslighet: 18 liter i hovedrommet, med 5 ekstra liters utvidelse. Med litt velvilje fikk jeg pakket med alt som trengs for en dag på jobb.
• Laptop-lomme: Ja, og i tillegg ekstra lomme for notatbok/perm.
• Smarte løsninger: Flere lure lommer på innsiden og utsiden, reflekterende stoff, regntrekk på undersiden og utvidbar ved behov. At sekken kan åpnes som en koffert i stedet for som en sekk gjør det også lettere å pakke penskjorta uten at den krøller seg.
• I praktisk bruk: Dette er den tyngste sekken i testen, men den føles faktisk som den letteste. Dessuten er det få stropper; Rapha har valgt å bruke glidelåser så langt det går, og resultatet er at du slipper stropper og ting som henger og slenger når du sykler.
• Ventilasjon: Standard ventilasjonskanaler i ryggen som fungerer bra.
• Kvalitetsfølelse: Utmerket.
• Estetikk: Rapha er litt enten-eller – noen elsker og andre hater merket. Jeg tilhører førstnevnte. Som en bonus, kona kommenterte til og med at sekken så bra ut da jeg var på vei ut døra. Den er også såpass diskret at den ikke roper “jeg sykler Birken” når du kommer inn på kontoret. Sekken finnes i fire varianter – med hvit, rosa, oransje og svart vertikal stripe.
• Kudos for: Dedikert pendlersekk.
• Nedtur: Prisen og den knøttlille lomma på hofta, som knapt kan romme noe som helst.
• Oppsummert: Dyr moro, men denne sekken fungerer bedre for pendlere enn øvrige sekker. Hoftelomma burde vært såpass stor at den kunne romme en mobil eller et par adgangsgkort.

Tilleggsprodukter

Regntrekk: Smart av to årsaker – det beskytter sekken og dets innhold mot fukt og møkk, og det kan bidra til at du blir med synlig i trafikken. Det finnes mange varianter, eksempelvis fra den neongule fra Bergans (200 kroner, 100 gram), den rosa fra Rapha (250 kroner, 105 gram), og den svarte fra Norrøna (199 kroner, 80 gram). Jeg har brukt Bergans-varianten i flere år, og har ingenting å utsette på den.

Vanntett trekk til laptop: Jeg kjøpte en Sealline vanntett laptop-bag hos Anton Sport i 2009 til rundt 500 kroner, men det virker som den er tatt av markedet i Norge nå – og Amazon sender den tydeligvis heller ikke til Norge, selv om de selger den til rundt 50 dollar. Den fungerer utmerket som beskytter for laptopen, men tar samtidig mye plass i sekken i tillegg til at den veier 296 gram.

En Sealline vanntett veske for laptop kan være smart, særlig dersom pendlersekken ikke er vanntett. Dessverre tar den fort mye plass.

Andre sekker?

Nordmenn er jo glade i ryggsekker, hvilket også sportsbutikker bærer preg av. Det ville vært umulig å vurdere alle alternativer, men en rask runde på diverse nettbutikker tilsier at følgende kan være verdt å titte på:

• Bergans Sandungen 35 liter, 750 kroner hos Bergans. Dette er Bergans’ forsøk på å lage en pendler-spesifikk sekk, og utfra bilder og beskrivelser ser det ut som den løser det meste – men den ser mer ut som en sekk bestefaren din ville eid enn noe du ville frest av gårde til jobb med… Bergans har mange andre sekker også, som helt sikkert fortjener nærmere inspeksjon.
• Lowe Alpine Eclipse 25 liter, 899 kroner hos G-Sport. Lowe har jeg ingen erfaringer med, men utfra bildene å dømme ser sekken ut til å møte mange av pendlerkravene.
• Norrøna Falketind Pack 30 liter, 999 kroner hos Norrøna. Denne sekken er latterlig lett – kun 510 gram! – og ser ut til å ha gode strammemuligheter. Jeg har ingen erfaringer med den, men utfra bildene å dømme er det tynt med lommer på siden eller i hoftebeltet. Norrøna er sjeldent feil og sekken er sikkert super til fjellturer, men den bør kanskje inspiseres nærmere før den kjøpes til pendling.
• Haglöfs Tight Large 25 liter, 449 kroner hos XXL. Jeg har inntrykk av at “alle” eier en Haglöfs, så noe bra må det være med sekkene. De jeg kjenner som har erfaring med den verdsetter at den har praktiske lommer, passe vannavstøtende og har mulighet for å komprimeres, men påpeker også at den kan være litt pløsete dersom den ikke fylles opp. Uansett, en rimelig sekk som sannsynligvis tjener sitt formål helt fint.
• Camelbak HAWG NV 30 liter, 1.499 kroner hos Milslukern. Camelbak har jo knekt en del koder hva gjelder ryggsekker for den aktive, og om den har noe til felles med MULE bør den være godt egnet til den kresne pendler også. Den eneste butikken som tilsynelatende fører HAWG er Milslukern – kan den være på vei ut av Camelbaks kolleksjon?
• Forøvrig er jeg ingen tilhenger av sykkelbud-bagger og andre løsninger hvor vekten ikke fordeles likt over skuldrene, så de vil jeg ikke ha noe grunnlag for å si noe om.

Konklusjon

En pendlersekk inkludert regntrekk koster rundt tusenlappen. Til den prisen bør en del ting være på plass: Romslighet, trygg oppbevaring av laptop, smarte løsninger, justeringsmuligheter, sitte godt på ryggen inkludert ventilasjon, og sekken kan gjerne se bra ut også. 25-30 liters kapasitet ser ut til å være passende.

De fleste sekkene jeg har prøvd løser jobben bra; Norheim Balder har vært en trofast sliter til en billig penge, Osprey Talon en allsidig og utmerket sekk og Rapha Backpack er en elegant sak. Camelbak MULE blir for liten, og Arcteryx Arro er en skandaløst dårlig sekk.

Jeg vil tro de fleste sekkene på markedet kan fungere godt for pendlere, men som Arcteryx-eksempelet viser, er det mulig å gå på en smell.

Mitt råd til de som er på markedet etter ny pendlersekk er å stikke til en sportsbutikk med det du har tenkt å ha i sekken og teste hvordan de aktuelle kandidatene fungerer for deg med innholdet i sekken, mens du sitter på en sykkel.

Det er overraskende få produsenter av sekker som lager pendler-spesifikke sekker. Dette må jo være en interessant markedsmulighet?

Ettertanke for vekthysterikere

Om du veier rundt 80 kilo og har en terskelwatt på 300, må du øke terskelwatten din med 3,75 watt – 1,25% forbedring! – for å kompensere for hver kilo ekstra du drar på. Har du en sekk på fem kilo på ryggen må du altså tråkke 19 watt mer (på terskel) for å holde følge med en ellers lik kar uten sekk. Tenk på det når du pakker sekken og tenker på alle du skal ta igjen langs Tour de Finans på morgenkvisten…

Den sterkeste lukten i et startfelt i et sykkelritt – etter lukten av tigerbalsam – er lukten av tøymykner. Den samme lukten kjennes ofte når du møter på andre sykkellag på treningsturer. Men du vet jo at du ikke skal bruke tøymykner når du vasker treningstøyet? Hvis ikke, les egen artikkel på KK. Så er løsningen på dette i-landsproblemet – som deilig duftende treningsklær tross alt er – å ta i bruk dedikert sportstøy-vaskemiddel?

Assos-buksa skal vaskes på 30 grader. I tillegg hiver jeg dem alltid i en vaskepose før jeg vasker dem.

Hvordan vaske sportstøy?

Mitt sportstøy må gjennom vanlig vask ved 40 grader og 1200 omdreininger, og de litt finere plaggene kjøres på 30 grader og 800 omdreininger, i tillegg til at de fineste shortsene går i egne vaskeposer. Sportstøy vaskes fortløpende og gjerne umiddelbart etter treningsøkta dersom klærne er spesielt skitne eller gjennomsvettet.

Jeg bruker kun vanlig vaskemiddel fra OMO eller Blenda, og aldri tøymykner. Dette fungerer helt utmerket; med ett unntak – en etter hvert gammel teknisk ulltrøye fra Helly Hansen – lukter ingen av klærne dårlig, og det virker heller ikke som om vasken har slitt spesielt på klærne heller.

En rask og særs uformell spørreundersøkelse blant sykkelvenner av meg tyder på at dette er normen, og ingen av de spurte bruker eget sportsvaskemiddel heller. OMO Aktiv & Sport, OMOs eget vaskemiddel for sportsklær, var det i alle fall ingen som hadde brukt. Jeg vil også bemerke at ingen i min omgangskrets har drukket OMO Aktiv & Sport heller, slik seks tåper gjorde under Birkebeinerrittet i 2014 (jf. artikkel hos Aftenposten).

Det er lett å tenke “if it ain’t broke, don’t fix it”.

Rapha Proteam-jakka skal også vaskes på 30 grader.

Så hvorfor bruke eget sportstøy-vaskemiddel?

Det finnes flere sportstøy-vaskemidler, fra OMO, Assos, Rapha, m.m. De fleste av dem fremhever lukt som problemet de løser. Rapha reklamerer med at at deres vaskemiddel Rapha Apparel Wash “improves performance” i tillegg til å fjerne lukt, uten at jeg helt forstår hva slags performance det skulle være snakk om. Kudos til Rapha for å være ekstremt fremoverlent i markedsføringen i alle fall!

Produsenten av OMO-merket, Orkla, hevder i en pressesak at lukter kan sette varige spor i syntetisk tøy, og fordi treningstøy gjerne skal vaskes på 30 grader, er lukten vanskelig å fjerne. OMO Aktiv & Sport inneholder derfor enzymer og en sinkteknologi for å fjerne den vonde lukten som svette skaper når det setter seg i tøyet, selv ved 30 grader. Tenk at høyt utdannede ingeniører bruker hjernekraften sin på å finne ut av dette…

Orkla skriver imidlertid ingenting om hvorvidt OMO Aktiv & Sport er mer eller mindre skånsom enn vanlig vaskemiddel, men det er jo naturlig å anta at det ikke kan være noe verre.

Så motivasjonen for å bruke OMO Aktiv & Sport må være å få mindre illeluktende – eller mer velluktende – sportstøy.

OMO Aktiv & Sport 500 ml koster mer enn vanlig OMO, men er vaskemiddelet verdt de ekstra kronene?

Hva koster OMO Aktiv & Sport?

OMO Aktiv & Sport koster 68% mer enn vanlig OMO Color Xpert og 150% mer enn refill – basert på priser hos Kolonial. Det finnes sikkert hyggeligere priser om du raider Joker på “gla’ mandager” eller Spar/Joker/Kiwi/Meny/Ultra/Centra på trumf-torsdager, men grovt sagt:

• OMO Aktiv & Sport koster 129,80 kr/liter (64,90 kr/flaske).
• OMO Color Xpert flytende 77,14 kr/liter (45,90 kr/flaske) og refill kun 51,83 kr/liter (42,50 kr/pose).

Det går 50 ml vaskemiddel per runde med vask, altså får man 20 vask per liter. Det vil si 6,49 kr/vask med OMO Aktiv & Sport og 3,86 kr/vask med OMO Color Xpert (evt 2,59 kr/vask med refill-varianten).

Hver vask koster altså tre-fire kroner ekstra. Hvis du kjører tre-fem sett med treningsklær per runde klesvask – noe jeg pleier å gjøre – betaler du mellom en halv og én krone ekstra per treningssett ved å bruke OMO Aktiv & Sport fremfor vanlig vaskemiddel.

Så er spørsmålet, er det verdt å betale i underkant av én krone ekstra per treningsøkt for å (følge produsentene) lukte litt bedre – eller mindre surt – når du skal ut på trening eller stille i konkurranse?

Men gir OMO Aktiv & Sport bedre lukt?

Med unntak av den slitne, fire år gamle tekniske ullgenseren fra Helly Hansen har jeg ingen plagg som plages av dårlig lukt, så det er litt vanskelig for meg å gjennomføre en skikkelig test.

Med mine vanlige treningsplagg synes jeg at det var en forskjell mellom da jeg brukte vanlig OMO eller Blenda og nå med OMO Aktiv & Sport da jeg tok dem på meg før treningsøkta: Klærne luktet godt, i motsetning til ingenting. Imidlertid ble godlukten borte etter hvert, og på slutten av treningsøktene luktet det ingenting. Fem minutter etter avsluttet trening var det tilbake til den gamle, velkjente eimen av størknet svette og sur sokk.

Når det gjelder den illeluktende HH-genseren, er det mulig at den er for gammel og illeluktende til å reddes av OMO Aktiv & Sport, men selv etter gjentatte vask kunne jeg ikke unngå å lukte som en ulv i fåreskinn etter endt treningsøkt. Så for alle som går på spinning og irriterer seg over han slasken i hjørnet som lukter død rotte allerede før økta starter: Vedkommende bør nok heller kjøpe nye treningsklær enn å prøve å desinfisere dem med vaskemiddel.

HH-ullgenseren skal vaskes på 40 grader. Det har imidlertid ikke reddet den fra å opparbeide en lukt som ville skremt selv den sultneste ulv eller bjørn unna.

Alternative sportstøy-vaskemidler

Andre alternativer – som jeg ikke har prøvd:

• Fit ‘n Clean sensitiv vaskemiddel: 198 kr/liter hos XXL (99 kr/flaske).
• Assos Active Wear Cleanser: 327 kr/liter hos Bikeshop (98 kr/flaske).

• Rapha Apparel Wash: 600 kr/liter (150 kr/flaske).

Er det noen som leser dette innlegget som bruker produktet, legg gjerne igjen en kommentar om erfaringer!

Rapha påstår at deres vaskemiddel forbedrer “performance”. Hva det betyr vites i midlertid ikke…

Konklusjon

OMO Aktiv & Sport er nok hverken mer eller mindre skånsom enn vanlige vaskemidler, men det gir definitivt klærne en mer behagelig og frisk lukt enn de nøytrale vaskemidlene. Godlukten avtar imidlertid fort. Den beste måten å bevare godlukten på, er å valse rundt i treningsklær uten å faktisk trene.

Som en særs habil sykkelkamerat sa: “Det enkleste er det beste”. Så med mindre du synes det er verdt å betale nesten én krone ekstra per treningsøkt på at klærne skal lukte litt bedre i starten av økta, er du bedre tjent med å bruke de noen hundrelappene ekstra på noe annet. For eksempel på å skifte ut de eldste og mest slitte klærne dine.

Jeg gikk nylig til anskaffelse av nye landeveissko – Giro Empire SLX – etter at mine trofaste S-Works Road-sko fra 2012 omsider kunne avskrives. Nå har jeg fått tråkket 400 kilometer og 17 timer i skoene, og har fått et godt inntrykk av hva jeg har kjøpt. Her er mine erfaringer.

Inkludert i prisen medfølger sko (naturlig nok), et par ekstra lisser og ekstra såler for å bygge opp skoen ved behov.

Etter å ha prøvd en del sko, vet jeg hva jeg liker: Skoene må passe til mine relativt smale føtter, helst være hvite eller lyse i fargen, og sitte stramt. Smaken er som baken, men mine kandidater til nye sko inkluderte:

• Sidi Wire Carbon Vernice. Skoene i grønn/hvit hadde kledd både sykkelen og Tryvann CK-uniformen min. Skoene ligger på 2.089 kroner hos Bikeshop, som forsåvidt er en attraktiv pris til Sidi å være. Italiensk økonomi likevel klare seg uten min hjelpende hånd; sko til 300 gram per stykk (str 43) blir for mye.
• Rapha Climbers’ Shoe er visstnok bare estetisk annerledes fra Giros ProLight SLX II, og veier 215 gram per sko uten klosser (str 42,5). Skoene finnes i hvit, svart og blå. De koster 3.600 kroner fra Rapha, og faller dermed uansett utenfor skobudsjettet mitt.
• Giro ProLight SLX II er også stilige i sine tre varianter – hvit, svart og oransje – men har kun borrelås. Skoene veier 215 gram per stykk uten klosser (str 42,5). Skoene er priset til 2.599 hos Bikeshop.
• Giro Empire SLX finnes i to farger – hvit og rød – og selges hos blant annet Bikeshop for 2.289 kroner. Landeveissko med lisser er jo retro, uvanlig, og den lave vekta, 175 gram per sko uten klosser (str 42,5) var veldig tiltalende!

Giro Empire SLX i str 43 veier 195 gram per sko uten cleats.

Carrie Bradshaw på Sørensen Sykler…

Jeg var tilfeldigvis innom Sørensens Sykler like etter gjenåpningen i mars for å titte på sko, og fant selvfølgelig frem Giro Empire SLX-skoene.

De føltes overraskende lette da jeg løftet dem ut av esken – de er så lette at det er en liten wow-faktor! – og de satt perfekt på føttene mine. Dessuten syntes jeg de så rålekre ut i hvit, der jeg sto foran speilet og poserte som en idiotisk Carrie Bradshaw-wannabe.

Sålene er også sjukt tynne; en skulle nesten ikke tro at så tynn karbon kan være stivt nok til å fungere som såle, men det gjør det altså.

Giro Empire SLX er nydelige og med et lite nikk til retro-design. Legg også merke til hvor tynn sålen er!

Sørensen Sykler priser seg noe høyere enn Bikeshop, men etter klubbrabatt fikk jeg skoene til litt over 2.300 kroner. Jeg burde kanskje prøvd Giro ProLight SLX II også, for å være helt sikker, men jeg var solgt på fem minutter.

Å ta på skoene…

Å knyte på sykkelsko virker umiddelbart litt rart; det er jo alltid enten borrelås eller en annen strammemekanisme. Dog, samtlige andre sko – pensko, løpesko, fritidssko – bruker lisser, så det er jo et velprøvd konsept som også burde funke på sykkelsko.

Det er lett å sørge for at lisseskoene sitter stramt over hele foten, og lissene kan elegant festes i en egen strikk-anordning på rista slik at de ikke surrer seg inn i drivverket. Jeg bruker uansett skoovertrekk i tillegg, men det er fint å se at Giro har tenkt på denne viktige detaljen.

Med stoppeklokke i hånd: Det tar meg 20 sekunder å ta på én Giro Empire SLX-sko, mens én S-works-sko tar meg 15 sekunder. Å ta dem av igjen tar henholdsvis 15 og 5 sekunder. Altså går det med totalt 30 sekunder ekstra hver gang lisseskoene skal brukes fremfor konvensjonelle sko. Gitt fem sykkelturer i uka blir det faktisk et par timer ekstra sko-hassle årlig… Men det kan jeg forsåvidt leve med.

Lisseløsningen er elegant og sprer trykket jevnt over foten, og skoen har en elegant løsning for å holden lissene på plass – men det er ikke mulig å etterjustere underveis.

Skoene i praktisk bruk…

Skoene kan ved første inntrykk virke litt skjøre og skrøpelige, men etter å ha brukt dem en del kjennes de faktisk veldig solide. Nå har det blitt sånn at vanlige sykkelsko kjennes som slagstøvler sammenliknet med Giro Empire SLX. Og karbonsålene holder så absolutt mål.

Fordi disse skoene er så fine er det nok lurt å beskytte dem med oversokker eller skotrekk – i alle fall om du ikke har tenkt å sykle i sol på tørre veier. Den perlehvite, nydelige finishen kan tenkes å slites fort dersom skoene ikke skånes med et eller annet trekk.

At skoene er lette merkes faktisk veldig godt. Det er litt den samme følelsen som når du går fra vintersko til sommersko. Giro Empire SLX skal ifølge produsenten veie 175 gram per sko i størrelse 42,5. Mine sko i størrelse 43 veier 195 gram per stykk uten klosser. Med Speedplay-klosser blir vekta totalt 514 gram på paret, som gir en besparelse på 118 gram sammenliknet med Specialized S-Works. 118 gram spart på andre sykkelkomponenter kan fort koste en del kroner, så dette er kanskje den rimeligste vektbesparelsen du kan gjøre utenom å slanke deg.

Det jeg likte veldig godt med S-Works’ene er at de har to BOA-snører som gjør at det er lett å finjustere og etterjustere hvor stramt skoene skal sitte, og fordele trykket over rista. Dette er noe vanskeligere å til med lisser, men på ingen av turene har jeg opplevd at skoene ikke satt stramt nok. Selv på en langtur som tok over åtte timer, kjente jeg ikke behov en eneste gang for å stramme eller løsne på lissene. Det er mulig jeg ville opplevd dette annerledes på en varm sommerdag når føttene kanskje utvider seg mer, enn på en kjølig, våt dag i april. Uansett, skoene har sittet som støpt hele tiden.

Det største problemet jeg har hatt med skoene er faktisk å ta dem av når fingrene er iskalde og våte. Lissene kan være vanskelig å få tak i når presisjonen i fingrene er på nivå med en berusa fyllik, og når du er mest keen på å bare få av klærne og komme deg i dusjen, blir skoene et irritasjonsmoment. Og de sitter gjerne så stramt på at du ikke bare kan dra av skoene heller.

Giro Empire SLX i str 43 inkludert Speedplay Zero-pedaler veier 257 gram per sko, eller 514 gram per par.

Specialized S-Works-skoene i str 43 fra 2012 inkludert Speedplay Zero-pedaler veier 316 gram per sko, altså 632 gram per par.

Konklusjon

Plusser:

• Hysterisk lette.
• God kvalitetsfølelse.
• Akseptabelt prisnivå; avviker ikke negativt til å være toppmodell.

Minuser:

• Tar litt mer tid å ta på og av.
• Ikke mulig å etterjustere underveis.

Ut fra hva jeg har erfart har jeg ingen problemer med å anbefale skoene. Lisser er annerledes enn borrelås, BOA-stramming og andre lure innretninger – og det på godt og vondt. Skoene står ikke tilbake når det gjelder stivhet, og for min del gjør vektbesparelsen mer enn nok opp for mangel på etterjusteringer.

For mange landeveissyklister – særlig de med en fetish for lagtempokonkurranser – er Enebakk Rundt startskuddet for våren, landeveissesongen og i det hele tatt et høydepunkt. Årets utgave arrangeres som alltid av IK Hero og er det 45. i rekken. Her er en rapport fra 2015-varianten av Enebakk Rundt!

Tryvann CK-gutta Martin, Niklas, Tejre og Thomas diskuterer hvordan de skal komme seg trygt forbi Ikea. Heldigvis skal ingen inn på Ikea.

Tall for de tørre

1.465 fullførte rittet fordelt på 1.356 menn og 108 kvinner (93% menn – så mye for likestilling!). Dette er en nedgang fra glansdagene; i 2011 var det godt over 2.000 deltakere. Likevel, å samle nesten 1.500 syklister er nok til å gjøre Enebakk Rundt til et av landets største turritt.

De beste mennene var ikke overraskende fra Rye SK: 17 stykk kom i mål på 1:51. ATEAs 13 beste kom inn på 1:52 og Lillehammers beste ni fullførte på 1:54. Landevei har en reportasje om og med vinnerne (klikk link).

I kvinneklassen vant Monica Godtfredsen (Driv IL) på tiden 2:08:59, med Kristin Falck (Rye SK) kun fem sekunder bak…

99 ryttere kom inn under 2:00 (<1%), ytterligere 243 kom inn under 2:10 (17%), 317 til klarte under 2:20 (22%) og 290 klarte under 2:30 (20%). Over halvparten av alle kom i mål på under 2:22. Med andre ord, det gikk styggfort for de fleste i dag!

Resultatlister finnes ved å klikke her.

Alexander, jeg og Fredrik lurer på hvor vi kan få tak i en selfie-stang av karbon.

Tryvann CK debuterer med startnummer

Sist jeg deltok i Enebakk Rundt var i 2010, da det legendariske drittværet gjorde rittet til en episk opplevelse (les min rittrapport her). Den gangen kom jeg i mål på 2:13, hvilket jeg synes var en kurant tid tatt i betraktning at samtlige deltakere fikk frostskader.

Jeg og ni andre representerte Tryvann CK, og vårt eneste mål var å sikre en respektabel tid. Fellestreningene våre handler typisk om å kjøre harde intervalløkter i bakker eller hyggelige langturer, og å terpe på rullekjøring eller legge en strategi for Enebakk Rundt er ikke prioritert. Så om vi kom i mål på under 2:15 og/eller vi var fulle av melkesyre, ville vi være happy med dagens tur.

Tryvann CK stilte med 10 mann på Enebakk Rundt, og startet med 2:15 som en akseptabel målsetning.

Vi startet i puljen som gikk 09:05, sammen med Ullensaker, men rullet alene fra start 09:07. Frem til forbi Furuset ble det én linje med svarte, blå og grønne drakter.

Kjetil (høyre), Terje (midten) og jeg (venstre) førte Tryvann CK ut av startområdet.

Ved Rælingen – 15 km – tok vi en kjapp fot i bakken for å bli enige om hvordan vi egentlig skulle sykle, hvilket viste seg å være en rask rulle der alle måtte bite seg fast for å henge med. Rullesykling krever ikke høy IQ, og etter et par drag foran satte rulla seg godt og vi tok igjen noen puljer her og der.

Like før Flateby – ved 35 km – hadde vi mistet tre mann og var nede i syv da vi ble tatt igjen av cirka 25 mann fra Asker CK. Vi var for å få til å holde dem permanent bak oss, og de ønsket ikke at vi skulle blande oss inn i rulla deres. Den eneste løsningen ble derfor å legge seg i “sekken” og henge med rundt til mål. Alternativet var jo å stille seg i veikanten og vente til vi kunne sykle alene igjen, og hvem gjør noe så dumt?

Ved Ytre Enebakk – ved 55-60 km – falt farten noe, men det var fortsatt ikke aktuelt for oss å bli med i rulla. Med de lange nedoverbakkene i vente ville det vært umulig for oss å stikke i brudd, og ganske kjapt var Asker-toget i gang igjen. Vi satt bakerst og snakket om hvor heldige vi var med været i dag og at det kanskje skulle grilles i kveld. I det stille irriterte jeg meg over at mine lekre, deilige limedekk måtte besudles av et 200 meter grusparti.

Ved Mortensrud – 78 km – var vi omsider ferdig med nedoverbakkene, hvor vi stort sett lå i 45-65 km/t, og kun fire km med motbakke ventet. Vi bestemte oss for å tømme siste rest av krefter og dro i det reimer og tøy kunne holde, og med en snittpuls på 88% av maks og rundt 300 watt i snitt i de siste åtte minuttene klarte vi begge målene: Syra sto rett ut av ørene, og de syv overlevende fra Tryvann CK tikket inn på 2:11. Mission accomplished!

Digg start-/målområde!

Arrangørene er priviligerte hva gjelder parkeringsmuligheter og areale rundt start/mål. Flere av de større lagene og noen av sykkelbutikkene hadde satt opp egne stands, og det var liv og røre. At syklistene gledet seg til å lufte karbonhestene, det var det ingen tvil om!

Sist jeg deltok, var min eneste tanke ved målgang å komme meg inn i en varm bil ASAP. Denne gangen var været fint, og det var digg å komme i mål til boller, bananer og sjokolademelk. Hører dere, rittarrangører!?

Kort fortalt, takk til IK Hero for godt arrangement, til alle deltakere for hyggelig stemning, og ikke minst til Asker CK for at vi fikk drahjelp (og vi bidrar mer enn gjerne i rulla neste gang)!

Spør du enhver person som er opphengt i utstyr hvilket hjulsett han eller hun helst vil ha, er svaret ofte Lightweight: De utrolig flotte og dertil dyre karbonhjulene fra tyske CarbonSports står øverst på ønskelisten hos veldig mange av oss, men kun de færreste kan avse de flere titalls tusen kronene som hjulene gjerne koster.

Derfor var det med stor iver at jeg grep muligheten til å teste et par Lightweight Meilenstein tubular-hjul og samtidig sammenlikne dem direkte mot mine egne Zipp 303 Firecrest.

(I fjor sommer testet jeg også Zipp 303 Firecrest mot Mavic Aksium, og fant at den store forskjellen lå i opplevelsen mer enn i spart watt eller raskere tider.)

Om hjulene

For denne testen er det to hjulsett som skal til pers: Lightweight Meilenstein og Zipp 303 Firecrest. Begge har en middels høy profil; Lightweights er på 47,5 mm mens Zipp 303 har en dybde på 45 mm. Med andre ord, begge er allsidige karbonhjul som egner seg like godt til å klatre høydemeter som å dunke mil i lagtempo.

Lightweight Meilenstein: 

• Tubular, 2014-modell
• Continental 23 mm pariserdekk foran og Maxis 23 mm pariserdekk bak
• 11-delt Shimano Ultegra-kassett (11-28)
• Tune titanhurtigkobling fra Lightweight
• Total vekt 1.970 gram fordelt på 770 gram på forhjul og 1.200 gram på bakhjul
• Pris: Cirka 30.000 kroner eks dekk

Lightweight Meilenstein fremhjul inkl hurtigkobling og dekk veier 770 gram.

Lightweight Meilenstein bakhjul inkl Ultegra 11-delt kassett (28-11), hurtigkobling og dekk veier 1200 gram.

Zipp 303 Firecrest:

• Tubular, 2014-modell
• Vittoria Corsa CX-III 23 mm pariserdekk foran og bak
• 11-delt Shimano Ultegra-kasset (11-25)
• Standard hurtigkobling fra Zipp
• Total vekt 2.285 gram fordelt på 935 gram på forhjul og 1.350 gram på bakhjul
• Pris: Cirka 15.000 kroner eks dekk, cirka 16.000 inkl dekk og lim

Zipp 303 fremhjul inkl hurtigkobling og dekk veier 935 gram.

Zipp 303 bakhjul inkl Ultegra 11-delt kassett (25-11), hurtigkobling og dekk veier 1.350 gram.

Forskjeller:

• 315 gram fordelt på 165 gram på forhjul og 150 gram på bakhjul
• 15.000 kroner eks dekk

Problemstilling og metode for testing

Er det verdt å betale dobbelt så mye for Lightweight- som for Zipp-hjul?

For å få svar på spørsmålet om det er verdt å betale det dobbelte for Lightweight som Zipp brukte jeg begge hjulsettene på samme sykkel med ellers identisk oppsett – altså var det kun hjulsettet som var forskjellen. Testingen bestod av to deler.

Lightweight Meilenstein-felgen er av den klassiske v-formen, og betydelig smalere enn Zipp 303.

Zipp 303 har epleformet felg som er betydelig bredere og “rundere”. Dette skal gi en aerodynamisk fordel ifølge produsenten.

Testing – del 1: Kjenne på opplevelsen

Jeg har syklet en rekke av de vanlige løypene og treningsøktene mine med begge hjulsettene om hverandre for å kjenne på hvordan hjulene bidro til sykkelopplevelsen. Det er ikke mulig å måle eller kvantifisere noe her, så dette blir bare synsing.

Testing – del 2: Kjøre på watt

Et så dyrt hjulsett bør jo bidra til mer enn en grom opplevelse; det bør jo gå fortere også, eller like fort ved mindre watt. Det kan ikke være helt uten grunn at Armstrong, Ullrich og flere andre kjøpte Lightweight på tross av at de var sponset av andre produsenter?

For å teste sykkelen med begge hjulsettene under så like forhold som mulig, var derfor planen å finne en bakke hvor jeg kunne kjøre noen drag på samme watt og sammenlikne hvor mange klatremeter jeg klarer per time (VAM, eller “velocità ascensionale media” – vet du ikke hva dette er er litt aktiv egenlæring på sin plass!!).

Teorien er at dersom jeg på en lavere watt oppnår samme VAM, eller ved en samme watt oppnår høyere VAM, så vil det ene hjulsettet være bedre enn det andre.

Funn

Opplevelsen:

“Fyttikatta” beskriver totalopplevelsen godt.

Allerede da jeg tok hjulene ut av hjulposen var det komisk hvor lette de føles. Det er omtrent som når du skal til å løfte opp en melkekartong som du tror er full, men som er tom. Lette saker, med andre ord, og ikke minst lekkert. Jeg sto lenge og bare beundret den nydelige karbonen med “Meilenstein”-logoen vevet elegant inn i felgen. Håper ingen så at jeg stod som tightskledd Gollum og knurret “my precious….” gjentatte ganger.

Min første tur bestod av en runde i Sørkedalen og en tur opp til Tryvann, uten at jeg gikk inn for å dra på så veldig. Jeg merket fra første tråkk at hjulene er både lette og stive, men det var ikke før jeg fikk opp farten at jeg kjente hvor gode hjulene er. Selv da jeg holdt 40-45 kmt på flatene i Sørkedalen, var det som om sykkelen bare ba om mer fart. Jeg ble også overrasket over hvor stabilt det hele føltes i såpass høy fart.

Opp Tryvann merket jeg også godt hvordan hjulene trives med motbakke. Der man ofte håndtere motgang fra kjipere hjulsett i bakker, virket det mer som Lightweight-hjulene hjalp meg på vei. Da jeg vekslet på å stå og sitte, var det også merkbart at all kraft går med på fremdrift. På vei ned igjen fra Tryvann ble jeg igjen positivt overrasket over hvor trygge og stabile de var. Ingen murring i fremhjulet eller vingling eller noe annet som kjennetegner billighjul. Her er det kun fart og kontroll. Det eneste jeg synes Zipp 303 er klart bedre på, er bremseevnen: Jeg opplevde at det var enklere å bremse og stanse med Zipp 303 enn Lightweight (og jeg brukte de samme Swisstop Black Prince bremseklossene ved bruk av begge hjulsett).

Ved mange flere turer ble disse inntrykkene forsterket: I høy fart, ved klatringer og i nedoverbakker er Lightweight hakket hvassere enn Zipp 303 slik jeg opplevde det. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men jeg synes at Lightweight-hjulene føltes mer responsive enn Zipp 303 ved fartsendringer. Her er det mulig at en sterkere eller større syklist enn meg ville merket større forskjell på hjulsettene, men med 67 kilo og en terskelwatt på 300 er det begrenset hvor mye juling jeg kan gi hjulsettene – begge to tåler tydeligvis alt jeg kan gi dem.

Begge hjulsettene byr uansett på masse sykkelglede og jeg får lyst på å ligge i bukken, jakte nye bestenoteringer i alle bakker jeg kommer over eller bare sitte og se på hvor lekre syklene er. Sistnevnte aktivitet blir det dessverre altfor lite av med en kone som kanskje (og ikke urettmessig!) forventer noe mer av meg enn at jeg sitter ørkesløst og glaner på karbon dagen lang. Om det er verdt å flekke ut dobbelt så mye for Lightweight som Zipp kun for en noe fetere kjøreopplevelse er imidlertid et spørsmål om lommeboka di (eller ektefellen din) tåler.

Uavhengig av disse to hjulesettene, å gå tilbake til vanlige, rimelige aluminiumshjul er omtrent som å gå fra stramme dansesko til slagstøvler fylt med vann: Du kan danse tango med begge, men vi vet alle hva som er mest gøy (og som drar flest damer).

Cannondale SuperSix Evo HM størrelse 56 med ren Shimano Dura Ace 9000 satt opp med Lightweight Meilenstein. Lekkert!

Cannondale SuperSix Evo HM størrelse 56 med ren Shimano Dura Ace 9000 satt opp med Zipp 303. Også veldig lekkert!

Watt-testen: 

Torsdag 14. mai 2015 kjørte jeg bakkeintervaller med begge hjulene for å se om jeg kunne finne forskjeller mellom dem. Jeg testet hjulene i segmentet Alpe d’Vollen rett sør for Asker, som er en strekning på 1,5 kilometer med en snittstigning på 7% eller 107 høydemeter. Jeg kørte de første tre dragene med Zipp-hjulene, og de siste tre dragene med Lightweight-hjulene. Samtlige ganger varierte jeg på girene og mellom å sitte og stå, alt ettersom føltes best der og da. Jeg brukte ikke pulsbelte.

Med kun tre målinger per hjulsett er det selvfølgelig et syltynt grunnlag for å konkludere med noe som helst, men det er noen svake indikasjoner på at Lightweight-hjulene faktisk er bedre egnet til klatring enn Zipp-hjulene: Jeg oppnådde enten høyere VAM ved samme watt eller samme VAM ved lavere watt med Lightweight alle tre gangene.

Blå = Lightweight, oransje = Zipp 303. X-akse = watt, y-akse = vertikale klatremeter per time. Enhver bavian som har hatt statistikk på skolen vil likevel skjønne at dette ikke er signifikante funn…

Svakheter

Det er selvfølgelig noen svakheter med denne testen.

• Det er for det første kun én forsøkskanin som utfører testen (meg).
• For det andre, det er vanskelig å utsette hjulene for nøyaktig den samme belastningen under de samme forholdene, selv om jeg har gitt det et fair forsøk.
• For det tredje, det er tilnærmet umulig å forklare med to streker under svaret hvorfor ett hjulsett oppleves som bedre enn et annet.
• For det fjerde, som en relativt lett fyr med ikke altfor mange watt i beina er jeg ikke i stand til å belaste hjulene på samme måte som en kar på 85 kilo med en terskelwatt på 425 watt. De jeg kjenner som har eid både Zipp og Lightweight, hevder at Lightweight flekser mindre – men dette er også folk som tråkker mer enn meg, og som derfor vil gi hjulene mer juling enn jeg kan.

Likevel, de funnene og slutningene jeg har gjort her virker å være i overenstemmelse med hva jeg har hørt og lest andre si om Lightweight også.

Konklusjon

Det er ikke uten grunn at Lightweight-hjulene er regnet – og priset! – som markedets råeste hjul. De er vanvittig morsomme å kjøre på: De er utrolig responsive, kvikke, superstive, de ruller fort, de skjærer gjennom lufta og de maner til mer fart og mer watt. Jo fortere det går, jo mer kommer hjulene til sin rett. Og sykkelen ser ut som a million bucks med dem på.

Selv om jeg ikke har klart å få et fasitsvar på at Lightweight-hjulene presterer bedre enn Zipp-hjulene, er kjøreopplevelsen fantastisk. Jeg er ingen bilekspert, men jeg kan forestille meg at å gå fra Mavic Aksium til Zipp 303 til Lightweight Meilenstein er omtrent som å gå fra en Skoda Octavia til en Audi TT til en Ferrari.

Prismessig er dessverre Lightweight-hjulene hors categorie for de fleste av oss, og hjulene til halve prisen er helt utmerket, men har du råd til å bruke 30.000 kroner på å oppgradere sykkelen din (og du har en buffer å gå på dersom hjulene må repareres), kan jeg ikke tenke meg noe stiligere.

Det blir trist å levere disse tilbake…

“Meilenstein”. Det er akkurat like deilig som bildet tilsier.

I det store havet av sykkelbøker er det forfriskende med annerledes litteratur. Når det som kommer i tillegg er norsk er det lett å gi kudos selv før man har sett resultatet, men i dette tilfellet snakker vi om en bok som bør finne veien til enhver syklists bokhylle.

“Drømmenes Fjell” utgis av Spartacus Forlag og selges til 399 kroner.

Forfatteren Geir Stian har tatt for seg 15 fjell, inkludert to norske (Sognefjellet og Trollstigen), de 12 kanskje mest kjente fra de franske Alpene samt Mont Ventoux. Hvert fjell har fått ett kapittel hver på cirka 15 sider som består av velskrevne ord om fjellenes Tour de France-historie, beskrivelser av naturen og omgivelsene fra bunn til topp, og ikke minst hvordan det er for Geir Stian å sykle de samme fjellene som proffene flyr opp. For å sprite det hele opp, er hvert kapittel også rikt illustrert med spektakulære bilder knipset av fotografen Tor Simen.

Jeg har et spesielt svakt punkt for bratte fjell, og det var derfor med stor glede at jeg flikket meg gjennom kapitlene. De fleste historiene knyttet til hvert fjell kunne jeg fra før, men det skyldes mest at jeg har brukt altfor mye tid på å se og lese om Tour de France. Geir Stian er edruelig nok til å sette spørsmålstegn ved kjente og mistenkte dopere, hvilket bidrar til bokas troverdighet. Har du tenkt å briefe litt med kunnskap under årets Tour de France, kan denne boka være hyggelig voksenopplæring for den kunnskapstørste.

At Geir Stian er en gladamatør som oss andre gir fortellingene hans veldig troverdige; det er lett å leve seg inn i hva han tenker mens han sliter seg over fjell etter fjell. Tankerekkene han deler med leserne varierer mellom filosofiske og grunnløse, og jeg tror alle som har fått hammeren i en 8-10% stigning vil kjenne seg godt igjen.

I sommer skal jeg ned til Alpene og sykle Glandon, Croix de Fer, Telegraph, Galibier, Lautaret, Les Deux Alpes og ikke minst Alpe d’Huez. Jeg kommer garantert til å lese gjennom de relevante kapitlene minst et par ganger før og etter, bare for å leve meg litt mer inn i hva jeg går til.

“Drømmenes Fjell” er rikt illustrert med store, flotte bilder på god papirkvalitet.

Det eneste jeg kan trekke boka for er at den ikke tar for seg Pyreneene, men som gutta selv sier – det får komme i en oppfølger. Jeg ser i alle fall frem til å lese om hvordan det er å pine seg over Tourmalet, Hautacam og ikke minst Luz Ardiden!

“Drømmenes Fjell” anbefales til alle sykkelinteresserte, både de som får gåsehud av å tenke på hors categorie-fjell og de som nervøst roper “låse kjeden, gutta” når motbakker nærmer seg. Boka kan lett komplementeres med et godt glass vin, eller ja – les boka mens du tømmer hele flaska.. Terningkast 6.

For en liten stund tilbake testet jeg OMO Aktiv & Sport for å se om sportstøy-vaskemiddelet har noe for seg. Konklusjonen min var da at jeg ikke fant noen fordel med å kjøpe dyrere vaskemiddel enn det du ellers bruker, med mindre du ønsker litt bedre lukt av klærne før svetten uansett tar overhånd. Dessuten, har treningstøyet begynt å lukte fjøs er det uansett for sent å gjøre noe med dem.

Siden da har jeg også gått til innkjøp av et par andre sportstøy-vaskemidler for å se om jeg burde jekke opp vaskebudsjettet eller ikke. Er det egentlig noe forskjell på Blenda Sensitive, OMO Aktiv & Sport, Assos Active Wear Cleanser og Rapha Apparel Wash? Eller står konklusjonen min om at vanlig vaskemiddel gjør jobben?

For å få svaret har jeg vekslet på å vaske treningstøyet mitt med de forskjellige vaskemidlene og forsøkt etter beste evne å observere forskjeller i lukt, mykhet og hvordan tøyet fremstår.

Blenda Sensitive

Med nyeste versjon av Blenda Sensitiv trenger du bare å bruke 35 ml per vask, i stedet for 50 ml, som er vanlig med de andre vaskemidlene i denne testen. Det reduserer kost ned til godt under 2 kroner per vask, som er kun 1/3 av OMO Aktiv & Sport og 1/8 av Assos Active Wear Cleanser.

Slenger du sportstøyet på et vaskeprogram med 30 grader og under 1.000 omdreininger, og du er flink til å legge klærne til vask kort tid etter de har vært i bruk, har i alle fall jeg vanskeligheter med å forstå hvorfor du skal kjøpe noe annet til vask av vanlig treningstøy. En annen fordel er at da slipper du ha ørten flasker med forskellige midler stående på vaskerommet.

Blenda Sensitive i ny versjon krever kun 35 ml per vask.

OMO Aktiv & Sport

Utover hva jeg skrev i min forrige test av OMO Aktiv & Sport er det ikke så mye å si: Er du flink til å vaske klærne raskt etter bruk og med passe skånsomt program, kommer du langt. Den eneste skikkelige trøsten med at dette alternativet koster 4x Blenda Sensitive, er at det koster kun 1/3 av Assos. Og så kan du jo diskutere om OMO Aktiv & Sport eller Assos etterlater den beste lukten. Her er smaken som baken, men jeg holder en knapp på denne.

OMO Aktiv & Sport brukes til det meste av treningstøy. 50 ml per vask.

Assos Active Wear Cleanser

Jeg kjøpte Assos’ vaskemiddel over disk i en av sykkelbutikkene i Oslo, og til og med selgeren sa rett ut at dette var bortkastede penger da jeg skulle betale for meg! Slik uforskammet ærlighet er mangelvare, men ettersom jeg kjøpte produktet for å teste det, tok jeg ikke rådet. Det burde jeg kanskje gjort…

De som kjøper Assos har gjerne krysset en barriere eller to for hvor mye de gidder å bruke på treningstøy, og da er det lett å si “har du det beste tøyet, fortjener det å få eget vaskemiddel”. Men vi vasker jo andre kostbare plagg med vanlig Blenda eller OMO..?

Jeg merket i alle fall absolutt ingen forskjell på klærne som ble vasket med Assos’ variant hverken hva gjelder renhet eller mykhet. Derimot merket jeg godt lukten – den er markant. Sniffer du flaska, vil du synes at dette lukter kunstig og kjemisk, men resultatet er faktisk at klærne lukter godt etterpå.

Likevel, i mine øyne priser Assos seg fullstendig ut: 3x OMO Aktiv & Sport og 10x Blenda Sensitive.

Bruk 50 ml Assos Active Wear Cleanser per vask. Kan brukes til de fleste typer treningstøy.

Rapha Apparel Wash

Jeg trodde først at Rapha Apparel Wash var ment å brukes som vanlig vaskemiddel for treningstøy, men da jeg åpnet esken – selvfølgelig leveres den i en lekker, liten eske som oser ekslusivitet – skjønte jeg at det skal brukes på vindtette, vanntette og softshell-jakker. Rapha kunne også bekrefte dette da jeg var i kontakt med dem; visstnok erstatter vaskemiddelet den behandlingen som slites av jakkkene ved bruk (= “improved performance”, som de sier på nettet).

Dette forandret saken veldig, og jeg har ikke vasket annet enn en Rapha Pro Team Jacket med middelet et par ganger. Shortser, trøyer og sokker har blitt kjørt på vanlig vask med et av de andre vaskemidlene.

Når det er sagt, jeg synes faktisk jakka mi har sett ut som helt kliss ny de gangene jeg har brukt Rapha Apparel Wash – stoffet virker glattere og blankere. Hva gjelder lukt er “nøytral” beskrivende. Det luktet bare rent eller ingenting av jakka etter vask.

Rapha Apparel Wash er selvfølgelig dyrt, og du skal ha et liberalt forhold til bruk av penger dersom du bruker middelet hver gang jakka vaskes. På en annen side, om det holder vedlike kvaliteten på jakka litt lengre, er det kanskje verdt å investere de 30 kronene per vask som det faktisk koster.

Rapha Apparel Wash brukes til vindtette, vanntette og softshell-plagg. 50 ml per vask.

Konklusjon

Jeg må helt ærlig si at jeg ikke merker noe forskjell mellom Blenda Sensitive, OMO Aktiv & Sport og Assos Active Wear Cleanser.

Klærne blir like rene med alle tre, de kjennes helt like ut når jeg tar dem på og bruker dem, og ingen av vaskemidlene skryter av å være særskilt mer skånsom mot tøy i vask… Så den eneste praktiske forskjellen jeg kan se/lukte er lukt: Blenda er nøytral, OMO Aktiv & Sport har en lukt du kanskje typisk assosierer med tøymyknere og Assos lukter litt kunstig og kjemisk, men overraskende bra.

Så konklusjonen består: Du kommer lengre ved å bare vaske klærne like etter de er brukt, og kjøre på skånsomme vaskeprogrammer som ikke overstiger 30 grader eller hysterisk mange omdreininger. Og bruk gjerne vaskeposer på shortsene.

Når det gjelder Rapha Apparel Wash, er ting litt annerledes. Vaskemiddelet tiltenkt noe annet enn “hverdagsvask”, og selv om jeg ikke kan plotte resultatet inn i et regneark og få et fasitsvar, synes jeg bestemt at min Rapha Pro Team Jacket ser finere ut i pelsen etter å ha fått en runde med Rapha Apparel Wash. Jeg kommer derfor til å unne softshell-, vind- og regnjakkene mine en litt finere vask nå og da, men det blir Blenda på den også til hverdags.

De fleste har fått med seg at Nepal ble rammet av et par meget kraftige jordskjelv i april og mai 2015 – les mer om dette hos BBC News. Kort fortalt: Det første jordskjelvet nådde 7,9 på Richters skala (visstnok tilsvarende én million Hiroshima-bomber), og de mange etterskjelvene har medført at over 6.000 menneskeliv har gått tapt, over 13.000 er blitt skadet og mange tusen har blitt hjemløse. FN anslår at 6,6 millioner mennesker er blitt rammet av skjelvene. Utfordringene inkluderer mangel på vann, mat, husly, helsetjenester og skole.

Det finnes utallige initiativ man kan støtte dersom man vil hjelpe ofrene i Nepal, men det er kanskje noen som appellerer mer til syklister enn andre: Stravas “vanlige” månedlige klatre-challenge, og en litt mer hårete variant basert på “Everesting”. I begge tilfeller er stikkordet 8.848 høydemeter.

Drillo vet det, og du vet det: 8.848 meter er høyden over havet som verdens høyeste fjell, Mount Everest, rager. Mount Everest ligger i Nepal.

Stravas klatre-challenge

Stravas “Climb for Nepal”-challenge: Sykle totalt 8.848 høydemeter i løpet av juni måned.

Å kun sykle høydemeter tilsvarende Mount Everest hjelper selvfølgelig ingen, men dersom du klarer utfordringen – og det bør du jammen meg, det er jo knapt 300 høydemeter dagen! – kan du kjøpe trøya som er forbeholdt de som klarer utfordringen. Salgsoverskuddet fra trøya som koster $120 (= 920 kroner) donerer Strava til MORE Than Sports-pengeinnsamlingen til Nepal. Du kan jo alternativt bare støtte MORE Than Sports selv ved å klikke her.

Klatre-challenge på steroider!

Noen av oss er kjent med Everesting-konseptet, som handler om å bestige én og samme kneik gjentatte ganger inntil 8.848 høydemeter er akkumulert. Denne idéen ble unnfanget av Hells 500-gutta fra Melbourne, Australia, som i likhet med meg har en spesiell fetish for høydemetre. Hells 500s primus motor, Andy van Berg, har fått med seg Strava og premierer de som fullfører denne utfordringen med en titan-medalje. Du kan lese mer om hva mannen selv har tenkt i hans artikkel på CyclingTips (klikk link).

Så da er det bare å finne deg en kneik i nærheten og tråkke opp og ned den inntil du har “besteget” Mount Everest. Du får selv vurdere hva som er en egnet bakke, men husk at jo slakere bakken er, jo lengre tid vil du bruke på å komme i mål. Tabellen nedenfor viser hvor mange kilometer motbakke og kilometer totalt du må tråkke… Balansen mellom stigningsprosent og lengde er én vurdering, og lengden på bakken er en annen. En veldig kort bakke, eksempelvis Kirkerudbakken i Bærum, er 9% bratt og vil derfor kreve 98 kilometer motbakke og 197 km totalt, men fordi den er kun 1,5 kilometer lang må den også bestiges 66 ganger. Juvasshytta i Jotunheimen, derimot er på 9,9% og 13,1 kilometer, og må kun bestiges 7 ganger. “Kun”…

Til inspirasjon: Martin Hoff beviste at det er fullt mulig å klokke 10.000 høydemeter på én økt da han september 2012 tråkket opp Tryvann 27 ganger på 19 timer. #heldagsprosjekt

Én gang opp Juvasshytta, og til og med en lunken Ringnes smaker – men ikke om du skal opp seks ganger til på samme økt!

Bidra med innsamlingskroner!

Med mindre du har relevant kompetanse, ressurser og mulighet til å reise til Nepal er den enkleste måten å bidra på som vanlig ved å avse noen kroner. Du kan for eksempel gi penger direkte til MORE Than Sports (“Climb for Nepal” og “Hells 500″), eller du kan starte din egen innsamlingsaksjon hos MORE Than Sports også. Røde Kors er selvfølgelig på banen, det samme gjelder Leger Uten Grenser og helt sikkert en haug andre veldedelige formål og frivillige organisasjoner som jeg ikke kjenner til. Støtte til frivillige organisasjoner pleier også å gi skattefradrag.

Mitt bidrag: Forsøke Alpe d’Huez x 8!

Jeg tenker i alle fall å bidra med det jeg kan. Ettersom jeg skal til Alpe d’Huez siste helga i mai, tenker jeg å sykle opp Alpe d’Huez åtte ganger på rappen.

Med forbehold om at været faktisk holder, skal jeg starte kl. 0400 på søndag morgen 31. mai. Kongstanken er å legge meg på rundt 225 watt og bruke 75-90 minutter opp og 20-25 minutter ned igjen. Etter to drag blir det en solid frokost før jeg tar tre nye drag, tar en lunsjpause og avslutter med tre til. Jeg bør være ferdig innen cirka 2100. Innen mørket senker seg, bør alle være enige om at det har vært en fin tur.

I forbindelse med dette har jeg opprettet en egen innsamlingsprofil hos MORE Than Sport, med mål om å samle inn $250 – Eriks Alpe d’Huez x8. Om du kjenner for å bidra med noen kroner, må du gjerne klikke her og dra kortet!

Meg på vei opp til Alpe d’Huez i juni 2008. Syv år senere er jeg i bedre form.

Noen elsker motbakker. Andre hater dem – “låse kjeden nå, gutta!”. Jeg tilhører førstnevnte kategori. Her er historien om da jeg “everestet” berømte Alpe d’Huez, det vil si syklet fjellskrenten åtte ganger opp på rappen.

Hva “everesting” er

Everesting handler om å sykle samme bakake opp og ned inntil du har bikket 8.848 høydemeter, som tilsvarer høyden til Mount Everest. Se gjerne www.everesting.cc for mer informasjon!

I valg av bakke for everesting er det noen variabler som spiller inn: Bratthet sier noe om hvor fort høydemetrene kommer, lengden sier noe om hvor ensformig stigningen er, og nærhet til sivilisasjon er kritisk i tilfelle noe skulle skje. For å ta tre norske eksempler på flotte, episke bakker sett i lys av everesting: Stalheimskleiva har fordelen av en ekstrem stigningsprosent, men på grunn av sin korte distanse må 32 repetisjoner til. Juvasshytta, Norges kanskje mest spektakulære bakke, er veldig lang og veldig bratt, og behøver kun syv repetisjoner. Oslo-folket kan notere seg at Tryvann må bestiges 24 ganger.

Hvorfor Alpe d’Huez

Jeg har lenge gresset på hvilken bakke jeg skal evereste – Tryvann er jo et naturlig valg ettersom jeg har vært med på å stifte klubben Tryvann CK – men i forbindelse med en reise til Alpe d’Huez i månedsskiftet mai/juni åpnet det seg en mulighet for å evereste et alpefjell. En slik mulighet kan jeg jo ikke la gå fra meg!

Jeg gjorde en rask vurdering av mulige fjell i området rundt Alpe d’Huez og Bourg d’Oisans, blant annet Col du Galibier, Telegraph, Glandon og Croix de Fer (alle for langt unna hotellet), d’Ornon (for pinglete), Sarenne (øde), Jandri (altfor brutal) samt Solude og Les Deux Alpes (høyaktuelle, men mangler wow-faktoren begge to). Valget falt selvfølgelig likevel på Alpe d’Huez fordi for meg er det ingen fjell som har en fetere historie eller status. Dessuten hjelper det at det er mye folk i løypa i tilfelle noe skulle skje, samt at veiene holder høy kvalitet.

En plan legges

For å bikke 8.848 høydemeter må hver klatring være på 1.106 høydemeter, som krever at man starter litt nedenfor den offisielle starten på Alpe d’Huez og fortsetter litt forbi selve landsbyen opp til toppen. Alpe d’Huez åtte ganger tilsvarer 224 km tilsammen, og ikke én meter av disse er flate, enten går det opp eller så går det ned.

Jeg antok at jeg i snitt ville bruke 90 minutter per tur opp, som vil kreve et sted mellom 200 og 225 watt. 90 minutter opp og 20 minutter ned tilsvarer 14,5 timer ved åtte repetisjoner. Inkludert opptil tre halvtimes matpauser vil jeg totalt behøve 16 timer på gjennomføring. Det er innafor!

Jeg fikk med meg Erik Larsen, en kompis som var med på 11-timersøkta i garasjen i mars, og vi fløy til Lyon lørdag 30. mai med avgang fra Gardermoen 0630, hvilket betyr at vi sto opp før 0400 på en lørdag. Hva gjør man ikke for å evereste, sier jeg.

Som to tenåringer på vei til russetreff freste vi i leiebil til Alpe d’Huez, via Casino i Bourg d’Oisaans for å laste opp med mat og drikke, og sjekket inn på det noe kuriøse hotellet Le Printemps de Juliette, hvor dokkeinteriøret var meget markant.

Etter innsjekking hentet vi ut et par leiesykler fra Cycle Huez, som viste seg å være en helt utmerket plass for å leie sykler på toppen av Alpe d’Huez. Anbefales! Vi fikk utdelt et par Wilier Triestina GTR med Shimano Ultegra gruppesett og standard Shimano RS-hjul. Utleiesykler er tydeligvis myntet på at enhver skal ha en fair sjanse på å komme opp Alpe d’Huez – letteste girutveksling: 34×32!

Oli, meg og Kat med en lekker Wilier utenfor utleiebutikken deres, Cycle Huez, på toppen av Alpe d’Huez. Jovial og god engelsk-australsk service – anbefales dersom du skal til området og trenger en sykkel!

Kvelden ble tilbrakt på rommet hvor vi lagde en enorm mengde blingser med Nutella, skinke og ost, blande Winforce i 10 drikkeflasker, finne frem klær og følge med på Yr. De veldig skiftende værmeldingene gjorde at vi var usikre på hva vi ville trenge av klær, naturlig nok. Dessuten har det svingt mellom sommertilstander og snø de siste par ukene…

Jeg hadde selvfølgelig veid alle klærne mine og visste hvilken kombinasjon som ville spare 250 gram – det er jo noen watt mindre å trå!

Galskapen begynner

Gjennomføringsplan: Stå opp 0330, hive i oss frokost, kjøre ned til Bourg d’Oisans, begynne på stigningen cirka 0430, frokost etter to drag og lunsj etter fem. Etter hver stigning er det bare å beine inn på hotellrommet og skifte drikkeflasker, fylle på med næring samt skifte bekledning – én flaske vann og én flaske Winforce, tre gels på lomma. Og aldri noen gang skal jeg overstige 250 watt. Idiotsikkert!

Klesvalget fra start: Shorts, base layer trøye, vanlig kortermet og vårjakke, samt løse bein. I tillegg hansker med lange fingre og lue som dekker ørene.

Vi kjører ned i bekmørket og holdt på å meie ned en rev i prosessen, mellom sving 9 og 10. Temperaturmåleren i bilen viser 2 grader. Heldigvis er det ingen nedbør. Vi parkerer bilen utenfor matbutikken Casino, strategisk plassert mellom Bourg d’Oisans og rundkjøringen 700 meter fra hvor stigningen offisielt begynner. Syklene er selvfølgelig utstyrt med små lys som vi fyrer opp, og cirka 0445 triller vi i gang.

Nettopp våknet kl. 0330 søndag 31. mai, og klar til å starte Everesting av Alpe d’Huez.

#1: 1:15, 222 watt, 6 grader – hvem i h*** sykler et HC-fjell før 0500 på morgenen?

Erik og jeg bestemmer oss for å kjøre i eget tempo, så allerede fra første sving er vi hver for oss. Det er meget spesielt å sykle verdens kanskje mest kjente fjell i tussmørket, helt alene, uten en eneste lyd annet enn sin egen pust, dekkene som triller og girene som glir oppover mot letteste utveksling. Det er iskaldt, men det går også veldig lett og jeg må holde igjen for å ikke gå over 225 watt. Jeg legger merke til at det lukter av husdyr i det jeg kommer ut av hver landsby, og lurer på om kyrne i Alpe d’Huez sover inne sammen med bøndene. Etter hvert som jeg tråkker gjennom landsbyene La Garde, Le Ribot og Huez begynner sola å stige, og fuglene begynner å våkne. Ingen biler eller andre syklister å se. Beina er uforskammet fine, og det hjelper godt på kropp og sjel at morgenen kommer. Når jeg skifter flasker på hotellet tenker jeg at dette er jo kjempelett og dette kunne jeg gjort til evig tid!

Første nedkjøring er sjukt kald, men det går på rett over 20 minutter. Heldigvis har sola kommet såpass at jeg ikke er avhengig av lysene på styret for å se hvor jeg kjører når jeg styrter ned igjen til bunnen av bakken – ofte i 60-70 km/t! – men det er jo greit å bli sett om noen skulle komme kjørende.

Første drag opp gjennomført. Tykke lag med klær gjemmer ikke vekk et trøtt morgentryne!

#2: 1:18, 210 watt, 7 grader – kanskje den vakreste soloppgangen noensinne!

Den andre stigningen er kanskje det vakreste jeg har opplevd av soloppgaver: Fjellene som omkranser Bourg d’Oisans er mektige og flotte, og i morgensola skinner de på en utrolig måte. Gresshoppene begynner å lage sin karakteristiske lyd, sauer breker og fuglene synger for full hals. Beina visper lydig på rundt 200-225 watt, høydemetre og serpentinsvinger forseres jevnt og trutt. Likevel begynner jeg å bli skikkelig trøtt og tar meg selv i å duppe av og våkne igjen med et rykk – akkurat som den forferdelige følelsen når man sovner mens man kjører bil eller må overvære en kjedelig forelesning. Jeg prøver å holde meg våken ved å gjette på hvilket navn det står på neste skilt som markerer hver sving opp til Alpe d’Huez. Kyrne som holder til mellom den fjerde og nest siste svingen begynner å bevege på seg og rauter anerkjennende når jeg passerer. Mon tro hva de tenker om de tusenvis av syklistene de ser hver dag. Toppen passeres på 1:18, som er godt innenfor skjema, og det er endelig på tide med frokost, som er dagens første innlagte livbøye.

I mål med andre drag, men selv om sola er oppe er jeg like trøtt i trynet.

Jeg løper på rommet og tar av meg jakka; jeg gambler på at det i løpet av neste stigning vil bli for varmt for den. Med vindvest og løse ermer bærer det ned i frokostsalen med mål om å spise så mye at jeg blir en ulønnsom gjest. Jeg hadde glemt hvor spinkel en fransk frokost faktisk er, så etter å ha skyllet ned croissants og pannekaker og et par miniatyr-blingser med to sterke kopper kaffe hiver jeg meg oppå sykkelen igjen. “Two down, six to go” tenker jeg i det Erik møter meg i døra; han holder også fint driv!

Fransk frokost. Digg, men kanskje ikke solid nok for en slik monsterøkt?

Lite trafikk gjør nedkjøringen rask og effektiv, og plutselig står jeg i rundkjøringen for tredje gang.

#3: 1:11, 226 watt, 11 grader – digg å herje, barneskirenn, jo!

Det første som slår meg er at beina føles helt utrolig bra. Jeg må faktisk holde igjen for å ikke legge meg godt over 260 watt, og at mange nederlenderne som har funnet veien til Alpe d’Huez fungerer som en flott motivasjon for å holde farten oppe. Jeg kommer faktisk veldig fort ut av telling på hvor mange jeg passerer!

Opp til den første landsbyen, La Garde, har jeg egentlig en i overkant høy watt, og bestemmer meg for å roe ned litt. Det eneste som står i hodet mitt er at dette går skikkelig lett, og jeg begynner å tenke på å klatre Alpe d’Huez ni ganger på rappen bare for å bikke 10.000 høydemeter. Fortsetter det sånn, er det jo null stress. Kyrne rundt tredje og fjerde sving er opptatt med å spise gress og enser knapt meg.

Tilbake på hotellrommet etter nok en vellykket stigning merker jeg meg at det blir såpass varmt at jeg tar av de løse beina og tyr til hansker med korte fingre. Pulsbeltet fungerer tydeligvis ikke, så den flekker jeg også av meg – noen ekstra gram spart.

Jeg hadde håpet på å bruke rundt 20-22 minutter på nedstigningene, men på grunn av den økte trafikken blir det en del bremsing, og jeg bruker nærmere 25 minutter ned. En annen interessant observasjon er at jeg tar svingene mye bedre og med mindre bremsing om jeg ser “gjennom” svingene. At ikke Basso og Schleck-søstrene tenkte på det, de har jo tapt masse tid i nedkjøringer i sine karrierer!

(Den enorme oranje-invasjonen skyldes forøvrig Alpe d’Huzes, som er en innsamlingsaksjon til støtte for kreftforskning, hvor sponsorene donererer et beløp som står i stil med antall ganger “deres” syklister har tråkket opp Alpe d’Huez. Nederlenderne er joviale, utadvendte, hyggelige folk og glade i å sykle – og det merkes. Ifølge de lokale vil Alpe d’Huez få besøk av over 30.000 nederlendere i løpet av første uka i juni!)

Tre gjennomførte, og endelig kommer smilet frem!

#4: 1:14, 216 watt, 19 grader – ok, dette er kanskje litt tungt

“Overmot står for fall”, heter det. Nå som forholdene tilsier kort-kort bekledning og himmelen er skyfri, klarer jeg ikke å la være å gønne på allerede fra første sving. Så fin og frisk som jeg føler meg, er altfor fristende å hele tiden prøve å ta igjen den neste ryggen foran meg. Og slik går det til omtrent halvveis, når jeg ser at jeg har tråkket for høy watt og varmen tar tak i meg. Jeg tåler varme som en isbjørn, og begynner å bli stresset over at jeg bare er halvveis. De mange hyggelige tilropene fra nederlenderne er likevel til stor hjelp, og jeg belønner meg selv med noen slurker vann rett før hver sving. Dermed kommer jeg nok en gang til Alpe d’Huez på en høyst respektabel tid, den nest beste hittil.

Tilbake på hotellrommet kan jeg konstatere at væskeinntaket fungerer bra; jeg får i meg cirka 1,25 liter drikke per tur opp, og lite tyder på at jeg dehydreres bortsett fra litt saltdannelse i ansiktet. Den økende varmen bekymrer meg, så jeg slenger igjen løse ermer, base layer og skotrekkene på rommet.

Igjen går nedstigningen tregere enn forventet på grunn av trafikk, men jeg priser meg likevel lykkelig over at bilistene ikke er som i Oslo – det føles stort sett helt ok å rase ned en 8-10% bakke med masse biler og syklister rundt seg! I niende sving stopper jeg for å ta en obligatorisk selfie.

Selfie fra niende siste sving på vei ned etter fjerde tur opp.

#5: 1:23, 186 watt, 27 grader – hvem skrudde opp varmen?

I det jeg vender i rundkjøringa i bunnen slår det meg hvor utrolig mye varmere det er nå enn i morges, da det var kun to grader. Klok av skade fra forrige runde bestemmer jeg meg for å ikke starte på høy watt denne gangen, men det begrenser seg selv – å få over 200 watt i mer enn noen sekunder er rett og slett ikke mulig lengre. Det forklarer jeg med at det er blitt varmt kombinert med at jeg begynner å bli sliten. Jeg begynner å leke med den nest letteste klinga bak, som har 30 tenner, og lurer på hvor vondt jeg skal ha det før jeg fornedrer meg selv med 32 tenner.

En ganske trygg fyr – såkalt pappakropp – passerer meg like før La Garde. Fyren har hvit sykkelshorts og tydeligvis bruker han boksershorts under, og det er selvfølgelig pinlig for meg at en slik type skal klatre fra meg. De negative tankene begynner å sprette frem. “Det er fortsatt tre stigninger igjen etter denne.” “skal vi ikke gi oss nå, er jo ikke så mange som tar fem på rappen heller”, “så mange høydemeter sykler ikke engang Tour de France-gutta”, og så videre. Heldigvis tar jeg igjen pappakroppen i et skyggeparti rett etter La Garde; han har tydeligvis fått nok og satt seg på en benk. Jeg søker å sykle i skyggepartier der det er mulig, og irriterer meg over murveggene langs veien som gjengir varmen. Fra femte siste sving legger jeg merke til hvordan kyrne har lagt seg til rette i sola; de har tydeligvis skjønt at dette ikke er er tiden for fysisk aktivitet!

Kyrne lever et behagelig liv i skråningene ved Alpe d’Huez.

Ved ankomst på hotellet er det endelig tid for lunsj. Magen min begynner å bli lei av diverse føde, og jeg tyr til blingser med skinke og ost, Cola, kjeks, kake, iskrem (jordbær og vanilje) og kaffe med sukker.

Erik har fornuftig nok kastet inn håndkledet. Som han selv sier, han har ikke trent i bakker i år, og fire repetisjoner står det enorm respekt av uansett. Så mens Erik kan nyte den fabelaktige sola med en kald øl, etterfyller jeg sykkelen med drikke, kobler Garmin-enheten til et eksternt batteri og flyr ned igjen til bunn for å starte på siste tredjedel av monsterøkta.

Femte drag unnagjort og endelig tid for en skikkelig lunsj! Og for et vær!

#6: 1:31, 173 watt, 30 grader – negative tanker og kokt knoll

Det er fortsatt varmt i bunnen av bakken. “Dette er jo den helvetes varmen som jeg fikk solstikk av da jeg var her i 2008”, tenker jeg, og forbanner meg selv for å ha kjøpt en svart hjelm. Og å touche 200 watt, det kan jeg bare glemme, det merker jeg før jeg er kommet halvveis opp til første sving. Jeg hadde tenkt å underholde meg selv med å huske navnene til alle tidligere vinnere på Alpe d’Huez, men jeg merker at jeg tar stigningen nesten på automat, slik man gjerne kjører bil uten å tenke på at man girer eller bruker blinklys – det bare går av seg selv. Jeg sliter med å jage vekk spøkelset som sier “skal du virkelig gjøre det her tre ganger til, skal vi ikke heller gi oss nå?” og begynner å bli veldig fokusert på delmål.

Svingene i Alpe d’Huez er ikke jevnt fordelt: Det er langt mellom hver av dem i starten og mot slutten, mens i midtpartiet kommer de hyppig. Dessuten er starten langt brattere enn slutten, men på slutten kan man få mye vind. Så for meg ble naturlige delmål å tenke 5-5-4 kilometer, da det er litt over 14 til toppen. Midtveis opp tenkte jeg ting som “bare bort til neste sving”, “jeg skal få lov å drikke vann når jeg er under den skyggen” og “sykler vi 250 meter til uten å reise oss fra sadelen, kan vi ta en gel”.

Etter halvannen times tanker av denne typen ble toppen nådd, og jeg stabber inn på hotellrommet – og Erik bemerker hvor avsindig mye salt det har samlet seg på ryggen min.

Jeg snakker ikke i hele setninger lengre, og i det jeg manner meg til å begi meg på neste nedstigning tenker jeg på hvor mye jeg hater denne idiotiske sporten som består av dyre karbonhester og jålete menn i Rapha. Ni repetisjoner kan i alle fall bare drite og dra.

Det kostet mye å smile til kamera her, for å si det pent. Begynner å bli tungt etter seks turer opp…

#7: 1:34, 166 watt, 23 grader – “oh Lord, kumbaya!”

Vel i gang med nest siste klatring merker jeg meg at det er mye færre syklister i bakken; mens jeg i foregående runder kunne passere opptil et dusin syklister mellom hver hårnålssving er det nå bare to-tre. Dessuten blir jeg forbipassert av noen skikkelig kjappe gutter. Jeg trøster meg med å tenke at om jeg også bare skulle kjørt én tur, så skulle jeg matet de så det sang etter. I stedet sliter jeg igjen med 200 watt, og bestemmer meg for å slutte å tenke på noe som helst annet enn å padle opp.

Det er noen ting som er positivt, og det tenker jeg veldig mye på: For det første vil det kun være én eneste gang til opp når jeg er ferdig nå, og temperaturen har begynner igjen å bli veldig behagelig. Jeg tryller frem en Winforce Booster som jeg slenger i meg i syvende siste sving. Smaken er skarp, men jeg tenker at med mindre jeg spyr så vil kroppen ta til seg næring. Og om jeg må spy, da har jeg i det minste et påskudd for å gå av sykkelen litt. I noen av svingene opp Alpe d’Huez – de som svinger mot venstre – er det lagt ut søppeldunker designet for at man skal kunne hive søppel i dem fra sykkelsetet. Jeg bruker mye tid på å filosoferer over hvor genialt det er. Omløpet i hodet og nivået på filosoferingen er lavt, tydeligvis.

Kyrne har begynt å bevege seg igjen og rauter når jeg passerer – heier de på meg, tro? Med dagens klart tregeste tid til topps vender jeg henrykt ned til hotellet igjen for en siste refill.

Etter syv turer opp Alpe d’Huez var det nok over en halvkilo salt og mineraler i trøya mi…

Nå gidder jeg ikke mer vann; jeg tar Cola i den ene drikkeflaska og Winforce i den andre. For god margins skyld tar jeg også med en Red Bull som jeg akter å unne meg med fire gjenstående kilometer. Jeg skjønner også at det begynner å bli kaldt, og unner meg selv en ny base layer, ny trøye – den saltimpregnerte trøya mi veier sikkert en halvkilo uansett, og løse ermer er kjekt å ha. Det er digg å tenke at dette er siste gangen ned. Jeg tenker ikke på hvordan det skal føles å sykle opp igjen; det finner jeg tidsnok ut av.

Ok, syvende gang – neste gang jeg er tilbake er det slutt!

#8: 1:32, 169 watt, 15 grader – ensomt

Klokka er 1945 når jeg starter på siste stigning, og avtalen med Erik er at han skal ringe meg og eventuelt hente meg dersom jeg ikke er inne på hotellrommet innen 2130. Sola har begynt å gå ned, syklistene er stort sett helt borte, og trafikken har roet seg. Folkelivet fra i ettermiddag er borte; det er bare meg og fjellet igjen. Etter fire kilometer sender jeg en MMS til Hege (kona) for å melde opp at jeg bare har én mil igjen, og får raskt tilbake en motiverende melding om å stå på. Sauene kommer ned til veien for å breke meg videre.

Bææææ..

Ved Le Ribot tar jeg tak i drikkeflaska med Cola, som selvfølgelig eksploderer i munnen min i det jeg åpner den – men den søte brusen smaker likevel nydelig. Å produsere 200 watt nå er like realistisk som å gjenopplive en iPhone som har 1% batteri, og jeg tenker at nå må jeg nyte den siste stigningen.

Så varsler plutselig Garmin’en om “low battery” og jeg får helt angst – hele denne økta vil jo være forgjeves dersom jeg ikke får med hver eneste GPS-koordinat og høydemeter! Dermed begynner en intens periode der jeg stadig følger med på hvor mange meter jeg kan sykle for hvert prosentpoeng fall på batteri-indikatoren.

Når jeg omsider passerer “målgang” på Alpe d’Huez viser Garmin totalt 8.840 høydemeter – åtte meter mindre enn det som er målet. Her er det selvfølgelig noe feil, for hver stigning er godt over 1.110 høydemeter, og jeg mistenker at det er temperaturfallet som har spilt Garmin’en et puss. Jeg finner derfor en liten bakke som jeg kjører opp og ned et par ganger bare for å hente de siste få høydemetrene før jeg ruller ned til hotellet. Når jeg trykker på “Save” er det kun igjen 2% batteri… og det er omtrent slik jeg føles også.

Done, baby!

Målgang

Mission accomplished – 218 kilometer, 8.859 høydemeter, 8.943 kalorier, 13:52 timer i bevegelse og 16:35 timer totalt (altså 2,5 timer pauser alt i alt). Startet klokka 0445 og avsluttet 2130.

Erik (til høyre) og jeg inntar en velfortjent middag kl. 2230, bestående av gnocchi, pasta carbonara og to små øl.

Planen ble ikke fulgt 100%, men det var stor hjelp i å ha tenkt gjennom hvordan everestingen skulle gjennomføres. Næringsinntak funket bra, og Winforce funket utmerket for min del. Leiesykkelen var overraskende bra, og særlig i nedoverbakkene var Wilier’en utmerket. Den største grunnen til at dette ble tungt for min del var den vanvittige varmen midtveis.

Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så utmattet, og det inkluderer Trondheim-Oslo 2007, Jotunheimen Rundt 2010 og 11-timersøkta på rulla i vår. Likevel, jeg synes det tøffeste var mentalt. Jeg vil tro at enhver med et greit treningsgrunnlag kan fullføre en everesting, men den kritiske suksessfaktoren er motivasjon og disiplin. Dessuten, for min del hjalp det at jeg hadde annonsert for omverdenen at jeg skulle gjennomføre, samt at jeg vet at om jeg hadde gitt meg, så ville jeg angret på det helt til jeg faktisk klarte det.

Forøvrig, dagen etter klarte jeg ikke å dy meg: Jeg syklet opp Alpe d’Huez en niende gang. Det var fullstendig umulig å få pulsen opp, og beina var ganske råtne, men jeg klarte likevel å bestige segmentet Alpe d’Huez “Vieill Alpe” på 58:53, som holdt til 5. plass av 198 på Strava den dagen.

Støtt en god sak!

Som nevnt i en tidligere artikkel, jeg benytter også anledningen til å samle støtte til hjelpearbeidet for jordskjelvofrene i Nepal. Jeg hadde et mål om å samle $500, og det er allerede i boks. All støtte – stort som lite – hjelper, og jeg er sikker på at det er noen uheldige sjeler i Mount Everests hjemland som vil få glede av ditt bidrag. Se morethansport.org/team/hells-500/eriks-alpe-dhuez-x8.

Og tusen takk til alle dere som har bidratt så langt – raust og fint gjort!  

Strava-fil

Strava-fila som bekrefter at galskapen faktisk fant sted: https://www.strava.com/activities/315771623.

PS. Under årets Tour de France er det målgang på Alpe d’Huez på rittets nest siste dag – med andre ord, det kommer til å bli fyrverkeri lørdag 25. juli når Contador, Quintana, Nibali og Froome kjemper for å avgjøre maillot jaune!

En god ryggsekk for sykkelpendlere er ikke så lett å oppdrive. Jeg skrev en omfattende test av fem forskjellige sekker tidligere i år, hvor jeg konkluderte med at det finnes mye rart til rundt tusenlappen, og at 25-30 liter er den kapasiteten du behøver. Nå har jeg vært så heldig å få låne en Norrøna Røldal ryggsekk som jeg har testet i en ukes tid.

Norrøna Røldal til venstre, Rapha Backpack til høyre. Norrøna har betydelig større lagringsplass, selv om det kanskje ikke ser sånn ut.

Fakta om Norrøna Røldal

Røldal-serien inkluderer Norrønas “urban-inspirert frikjøring”-produkter, i motsetning til Fjørå-serien, som er myntet på terreng- og stisykling. Det ville kanskje vært naturlig å se på Fjørå Pack-sekken, men ettersom det er pendlersekker jeg vurderer og Fjørå Pack kun rommer 10 liter, er Røldal-sekken mer naturlig for Tour de Finans-mafiaen. Merk at sekken kommer på markedet fra midten av august 2015, og er derfor ikke tilgjengelig i skrivende stund.

Norrøna Røldal-ryggsekken i den grønne fargen – “Old Pine” – har en veiledende pris på 1.199 kroner, mens en limited edition svart versjon – “Caviar” – vil koste 2.499 kroner.

Sekken veier 840 gram uten regntrekk, altså er det ikke snakk om en lettvektsekk, men den store kapasiteten tatt i betraktning er det ikke en versting heller. Dessuten kjennes den ikke spesielt tung.

Ryggsekken har en kapasitet på 25 liter. Den har totalt tre hovedlommer, og to av lommene har flere mindre lommer. Sekken sluker det meste, og det er absolutt ingen problem å få med laptop med diverse ekstrautstyr, sko, bukser, skjorter, håndkle og toalettmappe. Skal du ta med mer til jobb enn denne sekken kan romme, da bør du vurdere bil eller sherpa.

Smarte og praktiske lommer på innsiden.

Sekken slik en pendler vurderer den

Norrøna Røldal har forsåvidt ingen dedikert laptop-lomme, selv om den lomma nærmest ryggen kanskje kan brukes til det formålet. Den ytterste av hovedlommene, hvor jeg plasserte laptopen, er kjempestor og kunne godt hatt en festemekanisme for laptop.

Sko, bukser, undertøy, sokker, skjorte, belte og håndkle går rett inn uten problemer.

Det er enkelt å feste og stramme stroppene over skuldre, bryst og mage slik at sekken er stødig. Dessuten ligger den godt på ryggen, og såfremt du fordeler innholdet fornuftig vil også sekken være grei. Når det er sagt, det er ingen spesielle ventilasjonskanaler i ryggen på sekken, så den blir selvfølgelig kilde til varme når du sykler på varme dager.

Norrøna Røldal sett fra “ryggsiden”. Hofte- og brystbelte er på plass, men praktiske lommer på hofte mangler.

Norrøna Røldal-sekken har en del annerledes løsninger for både festing og stramming. I stedet for de vanlige plastikk-bitene du klikker sammen, bruker sekken hemper og metallkroker. Dette gir en skikkelig kvalitetsfølelse, nesten som militærutstyr, og er enkelt å bruke i praksis. Dessuten er det lett å stramme inn sekken når den inneholder lite, så slipper du den pløsete følelsen. Jeg savner imidlertid to ting: Lommer på hofta for nøkler/adgangskort, samt regntrekk med tilhørende oppbevaringslomme. Sekken kunne også med hell hatt sidelommer og reflekser. Det er heller ingen åpning for ørepropp-ledninger, men det tenker jeg er en fordel mer enn en ulempe med hensyn til trafikksikkerhet.

En litt annerledes festemekanisme for å stramme sekken. Solid, enkelt og funksjonelt.

Kvalitetsfølelsen er høy, og det skulle bare mangle når det er snakk om Norrøna. Utseendet kan derimot diskuteres. Sekken ser definitivt ikke ut som en typisk Birken-sekk, hvilket jeg tenker er bra. Samtidig er den grønne fargen litt traust, og jeg fikk mer følelsen av å være en tidligere infanterist eller en hipster enn en IT-konsulent da jeg kom på jobb med sekken. (Heldigvis finnes den også i svart, men da til dobbel pris.)

Beltet rundt hofte/mage består av to metallbiter som hempes sammen. Solid skal det være!

Konklusjon

Oppsummert vil jeg si at Norrøna Røldal er et godt alternativ for deg som trenger en romslig pendlersekk som sannsynligvis holder i mange år, og du ikke nødvendigvis er brydd med designet så lenge kvaliteten er på plass.

I vår lanserte Oakley nye briller myntet på syklister: Oakley Jawbreaker. Brillene har et unikt utseende: De likner på en krysning av de vanlige Oakley Radar og de retro Oakley Eyeshades som Greg LeMond brukte før han ga seg rundt 1990. Oakley selv skryter av at brillene er utviklet i samarbeid med Cavendish (noe må de jo få ut av å sponse ham), at de har laget 100 iterasjoner av brillene de siste to årene og testet dem i 10.000 timer før de kom til det endelige designet.

Det er enkelt å skifte linsene i Oakley Jawbreaker med låsemekanismen.

Hardware

Linsene på Jawbreaker er svære i høyden – de er både høyere og lavere – samt at de har innfatning rundt hele seg. Linsene kan enkelt skiftes ut ved hjelp av en mekanisme som likner på RadarLock. Dessuten kan brillestengene kan justeres i tre lengder. Jawbreaker veide 34 gram på kjøkkenvekta mi, mot Radar Pitchs 31 gram.

Lengden på stengene justeres enkelt – tre trinn, så selv de største brødskallene og minste knollene bør finne noe som passer.

Priser og varianter

Som er vanlig med Oakley finnes Jawbreaker i en rekke fargekombinasjoner som bør matche selv den særeste klubbdrakt – de kjenner vel til det faktum at en stor andel landeveissyklister er en gjeng med jålete primadonner som ikke kan sykle en meter hvis noe er feil fargekoordinert. Bikeshop tilbyr brillene i 12 forskjellige varianter med priser fra 1.900 til 2.300 kroner (Bikeshops priser er noe lavere enn de veiledende prisene). I tillegg finnes det ekstra linser i forskjellige kvaliteter og farger, fra 550 kroner for klare glass til 1.350 kroner for polarized iridium-linser. Oakley Jawbreaker Polished White/Prizm, som jeg har brukt, koster 2.000 hos Bikeshop og leveres med ett sett linser, brillepose og det vanlige svarte Oakley-etuiet (ingen ekstra linser, med andre ord).

Oakley Jawbreaker til venstre, Radar Pitch til høyre. Legg merke til høydeforskjellen.

Jeg tipper at Oakley kommer til å lansere ørten nye varianter, samt tilby custom design, i løpet av kort tid også. Prismessig er i alle fall Jawbreaker helt på linje med andre Oakley-briller.

Jeg har tidligere brukt Oakley Radar Pitch, RadarLock XL og Jawbone (som jeg skrev om for et par år siden), og mine Radar fra 2007 er uten sidestykke det eldste og kanskje kjæreste sykkelutstyret jeg har. Jawbreaker hopper i så måte etter Wirkola.

Oakley Jawbreaker øverst, Radar Pitch nederst.

Mine erfaringer

Jeg har nå brukt brillene 30 timer på sykkelen i forskjellige situasjoner – alene, i felt, i mørket, i stekende sol, på flatene og opp og ned bakker – og har følgende refleksjoner:

Jeg var veldig skeptisk til at brillene har innfatning rundt hele linsen. Jawbone-brillene unngår jeg når jeg sykler i felt fordi den tykke innfatningen sperrer synet når jeg ser meg over skulderen. Med Jawbreaker er ikke dette et problem – både fordi selve innfatningen er tynnere, og fordi linsene er større. Synet er knapt forstyrret av innfatningen, så Jawbone-problematikken faller helt bort.

Det sære utseendet funker helt fint – på sykkelen. Radar- og RadarLock-brillene fungerer fint til andre aktivitetsformer som løp og langrenn, og kan med litt velvilje brukes til hverdags også. Jawbreaker, derimot, er rett og slett litt for sære til å brukes til annet enn sykling. Og det er kanskje like greit: Du kjøper sykkelsko for å sykle med, og du kjøper sykkelbriller for å sykle med. Jeg vil bli overrasket om jeg ser langrennsadelen eller Henrik Ingebrigtsen suse rundt med Jawbreakers.

Utover dette synes jeg brillene er upåklagelige. De sitter som støpt på hodet. Jeg merker at innfatningen kommer mindre i synsfeltet når jeg er i bukken fordi linsene er høyere (men jeg er ikke så ofte i bukken og spurter, så det er et ikke-problem for meg). Når jeg ikke bruker dem sklir de enkelt inn i hullene på min Giro Aeon. Jeg digger at stengene kan justeres i tre lengder. Glassene dugger knapt, selv i fuktige omgivelser i motbakke. Prizm-linsene gjør jobben sin i de fleste lysforhold. Og den vanlige kvalitetsfølelsen som kjennetegner Oakley-produkter er intakt.

Oakley Jawbreaker uten linse. Ikke engang hipstere ville brukt brillene slik…

Konklusjon

Sett fra et syklistperspektiv synes jeg at Oakley Jawbreaker er en verdig videreutvikling av Radar og RadarLock. Konklusjonen min er derfor at dersom du har budsjett til kun ett par sportsbriller som du skal bruke til flere idretter, bør du kanskje se på Oakley RadarLock eller andre mer “allsidige” varianter. Har du derimot behov for dedikerte sykkelbriller og du kan avse et par høvdinger, kan du trygt ta en nærmere titt på Jawbreaker. Erfaringen tilsier at de holder såpass lenge at prisen per time brukt uansett blir akseptabel.

Juvasshytta er endestasjonen til Norges kanskje råeste motbakke. Fra avkjørselen ved Galdesand 19 kilometer vest for Lom bærer det oppover Norges høyeste vei: 13,1 kilometer, 1.346 høydemeter, en gjennomsnittlig stigning på 10% og lange partier på rundt 13-15% – fram til Galdhøpiggen Sommerskisenter på 1.850 meter over havet. Asfalten er grov, terrenget er brutalt forblåst og det finnes ingen sted å søke ly eller hvile før toppen er nådd. Syklister som roper “hold kjeden” anbefales å snu og ta seg en ufortjent bolle på Bakeriet i Lom; dette er fjellgeitenes og selvpinernes ubestridte arena.

Juvasshytta – en virkelig sværing

Juvasshytta er 13 kilometer med 10% stigning i snitt. Til sammenlikning, her er noen utvalgte referanser som understreker hvilket selskap Juvasshytta egentlig er i:

• Tryvann (Oslo): 5,5 kilometer ved 7%.
• Col du Tourmalet fra vest (Frankrike): 20 kilometer ved 7%.
• Alpe d´Huez (Frankrike): 14 kilometer ved 8%.
• Passo Stelvio (Italia): 24 kilometer ved 8%.
• Angliru (Spania): 13 kilometer ved 10%
• Grossglockner (Østerrike): 14 kilometer ved 10%.
• Monte Zoncolan (Italia): 7,5 kilometer ved 13%.

Kongen på haugen

Arne Post eier Strava-KOM´en på segmentet Juvasshytta: 53 minutter og 58 sekunder klokket han i juli 2013, hvilket gir en VAM på nesten absurde 1.446 (VAM står for vertikale klatremeter, eller hvor mange høydemeter som bestiges i timen). Sammenlikne det med din VAM opp din favoritt-kneik, så ser du fort at Posts tid er imponerende. I skrivende stund er det 125 personer på Strava som har syklet segmentet, og kun to har klart bakken på under én time.

Been there, done that

Ettersom jeg tilfeldigvis var i nærheten av Juvasshytta forrige uke, ville jeg ikke la muligheten for en skikkelig motbakkeøkt gå fra meg. Eller, “tilfeldigvis” – det var vel jeg som foreslo Lom som destinasjon for vårens familietur, helt uten baktanker, selvfølgelig. Bakken er en brutal jævel som ikke tilbake for noen av hors categorie-stigningene i Tour de France, så det er en herlig utfordring i tillegg til god trening før La Marmotte.

Jeg har har en mørk historikk med Juvasshytta. I 2007 brukte jeg 1:40 i Viking Tours fjerde etappe, og i 2009 syklet jeg bakken på egenhånd på 1:29. Jeg syklet også opp på horrible 1:47 under Viking Tour 2011s femte etappe, men da var jeg i så dårlig form at jeg syklet i sikksakk opp til toppen og kastet sykkelen i steinrøysa ved målgang.

I år følte jeg meg i midlertid ganske sprek, og satte som mål å komme opp under 1:20 og helst også under 1:15. Flere av de foregående fadesene ville det uansett ikke bli noe av.

“Kompaktkrank er for jenter”

Jeg har lenge debattert med meg selv om jeg bør sette på lettere utveksling enn 53/39 x 11/25 før La Marmotte. Jeg har til og med vært tøff i trynet med utsagn som at kompaktkrank er for jenter og at et bakhjul ser stygt ut med 28 tenner. I det stille har jeg imidlertid innsett at lettere utveksling kan ha noe for seg, hvilket jeg også erfarte da jeg everestet Alpe d´Huez på en leiesykkel med 34×32 som letteste gir.

Beslutningen ble at dersom Juvasshytta ble for tøff på 39×25 så ville jeg kjøpe en 11/28-kassett eller en 52/36-krank. Jeg har uansett ikke tenkt å besudle sykkelen min med en kompaktkrank; slikt er forbeholdt pendlersykkelen.

Dessuten valgte jeg å kjøre med “treningshjulene”, et par Shimano RS81 med clincher-dekk heller enn Zipp 303 med limedekk, selv om sistnevnte er bedre å klatre med – kun fordi jeg ikke ville ta sjansen på å punge på den stygge asfalten.

Juvass, gamle ørn, vi treffes igjen!

Fredag 12. juni kl. 18:00 står jeg på kjøkkenet i hytta i Lom og smører et par blingser og gleder meg til gjensynet med Juvasshytta. Kan den virkelig være så fordømt bratt og hard som jeg husker? Eller spiller hukommelsen meg et puss?

Kl. 18:47 sykler klikker jeg inn i pedalene. Det er 18 grader i Lom, men jeg har likevel på løse beinvarmere, en jakke og hansker med lange fingre da det er meldt nære frysepunktet ved Juvasshytta. Én flaske vann holder, ingen vits i å slepe på ekstra vekt. Jeg skal heldigvis ikke sykle ned igjen – jeg har avtalt å bli hentet på toppen; det er jo ingen treningseffekt i å sykle ned den råtne veien uansett.

Starten på veien til Juvasshytta: Fra her er det 13 kilometer til beina får hvile.

Prolog – frem til start.

I ganske kraftig motvind tar det meg 45 minutter å sykle opp det vakre dalføret mot Sognefjellet frem til Galdesand, men det går likevel fortere enn da jeg syklet samme strekning under Jotunheimen Rundt i 2010. Jeg kommer på at jeg glemte å spise de blingsene jeg smørte for en time siden og smetter i meg noe Winforce-guffe. Juvasshytta er et kjipt sted å gå tom på, tross alt.

Ved Galdesand – cirka 575 meter over havet – er det skiltet til venstre med “Juvasshytta” og “Galdhøpiggen”. Kjedet føres ned på lilleskiva og lap-knappen trykkes på sykkelcomputeren. Toppen neste.

Det er ikke sant at Juvasshytta er en kontinuerlig motbakke; ved 5. og 10. kilometer er det et par korte, ganske flate partier hvor det er mulig å både få tilbake livsgnisten og driste seg til noen tråkk på storeskiva. Til gjengjeld er det også lange partier hvor det frister å bare legge seg ned og dø… Jeg bestemmer meg for å bryte opp bakken i tre delmål: De første fem kilometerne til Raubergsstulen turisthytte – som er på cirka 1.000 meter over havet – deretter opp til “u-svingen” ved ei mil og 1.500 meter – og deretter de siste tre kilometerne opp til 1.850 meter. Den siste biten bort til Juvasshytta er flat og går av seg selv.

Del 1 – Raubergsstulen turisthytte.

Jeg synes starten går påfallende lett. Veien er omgitt av skog og jeg skjermes så godt for vinden at jeg glemmer den helt. Det er ni grader i lufta og innpåslitne fluer snylter gratis skyss med meg oppover. Som en småsvett, sakte bevegende syklist er vel ansiktet mitt et attraktivt mål for disse ubrukelige insektene…

Jeg tråkker i vei uten at det føles altfor tungt, og de første par kilometerne forseres med 39×23. Jeg tenker at det er betryggende å ha et lettere gir å gå på dersom det blir tyngre. Og ganske riktig, etter tre kilometer er det ingen nåde – kjedet løftes opp til største trinn bak.

Jeg veksler på å stå og sitte og prøver å holde kadensen i overkant av 50. Jeg har hørt mange si at det er for tungt å tråkke på så lav kadens, og i teorien er jeg enig, men i praksis synes jeg det er helt uproblematisk. Det hadde selvfølgelig vært deilig å kunne klikke inn i et lettere gir og spinne mer, og kanskje det til og med ville gått fortere, men det er ikke nødvendig for å komme meg opp.

Det er fortsatt nok blodomløp i knollen til at jeg regner ut at jeg ligger an til 1:10 på toppen. Når jeg endelig svinger opp til høyre og passerer Raubergsstulen på venstre hånd er det en slak nedoverbakke og jeg holder over 20 km/t i 500 meter. Når bommen passeres er det imidlertid ingen nåde!

Forbi vannet ved Raubergstulen er det mulig å få opp farta fram til svingene ved bommen.

Del 2 – forbi tregrensen og til himmels.

Tregrensen og bommen etter Raubergsstulen passeres omtrent samtidig, ved noe over 1.000 meter over havet. Veien svinger mot venstre og peker bratt til værs – det er faktisk latterlig hvor bratt og lang denne veien er. Temperaturen har falt et par grader, men nå har jeg kommet så høyt opp at jeg får litt solskinn på tross av at klokka er over åtte på kvelden. Det er kraftig vind fra nordvest, og veien etter bommen går sørøst, så er det overraskende enkelt å holde tempoet på et skapelig nivå.

Smellen kommer selvfølgelig når veien vender 90 grader til høyre og vinden kommer forfra – vips så spretter watten til værs og farten går godt under 10 km/t. Det er ingen trær eller noe som gir ly for vinden; her oppe er det deg og naturen uten noe imellom. For å gjøre det hele verre kan jeg skimte veien snirkle seg opp fire-fem kilometer foran meg. Det er pokker så langt og bratt til topps!

Noen biler passerer, men i motsetning til på Alpe d´Huez er det hverken anerkjennende nikk eller oppmuntrende tilrop fra de forbipasserende. Vindkastene er så kraftige at jeg må holde hardt i styret, og jeg tenker at dersom jeg faktisk skulle blåse overende, er det ikke så langt ned til bakken og farten er veldig lav uansett.

Midtveis gjennom andre del er det et lite parti som går rett sør, hvilket sparer meg for direkte motvind, men så går veien til høyre igjen, og elementene krever sitt. Utsikten over Bøverdalen ned til høyre er formidabel, og det tette skydekket over Juvasshytta kombinert med kveldssola gir følelsen av at dommedag er nære.

Enkel hoderegning bekrefter at jeg fortsatt ligger greit an til et sted mellom 1:10 og 1:15.

Del 3 – u-svingen til topps.

Nå er jeg på 1.500 høydemeter, hvilket er høyt til norske veier å være. Vindkastene blir verre og verre. På tross av at jeg har en god jakke på meg kjennes det som iskalde kniver som stikker mot kroppen. Den lange, nesten rette strekningen som går sørvest kjennes og ser lengre ut enn sine cirka 2.000 meter. For å dramatisere det ytterligere vokser snøkantene – mens de ved starten av denne seksjonen var kanskje 20 centimeter høye, er de over halvmeteren når Juvasshytta nærmer seg.

Smeltevann dekker store områder av veien, og fordi temperaturen har krøpet til 0 til -1 er jeg redd for at det er isete. Livredd for å skli eller spinne velger jeg å sitte i stedet for å stå, selv om det sannsynligvis taper meg noe tid.

Fortsatt har jeg ingen problemer med å holde et anstendig wattnivå, særlig når jeg står, men jeg begynner å bli veldig kald på fingrene, og på grunn av den sure, kalde vinden begynner ansiktet å bli numment. Når det er igjen én kilometer vender veien til venstre, så vidt sørvest, og stigningen avtar noe. Dermed er det bare å gire ned til 39×23 og mate på til toppen. På høyre side står en gammel Land Rover 110 Defender parkert – en mer passende bil i et så brutalt terreng finnes vel ikke? Det er i alle fall min siste vettuge tanke før jeg endelig passerer det som må være målpunktet.

Jeg klokker inn på 1:11:35, som er nesten ni minutter raskere enn målet mitt. Jeg har holdt en snittfart på 11 km/t, hatt en snittkadens på 52 (ja, jeg vet, det er lavt), hatt en snittwatt på 253 og en VAM på 1.090. Temperaturen var i snitt fire grader, men de siste 20 minuttene var ved 0 eller -1 grad. Takknemlig for å slippe å sykle ned igjen…!

På Strava var jeg også førstemann til å sykle Juvasshytta i 2015, hvilket automatisk ga meg 2015 KOM´en. Det holdt også til 15. beste tid totalt, noe jeg er grisefornøyd med når jeg ser hvilke klatregeiter som innehar de øverste plassene (Post, Krill og Oftedal, for å nevne tre kjente). Jeg regner med å ryke ned på denne lista så fort noen av klatrekongene i landet bestemmer seg for å prøve seg, men inntil videre lever jeg stort på 1:11. Og jeg reiser til La Marmotte med 39×25 som letteste gir.

Galdhøpiggen Sommerskisenter. “Sommer” – minusgrader og sur vind!

Tips til Juvasshytte-klatrere

Juvasshytta er i mine øyne Norges råeste bakke. Den er kanskje ikke like estetisk som Trollstigen, veien fra Geiranger til Dalsnibba, eller Sognefjellet (fortrinnsvis fra Skjolden-siden), men det er noen ting som gjør Juvasshytta episk: Du kommer ikke høyere på bilvei i Norge, og veien fører til “Norges tak”. Naturen er ubarmhjertig rå. Stigningsprosenten er tosifret. Asfalten er grov. Det kjennes virkelig som man sykler opp på naturens nåde; dette er fjellskrenten som ikke lar seg temme.

Og som en motiverende trøst – Norges kanskje beste bakeri, Bakeriet i Lom, venter deg når du sykler ned igjen.

Jeg drømmer om å evereste Juvasshytta, men å klatre bakken syv ganger på rad (7 x 1.346 = 9.422 høydemeter) tror jeg rett og slett ikke er mulig uten å ha stang-inn på eksterne forhold kombinert med god planlegging og sterke bein. Og det bør gjøres tidligst i juli, og sannsynligvis i august når dagene er lange og relativt varme. Kudos til den som klarer det!

La Marmotte er et av verdens største og tøffeste éndagsritt – eller cyclosportiv – for amatørsyklister, og har siden 1982 vært arrangert årlig i de franske Alpene. Rittet tiltrekker cirka 7-8.000 deltakere. Løypa er cirka 170 kilometer lang og bestiger totalt over 5.000 høydemeter, inkludert de kjente fjellene Col du Glandon, Col du Telegraph, Col du Galibier og med målgang på legendariske Alpe d’Huez.

I 2015 var Telegraph og Galibier byttet ut med Lacets du Montvernier, Col du Mollard og Croix de Fer grunnet veiarbeid i nedstigningen fra Galibier. Uansett løype, for de av oss som liker bakker kan det knapt bli bedre.
Vi var tre karer fra Tryvann CK – Eirik Edland Pedersen, Mikael Brunbäc og Erik Nordlie– samt en kompis fra Galway i Irland – Eoghan Clifford (uttales «Owen») – som meldte oss på i november 2014, cirka 100 Euro per person i påmelding. Ett års tid med til dels målrettet trening var unnagjort da vi 2. juli satte oss på flyet retning Lyon med skyhøye forventninger og kriblefølelse i magen.

Her er den (tragikomiske) historien om hvordan det gikk da vi ble kokt i Alpene sett fra mine og Mikael Brunbäcks øyne (hans historie i kursivt).

Logistikken fra helvete

Eirik og jeg fløy med KLM via Amsterdam til Lyon mens Mikael valgte det tyske alternativet via Frankfurt. Vel fremme i Lyon kl. 1320 var selvfølgelig bagasjen vår blitt liggende igjen i Amsterdam, og vi måtte vente til 2230 på kvelden før vi omsider fikk sykkelkoffertene våre. Øvrige bagasje var fortsatt missing in action i Amsterdam uten at noen kunne fortelle når de ville komme.

Mikael, Eirik, Eoghan og jeg prøver å slå ihjel ni timer på Lyon flyplass.

Planen om å ankomme Alpe d’Huez på torsdag ettermiddag og få en kjapp sykkeltur gikk til skogs; vi ankom syv timer senere enn planlagt, kl. 0100. Dagen etter ble tilbrakt på telefon med flyplassen for å høre om vi kunne forvente baggene våre, men ingen hos Air France hadde kontroll. Nødløsningen ble å kjøpe inn det mest nødvendige – sko, hjelm og klær – og håpe at det ville være godt nok under rittet.

Deretter hentet vi startnumrene våre: Jeg hadde fått startnummer 5013 og brukte mye tid på å spekulere i om «13»-tallet ville bringe ulykke og om jeg skulle snu det opp-ned. Men dette var ikke tiden for å være overtroisk.

Den verdifulle tiden vi tapte på grunn av bagasje-rotet gjorde ødela mye av forberedelsene våre: Alt vi rakk var en kort tur via Col d’Ornon i stekende varme før vi dro hjem igjen fredag ettermiddag. På ingen måte en optimal oppladning før årets høydepunkt.

Eoghan, Eirik og Mikael skrur sammen sykler fredag lunsj. 19 timer La Marmotte starter. Takk til Air France for å rote bort en hel dag.

En plan klekkes

Fredag kveld satt vi rundt middagsbordet og diskuterte hvordan rittet skulle gjennomføres. Det var meldt strålende sol og godt over 30 grader, og etter den miserable våren vi har hatt i Norge ville det bli deilig med en real økt i kort-kort!
Vi var skeptiske til et felt bestående av nesten 8.000 mann som skulle ned samme HC-fjell, men vi var likevel offensive i tankegangen: Det skal kjøres hardt og kontrollert frem til Alpe d’Huez, og så skal vi vrenge oss for det vi er verdt den siste mila.

Mikael: «Eirik hadde med seg en bok der en dansk amatør forteller i detalj om Marmotte og hvordan han i ni måneder hadde trent for dette med personlig trener. Min og de andres forberedelse bestod av å stå over onsdagstreningen samme uke. Kvelden innen snakket vi en del om taktikk, det var jo jævlig varmt hadde vi oppdaget etter et døgn i disse alpene, men jeg holdt fortsatt på teorien om at en vannflaske er bedre enn to pga vektforskjellen. Eirik hadde tenkt seg at han skulle bare ta det rolig og se til å fullføre. Tull, tenkte vi andre, her skal det peises på!»

Eoghan, Eirik, meg og en fremmed fotobomber i starten ved Bourg d’Oisans.

Selve rittet

Før start

Alle vi fire skulle starte i siste pulje, kl. 0750 fra Bourg d’Oisans, så vi vrenger oss ut av de små dobbelsengene våre 0600 og smører oss inn i solkrem: Eirik og jeg som er småbarnsfedre hadde knabbet med oss solfaktor 50 med barnefigurer på, og stolte på at konene våre hadde vært smarte nok til å ha en ekstra til ungene hjemme. Mikael sverger til sololje for å ivareta solskillet. Som ire er ikke Eoghan vant med sol i det hele tatt og får donert en solid dæsj faktor 50.

I stillhet inntar vi en stor frokost bestående av det meste et fransk kjøkken kan by på. Ikke overraskende smaker alt himmelsk godt så lenge det er dynket i Nutella!

Allerede under frokosten påfører startnummeret meg uflaks: Bakhjulet mitt punkterer når jeg sjekker lufttrykket. Det ser ut som jeg har fått en liten stein i dekket under gårsdagens tur. Dermed står jeg på kjøkkenet og skifter slange én time før startskuddet går. Jeg tenker positivt – ettersom jeg bruker én av mine to reserveslanger allerede nå, sparer jeg 50-100 gram på ryggen.

Vi triller rolig ned til Bourg d’Oisans hvor det er hundrevis av andre syklister overalt. Vi merker oss at dansker, nederlendere og engelskmenn tydeligvis utgjør en stor del av feltet, men andre nordmenn er ikke å se. Stemningen er meget god i 20 grader under en helt klar morgenhimmel, og den nervøse latteren sitter løst hos de fleste. Ingen skjønner hva slags hetebølge vi har i vente.

Mange håpefulle på vei ut av Bourg d’Oisans, lykkelige i den svale skyggne.

Til foten av Glandon – Good morning!

Startskuddet går litt over 0800 for vår del, og vi tråkker behersket ut til foten av Col du Glandon. De relativt store, flotte veiene er avsperret for annen trafikk og dette er julekvelden for syklister. Vi sklir elegant forbi rundkjøringer på begge sider av veien. Før vi vet ordet av det ankommer vi skogholtet der stigningen til Glandon starter.

Mikael og meg på vei ut av Bourg d’Oisans.

Opp Glandon – 29,7 km, 1,201 høydemeter – 96 minutter

Klatringen til Glandon er en lang, seig jævel og det kryr av syklister. Det tar lang tid før vi kommer til kafeen på toppen. Eoghan synes det går litt tungt og sjekker stadig om bakbremsen subber i felgen eller om han har punktert.

Jeg kjenner meg sterk og fin og bruker mye av tiden på å sykle i venstre grøftekant mens Eoghan, Mikael og jeg brøyter oss opp og frem. Vi forserer en gruppe spanske syklister som kakler og bitcher ustanselig. Mikael kan spansk og oversetter fortløpende til vår underholdning: «Jeg hater Frankrike!» «Jeg hater franskmenn!» «Jeg hater fransk mat!» «Vi skulle syklet en sportiv i Spania, gutter!» Bortsett fra den utbasunerende spanske armadaen er det en hyggelig atmosfære i det enorme feltet.

Mikael: «Starten går og vi køer ut av byen blant tusenvis med andre syklister mot det første av fem fjellpass: Col de Glandon. Jeg ligger bak Erik mesteparten og han må skrike til folk å flytte på seg, fordi at vi skulle jo frem fort. Erik og Eoghan stopper ved mat-/drikkestasjonen på toppen, mens jeg hadde en plan om å finne en kafe ved bunnen i stedet da denne utforkjøringen uansett var nøytralisert.»

Nøytralisert tid ned Glandon – 19,6 km – Thor Hushovd hadde ledd

Vel oppe på Glandon nøytraliseres tiden for å unngå hasardiøs utforsykling. Mange velger å etterfylle flasker, hamstre mat, ta selfies og annet tøys. Selv har jeg fortsatt masse drikke og er uansett for opptatt med å innta den vanvittig flotte utsikten mens jeg flyr ned fjellet. Tiden er tross alt stoppet, så det er ingen hast, men likevel er det opptil flere som gir mye, mye mer gass enn meg nedover. Sprengte tubular-dekk og punkteringer ser ut til å plage overraskende mange. Ved et par anledninger hører jeg ambulanser på vei til noen stakkarer som ikke har mestret veien så godt, men alt i alt er nedstigningen betydelig tryggere enn jeg trodde. Dessuten er temperaturen sval og deilig, men det skyldes også at vi er på skyggesiden av Glandon.

Fra foten av Glandon til Montvernier – 28 km flatt – tiden starter igjen og jeg punkterer

Omsider kommer vi ned til punktet hvor tidtakningen starter igjen. Eoghan har for lengst forsvunnet langt fram i feltet, mens Mikael er noe etter meg. Jeg håper han har drukket noe av emergency-flaska si, mens jeg hiver i meg en gel og passerer tidtakeren.

Kun noen kilometer etter jeg får opp farten synes jeg at sykkelen jokker i overkant mye; bakdekket har selvfølgelig slått lekk. Jeg er usikker på om jeg har punktert eller bare glemt å skru igjen ventilen, så når jeg sykler forbi en kar i en JH Sykkel-trøye med Sparebanken Hedmark-logo spør jeg «Hei, får jeg låne pumpa di?» Det får jeg selvfølgelig, og når jeg begynner å pumpe innser jeg at det helvetes Schwalbe One-dekket mitt har tiltrukket enda en skarp stein, så her må den andre reserveslangen tas i bruk. Det helvetes 13-tallet slår til igjen!

Pumpa stappes i rygglomma, og takket være en CO2-patron er jeg kjapt i gang igjen og begynner en febrilsk jakt på å ta igjen gruppa med hedmarkingen. Det hadde vært deilig å være en del av en god gruppe.

Mikael: «Jeg oppdaget ved bunnen at det var ingen kafeer åpent i denne byen en lørdagsmorgen.»

Rett etter tidtakningen starter etter nedfarten fra Col du Glandon punkterer jeg selvfølgelig for andre av tre ganger i dag.

Lacets du Montvernier – 3,7 km, 286 høydemeter – 17 minutter

Jeg gasser på og blir så besatt på å ta igjen JH Sykkel-trøya at jeg ikke får med meg at jeg er på vei opp den helt nydelige Montvernier før jeg er halvveis. Denne stupbratte, supersmale, hårnålsbonanzaen av en bakke er som en snill versjon av Stalheimskleiva, og jeg flyr forbi syklist etter syklist. Men hvor fanden ble det av JH-trøya?

På toppen av Montvernier etterfyller jeg vann i begge de tomme flaskene mine, og allerede nå kjenner jeg at dette kommer til å bli en ubehagelig varm dag. Vi raser ned til motorveien igjen, hvor jeg sluker felt etter felt og drar med meg en lang snor av syklister. Etter hvert danner vi et greit felt som får i gang en viss rulle inn mot neste fjell.

Mikael: «Neste fjell, Montvernier, går relativt kjapt, men nå begynner den der solen å ta, følte jeg, så jeg stoppet ved vannstasjonen på toppen og fylte på min flaske for første gang etter cirka tre timers sykling.»

Col du Mollard – 17,6 km, 1,015 høydemeter – 77 minutter – vannkrigen

Klatringen til Mollard er hard og temperaturen stiger kjapt. Heldigvis er lange partier av veien omkranset av trær som gir deilig skygge; de stedene hvor sola får steke direkte forsøker jeg å legge meg der skyggen er nærmest for å slippe varmen. Kilometer-merkingene til toppen motiverer; jeg belønner meg selv med noen få slurker av flaska for hver kilometer nærmere toppen jeg kommer. En fyr med dødt blikk spør desperat hvor langt det er til toppen, og en annen svarer «which top?», hvorpå jeg hører et felles ulykkes-sukk fra flere. Alle har dratt glidelåsene på trøyene helt ned.

Når vi nærmer oss Mollard begynner det å i overkant varmt for meg og jeg ber til Herren om regn. Gud er tydeligvis for opptatt med viktigere ting. Likevel, jeg passerer langt flere syklister enn det er syklister som passerer meg. JH-karene er imidlertid ikke å se – driver de med organisert doping i JH, eller hva er det som skjer?

Jeg kommer til toppen med to tomme flasker og hiver meg inn i krigen om å få fylt flaskene. En brite – og de er jo vanligvis dannede hva gjelder køkultur! – brøyter seg forbi meg og knurrer «it’s my fucking turn». Det må ha vært et underlig og komisk syn for de lokale å se hundrevis av pinnemennesker i lycra krige febrilsk om litt vann.

Mikael: «Neste fjell, Col du Mollard som er kategorisert HC, var det syklister som lå etter veikanten overalt, en del så ut til å sove. Andre bare satt med tomt blikk i skyggen, og jeg følte meg litt kvalm av denne varmen og magen begynte å gjøre seg påminnet. Åh, jeg må spise og, det hadde jeg glemt av, tar opp en bar og stapper den i meg mens jeg prøver å klatre. Den brunsorte baren kom opp fra magen langt raskere enn hva jeg klatret det jævla fjellet.»

Vill vannkrig på Col du Mollard – “it’s my fucking turn, you fucker” var gjengs språkføring.

Croix de Fer – 14 km, 822 hm – 65 minutter – «Here comes the summer sun»

Etter Mollard kommer en liten seksjon med nedoverbakke, og jeg er overlykkelig over å kjenne sval vind. Etter en kort stund kommer vi til en ny drikkestasjon; jeg går over til sportsdrikke for å sikre et visst næringsinntak.

Dessverre går det kun seks kilometer når første skilt i veikanten sier «Croix de Fer 14 km». Heldigvis eller uheldigvis – avhengig av hvordan du ser det – er denne bakken slakest i starten, og de første kilometerne går veldig greit unna, særlig det som er kun 3% i snitt, men de siste kilometerne består stort sett av 8 og 9% stigninger.

Jeg ser en og annen syklist sitte på kafeene med Cola i hånda og jeg burde gjøre det samme selv, men er for opptatt med å komme til toppen. Lokale helter står i veikanten med hageslanger; å bli spylt med kaldt vann kjennes magisk. Jeg presser i meg en Powerbar-gel med bringebærsmak, men brekker meg når den kunstige smaken setter seg på tunga.

Når vi er omtrent halvveis opp Croix de Fer kjennes det som om noen slår meg i bakhodet med en spade; alle kreftene tar slutt. De siste par kilometerne opp til Croix de Fer er jeg helt på felgen av varmen. Jeg kjenner kvalme, salte armer og frysninger. En resignert stillhet preger alle syklistene jeg møter på vei til toppen; når deltakere passerer hverandre kommer det kun noen ynkelige grynt.

Høydepunktet og motivasjonen er å komme opp til 2.015 høydemeter, etterfylle begge flaskene og ikke minst nyte den lange nedkjøringen fra Croix de Fer ned til Bourg d’Oisans.

Mikael: «Ved neste forbannede jævla fjell Col de la Croix de Fer( 9% og opp mot 2000 høydemeter), dro solen til meg med en hammer i tinningen. Jeg begynte å føle meg skikkelig kokende i hodet, kvalm i magen, frossen i beina og syklingen ble en vinglete historie der den ene dansken etter den andre vinglet sakte, men sikkert forbi meg.»

Utsikt over de franske alpene cirka halvannen kilometer fra toppen av Croix de Fer.

Ned til Bourg d’Oisans – 40 km på 80 minutter – highway to hell

Den ordinære drikkestasjonen på Croix de Fer var overfylt med desperate syklister, så jeg rullet ned til en servicestasjon for et engelsk sykkellag og spurte om vann av dem i stedet. «Hey mate, are you with our team?» «No, but I’m dying the death of a dog here, care to help out?» «Sure, mate!». Og vips, så er jeg av gårde fra Croix de Fer ned veien vi kom tidligere i dag, mot Bourg d’Oisans.

Beina er helt råtne, og selv de minste kneikene nedover Glandon er blytunge. Varmen tar tak, men likevel fryser jeg, spesielt på armene. At jeg begynner å børste ganske solide flak med salt av lårene og armene er enda et tegn på at dette er altfor varmt for meg. Å være en selvforsynt produsent av maldon-salt er ikke en karrierevei jeg er interessert i. Jeg biter tenna sammen og legger meg på hjulet til et par karer som holder et godt nivå, her er det bare om å taues inn til Bourg. Varmen er uholdbar, det kjennes som noen står med en svær, glohet hårføner foran meg.

Etter mye slit kommer jeg omsider til siste matstasjon, ved foten av Alpe d’Huez. Her er det febrilsk og grådig inntak av Cola, vann, appelsiner, baby-smoothies, søtsaker og alt mulig annet jeg får fatt på. Sannsynligvis ser jeg ut som en kleptoman John Wayne med lavt blodsukker slik jeg går hjulbeint rundt matstasjonen.

Mikael: «Etter en lang flate nede i dalgangen i ubeskrivelig varme, vinglet jeg frem til siste matstasjonen der jeg var veldig bestemt og bevisst om at her må jeg stappe i meg mat hvis jeg skal klare den siste klatringen opp Alpe d’Huez. Stappet i meg noen brødskiver med et eller annet og litt banan, gikk bak teltet med mat og kastet opp alt og litt til. Gikk tilbake, fylte på med vann og fikk i meg appelsin for å få vekk smaken av hestebæsj i kjeften. Satte meg på en benk i Saharavarmen nær ved å begynne å grine, bestemte meg for å vingle opp det siste bakken – jeg tenkte at der oppe sitter allerede de tre andre og venter.»

Alpe d’Huez – game over

Jeg har en viss kjennskap til Alpe d’Huez nå < www.sykkelerik.com/2015/06/02/slik-foles-det-a-evereste-alpe-dhuez/>, og allerede 10-20 tråkk inn i bakken kjenner jeg at dette vil bli den tøffeste turen min opp noensinne. Den infernalske varmen er enda verre i bakken; varmen reflekterer fra asfalten og fra fjellveggen, og omdanner i praksis veien til en vindstille gryte.

De første par svingene er lange og ekstremt bratte. Først tenker jeg at kablene i sykkelen min må ha smeltet fordi jeg ikke klarte å finne et lettere gir, men når jeg ser ned på kassetten, kan jeg se at kjedet allerede var på største klinge.

I første sving – sving 21 – som det tar evigheter å komme til, sitter det kanskje et dusin syklister som stirret tomt i lufta. At de frivillig sitter i sola i stedet for å oppsøke skygge vitner vel bare om hvor slitne de er. Sirenene fra ambulanser høres fra lengre opp i fjellet.

I neste sving – sving 20 – er det mulig å søke ly i skyggeveggen. Jeg kryper av sykkelen og setter meg på rumpa mellom et par andre stakkarer. Jeg børster av meg flere saltflak, jeg fryser og at jeg har tunnelsyn. Pusten er ganske kort og rask, omtrent som en hårete bikkje i sola. Jeg lukker øynene, og når jeg åpnet dem igjen blir jeg overrasket over at jeg faktisk er på Alpe d’Huez.

«Jøss, jeg er jo her, kanskje jeg skal sykle litt videre da?» Jeg presser i meg litt halvlunken vann, kommer meg opp på sykkelen igjen, og en annen stakkar legger seg på plassen jeg nettopp satt.

Jeg kommer meg forbi både sving 19 og 18 til sympatisk jubel fra noen nederlendere. Det er ikke lengre snakk om at jeg sykler lengre; det er mer riktig å si at jeg lener meg over styret og flytter kroppsvekten fra den ene til den andre pedalen annenhver gang. Aldri har jeg vært så lite grasiøs på sykkel, og jeg er ikke alene om å skjende sporten med horrible bevegelser.

En kar ikledd Wiggins-trøye stamper på sin Pinarello ved siden av meg breker «it’s fucking 39 degrees». Jeg har ofte kjørt meg selv i senk på sykkelen, men jeg hadde aldri trodd at varmen skulle knuse meg så fullstendig som den har gjort nå. At alle rundt meg også sliter er en mager trøst.

Endelig nærmer jeg meg sving 17, hvor syklister bokstavelig talt ligger strødd i skyggen. Tunnelsynet har tatt helt overhånd, og jeg bestemmer meg for å legge meg ned på ryggen på autovernet. Jeg lukker øynene og sovner et øyeblikk. Jeg våkner igjen og bruker litt tid på å skjønne hvor jeg egentlig er. Selv om jeg fryser, virker det logisk å helle varmt vann fra vannflaska på overkroppen.

Etter en stund samler jeg krefter til å fiske frem telefonen og ringer kona, som heldig nok er utdannet lege, for å få en diagnose på situasjonen jeg er i. Hun mener det høres ut som overopphetning eller solstikk og fraråder videre sykling. Men pokker heller, jeg må da vel klare å komme meg videre og fullføre?!

Jeg reiser meg omsider, går kanskje 50 meter rundt svingen og må legge meg ned igjen i skyggen for å unngå å ramle. Jeg fryser, er kvalm, og kroppen verker på en måte jeg aldri har kjent før. Til helvete med denne fordømte ondskapen av en møkkabakke, dette kan jeg umulig ha godt av!

Der og da bestemmer jeg meg for at de siste 10 kilometerne til mål er en umulig oppgave. En nederlender sitter ved siden av meg og spør om jeg har syklet Alpe d’Huez. «Yes, I rode it eight times in one day in May» sier jeg, og føler samtidig at verken han eller jeg tror på det jeg sier.

Jeg går de siste noen hundre meterne til La Garde i sving 16, setter meg på en benk i skyggen og drikker masse vann. Jeg betrakter de mange syklistene som ligger strødd overalt og de som spyles ned med kaldvann når de passerer sving 16. Med jevne mellomrom høres sirenene av ambulanser, og fra hvor jeg sitter kan jeg skimte en dehydrert syklist som får intravenøs væske av et par leger.

Ved La Garde – i sving 16, 10 km fra toppen av Alpe d’Huez – spyles syklister og forsynes med vann.

JH Sykkel-syklisten jeg fikk låne pumpa av passerer meg, og jeg stamper etter for å levere tilbake pumpa. Jeg vet ikke hva han heter, så jeg roper ting jeg håper han vil reagere på: «Alf Prøysen! OL på Lillehammer! Sparebanken Hedmark!», men det hjelper ikke. Jeg tar fram mobilen, sender en melding Eirik, Mikael og Eoghan om at jeg har fått solstikk og at jeg gir meg.

Eoghan kommer rullende ned fra Alpe d’Huez – han har fullført på 7:28 som holdt til 261. plass. Eoghan forteller alle syklistene han så som slet seg i sikksakk opp til Alpe d’Huez, og at han aldri i sin tid har sett så mange syklister svimeslått i grøftekanter eller ambulanser med overopphetede syklister.

Vi tråkker sakte hjem til chalet’en vår, sykkelen min punkterer for tredje gang i dag, og vi tar bilen tilbake til La Garde for å hente Eirik og Mikael som har fullført på henholdsvis 9:13 og 10:33. Imponerende å komme seg levende inn på resultatlista på en dag som denne!

Mikael: «Alpe d’Huez vil jeg nesten ikke beskrive, men kan si at en pensjonist med rullator hadde gått opp kjappere enn meg som måtte stoppe overalt for å få ned pulsen, eller slutte å kaste opp vann over styret. Etter flere timer med dette pisshelvete til fjell var jeg oppe. Gav fullstendig faen i å hente medalje og spise, det følte jeg meg ikke verdig til når jeg gjort en så forbannet dårlig tid. Jeg trillet mot en p-plass og fant en ledig plass mellom to parkerte biler. La meg der i skyggen, halvsov femten minutter, tok opp telefonen og kunne lese at Eirik og Eoghan har fullført og Erik har brutt.»

Da er det bare å legge foccaciadeigen i en smurt langpanne, og drysse med ferskprodusert Rapha-salt før formen settes i varm ovn.

Resultater

Stefano Sala fra Italia (M40-49) vant med tiden 5:54 og totalt 4677 fullførte innen tidsfristen. Totalt var det 13 nordmenn som fullførte:
1. Stefan Kjærsgard Nielsen: 8:05 (607. plass)
2. Odd Erik Farstad: 8:15 (743. plass)
3. Anders Tonsager: 8:31 (944. plass)
4. Raymond Tonsager: 9:04 (1457. plass)
5. Hans Kristian Leren: 9:08 (1508. plass)
6. Eirik Edland Pedersen: 9:13 (1591. plass)
7. Lars Breivik: 9:24 (1788. plass)
8. Anders Danielsen: 9:25 (1801. plass)
9. Øistein Tonsager: 9:54 (2287. plass)
10. Mikael Brunbäck: 10:33 (2951. plass)
11. Terje Ullereng: 11:03 (3474. plass)
12. Ole Ledang: 11:04 (3479. plass)
13. Knut Haugfos Tangen: 11:04 (3484. plass)

Epilog

Ingen av oss sov spesielt godt natten etter Marmotte, naturlig nok. Dagen etter tok vi en rolig sykkeltur opp La Sarenne og satte oss på en restaurant på Alpe d’Huez hvor vi ble sittende i mange timer. En av oss – jeg skal ikke nevne navn – fikk omsider tisset igjen, for første gang på over 24 timer, og de få dråpene var svarte og tykke som kaffegrut.

48 timer etter jeg startet La Marmotte satte jeg også ny pers opp Alpe d’Huez på 53:05, så det kan være at jeg ikke kjørte meg selv i senk, men at det var varmen som tok knekken på meg. Uansett, for meg var det varmen som var avgjørende. Jeg hadde beina på dagen og jeg vet at jeg takler både lengden og høydemetrene, men jeg trives sjeldent i mer enn 25 graders varme.

De lokalkjente og erfarne jeg snakket med mente enstemmig at dette var den varmeste Marmotte på veldig lenge, og det faktum at mindre enn 4.700 personer klarte å fullføre tyder på at varmen var helt kritisk. Kudos til samtlige som faktisk fullførte denne galskapen av et sykkelritt.

Ting jeg kanskje burde gjort annerledes er å sette av lengre tid til akklimatisering (Air France bidro til enda mindre tid enn planlagt), større inntak av drikke underveis, brukt elektrolyttabletter i vannflaskene og stoppet oftere fra og med Croix de Fer for å kjøle meg ned og innta næring.

Jeg skal definitivt tilbake til Alpene, og jeg sykler gjerne Marmotte-løypa på nytt, men helst tidligere på året før varmen blir så ekstrem eller dersom været er mer «belgisk».

Samtlige fire av oss har uansett ikke mistet appetitten eller lysten for å delta i flere ritt av samme sort; det sier vel alt om hvor flott denne typen cyclosportivs er. På kandidatlista for 2016 står Liege-Bastogne-Liege, Maratona Dles Dolomites og Tour du Mont Blanc. Og kanskje La Marmotte.

Tips til andre som vil delta i La Marmotte

Påmelding skjer online på en skabbete nettside; påmelding starter i begynnelsen av november. Prisen er cirka 100 Euro.

Overnattingsmulighetene i Bourg d’Oisans og på Alpe d’Huez er begrenset, og i Marmotte-helgen er pågangen stor, så vær raskt ute. Det er uansett masse muligheter i områdene rundt både når det gjelder hoteller og hytter.

Det er kjekt med bil da avstandene er store og offentlig transport er begrenset. Kassebiler som Mercedes Vito, Peugeot Partner og liknende er store nok til å ta fire-fem sykkelkofferter inkludert passasjerer.

Dersom du ikke er avhengig av å bruke din egen sykkel bør du vurdere leie av sykkel. Da slipper du i det minste kaoset som oppstår dersom sykkel og bagasje blir forsinket. Av egen ulykkelige erfaring, anbefales det å ha det mest vesentlige av sykkelbekledning, sko og hjelm i håndbagasjen.

Været i Alpene kan variere veldig mellom ekstreme ytterpunkter. Det har visst vært år hvor det har snødd på Galibier under Marmotte – noe jeg ville vært veldig takknemlig for om det gjorde i år, da vi hadde nesten 40 grader i over halve rittet. Reis uansett om mulig ned noen dager i forveien for å bli vant med klimaet og ta med klær til flere situasjoner.

Pulsklokker som måler puls på håndleddet er noe relativt nytt, og et attraktivt alternativ for de som ikke liker å stroppe et pulsbelte rundt brystkassa. Nederlandske Tomtom er mest kjent for GPS-navigasjon, men forsøker med sin klokke Multisport Cardio å etablere seg i sportsklokkemarkedet. Jeg har hatt anledning til å prøve toppmodellen deres. Her er min dom.

Produktinfo

Tomtom Multisport Cardio er hverken en stor kloss eller en liten sak: Den veier 63 gram og har en passe tykk gummireim. Til sammenlikning veier Polar V800 81 gram, Garmin Fenix2 91 gram, Garmin Forerunner 620 44 gram og Garmin 910XT 61 gram.

Skjermen er svart-hvit, omtrent så stort som et frimerke og med en oppløsning på 144 x 168 piksler. Mer eller mindre det samme som tilsvarende klokker.

Batteritiden er på 8 timer dersom du kjører på med både GPS og puls, men den holder 10 timer dersom du kun bruker GPS. Med andre ord holder klokka lenge til de fleste treningsøkter så lenge du husker å lade jevnlig. Ironman-distanser er den derimot dårlig egnet til. Tomtom Multisport Cardio er på linje med Polar M400, Garmin Forerunner 220/620, men matcher ikke hardcore klokker som Polar V800, Garmin Fenix2 eller Forerunner 910XT – som kan holde opp til 50 timer.

Tomtom har benyttet seg av Bluetooth Smart for å kommunisere med eksterne sensorer, slik at du kan bruke den med puls, farts- og kadensmålere som snakker Bluetooth.

Tomtom Multisport finnes i to varianter. Denne testen tar for seg toppmodellen, Tomtom Multisport Cardio. Veiledende pris for denne klokka er 2.699 kroner uten ekstrautstyr. Tomtom har også en rimeligere variant uten innebygd optisk pulsmåler: Denne heter bare Tomtom Multisport, og koster 1.399 kroner. Du betaler med andre ord ganske mye ekstra – nesten det dobbelte! – for å få pulsmåling innebygd i klokka!

Ekstra sensor for fart og kadens koster 499 kroner, festebrakett/belte for sykkel 149 kroner, eget pulsbelte 499 kroner og ekstra reimer koster 249 kroner (finnes i svart, rød og blå).

Tomtom Multisport Cardio sett forfra. Tydelig og lettlest display. Den firkantede knappen under skjermen brukes for å navigere i menyene.

Klokka i praktisk bruk

Jeg har prøvd klokka både til løp og sykling, men ikke svømming eller andre aktiviteter ute eller inne.

Tomtom Multisport Cardio kjennes og ser grei ut på armen. Reima er i overkand bred, men ellers av solid, behagelig gummi og festemekanismen er solid. Klokka er ikke så kladdete som eksempelvis Garmin Fenix2, men likeel skriker den litt for mye “jeg er en pulsklokke” til at den kan brukes til hverdags og jobb, og den store knappen tar unødvendig mye plass – men det er smakssaker.

Klokka tar fort opp GPS-signaler så lenge det ikke er for lenge siden forrige økt; sjeldent mer enn 10 sekunder. Dersom det er gått en stund siden sist tar det lengre tid – jeg målte halvannet minutt fra jeg slo den på til den var klar til bruk da den hadde ligget en ukes tid. Det er likevel ikke verre enn andre klokker.

Tomtom oppgir at klokka skal holde i 8 timer ved bruk, og det stemmer ganske greit. Det hadde likevel vært greit om klokka ga varsel om lavt batteri mye tidligere – og oftere – enn den gjør per i dag. Ved et par anledninger opplevde jeg at klokka ikke holdt helt inn – dette kan vi alle være enige i at er irriterende.

Overføring av treningsfiler går forøvrig også helt greit , både via USB og trådløst via smarttelefonen med bluetooth. Tomtom støtter både Apple og Android, og dekker sånn sett det meste av markedet.

Klokka lades ved å koble den til den medfølgende USB-kabelen. Lademekanismen krever at du “vrenger” av litt av gummien før du fester klokka til laderen. Hvorfor Tomtom ikke kunne valgt en konvensjonell micro- eller mini-USB-løsning begriper jeg ikke.

Skjermen er relativt enkel å lese når du er på farten, og takler sollys og gjenskinn ganske godt. Bakgrunnsbelysningen funker greit. Dessuten er vibreringen tydelig når klokka vil varsle om noe.

Når det er sagt: Tilpasning av visninger er heller ikke rett frem, og mulighetene er begrenset. Totalt kan hver visning inneholde tre variabler, hvor den ene vises med store tall, og de to andre får en liten rubrikk hver øverst. Variablene er begrenset til klokkeslett, tid, distanse, fart, kadens, kalorier, svømmetak, puls og pulssone. Dessuten savner jeg veldig muligheten til å sette på automatisk start og stopp, noe jeg bruker ofte hvis jeg løper eller sykler med mye stopp-start, typisk i byen eller om jeg trener intervaller. De mange tilpasningsmulighetene vi er vant med fra Garmin og Polar er helt fraværende her.

Knappene og navigasjonen slet jeg også en del med: Den firkantede knappen under skjermen har fire knapper – høyre, venstre, opp og ned. Med den navigerer du inn og ut av forskjellige menyvalg. Idéen er god, men i praksis tar dette tid å venne seg til – eksempelvis at du må holde venstre-knappen for å stoppe en økt. Tomtom har kort fortalt en del å gå når det gjelder brukervennligheten.

Polar V800 til venstre, Tomtom Multisport Cardio til høyre. Cirka like store og kjennes ganske likt på håndleddet. Hvilken du synes ser best ut er selvfølgelig en smakssak.

Tomtom Multisport Cardio har en ganske tykk og bred reim som sitter godt.

Innebygde sensorer

Innebygd i klokka er det en GPS-sensor som får med seg bevegelsene dine, inkludert fart, distanse og GPS-koordinater. I tillegg er det et innebygd kompass. Det er vel ganske logisk for en GPS-klokke fra et selskap som spesialiserer seg på navigasjonsutstyr… Forøvrig har heller ikke klokka barometer, hvilket bidrar til at høydemålinger ikke blir spesielt nøyaktig.

Det som er spesielt interessant med denne klokka er jo den optiske sensoren som måler puls i håndleddet. For å være helt nøyaktig måler ikke sensoren selve pulsen, men den leser blodgjennomstrømningen i blodårene dine og anslår puls utfra det. Til sammenlikning vil et pulsbelte rundt brystet måle faktiske hjerteslag, som er den nøyaktige pulsen.

Fordi sensoren måler blodgjennomstrømningen, og ikke pulsen, er det noen ting som kan forvirre målingen – det må ha vært tilfelle hos meg de gangene Tomtom mente jeg hadde en helt annen puls enn det Polar-klokka mi sa, og ofte langt over 200 slag i minuttet (makspulsen min er 180-185). Fra hva jeg har skjønt er det sånn at hvis du har pigmenter i huden (les: mørkere enn likblek) vil sensoren potensielt ha problemer med å fange opp blodgjennomstrømningen din. Dessuten, om pulsen og dermed blodgjennomstrømningen blir høy nok, ser det ut som sensoren sliter med å skille pulsslagene – sagt på en annen måte, klokka funker dårlig når pulsen blir for høy. Dette er imidlertid to problemer som ikke nødvendigvis gjelder alle som bruker den, og selgere i flere sportsbutikker mener (selvfølgelig) å ha fått veldig mange gode tilbakemeldinger og fornøyde kunder av denne klokka.

De grønne lysene under klokka er den optiske sensoren som måler blodgjennomstrømning. Har du tykk hud, mørk hud eller veldig høy puls kan sensoren slite med å fange opp pulsen din.

Muligheter for eksterne sensorer

Tomtom Multisport-klokkene snakker Bluetooth Smart for å kommunisere med eksterne sensorer. Klokkene kan kun brukes med to sensorer: Fart-/kadens-sensor og pulsbelte. Jeg hadde ingen problemer med å få min Tomtom-klokke til å snakke med hverken et pulsbelte eller farts-/kadenssensorer fra Polar som snakker Bluetooth Smart. Jeg savner derimot muligheten til å koble til wattmåler (Stages, for eksempel, snakker Bluetooth Smart), men denne klokka er tydeligvis ikke myntet på såpass “seriøse” syklister.

Medfølgende treningsdagbok: Tomtom MySports

For å overføre filer fra TomTom-klokka til den medfølgende treningsdagboka må du installere TomTom MySport Connect på PC/Mac, opprette en bruker, og så vil automatisk klokka overføre til PC/Mac når den kobles til. Her kan du også bestemme hvilke andre treningsdagbøker MySports Connect skal overføre til. Appen på iPhone gjør samme nytte – via blåtann overføres fil fra klokke til telefon og videre til MySports, som så dytter fila inn til treningsdagboka di. Funksjonaliteten og analysemulighetene i MySports er veldig begrenset, og du kan ikke importere treningsfiler hit fra andre steder, så i praksis fungerer MySports til å overføre filer til den treningsdagboka du helst liker å bruke.

Overføring til andre treningsdagbøker

Tomtom MySports Connect-programvaren lar deg overføre treningsfiler automatisk fra klokka til følgende: MapMyFitness, RunKeeper, Strava, Endomondo, Taiwan MySports, Nike+, Jawbone UP og TrainingPeaks. I tillegg kan du velge å laste ned filene til lokal harddisk i følgende formater: CSV, GPX, FIT og TCX.

Med andre ord fungerer Tomtom helt utmerket nesten uansett hva slags treningsdagbok du bruker. Selv hadde jeg ingen problemer med å få mine filer over til Strava.

Styrker og fordeler

Tomtom skal ha kudos for å ha laget en solid og enkel treningsklokke. Som løpeklokke fungerer den veldig fint og er et greit alternativ til hva Polar og Garmin har å tilby. Den optiske sensoren er et spennende alternativ til vanlige pulsbelter. GPS’en er nøyaktig, de viktigste eksterne sensorene kan kobles til klokka, skjermen er lett å lese, klokka er relativt enkel å bruke, og det går fint å overføre treningsfiler til det meste av treningsdagbøker.

Svakheter og ulemper

Jeg setter spørsmålstegn ved nøyaktigheten til den optiske pulsmåleren; det er mitt største ankerpunkt med denne klokka. Batteritiden burde også vært lengre, selv om den utvides et par timer ved å slå av den optiske sensoren. Dessuten er ikke brukervennligheten spesielt god; knapper og menyer henger ikke alltid logisk sammen. Tilpasningsmulighetene er veldig begrenset, og det er ikke mulig å koble til wattmåler – men det sier mer om målgruppa klokka henvender seg til enn om klokka ai seg selv. Til sist, prisen for Cardio-versjonen er veldig stiv – til over 2.500 kroner har både Polar og Garmin alternativer som gjør jobben minst like bra.

Konklusjon

Tomtom har forsøkt å lage en klokke som skal treffe multisport-segmentet, altså både syklister, løpere og svømmere, men som er best egnet for løpere.

Klokka er solid og har mange fordeler, men også noen bakdeler. Jeg sitter igjen med følelsen av at denne klokka først og fremst passer for løpere som ønsker noe enkelt som “just works”, ikke forsupermosjonistene som ønsker å måle alt mellom himmel og jord.

Den store fordelen med klokka er at den måler puls på håndleddet. For alle oss som synes pulsbelte er helt ok er det flere bedre alternativer på markedet, både fra Tomtom selv og fra andre produsenter. For min del funket måling på håndleddet dårlig, men dersom du plages av pulsbelte kan det være verdt å ta en nærmere titt på klokka.

Takk til RLVNT Distrubtion AB for lån av klokka!

En gang i blant gjør jeg ting jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle gjøre. Eksempler inkluderer å løpe maraton, spise sushi første gangen, høre “What does the fox say” 30 ganger på repeat i bilen (sånn er det å ha barn) og stille opp i terrengsykkelritt. Jeg misliker nemlig å sykle i terrenget; det er noe jeg virkelig ikke mestrer. Sist jeg syklet Birken var i 2008. Jeg syklet Raumerrittet i 2010, men siden da har jeg aldri kombinert startnummer med terrengsykling. Jeg eide en terrengsykkel i 2013, men den ble kun brukt til pendling og ble kjapt solgt.

Det var derfor litt uventet da jeg forrige helg plutselig fikk for meg at Birken hadde vært noe. Jeg skulle jo uansett være på Hamar den helga – det var kun tre små ting som måtte på plass for deltakelse:

1. Været må være fint. Jeg hater å sykle i regn. Terrengsykling i regn er straffen jeg får dersom jeg havner i helvete.
2. Jeg må ha et startnummer. Heldigvis florerer det av desperate sjeler som vil kvitte seg med Birken-startnummer på Finn, så mulighetene for å gjøre et kupp tett opp til start er gode.
3. Jeg må ha en sykkel. Kanskje den mest kritiske faktoren.

På tirsdag 25. august var værmeldingen for helga såpass oppløftende at jeg tok en runde på Finn for å se om jeg fant startnummer til en hyggelig pris. Arrangøren tar jo ågerpris for deltakelse, men etter litt om og men vekslet jeg 400 kroner mot et startnummer med en hyggelig kar som ikke skulle til Rena i helga likevel. Etter ytterligere 200 kroner i omregistreringsgebyr fikk jeg startplass i pulje 56. Jepp, pulje femtiseks. Med starttid 11:40. Jeg visste ikke at det fantes så mange puljer (det viser seg at det er over 65 puljer). Jeg mailet desperat til arrangøren om å få plassering i en tidligere pulje, men reglene tilsier imidlertid resultater i seedingritt de siste fem årene, så det var ikke mye hjelp i at jeg tok merket på 3:41 i 2008.

En 2010-modell Diamant Apex T3 til villedende pris på 15.990 kroner holdt lenge for å ta merket i år!

Så var det om å få tak i en sykkel. Heldigvis kom broren min meg til unnsetning: Han var grei nok til å låne meg en Diamant Apex T3 fra 2010. Sykkelen er upåklagelig satt sammen: SRAM X0 9-delt gruppesett med gripshift og 44×11 som tyngste gir (finnes det noen som bruker det letteste giret på en trippelklinge?), en Manitou R Seven gaffel med lockout og en lett alu-ramme som sikkert tåler mer juling enn jeg kan gi den.

Jeg rakk en liten sykkeltur på 7 kilometer fredag kveld før Birken, gjennom Furuberget på Hamar, for å bli kjent med sykkelen jeg skulle tråkke fra Rena til Lillehammer på. Sykkelen er riktignok én eller to størrelser for liten, og jeg skulle gjerne hatt barends på styret, men den er både lettstyrt og leken. Og den veier kun 9,8 kilo, som jeg vil tro er en ganske lav vekt – en Canyon Grand Canyon CF SLX 9.9 LTD til over 50.000 kroner veier jo kun 1.300 gram mindre.

Min lånte Diamant Apex T3 2010-modell veide kun 9,8 kilo – det er innafor!

Så for å svare på det naturlige spørsmålet – hva var målsetningen min? Ta merket og slå persen (3:41), naturligvis, og helst også komme under 3:30. Jeg hadde imidlertid lite tro på at jeg ville få så mye drahjelp fra pulja mi, så jeg var innstilt på at tiden jeg får blir 100% basert på egen innsats. Og ettersom jeg sykler uten wattmåler tenkte jeg at jeg skulle forsøke å ligge rett over 150 pulsslag i minuttet, tilsvarende 82-85% av maks, så jeg i alle fall ikke går på en syresmell altfor tidlig.

Forberedelser

De som leser Dagens Næringsliv må tro at Birkebeinerrittet er ett av årets to sportslige høydepunkt for blårussen – Birkebeinerrennet er det andre – og at forberedelsene er tilsvarende kritiske. Personlig trener, skreddersydd treningsopplegg, innkjøp av styggdyre sykler, tilgang til leger med liberalt forhold til prestasjonsfremmende midler, you name it…

Sånn er det imidlertid ikke, og for min del var det i hvert fall ikke det: Kvelden før Birkebeinerrittet fant jeg frem en gammel Camelbak som jeg tapet fast to blylodd á 1,25 kilo og fylte på vann i sekken til vekta bikket 3,6 kilo. Sekken passet fint på innsiden av trøya, og dermed ble baklommene på trøya mye lettere tilgjengelig for proviant. I matskapet fant jeg noen rester av Winforce-lageret etter Everesting-forsøket mitt i mai, og bakerst i garderoben fant jeg et par slitte terrengsykkelsko med rustne SPD-cleats.

En liten Camelbak med vann og 2,5 kilo blylodd ble tilsammen 3,6 kilo som jeg tok på innsiden av trøya. Dermed ble også de tre lommene på ryggen tilgjengelig i fart.

På arrangørens sider fant jeg en kalkulator som viste hvilke tider jeg måtte ha ved Skramstad, Bringbu, Kvarstad og Storåsen for å være i mål ved gitte tider. Jeg skrev ned mellomtidene for sluttid på 3:20, 3:30 og 3:40 på en liten lapp som jeg tapet på overrøret.

Mellomtider (minutter) for Skramstad, Bringbu, Kvarstad og Storåsen for 3:20, 3:30 og 3:40 ble tapet på overrøret.

Utover dette bestod forberedelsene mine av å spise iskrem og knaske litt potetgull kvelden før. Jeg har jo kjørt noen hundre timer på landeveien i år, så jeg gamblet på at det ville kompensere for absolutt null trening på å sitte på en MTB eller sykle på annet enn asfalt de siste årene. Dette går som det går!

Livet på Rena

Når man starter 11:40 trenger man ikke akkurat stå opp tidlig, så jeg kryper ut av senga i 8-tiden. Etter fem brødskiver med skinke og ost samt litt kaffe kjører jeg med faren min til Rena, og vi blir møtt med en hel konvoi av biler, busser og lastebiler som er på vei til Lillehammer. Vel fremme i 10-tiden er det liv og røre. Rena er et tettsted med litt over 2.000 innbyggere, og jeg tenker at det beste som har skjedd dette stedet er at Torstein Skevla og Skjervald Skrukka tok med prins Håkon Håkonsson på skitur herfra for 809 år siden. Ordføreren i Åmot kommune må i alle fall gi seg voldsomt i hendene når det legges igjen masse penger under Birkebeinerrittet og -rennet hvert år.

Henting av startnummer går fort og effektivt – arrangøren har tydeligvis et velsmurt maskineri på plass. Og det er vittig å gå forbi den lange køen av deltakere som trengte” i siste liten”-service, hvor Sport 1 enkelt casher inn 200 kroner per hode. Jeg synes det er rart at så mange stiller opp til det som må være årets store mål med utstyr som ikke er 100% før start. Men men…

På Rena der man henter startnumrene hadde Sport 1 satt opp service, 200 kroner per tryne. Køen var komisk lang, og Sport 1-eierne har nok aldri tjent lettere penger enn i timene før Birken…

Jeg har fortsatt god tid til start, og kjenner at jeg må på do. I utkanten av Rena står det en hestesko av disse herlige, mobile dassene, men når jeg er 20 meter fra dem blir gjødseleimen for kraftig og jeg klarer ikke å fortsette. Fader heller, jeg får heller slepe på noen ekstra gram enn å brekke meg og kaste opp det jeg har spist av frokost. Næringen jeg spiste i morges trengs om dette skal bli en god opplevelse!

Jeg måtte på do før start, men jeg maktet ikke komme nærmere enn dette før jeg brakk meg og snudde. Bedre å sykle Birken med litt ekstra vekt enn å bli traumatisert for livet.

Før startskuddet

På torget i Rena beskuer jeg de mange tusen som skal sykle. Det virker som veldig mange debuterer i dag – mange har hørt at det visstnok går helvetes fort opp til Skramstad, det tekniske partiet etter Djuposet er krevende, Rosinbakken er døden, og å finne et godt felt er alfa og omega. Ellers er det hyggelig å se at tydelig uerfarne syklister også har tenkt å prøve seg over fjellet; med joggesko og flate pedaler er det altså flere som har tenkt å sykle. Forhåpentligvis vil Birken gi dem mersmak slik at de kommer tilbake neste år, men da med litt mer skikkelig utstyr.

Og noen har selvfølgelig sett sitt snitt til å gjøre et kupp ved målgang: “Axa er sponsor av Birken, så hvis du ser de har smaksprøver i mål må du fylle sekken med havregryn!” overhører jeg en kar si.  Speakeren gjør sitt for å senke skuldrene: For oss som er i pulje 55 og oppover er det viktigst å tenke på å ha en god reise over fjellet, smile og nyte opplevelsen, ikke tenke på tiden og så videre.

Med 15 minutter igjen varmer jeg litt opp før jeg sniker meg inn ganske langt fram i pulje 56. Jeg prøver å identifisere noen syklister jeg håper kan være med på et hardkjør opp til Skramstad, men tenker at det beste jeg kan gjøre er å tråkke frem til teten straks startskuddet går.

Rett før start for pulje 56 på Rena. Kommentatoren oppfordrer oss til å ikke tenke på tiden, ta det som en tur, nyte været, og så videre. Stemningen var uansett betraktelig roligere enn den sannsynligvis var i pulje 5 eller 6…

Opp til Skramstad: 13 km, 35:03 (13 km @ 22,3 km/t)

På de første tre-fire kilometrene ser jeg en annen kar like foran meg som gir bånn gass og sprenger pulja fullstendig. Etter åtte minutter tar jeg ham igjen, og bak meg er det to andre som hiver seg på. En av de bak tar en føring, og fanden til magadrag! Vi legger oss lengst ute til venstre og suser forbi de bakerste fra pulje 55. Det går imidlertid ikke mange minuttene før jeg skjønner at disse gutta har mer å kjøre på enn jeg har, så jeg må bare slippe dem – jeg har ikke råd til å ligge på 95% av maks bare for å henge på hjulene deres. Men hva pokker gjør disse typene i pulje 56?!

Det viste seg at det var snakk om Andreas Holmen Minge som syklet på 3:08, Les Ager som syklet på 3:16 og John Spruit som syklet på 3:23.

Pulsen faller ned 10 slag, og jeg fortsetter på det jeg mener er et bærekraftig nivå. Jeg blir overrasket over at det ikke er noen som forsøker å henge med; her er det tydelig at det er mange som taper veldig mye tid! Når klokka viser 30 minutter tar jeg frem første gel, en deilig Winforce med kokos-smak, og like etter den er fortært er vi godt inne i gruspartiet med første mellomtid: Skramstad er passert på en meget oppløftende tid – 35 minutter tilsier at jeg ligger an til 3:25 – jeg vet at jeg kommer til å tape masse tid i gåpartiet som kommer, men om dette fortsetter bør jeg være godt innen merkekravet!

Fra Skramstad til Bringbu: 26,5 km, 1:14:17 (13,5 km @ 20,7 km/t)

Ned til Djuposet går det radig for seg. Den stupbrate steinete skråningen er ikke lengre så steinete som i 2008; ryktene om at arrangørene har fjernet det verste stemmer altså. Jeg kjenner likevel på at jeg ikke er vant med denslags underlag og er en sinke ned til den krappe svingen til venstre hvor tempopartiet inn til skogen går. Og selv om jeg synes jeg holder ok fart derfra blir jeg fullstendig parkert av en dame med lange, rosa sokker. Funksjonærer vaier ivrig med sine oransje flagg når vi nærmer oss den skarpe høyresvingen inn i skogspartiet. Det er vel på denne brua de legendariske bildene fra 2010 og 2011 med de som stupte i gjørma ble tatt?

Etter Djuposet venter den obligatoriske “trille sykkelen i steinrøysa”-strekningen. I denne køgåingen er det beste å bare småjogge uten å få sure bein; å prøve å sykle gjennom folkesvermen er bortkastet energi.

Vel inne i skogspartiet går det ikke lang tid før alle må hoppe av syklene og trille: Det er tre-fire syklister i bredden og alle står tett som sild i en tønne, så selv den mest teknisk begavede ville vært presset til å ta beina fatt. Innimellom er det noen som prøver seg, men det ser ut til å koste mer krefter enn den ekstra farten det gir. Jeg benytter anledningen til å få ned pulsen mens jeg småjogger med trillende sykkel, og stresser ikke av at ganske mange glir sakte forbi meg. De skal jeg nok klare å hente inn igjen straks motbakkene begynner.

Omsider kommer vi oss ut av disse tuklete partiene, og om jeg husker rett er det nå bare å tråkke på helt frem til Lillehammer. Når vi passerer neste mellomtid har jeg tapt så mye tid at jeg nå ligger an til en tid i overkant av 3:40. Med andre ord, det må kjøres på om merke og målsetning skal reddes!

Fra Bringbu til Kvarstad: 48 km, 2:00:56 (21,5 km @ 27,7 km/t)

Jeg inntar dagens andre gel i det vi starter på de to lange milene opp til Kvarstad, og jeg gleder meg. Jeg hiver kjedet på den største klinga foran og mater på. Det er ingen som prøver å henge på hjulet mitt, dessverre, for det ville vært godt med litt reisefølge. I stedet blir det bare å legge seg i venstre felt og tråkke på mens jeg innimellom roper “høyre”. I disse valgtidene kan det selvfølgelig være betent å rope “høyre” altfor mye, men trøsten får være at jeg ikke er Per Sandberg som kommer susende på venstresida (tok du den eller?!). Det er tre ting som slår meg med de andre langs løypa: Mange har kledd seg altfor tykt, for så kaldt er det ikke at man trenger en varm jakke (jeg kjørte kort-kort). Og for noen enorme sekker folk pakker – mange må da ha dratt på minst fem kilo, om ikke åtte-ni? Og med sjokolader, gels og Litago tytende ut av sidelommene. Og ikke minst – det virker faktisk som de aller, aller fleste koser seg skikkelig. Det er hyggelig atmosfære og oppmuntrende kommentarer veksles mellom folk. Dessuten hjelper det at joviale hedmarkinger har tatt turen ut i løypa for å heie og lage stemning.

I en av kneikene før Kvarstad la jeg merke til at de aller fleste har enorme ryggsekker – forhåpentligvis er innholdet lett, ellers har kiropraktornæringen en travel uke i vente.

Det går ganske fort nedover mot neste mellompassering, og jeg kan ikke unngå at pulsen faller langt nedenfor 150… men det får heller være, det tar seg opp igjen når høydemetrene skal bestiges. Ved matstasjonen på Kvarstad river jeg til meg et glass med sportsdrikke, men jeg er så lite dreven på å drikke av pappkrus fra sykkelsetet at jeg likegodt marinerer trynet og sykkelhanskene i søt guffe. Ja ja, det ble et par svelger som faktisk havnet ned i magesekken. Tredje mellompassering går på 121 minutter, og nå har jeg altså hentet inn såpass med tid at jeg ligger an til 3:35-3:40. Halleluja – nå bærer det fremover, og jeg blir besatt på at jeg skal inn på under 3:30.

Fra Kvarstad til Storåsen, inkludert Col du Raisin: 67,5 km, 2:50:51 (19,5 km @ 23,4 km/t)

Det er på papiret omtrent like tungt fra Kvarstad til Storåsen som det er fra Bringbu til Kvarstad, men det er et par vesentlige forskjeller: Høyere opp på fjellet er det en god del mer motvind, og den berømte Rosinbakken må forseres. Veiene er imidlertid like fine – breie grusveier med godt feste. Jeg begynner å kjenne at sykkelen er altfor liten – og de 2,5 kiloene med blylodd som jeg tapet nederst på sekken begynner å gnage litt mot ryggen. Kanskje alle disse svære sekkene med jevnt fordelt vekt har noe for seg likevel?

Dessuten er denne vinden veldig irriterende og akkurat nå kjenner jeg at det ville vært fint å være en del av en større pulje eller – våger jeg si det? – et lag som kjørte tempo. Det må da ha vært noen lag som har tenkt “vi tar Birken som lagtempo, dere”? Løypa er jo perfekt for det…

Inn til Rosinbakken ønskes vi velkommen av en svær Volkswagen-banner; ikke noe tvil om at de er et av hovedsponsorene! Og så er det utdeling av rosiner i bunnen av Rosinbakken, naturlig nok. Jeg husker fra 2007 da jeg faktisk prøvde å spise rosiner opp denne bakken, og det endte med at jeg spyttet alt ut igjen som en mitraljøse. Og Rosinbakken er jo ganske tøff, og de fleste begynner å bli råtne når de er kommet så langt, men strengt har bakken fått unødvendig mye respekt – den er tross alt ikke så veldig lang, og terrengsykler er utstyrt med så sykt lett utveksling at man kommer seg opp uansett.

Selv synes jeg det går ganske trått fra toppen av Rosinbakken og opp til Storåsen og frykten for å gå tom – slik jeg gjorde i 2006 og 2007 – kom snikende på meg. Den eneste løsningen var selvfølgelig å proppe på med enda en gel og klemme i meg enda mer drikke. Fra Storåsen er det stort sett bare nedoverbakke, og færre muligheter for å innta mat og drikke enn når det går relativt sakte i motbakke.

Storåsen passeres på rett under 2:51, og jeg ligger altså an til 3:25-3:30 om det fortsetter slik. Men nedoverbakker er min store svakhet…

Col du Rosin, også kjent som Rosinbakken. “Alle” hater den, men den er jo ikke noe stort verre enn Olaf Bulls vei eller Grefsenkollen…

Fra Storåsen til mål: 91 km, 3:31:56 (23,5 km @ 34,3 km/t)

Fra Storåsen kan man se ned til Sjusjøen, og det er nesten sammenhengende nedoverbakke i over to mil, med 700 fallmeter. Sagt på en annen måte: Her kan det gå styggfort. Jeg sliter imidlertid med å få opp farta skikkelig både fordi tyngste giret – 44×11 – er for lett til å få meg særlig over 50-60 km/t, og fordi den lille sykkelen min uten barends ikke tillater en spesielt behagelig eller aerodynamisk stilling. Jeg vurderer om jeg burde ta inn en gel til, men konkluderer med at når det er så lite igjen til målgang vil uansett ikke gelen ha innvirkning før det er for sent. Bære eller briste!

Jeg syntes jeg har ganske godt driv frem til der man tar til høyre inn i skogen etter Sjusjøen, men plutselig passerer en kar i rosa Statoil-drakt meg i en helvetes fart. Han er betydelig tyngre enn meg, men jeg er likevel overrasket over hvor stor fart noen får nedover. Gjennom skogen ned til Lillehammer ligger det en kar rett ut på en stein noen meter fra løypa; kjipt å gå helt tom for energi med kun 10-15% igjen av løypa! Men her er det ingen tid å miste. Jeg gjør fortløpende beregninger på hvilken tid jeg vil havne på, og jeg må tydeligvis ligge på 36 km/t i snitt den siste mila om jeg skal klare under 3:30. Det er imidlertid håp, for lange partier går i over 40 km/t.

Når vi endelig kommer til Ballettbakken har jeg tre minutter på å slå 3:30, og skjønner at dette sannsynligvis ikke vil gå. På den lille sykkelen min føltes det som jeg skal stupe kråke over styret hele veien ned, og selv om jeg ikke bremser særlig mye kan jeg ikke forstå gutta som kjører ned her i over 90 km/t. Fra Lysgårdsbakken går det raskt og greit ned til Håkons Hall og tre svinger før oppløpet ser jeg på klokka at drømmen om 3:30 ser knust. Jeg passerer målstreka på 3:31:56.

Det går aldri så fort i Rosinbakken at man ikke rekker en kjapp selfie…

Etter målgang

Så viste det seg at jeg ble den femte beste i pulja mi, slått av fire karer som alle kjørte inn på godt under 3:30. Snittpulsen ble omtrent der jeg hadde håpet, i underkant av 150 slag, og den var sjeldent mye over eller mye under. Jeg skulle ønske jeg hadde klart 1 minutt og 57 sekunder bedre enn 3:31:56, men jeg vet ikke helt hvor jeg skulle hentet så mye tid. Kanskje i gåpartiet? Kanskje i nedoverbakkene fra Sjusjøen? Det er tre ting jeg mener ville hjulpet på tiden min:

• Være en del av et felt der vi kunne vekslet på å dra. Å ligge oppunder det jeg makter i flere timer gir vanligvis dårligere tid enn å ligge i et felt der man yter maks i kanskje ett minutt før man hviler seg i 5-10 minutter. God seeding er altså nøkkelen.
• Sykle med utstyr tilpasset meg selv. Sykkelen trenger tydeligvis ikke være styggdyr eller superlett, men om den er i riktig størrelse er mye gjort. Og gjerne med tyngre gir enn 44×11 (Martin Hoff skrev en del interessant om dette i fjor).
• Stille forberedt. Jeg slang meg på Birken på én ukes varsel, og uten å ha syklet én meter i terrenget på fem år, så dette var absolutt høy spontan-faktor. Kjørestyrke fra landeveien reddet stumpene.

Uansett, jeg tror ikke jeg har motor til å komme fortere i mål enn 3:15-3:20, i alle fall ikke uten betydelig drahjelp fra et sterkt felt.

For min del var det ikke så aktuelt å henge rundt i målområdet, så jeg suste fort gjennom Kristins Hall med et par små poser potetgull i hånda. Det er likevel imponerende å se hva slags enormt apparat det er rundt rittet, og det er forståelig at Birkebeinerrittet koster mer enn et vanlig ritt med start og mål på samme sted, med mindre mengde ryttere og langt enklere logistikk. Personlig har jeg blitt mer glad i de kortreiste, mindre rittene, men jeg ser absolutt sjarmen med Birkebeinerrittet også. Om jeg gidder flere terrengsykkelritt er imidlertid et helt åpent spørsmål.

Takk til arrangøren, medsyklister og alle som var i løypene av frivillige og publikum forøvrig som bidro til at dette ble en tvers gjennom god opplevelse!

Etter målgang var Kristins Hall the place to be: Trekte pølser, lapskaus, potetgull epler og Yt-produkter ble konsumert mens den ene skrønen verre enn den andre ble utvekslet. “Fytti katta, jeg fikk det så jævlig før Sjusjøen!” “Pøh, du fikk det vel før Skramstad?” “Ja, jo…”

Litt statistikk

Basert på startlista fra kl. 12:30 fredag 28. august 2015 kan følgende sies om de påmeldte:

• Norgesgruppen hadde flest påmeldte (208), tett fulgt av Norec/Leca/Bygg.no (190), Volkswagen (172) og Superselma (100).
• Av vanlige klubblagg var Rye størst med 95, mens også Frøy, Lillehammer, BOC, Asker og Stiftstaden hadde minst 50 mann hver.
• 13% kvinner, 87% menn.
• Menn dominerer fullstendig i de første puljene, men kvinneandelen tar seg opp i de siste puljene. Pulje 52 var den med høyest andel kvinner: 49%.
• Den mest “likestilte” aldersgruppa er M20-24/K20-24; der er 23% kvinner og 77% menn.

Årets Sagene Klatrekonge sykkelritt ble en minneverdig opplevelse som godt over 100 deltakere hadde gleden av å måle krefter i!

Bakgrunn

Klatrekongen er et unikt konsept som ble unnfanget i 2012 av Martin Hoff da hans nysgjerrighet etter å vite hvem de beste klatrerte i Oslo var ble for stor til at det holdt å lage Excel-lister. Han satte derfor opp en nettside – etter hvert på den nå berømte klatrekonge.com – som automatisk finner de beste tidene fra Strava for segmentene til Oslos tre mest kjente klatringer: Tryvann, Grefsenkollen og Kongsveien. Bestemann i hver bakke får 150 poeng, nest beste 149 poeng, osv. Summen av poeng fra disse tre segmentene utgjør til sammen grunnlaget for en resultatliste som løper fra 1. januar til 31. desember hvert år. Det stilige her er selvfølgelig at på grunn av at Strava fortløpende fylles med nye resultater så oppdateres resultatlista fortløpende.

For å kåre årets klatrekonge arrangeres det i tillegg et ritt på høsten hvert år. I 2012, 2013 og 2014 var Hoff selv arrangøren, og da vant henholdsvis Arne Post, Kristian Oftedal og Carl Fredrik Hagen på herresiden mens dameklassen ble opprettet i 2014 og ble vunnet av Kristin Falck.

I år ble arrangøransvaret overtatt av Sagene IF Sykkel (har kanskje noe med at Hoff meldte overgang til de hvitkledde), og rittopplegget fikk en make-over: Rittet heter nå «Sagene Klatrekonge», konkurranseformen bestod i år av 23 kilometer fordelt på 18 kilometer i Sørkedalen og 5 kilometer deretter opp til Tryvann, deltakerne startet i heats på 5 og 5 med seeding fra klatrekonge.com, og en del lokale sponsorer bidro med øl, grillmat, potetgull og god stemning i start- og målområdet. Som før ble rittet arrangert på ettermiddagen på en ukedag, hvilket gjør det til et kortreist lavterskelritt for oss rundt hovedstaden. Rittet kostet 249 kroner + lisens.

Forberedelsene

For meg er selvfølgelig å sykle i bakker det beste som finnes, jamfør Everesting-forsøket, Juvasshytta og ikke minst Marmotte-fiaskoen. Det er derfor ikke overraskende at Sagene Klatrekonge var noe jeg har gledet meg til lenge, selv om rittet ikke inkluderer det offisielle Tryvann-segmentet. Utover å glede meg har jeg imidlertid ikke forberedt meg stort annet enn at jeg prøvde å ta det rolig på vei til og fra jobb dagen før.

Jeg var frem til selve dagen usikker på om jeg skulle delta i Sagene Klatrekonge eller ikke, men fikk til slutt meldt meg på og tatt plassen til en klubbkompis fra Tryvann CK i pulje 16 kl. 1804. Utfra resultatene mine på Klatrekongen.com skulle jeg nok vært i en annen pulje, men c’est la vie. Utgangspunktet mitt var at dette ville bli moro, uansett hvilken pulje jeg stilte opp i, og av alle ritt jeg kunne tenkt meg å støtte, er de rittene som inkluderer Tryvann spesielt aktuelle!

Magen fra helvete

På selve rittdagen, like etter frokost, kom jeg over en pakke Ricola som lå ved siden av PC’en min. Jeg er glad i denslags, og i løpet av 10 minutter hadde jeg fortært en hel pakke av disse deilige sveitsiske urtedropsene mens jeg kvernet diverse rapporter i Excel. En halvtime senere begynte magen å putre og buldre… «Fanden, Ricola har vel ikke en lakserende effekt?» tenkte jeg og sjekket fort beskrivelsen på baksiden av den tomme esken. Joda, der står det: «Kan virke avførende ved stort inntak.». Jeg er usikker på hva «stort inntak» kan bety, men én pakke på 10 minutter er tydeligvis stort nok, for resten av formiddagen buldrer magen som et ustabilt ukranisk kjernekraftverk. Trøsten i dette er selvfølgelig at jeg har fått en drastisk bedre watt per kilo uten å egentlig ha gjort noe som helst. Det kritiske spørsmålet utover dagen blir derfor om magen holder til dagens økt!

Mellom buldringen og tallknusingen på skjermen gresser jeg en del på hvilket ambisjonsnivå jeg skal legge meg på. Jeg har aldri syklet det aktuelle segmentet i sin helhet før. Det er snakk om 18 kilometer relativt flatt hvor jeg bør klare å være ferdig på 30 minutter (dvs 36 km/t) og 5 kilometer klatring som bør gå på 15 minutter (dvs 20 km/t). Altså er et sted fra 45 til 50 minutter ambisiøst, men innenfor rekkevidde…

Ricola med svetsiske urter og stevia setter fart på magen ved stort inntak (hele pakken på 10 minutter).

Før start

Arrangørene er heldige: 8. september 2015 er høstværet av fineste sort i Oslo, med en skyfri himmel, varm sol og lite vind.

Vi i Tryvann CK stiller til start med 10 deltakere og møter opp ved Bogstadvannet cirka 1730. Der blir vi møtt av en hel masse andre syklister og støtteapparat fra Sagene IF, men også SK Rye, Asker CK, Bygdø IL, BOC, Hasle-Løren, Frøy, Oslostudentenes IK og en haug andre klubber. De fleste er ulastelig antrukket med ditto lekre sykler. Og det er ingen platehjul, tempostyrer eller annet juggel å se, så her følger folk tydeligvis reglene.

Martin Hoff, rittgeneralen selv, trasker fornøyd rundt med speilreflekskamera og tar seg tid til å slå av en prat med kjente og ukjente. Folk fleiper, de vanlige skrønene om lave målsetninger og manglende treningsgrunnlag utveksles, og noen varmer opp med innbitte tryner. Jeg tipper de fleste tenkte «fyttikatta som jeg skal sykle skjorta av de i heatet mitt ass».

Ett godt råd jeg får er å få alle i pulja til å ta ganske lange føringer hver – 30 til 60 sekunder – i stedet for å få til en kontinuerlig rulle. Så får man heller kjøre solo så fort Sørkedalen er unnagjort og klatringen begynner.

Selv tar jeg en sving oppom Olaf Bulls vei for å få i gang blodpumpa før jeg møter opp på startstreken 1804. Jeg havner i pulje med Catho Christensen (Marrakech Express), Jørgen Rognerud (Oslostudentenes IK Sykkel), John Tuflått (Lørenskog CK) og Martin Nord (Sagene IF).

Vi blir enige om at vi skal prøve å kjøre samlet gjennom Sørkedalen og fordele arbeidslasten mellom oss frem til klatringen. Er det noen som føler seg ekstra sterke så får vedkommende kjøre på med puljas velsignelse. So far, so good. Fotografen knipser noen bilder av oss, og 18:04 klikker vi inn i pedalene og tråkker inn i Sørkedalen!

I startområdet er det mye liv og mange hvite Sagene-trøyer.

Inn og ut av Sørkedalen, 39. raskeste tid (27:23, 18,3 km @ 40,1 km/t, 87% av makspuls)

Jeg tar første føring ut av starten og holder det gående fremst i lengre tid enn jeg hadde tenkt, men beina kjennes gode. Vi vet at bak oss starter to rene kvinnepuljer, og selv om vi er lever i et likestilt samfunn er likevel frykten for å bli kjørt inn av jenter så stor at vi graver dypt. Flyten i pulja er god og vi tar alle vår del av føringene. I dét vi nærmer oss hestegården mister vi dessverre Christensen. Heldigvis er vi fortsatt fire mann, og nå begynner vi å møte på puljene som startet før oss. Det virker ikke som det er så lett å hente inn de to minuttene som det er mellom hver pulje, og det er synlig at flere puljer har sprengt seg.

Ved et par anledninger når jeg legger meg bakerst er jeg redd for å miste hjulet til ham foran, men heldigvis klarer jeg å hente meg inn igjen.

Etter vending går det over ett minutt før vi møter på første jentepulje, og vi puster lettet ut over at vi i det minste ikke blir tatt igjen av dem med det første. Syra tyter ut av ørene, og jeg fortsetter å ta føringer på over to minutter av gangen. Det er vanskelig å fordele kreftene slik at vi både gir maks i Sørkedalen og har nok til å avslutte bra opp til Tryvann. Når vi passerer Bogstad gård kjenner jeg at vi slipper litt opp, alle mann, sannsynligvis ubevisst for å spare kreftene til det som kommer. Jeg vurderer et kort øyeblikk å gi bånn gass opp til Bogstad Camping, men det er så god drahjelp og samarbeid i gruppa at jeg venter til vi passerer Rema 1000 i Ankerveien. Dessuten er det bra med syre i beina allerede, og jeg vil ikke stivne for tidlig…

Vi har fortsatt ikke tatt igjen noen av puljene foran oss, og jeg er spent på hvor mye lengre foran oss de er når vi tar fatt på stigningen.

Pulja mi er godt i gang i Sørkedalen, og allerede etter noen kilometer oppstår luker – heldigvis klarer jeg å tette dem!

Opp Tryvann til mål, 28. raskeste tid (16:43 minutter, 5,1 km @ 18,3 km/t, 91% av makspuls)

I Ankerveien og forbi lyskrysset ligger vi på hjulet til en Toyota Corolla som tydeligvis hverken vil flytte seg eller gi på, men straks stigningen begynner opp mot Holmenkollveien hiver jeg meg forbi på venstre side. Jeg snur meg og ser at Tuflått henger på hjulet. Martin Ohlsson, en hyggelig kjenning i Sagene, dirigerer trafikken i krysset mellom Ankerveien og Holmenkollveien, og roper oppmuntrende ord når jeg på kreativt vis passerer midtrabatten på feil side av veien.

Opp til Besserud passerer jeg noen deltakere; det er tydelig at det som har vært av samhold i Sørkedalen for lengst er sprengt. Tuflått henger fortsatt på meg, på tross av et par små rykk. Jeg kjenner litt frykt for at han plutselig skal støte og stikke, så jeg legger på litt ekstra trykk.

Forbi restauranten er det masse folk i veikanten som heier og jeg får en god oversikt over de som er foran meg i løypa. Jeg spotter noen Tryvann CK-trøyer og tenker at de skal jeg ta igjen. Tuflått slipper gradvis taket på meg.

Forbi Holmenkollen slenger jeg kjedet på storeskiva og prøver å få opp farta, men når jeg passerer den andre brua, der veien begynner å stige igjen, er det tilbake til 39 foran. Jeg tar igjen klubbkameratene mine og en kar på en Cervelo som jeg varmet opp med – han hiver seg umiddelbart på hjulet mitt når jeg passerer. «Helvete heller, nå må jeg gi gass!»

Når vi nærmer oss svingen ved Frognerseter begynner det å svarte litt for meg. Den vondeste kilometeren er selvfølgelig til slutt; lårene skriker og lungene brenner. I svingen etter brua og opp til tjernet er det masse folk som heier og roper, men alt jeg kan se på er fremhjulet mitt der jeg gisper etter mer luft.

Den siste strekningen opp til tårnet og målgang går saktere enn jeg pleier på intervalldragene, men det er helt tomt i beina og det eneste som holder meg gående er tanken på at nå er det straks over. Det blir i hvert fall ingen grasiøs eller kraftig spurt de siste metrene inn til mål, og etter at jeg endelig kan trykke på «lap»-knappen på computeren går det lang tid før jeg kjenner at jeg får nok luft ned i lungene. Dette var sjukt vondt!

Stian Tufte gir bånn gass ved Holmenkollen Restaurant.

Målgang, 34. raskeste tid (44:06 minutter, 18,4 km @ 24,9 km/t, 88% av makspuls)

Når jeg omsider kommer meg, triller jeg bort til noen andre av gutta fra Tryvann CK. De andre fra pulja mi kommer ganske raskt etter meg og vi takker hverandre for godt samarbeid og fin kjøring.

Jeg hadde håpet på en tid rundt 45 minutter i bestefall, så jeg er kjempefornøyd med å ha syklet inn på 44:06. Kanskje jeg ville fått en bedre tid med litt mer råkjør i Sørkedalen eller om jeg hadde hatt mulighet til samarbeid med noen jevngode opp Tryvann. Men det har ingenting for seg å tenke «hva hvis». I tillegg gleder jeg meg over at ikke Ricola-fadesen min lagde trøbbel for meg under selve rittet.

For meg kan den relativt gode tiden tilskrives at pulja vår fikk til et meget godt samarbeid; fra hva jeg hørte hadde flere puljer slitt med å holde sammen i Sørkedalen og det må ha kostet mye tid og krefter. Dessuten var det stor motivasjon og til stor hjelp at jeg hadde en god del rygger jeg kunne ta igjen opp Tryvann; den positive følelsen man får når man seiler forbi døyver smerten fra beina og lungene.

Slitne karer på toppen av Tryvann…

Målområdet

Det var mange i målområdet, og etter hvert som jeg fikk tilbake bevisstheten la jeg også merke til den gode stemningen. Mens vi i Tryvann CK sto samlet og tok imot klubbkamerater som rullet i mål fikk vi servert Sagene Bryggeri-øl (alkofritt!) av en hyggelig dame og Strøm-Larsen serverte deilige pølser i lomper.

Speakeren kunne fortelle at jeg hadde den fjerde beste tiden i mål så langt, men vi skjønte nok alle at det kun var et tidsspørsmål før jeg skled langt nedover lista. Like etter kom klubbkamerat Stian Tufte inn på 43:49, som holdt til bestenotering for oss blå-grønne.

Deltakere så generelt ut som de hadde syklet fra Nøkken selv slik de hang og peste over styret etter målgang – men det er vel ikke første gangen det er syrefest i Tryvann… Etter hvert som de beste gutta kom inn ble det stadig mer spennende å se hvilke tider spesielt Arne Post og Carl Fredrik Hagen ville sykle på. Sistnevnte startet jo i nest siste pulje, så det var mye spenning knyttet til hvordan han ville prestere. Og han leverte selvfølgelig – inn til soleklar bestetid med 38:07. Det er så sjukt fort!

Med premieseremoni og masse liv i målområdet var det helt naturlig å bli hengende og snakke med kjente og ukjente. Det er sjeldent jeg gjør det etter ritt, men det er tydelig at arrangøren har knekt koden for hvordan lage det hyggelig etter målgang. Håper andre arrangører noterer seg dette bak øret!

Skål – de første gutta fra Tryvann CK er i mål og venter på å se hva de raskeste kjører inn på.

Oppsummering

Kort fortalt: Sagene Klatrekonge er for meg årets morsomste sykkelritt. Kortreist, rimelig, morsomt opplegg, bra ramme rundt arrangementet og ikke minst bra nivå på deltakerne. Kudos til alle som bidro til at dette ble en flott kveld, og spesielt arrangørene! Dette må flere bli med på i 2016!

For øvrig takk til Martin Hoff for bilder til artikkelen.

Resultatlister

Totalt var det 130 som fullførte Sagene Klatrekonge, hvorav 11 stykk var kvinner og 119 stykk var menn (selv om man kan fleipe om de som eventuelt stilte med 34×32 som girutveksling).

Uansett, det sier to ting: Oppmøtet til dette lokale rittet var veldig bra og kjønnsfordelingen er meget skeiv med kun 8% kvinner av de som kom i mål. Hvor var dere, jenter?

Kvinner

Blant kvinnene var det Jeanette Persson fra Skullerud/Milslukern som var best med 47:46, og samtlige 11 kvinner kom i mål på under 60 minutter. Gjennomsnittstiden blant kvinnene var 50:52, cirka 4 minutter dårligere enn herrene. På en 23 kilometer lang tempo vil jeg påstå at det var et seriøst og imponerende nivå på de kvinnene som stilte til start. Forhåpentligvis inspirerer det til flere deltakere neste år!

De raskeste kvinnene i Sørkedalen var Falck, Persson, Kvåle, van Oorschot, Westby og Bruland som alle syklet på 29:45. Snittiden for kvinner var på 30:29.

Beste kvinne opp Tryvann var naturlig nok Persson med 18:00, fulgt av Kvåle på 18:18 og Dring på 19:26. Snittiden for kvinnene ble 20:23.

Menn

Ikke overraskende var det Carl Fredrik Hagen fra Sagene/Sparebanken Sør som vant – dvs., jeg ville vært villig til å sette penger på at han vant! – da han dundret i mål på absurde 38:07. Hvis man tar snittiden til de fem beste – det vil si 38:29 – og slenger på 25% slik at vi får «merkekravet» tilsvarende Birken, da har vi en tid på 48:07. Av de totalt 119 mennene ville det i så fall vært 76 stykk, eller 64%, som tok merket. I Birkebeinerrittet er det cirka 40% som tar merket blant herreklassene. Gjennomsnittstiden blant menn var 47:06. Sagt på en annen måte: Det var generelt et høyt nivå på deltakende menn i Klatrekongen i år!

De raskeste karene i Sørkedalen var ikke overraskende Madsstuen, Bruland, Rødsdalen, Post og Haugsvær – alle i pulje 1 – som brukte 24:15 inn. Pulje 2, inkludert CFH, var faktisk et stykke bak med sine 24:42. Den gjennomsnittlige mannen i rittet syklet splitt 1 på 28:16.

Opp Tryvann var imidlertid CHF i særklasse; han kjørte splitt 2 på 13:25, hvilket er hele 48 sekunder raskere enn andremann Haugsvær og 77 sekunder raskere enn tredjemann Post. Den gjennomsnittlige mannen syklet opp på 18:49.

Ved Rema 1000-butikken lå Haugsvær, Post, Rødsdalen og Madsstuen nesten 30 sekunder foran Hagen. Ved Besserud var forspranget spist opp, og under siste brua før Tryvann ledet CFH med 45 sekunder på kvartetten. Deretter var det Haugsvær som ble «the best of the rest», fulgt av Post og Madsstuen.

Klubber

Veldig mange klubber stilte med én (45 klubber) eller to representanter (4 klubber), og 14 stykk hadde ingen tilknytning til klubber. Med andre ord, seks klubber stilte med fem mann eller flere:

• Sagene IF Sykkel: 19 deltakere
• BOC: 11 deltakere
• Tryvann CK: 10 deltakere*
• SK Rye: 6 deltakere
• Hasle Løren: 6 deltakere
• Oslostudentenes IK Sykkel: 5 deltakere

Hvis vi ser på de tre beste fra hver av klubbene som hadde fem eller flere deltakere, sitter vi igjen med følgende statistikk:

• Sagene IF hadde de tre beste i snitt med 39:43, fulgt av BOC med 43:13 og Oslostudentene med 43:44.
• I Sørkedalen var Sagene sterkest med 24:59, et godt stykke foran BOC med 26:31 og Hasle-Løren med 26:54.
• Opp Tryvann var Sagene også sterkest med 14:44, igjen flere hestehoder foran BOC med 16:43 og Oslostudentene med 16:53.

Som med-stifter av Tryvann CK er det selvfølgelig veldig irriterende at vi må ta tak takke med den sure fjerdeplassen… Konklusjonen er at Sagene var best i sitt eget ritt både når det gjelder bredde (19 deltakere) og dybde (beste rytter, beste tre ryttere)!

*) To av deltakerne sto oppført med en annen klubb; denne statistikken er korrigert for denne «feilen».