Jeg har lenge lurt på hvor langt man kan komme i langrenn med kun kondis, all den tid jeg mangler vesentlig erfaring og teknikk. Etter å ha slengt meg på Birkenopplegget med kollegaene i Visma Consulting, fikk jeg endelig mulighet til å få svar. Den korte reisen fra å kjøpe første par racing-ski til å motta pins på Birkebeiner Skistadion har vært interessant og lærerik – les videre!

Historien om Birken

De aller, aller fleste i Norge kjenner til Birkebeinerrennet: 54 kilometer langrenn fra Rena til Lillehammer, med 3,5 kilos ryggsekk for å minnes kongsbarnet Haakon Haakonsøn som birkebeinerne Skjelva og Skrukka brakte trygt til Trondheim i 1205. Birkebeinerrennet ble først arrangert i 1932, og Rena og Lillehammer har i mange år byttet på å være vertskap for start og mål fram til 1991. Fra 1992 har starten gått fra Rena. Rennet gikk for 81. gang i 2019. Rennet finnes etter hvert i mange varianter for å imøtekomme forskjellige ønsker og behov – skøyte-Birken, tur-Birken, stafett, m.m. – men det er rennet på lørdag som er det ekte Birkebeinerrennet.

Fakta om Birkebeinerrennet

Arrangør: Birken AS.
Pris: Fra 995 og opp, avhengig av påmeldingstidspunkt (lisens kommer i tillegg).
Dato: Hovedrennet på 16.03.2019, diverse annet 15.03.2019 samt helga før.
Sted: Rena/Lillehammer.
Lengde, høydemeter: 54 kilometer, ca. 1.100 høydemeter.
Resultater 2019: Klikk her.
Arrangørens nettside: Kikk her.

Kort fortalt

Bra: Gjennomført arrangement der alt virker å være tilrettelagt for å slite seg over fjellet. Værgudene spilte på lag med arrangørene i år. God stemning i løypa, særlig i siste halvdel. Folkefest!
Mindre bra: Logistikk. Start i Rena og målgang på Lillehammer krever både planlegging, tid og penger. Arrangørene har imidlertid løsninger på plass for å forenkle det som i praksis kan ta hele helga.
Oppsummert: En utrolig opplevelse. Godt egnet som årets store treningsmål og sportslige høydepunkt.

Rennrapport

Den siste uka før Birken har vært preget av hyppige besøk på Yr og ville spekulasjoner om smøring, glider og trinsevalg. Heldigvis stabiliserte værmeldingene seg på tilnærmet optimale forhold: Snøfall noen dager før, noen få minusgrader, og sol.

Forberedelsene mine bestod av å legge meg én time før vanlig hver kveld den siste uka, få skiene preppet hos Bull Ski & Kajakk, og innta ekstra mye mat de siste 48 timene. Sekken ble fylt først med de obligatoriske tingene, og deretter 1,4 liter vann slik at totalvekta ble 3,6 kilo. Kvelden før fikk jeg, etter sirlig oppskrift fra Bull Ski & Kajakk, smeltet inn en blanding av av Swix VG30 og V30 før jeg la på tre lag med V40 og til slutt to lag med VR45 (korket lett mellom hvert lag, selvfølgelig). Utover dette gamblet jeg på at sykkelritt-erfaringen ville redde meg; spesielt nervøs var jeg i alle fall ikke.

Med cirka 50 langrennstimer siden jula 2018 (og siden barndommen, for øvrig) ble 4:15-4:30 et realistisk mål.

Rena (startområdet)

Det er en egen følelse å kjøre inn til Rena til Birkebeinerrittet, det kribler i magen når skorsteinene kommer til syne på høyre side av riksvei 3.

Nå viser displayet i bilen noen få minusgrader, og oppe på Tingstadjordet er det de vanlige synene i forkant av konkurranse: Desperate blikk i den lange dokøen, varierende oppvarmingsregimer og usikkerhet om utstyrsvalg. Det lukter imidlertid mindre tigerbalsam enn under Birkebeinerrittet.

Jeg starter i pulje 12 og har over en time til start. På vei til sekretariatet møter jeg Vidar Evensen, sjefen sjøl i Visma Consulting (og en særs habil skiløper) som er på vei til start i pulje 2. Han tipser meg om å legge på V50 da VR45 kan bli for glatt. Jeg plukker med en lilla Swix VR50 sammen med startnummeret, og etter en liten testrunde på åkeren viser det seg at Vidar har rett: Skiene får enda et tynt lag med festevoks. En rask vannlating må til, deretter finner jeg veien til start og stapper overtrekksdressen i sekken. Startskuddet går, og over 550 deltakere sprer seg utover åtte spor.

Skramstadsetra: 9 km, 00:53:07

Et gjennomgående råd fra erfarne birkebeinere er å ta det rolig i starten. I pulje 12 er dette tydeligvis tatt i fullt alvor, for det lukter på ingen måte svidd i det vi træler oss opp til Skramstadsetra. Det er mer eller mindre kontinuerlig motbakke, men aldri så bratt at diagonalgang ikke fungerer godt. Noen innser at de har bommet på smøringen og smører og korker i vei i grøfta, andre prøver (forgjeves) å stake seg opp.

Jeg, som knapt kan kalles skiløper, befinner meg i de tre ytterste sporene til venstre, hvor jeg stadig navigerer meg forbi andre. Dette hadde jeg virkelig ikke trodd jeg skulle oppleve på langrennsski. Pulsen viser tidvis 90%, men aldri høyere, og jeg vet at straks det flater ut, så faller også pulsen 5-10%. Barneskirenn! Jeg unner meg en gel når vi kommer til Stramstadsetra og rasker med meg en kopp vann.

Dambua: 15 km, 1:30:00

Bakkene fortsetter en halvtimes tid etter Skramstad, og sola begynner endelig å ta tak. Finere forhold enn i dag, det kan Birkebeinerløypa knapt få!

De raskeste puljene er kjent for dårlig stemning, her bak i pulje 12 vil jeg påstå at det egentlig ikke er så mye stemning – det er ingen kjefting eller aggressiv atferd, men det er heller ingen prat eller latter. Alle bare peser, stønner og hiver etter pusten og har sikkert nok med seg selv.

Selv søler jeg bort verdifull tid på å snu og plukke opp gels to ganger, og uten lommer å gjemme dem bort i, styrter jeg likegodt begge to. Magen takker med et avsindig høyt rap, og plutselig er vi på neste matstasjon. «To kopper sportsdrikke virker fornuftig, så får magen noe å tenke på mens det flater ut,» tenker jeg.

Kvarstad: 28 km, 2:26:54

Det flater egentlig ikke ut, slik jeg hadde håpet, men det kommer enda et parti med slake motbakker. Takk til VR50 for fortsatt godt feste, jeg piler opp bakkene uten altfor store problemer. Ved to mil har nesten to timer passert, altså holder jeg 10 km/t i snitt, og jeg regner ut at jeg må holde nesten 14 km/t i snitt resten av turen om jeg skal komme under 4:30. «Svarte faen i helvete, dette går for sakte,» tenker jeg.

Men så, som om Gud selv har hørt gandingen min, får vi gratishjelp av tyngdekraften: Plutselig kommer noen deilige, lange og oversiktlige nedoverbakker. Gutta på Bull Ski har preppet skiene godt, for jeg glir forbi de fleste, selv de med betydelig mer kroppsmasse enn meg, og klokka viser jevnlig over 40 km/t. To stakkarer i ytterste høyre vikler seg inn i hverandre og flyr spektakulært ut i myk snø i grøfta.

Ved ankomst på tredje matstasjon står en tavle med tider for merkekravet per klasse. For M35 står det 2:08, og klokka mi viser 2:26. Good bye, merkekrav, hello sportsdrikke.

Midtfjellet: 34 km, 3:08:41

Siste parti med bakker venter oss, og det er i grunn kun tre ting som opptar meg: Å holde jevn fart og rytme, at naturen er vanvittig fin – langt flottere enn når vi sykler gjennom det samme landskapet i august! – og at det er et økende antall folk som skaper stemning i løypa. Det er rett og slett hyggelig å slite seg over fjellet!

I motsetning til sykkelritt, hvor folk slenger seg på hjulene til hverandre, går de fleste i skirenn i sin egen flyt og holder kjeft. Når vi endelig kommer til matstasjonen på Midtfjellet er det veldig deilig å tenke på at knapt er motbakker igjen. Mindre deilig er det å få servert varmt vann, men nå har ikke kroppen noe valg. Rap, gulp og rumling i magen er en del av moroa, det også.

Sjusjøen: 40 km, 3:35:41

På flatene etter Midtfjellet prøver jeg å få opp farten med staking, men det er lite futt i kroppen. Det begynner å røyne på, både for meg og de rundt meg. Småkneikene tar faen ikke slutt, særlig de siste opp til Sjusjøen, men stemningen blir stadig bedre. Det grilles pølser, shottes Jägermeister og danses til diverse musikk på begge sider av løypa.

Endelig kommer vi til Sjusjøen. En fyr langer en Kvikk Lunsj til meg, men den er for tørr til å svelge, så den spyttes ut igjen. Hva tilskuerne tenkte om det, det kan man bare spekulere i, men pent var det nok ikke.

Farten er tatt seg betydelig opp, jeg begynner å regne på om jeg klarer å holde over 15 km/t fra her og inn, for da holder det til 4:30. Og så kommer et av dagens største høydepunkter: En hel gjeng kollegaer fra Visma har organisert en skikkelig heiagjeng ved løypas siste kneik, og større motivasjonsboost kunne jeg knapt fått!

Mål: 54 km, 4:26:42

Det jeg bekymret meg mest for i forkant, var nedkjøringene fra Sjusjøen. Heldigvis viser de seg å ikke være i nærheten av så teknisk krevende som jeg fryktet, selv om jeg ploger litt i de verste svingene. Flere ganger er jeg oppe i 50 km/t, og blir likevel passert. Et par karer sneier meg i en høyresving, men de er overbærende når jeg unnskylder meg med at jeg er dansk.

Etter to partier med skikkelig nedkjøringer, flater det litt ut de siste fem kilometerne. Hoderegningen spinner av gårde; hvis jeg klarer å holde over 12 km/t på resten, da er jeg garantert en tid under 4:30. Jeg staker og tråkker av gårde, pulsen stiger, og jeg kjenner igjen løypa fra Birkebeinerløpet. På Birkebeiner Skistadion står kollegaer og familie og heier meg i mål. Det er ingenting å spurte med, og på uspektakulært vis fullfører jeg på 4:26:42, innenfor målsetning, men også et godt stykke unna merkekravet på 3.53:36.

Det går ikke mange minuttene før jeg får for meg at jeg skal tilbake i 2020 og jage sub-4.

Oppsummering

Skal du delta i ett Birkebeiner-arrangement, da er det helt klart rennet som er mest spektakulært. Jeg er positivt overrasket over hvor morsomt dette faktisk kan være, på tross av tukkel med ski, smøring og logistikk.

Jeg skrev innledningsvis at jeg var nysgjerrig på hvor bra man kan gjøre det i langrenn når man kun har kondisjonen å lene seg på. Ingen i et seriøst O2-miljø vil slå seg på brystet med 4:26. Så svaret på hvor mye kondis har å si for å lykkes i langrenn, er «passe mye». Stor lungekapasitet og gode ski hjelper selvfølgelig mye, men det er teknikk som skiller de beste fra det gemene hop.

Og noe uventet har skjedd i vinter: Jeg har oppdaget at langrenn faktisk er moro, så mye at jeg allerede er påmeldt Birkebeinerrennet 2020. Nå skal treningsrommet innredes med stakemaskin, og når snøen atter kommer tilbake, skal det terpes på teknikk. Inntil da er det heldigvis en lang, herlig sykkelsesong i emning.

Polars nye flaggskip Vantage V avløste forgjengeren V800 rett før julen 2018. Polar går høyt ut og lover den perfekte klokke for den kresne, seriøse utholdenhetsutøver. Er det opp som en løve og ned som en skinnfell, eller er det liv i den gamle, finske pulskjempen?

Bakgrunn

Opp gjennom årene har jeg brukt mange pulsklokker fra både Polar og Garmin; fra førstnevnte har jeg brukt Polar S725X, Polar RS800CX, Polar V800 og Polar M600. I tillegg har det blitt noen Garmin-klokker; Garmin Forerunner 310XT, Garmin Forerunner 220 og Forerunner 620, Garmin Forerunner 910XT, Garmin Fenix 2 og nylig Garmin Fenix 5x.

Sportsklokker er morsomme gadgets! Så da Polar annonserte Vantage V, ble jeg ekstra spent – en klokke som skal være smekkfull av (sportsrelaterte) funksjoner, lang batteritid og et design som ser nesten like greit ut i kontorlandskap og fest som i Birkebeinerløypa.

Produktinformasjon og priser

Polar Vantage V er storebroren til Polar Vantage M, som ble lansert samtidig. Mens Vantage V er arvtakeren etter V800, er Vantage M den som overtar for M430. Flåsete sagt, Vantage V er for de seriøse mosjonistene og de (som tror de er) profesjonelle, mens Vantage M er for de som mer av typen “balansert livsstil”. Det sier seg selv hvilken kategori jeg mener jeg tilhører, så denne testen er basert på Vantage V.

Vantage V veier 66 gram, har ripefritt “Gorilla-glass” og en rund berøringsskjerm på 1,2 tommer, fargedisplay, 240 x 240 piksler, innebygd optisk pulsmåler, GPS/GLONASS, barometer og andre sensorer som beregner watt når du løper (ikke sykler), samt et batteri som holder i 40 timer med GPS-bruk. Eksterne sensorer kommuniserer via Bluetooth (men ikke ANT+, som er Garmins teknologi). Klokka er selvfølgelig vanntett.

Vantage V koster veiledende 4.999 kroner uten pulsbelte og 5.499 med Polar H10 pulsbelte (som separat koster 999). Klokka finnes i tre farger: Svart, hvit og oransje. Reimene kan byttes ut. Til sammenlikning koster Vantage M 2.799 kroner, finnes i svart, hvit og rød.

Testmetode

Jeg har brukt klokka tilnærmet daglig i flere måneder, fra november 2018 til april 2019. Jeg har brukt den når jeg sover, til hverdags og på kontoret, og selvfølgelig på trening.

Øktene har inkludert rolige og harde sykkelturer utendørs, rulleøkter inne, gåturer i skog og mark, løping og langrennsturer. Med andre ord ganske representativt for hvordan de fleste av oss bruker en slik klokke. (Jeg har ikke svømt med klokka, triathlon er ikke noe for meg.)

I noen av øktene har jeg målt GPS med både Vantage V og V800 (løp og langrenn) eller Wahoo Bolt (sykkel), og så har jeg testet den optiske målingen til Vantage V mot pulsbeltemåling registrert med en annen enhet (V800, Wahoo Bolt, Zwift via Apple TV eller  Trainerroad via iPad).

Funn

Førsteinntrykket av klokka er solid; den kommer i en forseggjort eske, den kjennes solid i hånda og på håndleddet, knappene og skjermen er responsive og har den fine kvalitetsfølelsen tilsvarende når du lukker døra på en dyr, tysk bil.

Komme i gang. Som vanlig tok det ikke mange minuttene fra klokka var ute av eska til den var koblet til min Polar Flow-konto. Det som tok mest tid, var å kjøre firmware-oppdateringen. Jeg valgte å kjøre førstegangsoppsett med USB-kabel koblet til PC, men det går omtrent like fort å koble til iPhone (eller Android, om du er slik skrudd sammen) via Bluetooth. Ingen behov for en mastergrad fra NTNU for å komme i gang, altså.

Skjerm. Jeg har brukt klokka i de fleste lysforhold – langrennsturer i mørket så vel som solskinn, løpeturer alle døgnets tider, og på diverse sykkelturer. Skjermen har uten unntak vært lett å lese, og at bakgrunnsbelysningen automatisk kommer på når klokka løftes opp er jo en fin detalj. Jeg skulle imidlertid ønske at jeg kunne velge hvor lenge lyset skal stå på, og hvor sterkt det skal lyse. Dette kommer forhåpentligvis i en oppdatering snart.

Knapper. Polar Vantage V bruker en kombinasjon av knapper og berøringsskjerm, så for en del funksjoner er det flere måter å komme i mål. Knappene er solide og responsive, og kombinert med berøringsskjermen er det enkelt å gjennomføre det man trenger. Når jeg driver med intervaller, synes jeg det er en nyttig funksjon å bare slå hardt mot skjermen i stedet for å trykke på «lap»-knappen.

Brukervennlighet generelt. Jeg har til gode å finne en sportsklokke som har samme intuitive grensesnitt som iOS, men Polar Vantage V er mer brukervennlig enn andre sportsklokker jeg har brukt. Det handler bare å om å bli kjent med og venne seg til klokka, og jeg har til gode å tenke «dette var da ulogisk». Jeg setter ekstra pris på at Polar lar en sette opp skjermvisninger på nett eller mobil heller enn å surre på selve klokka (noe jeg synes er Garmins største svakhet).

GPS-nøyaktighet. Hvis du tar deg tiden til å besøke Facebook-gruppa Polar Vantage Users, da finner du de kondis-interesserte søskenbarna til nettrollene på Nettavisen; her bitches det jevnlig om dårlig GPS-nøyaktighet til Vantage V, i en sånn grad at man skulle tro at Vantage V sin GPS-sporing er helt på styr. Dette er så langt jeg kan vurdere bare sprøyt. Jeg har løpt, gått turer, syklet og stått på langrennsski med Vantage V og V800 samtidig, og forskjellen har alltid vært minimal og innenfor akseptabelt avvik. Eksempelvis mente V800 at Birkebeinerrennet 16.03.2019 var 53,58 kilometer mens Vantage V mente 53,49 kilometer (90 meter forskjell, altså 99,83% likt). På en runde rundt Hurum 23.03.2019 beregnet min Wahoo Bolt at runden var 102,9 kilometer, mens Vantage V oppga 103,26 kilometer (360 meter forskjell, altså 99,65% likt). Og Vantage V finner raskt GPS-signal, jeg har til gode å stå lenge ute og vente på at GPS-mottak er «låst inn».

Puls-nøyaktighet. Polar Vantage V tar optisk pulsmåling seriøst; med alle lysene på undersiden av klokka, ser den mer ut som noe fra en James Bond-film enn en sportsklokke. Og erfaringene mine er at pulsmålingene stort sett er veldig nøyaktige når jeg sammenlikner hva klokka sier med hva et pulsbelte måler – avvikene er sjeldent større enn 1-2 pulsslag begge veier. Når jeg sitter rolig i sofaen eller ligger i senga og måler puls ved å sette en finger mot en hovedpulsåre versus hva klokka sier, virker det også være spot on. Det er kun når jeg trener intervaller, eller når pulsen varierer raskt og kraftig, at optisk måling ikke henger med. Og når jeg går langrenn, foretrekker jeg å ha klokka synlig på utsiden av jakkeermet heller enn gjemt under hansken. Så den vanlige konklusjonen gjelder også her: Tilkobling med pulsbelte er fortsatt å foretrekke dersom du skal trene seriøst med puls, men optisk måling er overraskende bra.

Wattmåling løp. En kul detalj med Polar Vantage V, er at den har en innebygd wattmåler for løping. Nå løper jeg minst mulig, så dette er en funksjon jeg har testet minimalt. Det som er viktig å merke seg, er at det ikke er noen etablerte standarder for wattmåling ved løp, og at watt-tallene avledes indirekte ved hjelp av beregninger. Klokka klarer ikke ta høyde for underlag eller teknikk, men den klarer å hensynta stigning/helning. Så å sammenlikne watt-verdiene fra Vantage V mot for eksempel Stryd vil ikke gi mening; i beste fall vil tallene korrelere, men ikke vise det samme. Når det er sagt, fra det lille jeg har testet, virker målingene å være konsistente, og for seriøse løpere kan wattmåling være et nyttig måltall å styre trening etter.

Batteritid. Polar er stolte av batteritiden til Vantage V, og ikke uten grunn. Jeg har konsekvent brukt den med kontinuerlig måling, og jeg lader klokka 1-2 ganger ukentlig, avhengig av hvor mye jeg har trent med klokka. Klokka gir også beskjed om ladebehov i god tid før den går tom. Ladekabelen som medfølger er herlig, det er ingen port som skal stappes inn eller klype som skal festes, men bare en rund liten magnet på baksiden som enkelt klikker på plass. Det eneste negative er at det blir litt klønete å lade klokka mens den er i bruk, men med 40 timers kapasitet kan man alltids spørre hva man trenger med mer batteritid. Jeg kommer i alle fall til å stille i Jotunheimen Rundt med Vantage V som backup for sykkelcomputeren min.

Tilkoblinger. Polar har alltid vært en forkjemper av Bluetooth Smart, mens Garmin har frontet ANT+. Forhåpentligvis vil Polar løsne litt på dette framover, men enn så lenge vil du slite med å koble til diverse duppeditter som kun snakker ANT+ (som for eksempel Shimano Dura Ace wattmålere). Når det er sagt, alt som snakker Bluetooth kan raskt og enkelt kobles til klokka. Og en merkbar forbedring fra V800 er at synkronisering med app’en via iPhone går mye, mye raskere (sekunder heller enn minutter).

Treningsdagbok. Polar Flow på iOS synes jeg er milevis mer oversiktlig enn Garmin Connect, og om det ikke var for at jeg har koblet TrainingPeaks og Strava til Polar Flow, ville jeg nok tenkt at sistnevnte er en mer enn tilstrekkelig treningsdagbok. Alt av relevant data foretrekker jeg imidlertid å ha i TP, og heldigvis er sync enkelt å sette opp.

Smartklokke-varsler. Det går an å la Vantage V varsle om anrop, meldinger og andre varsler fra telefonen. Dette syntes jeg imidlertid ble veldig irriterende etter kun et par timer, og slo det raskt av (slik jeg også gjorde med V800 og Garmin Fenix 5X i sin tid).

Oppdateringer og forbedringer. Jeg har hatt klokka helt siden lansering og selv opplevd at klokka har en del barnesykdommer som Polar har fjernet med firmware-oppdateringer. Etter de siste par firmware-oppdateringene, er det ingen grunnleggende eller åpenbare issues med klokka, og jeg tipper at gutta og jentene hos Polar i Finland gleder seg over å drive nyutvikling heller enn å rette kritiske feil. På min ønskeliste er å få midlertidig status på en treningsøkt når man trykker på pause-knappen, mulighet for å sende GPS-spor til nærmeste pårørende, og at Strava Live Segments kommer på plass.

Bra

Først og fremst gjør Vanage V alt du kan forvente av en high end sportsklokke. Den er full av funksjoner, den er brukervennlig, GPS-mottak går fort og synkronisering ditto. Videre har den et fint design, den er lett og behagelig på hånden, batteritiden er god, den er brukervennlig og ikke minst fornuftig priset. Og Polar har vært veldig flinke til å dytte oppdateringer fortløpende etter lansering, så det er tydelig at Polar gir jernet for at dette skal være et bra produkt.

Dårlig

De tingene som trekker ned – og som egentlig er småfeil, og ting Polar kan komme til å fikse med framtidige oppgraderinger (listen min her har blitt kortet ned kraftig etter de siste firmware-oppdateringene!) – er at styring av bakgrunnsbelysning ikke går, og det mangler en oppsummeringssside når man trykker på pause under en økt. Og så må man være klar over at optisk pulsmåling ikke kan erstatte pulsbeltemåling.

Sammenliknbare produkter

Dersom du vurderer Polar Vantage V, da er du sannsynligvis glad i fine klokker og/eller en relativt sporty type som tenker “smartklokke er én ting, sportsklokke er noe annet”. I så fall bør følgende klokker også tittes nærmere på:

Garmin Fenix 5 finnes i et utall varianter, og har en haug med funksjoner utover det helt sportslige (Garmin Pay, musikkavspiller, og mer). Prisene går fra 4.500 opp til 9.000 kroner. Vekta går fra 65 til 97 gram, fargeskjermen har 240 x 240 pikslers oppløsning, og med batteritid i aktivitet på opp til 70 timer (på sparebluss-modus). Optisk pulsmåling har den også. Min erfaring er at Fenix 5 er en solid klokke, både funksjonalitets- og utseendemessig, og helt sammenlignbar med Polar Vantage V, samt hva du synes om Garmin.

Garmin Forerunner 935 koster 5.400 kroner hos Løplabbet, veier 49 gram, har fargeskjerm med 240 x 240 pikslers oppløsning, et batteri som skal holde opptil 60 timer i aktivitet (på sparebluss-modus), har optisk pulsmåling på håndledd, og sannsynligvis den Garmin-klokka som er mest sammenlignbar med Vantage V.

Suunto 9 G1 Baro koster 6.000 kroner hos Løplabbet, og er det merkets flaggskipmodell. Vekta er på 81 gram, den har fargeskjerm og safir-glass, optisk pulsmåling og en tilsynelatende ekstrem batteritid på 120 timer i aktivitet. Suunto har jeg ingen erfaring med.

Konklusjon

Polar V800 ble etter hvert en bauta av en pulsklokke – det er den fortsatt – så Vantage V har mye å leve opp til.

I fjor høst, da firmwaren fortsatt var litt umoden, kunne man spørre seg om Polar hadde lansert klokka litt for tidlig (de ville vel helst få med julesalget). Nå framstår imidlertid Vantage V som en verdig arvtager som Polars flaggskip. Den er estetisk tiltalende, proppfull av funksjoner og med solid batteritid, brukervennlig, fornuftig priset, og helt tydelig myntet på de som tar utholdenhetsidretter seriøst. Kritikere har rett i at Vantage V mangler noen av de «nice to have»-funksjonene Garmins toppmodeller har, men på en annen side er Vantage V en rendyrket sportsklokke.

Polar kan pensjonere V800 med god samvittighet. All den tid Polar fortsetter å rulle ut oppgraderinger, har jeg ingen betenkeligheter med å anbefale klokka til alle som driver med løp, ski og sykkel – enten de skal ha sin første sportsklokke, bytte ut sin gamle Polar-klokke eller vurderer å skifte fra Garmin.

Jotunheimen Rundt er og blir kongen av styrkeprøver på to hjul; selv garvede rullekaker som har flere Trondheim-Oslo’er på CV’en vil være enige i det. Og 2019-utgaven bød på sin andel av opplevelser, både for deltakere og pårørende. 

Tilbake til helvete

Jeg elsker ritt og løyper i fjellene, men jeg har et anstrengt forhold til Jotunheimen Rundt. I fjor ble det en pinlig DNF grunnet usannsynlig kulde. Så årets deltakelse var kun for å rette opp fjorårets fadese, ikke for å få en ny porsjon av Jotunheimen. 

Mange bemerket til meg at “husk at dette er frivillig, Erik”. Kanskje det, men for meg er dette like frivillig som å si at det er frivillig for en med OCD å ha orden i kjøleskapet. 

Forberedelser

Fjorårets fiasko skyldtes at jeg var kledd for dårlig for frosten over Valdresflya. Den eneste endringen var derfor å investere alle likvide midler i diverse varmt tøy fra Rapha. Jeg fikk et julekort av Rapha.

Fra Tryvann CK stilte Ulf-Gunnar Mikalsen, Thomas Engebretsen, Terje Vigdal, Rolf-Arne Halvorsen og undertegnede, og fra Asker CK ble Brynjulf Spalder med. Super-rouleur Stian Tufte og Rolf-Arnes kone Wenche Andersson stilte som støtteapparat. Vi tok inn i et Airbnb-hus i Sogndal torsdag kveld for å hvile mest mulig før start. Det eneste problemet med denne løsningen, er at vi går rundt i huset på fredag og fyrer hverandre opp, sånn at vi alle er i helspenn mange timer før starten. 

Vi diskuterer game plan, og fordi alle har litt forskjellige ambisjoner og utgangspunkt, blir den enkle og nokså åpenbare strategien “henge med teten så lenge det går, deretter fokusere på å komme fortest mulig til Sogndal”.

Spenning i Lærdal

Vi ankommer Lærdal i seks-draget. Atmosfæren er fylt med spenning. Syklister ligger strødd, klesvalg og -logistikk er den store snakkisen, og bak sekretariatet tisses det langs gjerdene. Sogn CK, dere bør sette opp noen urinaler utenfor til å komplementere de tre toalettene innendørs.

Det er grisevarmt i sola, men i skyggen er det kjølig, som i fjor. Klok av skade blir det Rapha Cargo bibshorts inkludert løse bein, langermet trøye, foret vindvest, buff, lange hansker, tynne skotrekk og briller med fotokromatiske glass på meg. I følgebilen ligger det fire andre jakker, luer og flere typer hansker. Bedre å svette litt nå enn å fryse senere!

I Lærdal sentrum deler rittleder ut praktisk informasjon om rittet, vi applauderer 79 år gamle Otto Joar Moldestad som er på vei til å fullføre sin 29. Jotunheimen Rundt av 29 mulige, og så går det forløsende startskuddet 21:10. Spenningen i kroppen slipper fullstendig, endelig er vi i gang. Sogndal next, bitches!

Fra Lærdal til Fagernes (0 – 145 km)

I fjor var det mye prat og latter i feltet, i år er det nesten helt stille. Kanskje like greit, Jotunheimen Rundt er ikke et standup-show. Et par karer stikker i brudd, men ingen jager dem inn. Det er jo fortsatt 40 mil til målgang. 

Selv om det føles som vi sykler på flatene, så renner elva til høyre i strie strømmer og høydemeterne akkumuleres kjapt. Det går fort og hardt. Likevel er feltet som blir med over Tyin betydelig større i år. Er det medvinden, tro?

Ned fra Tyin er asfalten og utsikten prima, og feltet kjører naturligvis på det remmer og tøyler tåler. Og det går faktisk fint, selv om en og annen setter seg på ramma som om de er Chris Froome. For meg fremstår dette som meningsløst; den risiko-justerte avkastningen nekter jeg å tro at er positiv. 

Vi har nok de ni sekundmeterne medvind fra Vang til Fagernes som Yr meldte, for det går helvetes fort: Ved 145 kilometer, etter et infernalsk jag opp fra rundkjøringa i Fagernes, er vi ved første obligatoriske stopp og klokka viser fire timer blank. Følgebil-personell bivåner kaoset som utfolder seg i tre minutter. Jeg erstatter vindvesten med en foret vindjakke, Stian stapper en brødskive i hånda mi, vannet lates, og plutselig er tiden oppbrukt. 

Fra Fagernes til Bygdin (145 – 202 km)

Det går alltid rolig fra Fagernes til mat er fortært og klær kneppet på, men så skrus tempoet opp et lite hakk. Det er midt på natta, og likevel virker alle skjerpet, for feltet er fortsatt stort. Høydemeter slukes. Terje punkterer, men ber meg bare fortsette. Er det en kar i Tryvann CK som klarer seg selv, så er det Terje, og jeg trår videre. 

Matstasjonen på Beitostølen blåser vi rett forbi. Igjen er det langs det majestetiske landskapet opp til Bygdin at klinten skilles fra hveten. Og i år klarer jeg ikke henge med hveten; jeg får en glippe til de fremste, ganske raskt smetter det noen biler inn mellom, og jeg har ikke krutt nok til å jobbe meg opp igjen. Et blikk bakover bekrefter at nå er feltet definitivt splittet. Jeg trår videre alene.

Jeg blir en del av en fin gruppe syklister, og knekker rittet opp i små delmål: Randsverk, Lom, Sognefjellshytta, Sogndal. Jeg glemmer hvor langt det “flate” partiet ved Bygdin er; jeg er innstilt på rask nedkjøring, men blir møtt av en fordømt klumpete strekning. Er dette nytt av året?

Over Valdresflye til Randsverk (202 – 248 km)

Valdresflya i soloppgang er et syn ingen bilder kan rettferdiggjøre, og hadde det ikke vært for startnummeret, så ville jeg satt pris på utsikten, men det gjør jeg knapt.

Vi får sidevind, jeg sliter med å henge med gjengen nedover, og ender med å sulle alene nedover Valdresflya. Temperaturen faller aldri nedenfor fire plussgrader, og jeg kan erkjenne at klesvalget i år har vært perfekt så langt. Fattig trøst for ensom rytter.

Etter hvert kommer Thomas, tauende på en håndfull flere syklister, og jeg biter meg fast på halen. Det er søren meg stor forskjell på å sykle over fjellheimen alene og med en klubbkamerat midt på natta. Like før Randsverk dukker endelig sola opp igjen, til begeistrende jubling. Vi har brukt på minuttet samme tid til Randsverk i år som i fjor! 

Ved matstasjonen står Ulf-Gunnar sammen med Stian og Wenche, samt Rolf-Arne som dessverre har måttet hive inn håndkleet før Beitostølen. Jotunheimen Rundt er et brutalt ritt og tar ingen fanger. 

Ulf-Gunnar slenger seg med en gruppe, men Thomas og jeg tar oss litt mer tid til å fylle lommene med gels. De lokale myggene forsyner seg grådig av blodet vårt uten respekt for dyrebare røde blodceller. 

Fra Randsverk til Lom (248 – 290 km)

Ut av Randsverk begynner jeg å bli trøtt og sløv. Det frister veldig å hvile øynene bare bittelitt, og selv om jeg vet jeg ikke bør gjøre det, så gjør jeg det litt bare for å kjenne hvor deilig det er. Og i dét jeg kjenner den lykkelige følelsen av å lukke øynene, innser jeg at dette er galskap og begynner å skjære alle slags grimaser for å holde meg våken. 

Thomas tauer på meg og holder oss gående med tullprat, men alt jeg vil er å svinge ned i en grøft og sove noen minutter. Det blåser kraftig mot oss, og motvinden er tøff når man bare er to. Det er ingen syklister å se hverken foran eller bak oss. Thomas gjør en formidabel jobb med å holde oss gående. Når vi nærmer oss Lom, lurer vi på hvor det har blitt av Terje. “Han må jo ha brutt, for ellers hadde han tatt oss igjen”, spekulerer vi, og akkurat da sniker Terje seg inn mellom oss. Vi bestemmer oss der og da for at nå tar vi resten av rittet som en tur, og vi skal sammen til Sogndal. 

Vi ruller inn til Lom sentrum klokka 0600, åpner en pose potetgull, spretter Red Bull, spiser blingser med ost, svelger bananer og tisser i en busk. Tullpraten sitter løst og humoren er ræva. Det er til forveksling likt nachspielet til en gjeng tenåringer, bare uten spriten. 

Jeg bytter ut vindjakka med vindvesten, og vi trår ut av Norges fineste kommune. 

Fra Lom til Sognefjellshytta (290 – 342 km)

Seks sekundmeter motvind. Det går så sakte. Langt i det fjerne er Krossbu, og bak haugene der igjen er vaffel-sentralen på 1.400 høydemeter. Er det ett sted i Norge og ett tidspunkt i året hvor den indre dialogen er på sitt mest intense, så er det garantert under den årlige pilegrimsferden når Jotunheimen Rundt-deltakerne jobber seg gjennom Bøverdalen. “Det er så lett”, sier jeg til beina mine, men de svarer ikke. Om de kunne, ville de vel gitt meg langfingeren.

Klokka 0900 er lørdag morgen, sola skinner, landskapet er enestående, men vi som står på Sognefjellshytta har ikke perspektiv til å sette pris på at vi er i stand til å sykle opp hit eller at vi kan beskue det vakreste verden har å by på. En varm vaffel med syltetøy i kjeften er alt som betyr noe. 

Fra Sognefjellet ned til Skjolden (nøytralisert, 342 – 370 km)

Det klumpete terrenget over Sognefjellet erstattes ganske raskt av en spektakulær nedkjøring til Skjolden. En og annen sau står forfjamset i veikanten. Det er deilig å suse ned til varmen nede ved fjorden, og endelig begynner kroppen å våkne igjen.

Fra Skjolden til Sogndal (370 – 430 km)

Thomas, Terje og jeg får i gang en slags tremanns-rulle; hadde vi vært noen flere ryttere, ville vi fått en betydelig høyere fart, men vi må spille med de kortene vi har fått utdelt. Terje kommenterer at man må jo få ro i sjelen av å bo i så fine omgivelser. Det som gir oss ro akkurat nå er vissheten om at Sogndal er rett rundt hjørnet.

Gels presses ned og vi grugleder oss til den fandenivoldske bakken ved Marifjøra. I løypeprofilen ser den ubetydelig ut, men den er faktisk syv kilometer lang og 300 meter høy. Det er som å avslutte et ritt med en tur oppom Tryvann. Og det går ikke fort, hverken over Marifjøra eller videre, men med fem kilometer igjen skimter vi brua ved Sogndal og vi teller ned kilometerne etter hvert som vi suser bortover. 

Målgang

De tre små grisene Terje, Thomas og jeg krysser mållinja sammen, den offisielle tiden blir 14:44:23, og vi tar den strakeste veien til en gressflekk for å segne om. Ulf-Gunnar har allerede kommet i mål, på 14:00:19, og er også i år Tryvann CKs beste rytter og innehaver av 3. plass i sin klasse. Brynjulf kommer inn på 18:10:18 og er strålende fornøyd med en fantastisk turopplevelse. Rolf-Arne melder seg på til nytt forsøk neste sommer.

Ett års behov for å gjøre opp for en DNF er endelig over. Alt jeg kan tenke på er at nå er jeg skulls med Jotun selv, og at jeg er så sliten som jeg aldri før har vært. Tour du Mont Blanc 2017 var i teorien et tøffere ritt (33 mil, 7.800 høydemeter), men denne nattsyklingen er drepen. Jeg skulle gjerne vært mye nærmere 13 timer, men skal man ned på slike tider, må man treffe med gode forberedelser, god form og et godt lag eller felt. Tatt i betraktning at Thomas, Terje og jeg syklet alene gjennom over halve løypa er dette for min del godkjent – i alle fall godkjent nok til at jeg ikke har behov for å melde meg på igjen på mange år. 

Erfaringer til senere

Jeg har ikke nøkkelen til suksess i Jotunheimen Rundt, men det er noen ting jeg tror kan øke sannsynligheten for en god opplevelse: Legg ned en skikkelig treningsinnsats, prioriter riktig med tanke på næring og restitusjon de siste ukene, sørg for at utstyret fungerer, få med deg et støtteapparat, og ikke minst ha respekt for at Jotun ikke lar seg temme. Og planlegg gjerne å gjennomføre turen sammen med andre; andre halvdel av Jotunheimen Rundt ble meget enklere på grunn av mine to gode klubbkamerater Terje og Thomas!

Om Jotunheimen Rundt

Sogn CK har siden 1991 Jotunheimen Rundt, et ritt som med sine 430 kilometer og 4.600 høydemeter kanskje er Norges tøffeste ritt, og definitivt Norges flotteste: Løypa starter fredag kveld i Lærdal, går over Tyin til Fagernes, så over Beitostølen via Valdresflya til Lom, over Sognefjellet via Fortun til Sogndal. Og det går fort: Vinnertidene ligger tett rundt 13 timer.

Vinnerne i 2019 ble Atle Thoresen (Hasle-Løren/Team Arrow), Eirik Langøy (Fredrikstad SK) og Eivind Nordal Gran (Holmenkollen CK/NTNUI) på imponerende 12:44. Raskeste kvinne ble Elisabeth Solberg (SK Rye) på 13:52. Totalt stilte 583, hvorav 513 også passerte målstreken (484 av 551 menn og 29 av 32 kvinner). I snitt brukte deltakerne 18:10. Se EQ Timnig for resultatinformasjon (https://live.eqtiming.com/45439). 

Endringsforslag til arrangøren

Jotunheimen Rundt er for meg kongen av norske turritt; er det landeveissykling du driver med, så er dette den ultimate utfordringen. Sogn CK har i alle år lagt en ramme for en formidabel opplevelse, og det er ikke uten grunn at den 30. utgangen på rad arrangeres neste år. De leker ikke butikk, denne gjengen. Det er likevel tre ting arrangørene gjerne må ta til etterretning: 

Starte 0500 på lørdag morgen for elitegruppe mens resten starter 21:10 på fredag som før. Sykle gjennom fjellheimen på natta har sin sjarme, selvfølgelig, men jeg ville foretrukket å starte 0500 fra Lærdal med målgang til kvelds. Dette har to fordeler: Slippe å sykle på natta, og slippe å gå i timesvis før start og gruglede seg. 

Snu løypa, starte i Sogndal, så vil feltet splittes allerede ved Marifjøra og så ved Sognefjellet. Det store feltet som henger med helt til Beitostølen ville vært splittet mye tidligere på denne måten, og ryttere kunne raskere funnet “sin” gruppe og kanskje fått en mindre stressende tur rundt Jotunheimen?

Hente tilbake de gode hamburgerne ved målgang. Det vi fikk servert i år var noe merkelige greier, hva skjedde med de saftige burgerne fra tidligere år?

For 2019 er et av mine mål å gjennomføre en everesting. I mai ble det et mislykket forsøk på å evereste Gaustatoppen da værgudene spolerte alt med et tilbakefall av vinterføre (jeg måtte nøye meg med ni repetisjoner til Zombie Hill, tilsvarende 6.400 høydemeter, i gjennomsnittlig 4 plussgrader). 

Derfor var det enkelt å melde seg på Hope Challenge Oslo i Grefsenkollen; eventet er kortreist, i sommervær, og arrangøren sørger for alt av logistikk. Det er rett og slett bare å møte opp og gjennomføre. Jeg meldte meg derfor på den lengste distansen og satte en sirkel på 3. august i kalenderen.

Om Hope Challenge

Hope Challenge Oslo arrangeres av EFCT! i samarbeid med Elkjøp, Printinform, Rema 1000, Wahoo Fitness, No Limitation AS, Brandr, Oslo Sykkelverksted og Hope for Justice. Stein Magnus Olafsrud, daglig leder av EFCT, er primus motor bak arrangementet, og et av målene med arrangementet er å samle inn penger til Hope for Justice, som er en veldedig organisasjon hvis formål er å få slutt på slaveri og menneskehandel (i skrivende stund er over en halv million samlet inn!). 

Hope Challenge Oslo arrangeres i 2019 for tredje året på rad, og deltakere kan stille på sykkel eller til beins og træle seg opp og ned de siste 1,8 kilometerne av Grefsenkollen (122 høydemeter) i forskjellige varianter: 

For syklister er det Galdhøpiggen (21 reps, 2,469 høydemeter), Mont Blanc (40 reps, 4.808 høydemeter), Everesting (73 reps, 8.848 høydemeter) og High Rouleurs’ Society (82 reps, 10.000 høydemeter) som gjelder. For løperne står halvmaraton, helmaraton, 12 runder samt 24 timers løp på menyen. Arrangementet tiltrekker seg rundt 100 deltakere årlig. 

Forberedelser

Formen min var veldig god etter Jotunheimen Rundt, og jeg brukte sommerferien på å bygge videre på den. 

Matinntak er jeg trygg på, men å innta 5.000 kalorier både torsdag og fredag før start framstår som obskønt for de som ikke vet bedre: Kollegaene mine lurte på hvordan så mye mat kunne få plass i en relativt smal kropp, men magen er tydeligvis god på å komprimere. Jeg maktet å spise meg opp nesten tre kilo på 48 timer. 

Fordi arrangørene har orden på alt av mat og drikke, og værmeldingene så lovende ut, nøyde jeg meg med å pakke med en sekk Maurten gels og sportsdrikke. Av klær tok jeg med et ekstra skift med base layer, trøye og shorts, samt en vindvest og en vindjakke. Basert på Yr framsto regntøy og varmt tøy som unødvendig, og ble liggende igjen hjemme. 

(Her legger jeg inn en liten pause hvor du som leser kan tenke tilbake på en gang eller to da Yr eller Værgudene har lagd faenskap av en ellers strålende plan.)

Jeg kjørte Grefsenkollen-segmentet gjennom BestBikeSplit.com og fant ut at jeg på rundt 225 watt ville klare å kjøre rundetider på cirka 10 minutter. Med 82 repetisjoner blir det cirka 14-15 timer, inkludert tre korte pauser. Gjennomføringsplanen ble derfor enkel: Kjøre cirka 25-25-20-12 repetisjoner, med maks 10 minutters pauser, og holde et ekstra øye på wattmåleren. 

Startområdet

Med start klokka 12 på lørdag er det mulig å sove ut og spise en rolig frokost uten at nervene rekker å gå i helspenn slik de gjorde før Jotunheimen Rundt. Og det merkes, for både jeg og andre deltakere meget avslappet ved sekretariatet på Grefsenkollen.

Jeg slår av en prat med Jonas Orset, fjorårsvinneren av HRS-varianten. Han skal “kun” kjøre Galdhøpiggen i år. Stein Magnus Olafsrud roper opp praktisk informasjon på høytaleranlegget, og syklister piler inn og ut av skogkanten for å markere revir. Jeg kalibrerer wattmåleren og triller ned med de cirka 50 andre syklistene til krysset ved Lachmanns vei. 

Sola skinner fra en nesten skyfri himmel. Til venstre synes Holmenkollen og Tryvannstårnet og nedenfor oss bader Oslo i sommervarme. Værgudene framstår inntil videre som syklister i dag. Startskuddet går. Jeg bestemmer meg for å ikke tenke på antall vendinger før jeg nærmer meg halvveis.

De første 10: Rolig

Det er stille i feltet selv om vi sykler sammen. Lite småprat og ingen drar opp tempoet: Alle er inneforstått med at selv om vi sykler sammen, så sykler vi egentlig hver for oss. 

Etter et par vendinger får jeg et inntrykk av hvem feltets kjappeste er; jeg biter meg merke i en rød BMC, en oransje Cervelo R3, en rød S-Works og en grå Diamant Pinnacle. Thomas Pettersen fra RCN, på svart Canyon Ultimate, forteller at i fjor var det en kar som mente man måtte ligge på terskel fra start – vedkommende holdt 10 vendinger før han kokte. 

Det føles som jeg har uendelig med energi i tanken, men jeg tar meg i selv i å være omtrent som den syklisten jeg har minst til overs for: Jeg glaner på wattmåleren min omtrent som Chris Froome; 250 watt og 10 minutters vendinger er det som gjelder, for det er lenge til dagen er over. 

Eva, datteren min, har fått meg seg mormor og morfar til Grefsenkollen, og hun står ved restauranten ved vending og gir meg high five og motiverende heia-rop ved hver passering. Jeg har ingen problemer med å holde humøret oppe, men det gir en ekstra piff å trille ned til bunn av bakken med et stort smil hver gang!

11. runde: Barnesykkelritt med Albert

Når jeg kommer ned på det 10. draget er 100 minutter gått, og jeg føler meg fortsatt sterk som en okse. Albert, min sønn på 6 år, triller meg i møte på racersykkel. Han og mamma Hege har syklet sammen fra Asker til Grefsenkollen, og han vil sykle med meg opp til toppen. Vi bruker cirka 12 minutter på segmentet. På veien passerer vi noen syklister som sikkert er misunnelig på at noen kun har 20 kilo kropp å frakte opp bakken, og Albert er kongen på haugen. 

Ved vending blir Albert igjen på restauranten for en velfortjent is, og gutten blir mett på is, men ikke på motbakker. Han tar to drag til sammen med Hege til stor jubel fra både medsyklister og tilskuere, før han gir seg for dagen med nesten 40 km og 650 høydemeter i sine små bein. 

På vei ned tar jeg min første pause, en rask vannlating, og mens jeg står i grøfta så hører jeg tre karer som er på vei opp som snakker om antall vendinger de har kjørt – de er en halv runde foran meg. Med dét får jeg inspirasjon til å holde pausene nede på et minimum og holde trøkket oppe. Maks 10 minutter per vending!

11. fram til 40. drag: Det går fort i svingene

Crewet ved målområdet er enestående; noen ganger langer jeg en tom flaske til dem på vei opp, og på vei ned igjen får jeg tilbake flaska med kaldt vann – og andre ganger får jeg en vestlandslefse eller banan i hånda. 

Tiden går, og på det 18. draget kommer TCK-klubbkamerat Pål Lunde til Grefsenkollen for å ta et par drag med meg. 20 minutters passiar om sommerferie gir et hyggelig avbrekk!

Jeg hadde egentlig tenkt å ta første pause på den 25. vendingen, men jeg kjenner en frykt for å tape terreng til de jeg mistenker at leder rittet, så jeg holder det gående til 30 drag før jeg omsider stopper for andre gang oppe ved målområdet. Pausen er imidlertid meget kort – jeg blander et par flasker med Maurten og setter musikk på øret før jeg suser videre.

De neste 10-12 dragene går fort og for hver vending ser jeg at jeg nærmer meg de deltakerne jeg har mistenkt for å være feltets raskeste. 

Ved restauranten står Bjørn Sakgsberg, som er ansvarlig for tidtakning, og jeg spør ham hvordan jeg ligger an i konkurransen. Det er vanskelig å få et tydelig svar – sikkert fordi det er fire konkurranser og mange deltakere å holde oversikt over – men jeg får inntrykk av at på tross av at jeg kjører ganske hardt så er det jevnt blant de fremste. Forhåpentligvis er jeg blant dem.

40. til 60. drag: «Det er så lett!»

Vi holdt på i nesten en hel arbeidsdag når klokka slår sju, og jeg har kommet godt over halvveis. I Jotunheimen Rundt ville vi vært forbi Randsverk på samme tidspunkt! Det er flere deltakere som har enten kommet i mål på Galdhøpiggen/Mont Blanc eller gitt seg, for det er markant færre syklister i løypa. 

Noen sliter mer enn andre: Friske blikk, lette tråkk og muntre kommentarer tyder på overskudd. Nebb som henger, knær som stikker ut, lav kadens, da vet du at du er på vei ned i jordkjelleren. Så hver gang jeg kjenner at det går litt imot, så sier jeg til meg selv “det er sååå lett”. Næringsinntaket har vært utmerket, og så lenge de negative tankene ikke får feste seg, er virkelig enkelt å bra trå opp og ned. Den eneste seriøse utfordringen er at det er litt ensformig.

Bjørn bekrefter at jeg har tatt ledelsen nå, med cirka en halv vending foran deltaker 18. På vei ned til vending igjen spaner jeg etter “18”, og helt i bånn ser jeg ham i en helvetes fart på vei opp. Jeg kjenner spenningen stiger, klarer jeg å holde ham bak meg i 40 runder til? Noen vendinger senere står imidlertid Kenneth i grøfta ved første svingen med kramper, og litt senere får jeg bekreftet at han dessverre har brutt rittet. 

Petter Tenstad, en annen jovial klubbkamerat, slår følge med meg et par drag og vi bruker tiden på å planlegge årsfesten til Tryvann CK. Etter 46. drag blir det ny stopp for å fylle på mer Maurten samt bøtte nedpå en kvart liter Litago. 

Kveldens hyggeligste overraskelse er at foreldrene mine har tatt turen fra Hamar for å heie på meg, og etter hvert slår også Hege følge med dem. Det er motivasjonsboost! Ved 56. vending stopper jeg for å ta på lys på sykkelen samt skifte til langermet trøye, for temperaturen begynner å falle nå. 

Famous last words: “Det er bare noen dråper, ikke noe å tenke på!”

Bjørn bekrefter at jeg leder rittet, men noe mer får jeg ikke vite. Jeg kan ikke huske sist en annen syklist passerte meg, men folk tar jo pauser på forskjellige tidspunkter, og det er vanskelig å ha oversikt over hvor langt hver enkelt har kommet. I frykt for å miste plasseringen, begrenser jeg pausene til et absolutt minimum. 

Jeg vet at det typisk er rundt 75%-punktet at everestinger er tøffest. Jeg er derfor innstilt på at drag 60 til 70 skal jeg bare slå av hodet og tråkke, uansett hvor fort eller sakte det går, og heller ikke la meg stresse dersom noen passerer meg. 

På den 61. vendingen dukker det opp et kjent ansikt: Sander Dybvikstrand har ikke noe bedre å gjøre sent en lørdagskveld enn å kjøre drag i Grefsenkollen, og slenger seg med. Sander og jeg har utviklet en veldig intern humor, og vi bruker mye av tiden på å fleipe om de særeste ting. Dilemmaer som involverer Trine Schei Grande, Rune Rudberg og andre kjente og kjære kjendiser slår ihjel tiden. Det går 1-2 minutter saktere per vending nå, men det er kontrollert og greit. 

Etter hvert får vi slått fast at Elisabeth Solberg fra Rye er den som ligger nærmest meg, sannsynligvis tre runder bak. Jeg tenker i mitt stille sinn at med cirka 15 vendinger gjenstående så må hun sykle jævlig fort for å ta meg igjen med tre vendinger, men hvem vet hvor mye trøkk slike supersyklister har? Hun gruset jo de fleste rundt Jotunheimen tidligere i sommer… Tilfeldigvis slår vi følge fra bunnen av bakken og skravler litt. Det er tydelig at hun er en maskin, for hun har ikke tatt en eneste pause og er i tillegg blid som en sol. Og holder jeg følge med henne, da sykler hun i det minste ikke fra meg.

Ved 65. vending slår lynet ned et sted i Oslo, og det begynner så vidt å småregne. Lett regn gjør forsåvidt ingenting, men så tiltar lynnedslagen og regnet. “Slapp av Sander, dette regnet gir seg nok snart, Yr har jo ikke meldt dette”, sier jeg, og humrer. “Famous last words!” sier vi begge og ler mer. 

Og på neste vending er lett regn gått over til kraftig regn, Sander takker for seg og jeg er alene igjen. På 69. vendingen er det kraftige regnet gått over til monsunregn, Hege gir meg den eneste jakka jeg har med – en vindjakke med mesh-stoff på ryggen. Klovnene i Yr har igjen bommet på værmeldingen, og jeg kan takke meg selv for at jeg ikke har klær til dette faenskapet. Værgudene har så dårlig humor at de burde skamme seg. Stein Magnus maner alle til å kjøre ekstremt pent ned på grunn av de groteske forholdene. 

Målgang 73. drag: Why does it always rain on me/us?

Når jeg kommer opp på 72. vending, nærmer klokka seg ett på natta, temperaturen har falt fra 25 til 12 grader, jeg gjennomvåt og jeg har absolutt ingen klær for forholdene. 10 vendinger til betyr inntil to timer til i disse forholdene, og det kan umulig gå bra. Jeg spør Stein Magnus om jeg kan endre deltakelse til everesting i stedet for HRS, som han selvfølgelig innvilger på flekken. På vei ned er det bekmørkt i seksjoner, og jeg må styre utfra hvor jeg ser konturene av hvor veien går. Selvfølgelig treffer jeg hullet i veien ved den nederste svingen så jeg nesten flyr over styret, men mirakuløst nok går det bra. 

På siste turen opp gir jeg full gass, primært for å holde på varmen i de vanvittige forholdene, og tar segmentet på min raskeste tid for dagen: 6:19. Jeg klokker inn på 12:53 totalt, og har dermed fullført everesting. Fasit er 8.848 høydemeter, 265 kilometer, 12:33 i bevegelse (altså 20 minutter pauser) og 6.400 kalorier forbrent. Jeg traff omtrent perfekt på planen om 10 minutter per vending, og kunne nok kjørt et lite knepp hardere om jeg på forhånd visste at jeg «kun» skulle kjøre 73 vendinger. Og jeg kan sette “check” på målet om å gjennomføre everesting i 2019. Så får det heller være at 10.000 meter røyk, halvannen time til i disse forholdene har ingenting for seg. 

I målområdet står forfrosne og klissvåte syklister under teltene og hutrer; noen tenker å gi seg, andre tenker å vente til regnet avtar før de fortsetter. Elisabeth Solberg, derimot, hun bare fortsetter som om det skulle vært sol. Det er imponerende!

En av mine største guilty pleasures er McDonald’s, så jeg får med meg Hege og foreldrene mine til McD ved Rikshospitalet for et par Bic Macs og pommes frites. En god time etter jeg ga meg, er det fortsatt striregn i Oslo og avisene skriver om oversvømmelser i sentrum. 

Resultater

Av syklister var det totalt 45 av 54 deltakere som fullførte, fordelt på 13 i Galdhøpiggen, 14 i Mont Blanc, 13 i Everest og 5 i HRS. Jonas Orset vant Galdhøpiggen på 3:05, Kristin Falck vant Mont Blanc på 6:58, undertegnede tok Everest på 12:58, og Elisabeth Solberg vant HRS på 15:24. Av løperne var det 1 som løp 12 runder (Lars Ruud på 8:01) og 6 som løp halvmaraton, hvor Maqsood Bhatti vant på 2:16. Se EQ Timinig for komplett resultatliste (https://live.eqtiming.com/47327#result:174792-0-0-1-1-).

En spesiell takk til…

Aller først skal Stein Magnus og alle som har stelt i stand Hope Challenge ha kudos for et steinbra arrangement. Jeg har everestet Alpe d’Huez, klatret 10.000 høydemeter i Tryvann, jeg har forsøkt meg i Gaustatoppen – og jeg kan bekrefte at hvis du har tenkt å prøve deg på en everesting, da er Hope Challenge sannsynligvis den mest tilrettelagte måten å gå fram på: Arrangementet er 100% gjennomført; alle tenkelige og noen utenkelige detaljer er ivaretatt. Likevel har Stein Magnus sørget for at arrangementet også har den sjarmerende atmosfæren som kjennetegner mindre ritt. Det er vanskelig å tenke seg hvordan et everesting-arrangement kan gjøres bedre enn dette. 

Gutta i Tryvann CK er med på å skape et miljø som gjør sykling ekstra moro for min del, både når det trenes, konkurreres og diskuteres på nett. Og det er ekstra moro når klubbkamerater og treningskompiser som Pål, Petter og Sander slår følge på deler av everestingen. 

Det er ikke ofte man kan kombinere hobby med veldedig innsats, så tusen takk også til alle som har bidratt til innsamlingen til Hope for Justice! For de som ønsker å bidra, bruk denne linken (gyldig til og med 12. august).

Landeveissykling kan være en tidkrevende hobby – timene som går med på trening og forberedelser er mange. Og det er hverken moro eller mulig uten et godt støtteapparat, og på den fronten er jeg uvanlig heldig: Eva og svigers sto ved Grefsenkollen Restaurant og ga meg high fives på de første 10 turene opp, så kom Hege og Albert, som syklet opp med meg på den 11. repetisjonen (hvor mange seksåringer sykler GK-segmentet på 12 minutter og tar tre drag på rappen?!). Ikke nok med det: Til kvelds kom både Hege og mine foreldre til Grefsenkollen for å heie meg i mål. En mer dedikert far enn min skal man lete lengre etter; uansett hva slags sjuke ting jeg finner på å gjøre på sykkelen, så stiller han opp. Det er ekstra godt å komme i mål når man har slike folk ventende på seg!

Sykler du seriøst, da har du en sykkelcomputer på styret. Garmin er fortsatt er kongen på haugen, men Wahoo har etablert seg som et verdig alternativ: Skal man ta utgangspunkt i øktene folk laster opp på Strava, ser det ut som Wahoo har tatt markedsandeler de siste årene. 

Wahoo Bolt sin største svakhet vis-a-vis Garmins computere er kart og navigasjon. Derfor er Wahoo ELEMNT Roam (heretter omtalt som “Roam”) ekstra spennende, for Wahoo har lovet bedre kart- og navigasjonsfunksjoner, i tillegg til fargeskjerm og bedre batteritid. 

Så for deg som lurer på å investere i en ny sykkelcomputer, er Roam verdt å vurdere, vil Bolt være et godt nok kjøp, eller er Garmin det sikreste kjøpet?

Pris og produktinformasjon

Roam har en veiledende pris på 3.699 kroner uten pulsbelte eller andre sensorer. Den har en fargeskjerm med 240 x 400 piksler og ripesikkert Gorilla-glass. Volumet er 89 x 54 x 18 mm og vekten er 97 gram på min vekt (offisielt 95 gram). Batteritiden er 17 timer og den er selvfølgelig så vanntett som man kan forvente (IPX7). Den snakker ANT+ og Bluetooth, henter lokasjonsdata fra GPS, GLONASS, Galileo og QZSS og har innebygd barometer. 

Tilkoblingsmuligheter

Det aller meste av gjenstander som snakker ANT+ eller Bluetooth kan kobles til Roam: Smarttelefoner, puls, kadens, watt, elektronisk giring (Shimano, SRAM), Wahoo KICKR-ruller eller muskeloksygensensorer. Med de sensorene som snakker både ANT+ og Bluetooth kan du velge hvilken variant du vil bruke med Roam.

Førstegangsoppsett, innstillinger og dataoverføring gjøres med Android-/iOS-appen Wahoo ELEMNT. Til dette trengs Bluetooth.

Videre er det også enkelt å sette opp Wahoo-appen til å snakke med Strava inkludert Strava Live Segments, TrainingPeaks, RideWithGPS, SportTracks, MapMyFitness, en del andre treningsdagbøker samt Dropbox.

Når tilkoblet telefon er det også mulig å få varsel når telefonen mottar anrop, meldinger og mailer, og du får varsler på telefonen når det er på tide å lade Roam.

Praktisk bruk

Førstegangsoppsett, endring av innstillinger, tilpasninger av visninger, samt tilkobling til treningsdagbøker ordnes via Wahoos lettforståelige mobil-app. Altså ingen tukling med knapper på selve computeren. Og synkronisering skjer umiddelbart etter at økta er lagret og Roam har koblet seg til telefon/wifi.

Skjermen er imponerende lett å lese i alle lysforhold, og bakgrunnsbelysning justeres automatisk. Hver visningsside kan inneholde opptil 11 unike, selvvalgte nøkkeltall, og du kan zoome slik at du ser alt fra ett til 11 tall. Roam har fargeskjerm, men bruken av farger er spartansk og hensiktsmessig, og det forenkler lesing av kart og navigasjon. 

Dersom du har investert i masse festebraketter for Garmin, må du belage deg på å bytte ut dem, for Wahoo og Garmin har litt forskjellige løsninger som dessverre ikke er kompatible. Én løsning er å bruke en adapter, for eksempel finnes det en adapter ($15 hos Wahoo) som jeg bruker med et K-Edge Garmin-feste. 

Strava Live Segments funker på samme måte som på Bolt, det vil si tilfredsstillende, men ikke mer: Når den viser beregnet sluttid, ser det ut til at den beregner seg på snittfart hittil i segmentet, og det vil stemme dersom segmentet er passe jevnt, men ikke dersom stigningsprosenten endres drastisk underveis – med det resultatet at du kan tro at du er langt foran/bak PR/KOM uten at det nødvendigvis er sant. Til sammenligning virker det som Garmin har mer sofistikerte måter å beregne framdrift og tid vs. motstandere, så om du er en ihugga Strava-rytter, da er dette greit å ha i bakhodet. 

Navigasjon er et av Roams største salgsargumenter: Lager du ruter eller segmenter på Strava, vil de automatisk synkroniseres til Roam. Beveger du deg vekk fra ruta, vil Roam automatisk beregne nye ruter for å få deg på rett spor igjen. Steder kan lagres, og er du helt på vidda, kan du be Roam finne veien tilbake til start for deg. Jeg benyttet denne funksjonen en del ganger da jeg var i Frankrike i sommer – det kan enten gjøres ved å bruke app’en på mobilen for å finne et punkt du vil sykle til, og så synkronisere over til Roam (som tar sekunder), eller ved at du ber Roam navigere til et forhåndslagret sted – og det fungerte stort sett fint. Den eneste blemmen var da jeg ble rutet gjennom en åker og bort til en bro som fantes på kartet, men ikke i virkeligheten. En god påminnelse om at det er lov å bruke hue selv om dingsene blir smartere og smartere…

Batteritiden er oppgitt til å være 17 timer, men det kan virke som batteriet kan noe holde lengre: Jeg brukte Roam under Jotunheimen Rundt, og da jeg kom i mål på litt under 15 timer, gjenstod 25% av batteriet. Og under everesting av Grefsenkollen, hvor jeg fullførte på rett under 13 timer, gjenstod et sted mellom 25 og 30%. Det Merk at i begge tilfeller slo jeg av bakgrunnsbelysning. På en annen side virker det som batteriet tappes omtrent dobbelt så fort dersom navigasjon slås på og Roam stadig vekk må beregne nye ruter, så det kan være lurt med et “on the go”-batteri dersom du skal ha navigasjonsbistand på lange turer. 

Sammenliknet med Bolt er de temmelig like; like raske oppstart, samme knappelayout og menyer, og så videre. For de som har en Wahoo KICKR-rulle på treningsrommet, er det også interessant å vite at Roam (og Bolt) er et utmerket verktøy for å styre rulla. Videre, Bolt er mindre, lettere, (i mine øyne) penere, og ikke minst en del billigere. 

Fordeler og ulemper

Wahoo ELEMNT Roam er eksepsjonelt brukervennlig, den er enkel å koble til alle relevante treningsdagbøker og andre tjenester, og navigasjonen fungerer meget godt. Og den gjør jobben uten dikkedarer. 

Roams svakheter er ekstra synlig i lys av Garmins Edge 530: Wahoo tar seg godt betalt for computeren, den kunne godt vært mindre, og hatt noe bedre batteritid. Den kunne også vært penere å se på, særlig ved å utnytte mer av flatene til skjerm i stedet for en tykk ramme (selv om LED-lysene har sin funksjon). Videre er muligens Strava Live Segments-funksjonaliteten mer raffinert hos Garmin.

Avhengig av preferansene dine, er Wahoos avhengighet av mobiltelefonen en fordel eller ulempe. Personlig synes jeg det er greit å kunne endre visninger av skjermer, legge inn ruter og annet via mobiltelefonen, men det er ikke alltid det er like praktisk, og det har sine fordeler å ha alt på ett sted. 

Sammenlignbare produkter

Roam kan sammenlignes både med “lillebror” Bolt og med nye Garmin Edge 530 og 830. 

Det som skiller Bolt fra Roam er at den er rimeligere, har svart-hvit-skjerm, er mindre og har noe mindre batteritid. Garmins Edge 530 og 830 koster henholdsvis 500 kroner mindre og mer enn Roam, begge veier litt mindre, har litt lengre batteritid og i tillegg har sistnevnte berøringsskjerm.

Konklusjon

På mine sykler vil du fortsette å se Wahoo Bolt; det er fordi Roam ikke tilbyr noe jeg egentlig trenger som Bolt ikke tilbyr, og fordi Bolt er liten og lett. Har du, i motsetning til meg, behov for navigasjon og lengre batteritid, da er Roam et bedre kjøp. Med hensyn til brukervennlighet er de uansett likeverdige. Og det er sistnevnte som jeg mener gjør at Wahoo er et bedre kjøp enn Garmin; storebror er teknisk sett overlegen, men Wahoo har en forfriskende “it just works”-følelse som det er lett å bli glad i.

En kjent scene utspiller seg i mars 2019: Jeg surfer på sykkel-nettsider, og kommer tilfeldigvis over Oslo – Lærdal. Klumpete terreng over nesten 37 mil, mange bakker og målgang på Vestlandet – what’s not to like? Den lille omtalen som finnes om rittet er positiv, og til alt overmål fikk jeg narret med min gode kamerat Eoghan Clifford fra Irland, så da var det bare å melde seg på. 

Nå i september er sykkelsesongen straks over, og Oslo – Lærdal hadde potensialet til å bli et fint punktum, i alle fall om været holdt. I stedet er det fair å si at Oslo – Lærdal ble en av de våteste lørdagene jeg har tilbrakt på sykkelsetet.

Om Oslo – Lærdal

Oslo – Lærdal er en såkalt høstklassiker av et landeveisritt som arrangeres av Styrkeprøven (som også har Trondheim-/Lillehammer-Oslo og fra 2020 også Jotunheimen Rundt). Rittet går, som navnet tilsier, fra Oslo til Lærdal og er på 365 kilometer og over 3.000 høydemeter. Rittet arrangeres i år for 17. gang.

Forberedelser 

Sportslig sett har 2019 har vært innholdsrik: Jeg har “oppdaget” langrenn, fullført Jotunheimen Rundt, everestet Grefsenkollen (Hope Challenge) og satt pers opp Tryvann. Grunnlaget for Oslo – Lærdal var med andre ord ikke så verst.

Vanligvis er jeg nøye på å sette meg inn i ritt, men denne gangen ble det for dårlig tid. Jeg gamblet derfor på Jotunheimen Rundt-oppskriften: Kle meg godt, henge med de fremste så lenge det går, og forsøke å komme i mål på rundt 12 timer. Og for gjøre logistikken enklest mulig, booket jeg en hytte på Bogstad Camping, sånn at vi bare trengte å trille til start. 

Dagene før

Rittvær ble hyppig besøkt i dagene før start. Ifølge Geir Sande, som har laget tjenesten, ble været langs Oslo-Lærdal-løypa sjekket over 2.000 ganger den siste uka, og jeg stod nok for halvparten av søkene. Været skiftet stadig mellom vått og tørt; det eneste som virket sikkert er at temperaturen vil ligge på 5-10 grader store deler av tiden – og med Yrs treffsikkerhet i år virket det rimelig å forvente at det kunne bli litt vått i helga. 

Passende nok begynner det å regne kraftig når Eoghan og jeg sjekker inn på Bogstad Camping på fredag ettermiddag. Vi bestilte en hytte med fire sengeplasser, men vi finner kun én køyeseng og vi blir enige om at jeg ligger øverst. 

Det kraftige regnet gjennom natta vekker oss jevnlig, og 0330 bestemmer vi oss for at vi like godt kan stå opp. Regnet avtar litt mens vi spiser frokost, og Eoghan spør hvor døra på kjøkkenet fører til – det viser seg at det er det andre soverommet med de to sengeplassene vi ikke fant i går. Ja, ja. Vi kler på oss det meste vi har av varmt og vannavvisende tøy, og triller bort til start klokka 0445. 

“I don’t do rain – not” (Bogstad – Skui, 0-19 km)

00:38, NP 162, IF 0,54, 28 km/t, 110 høydemeter, 8 grader. 

Utenfor Circle K på Bogstad er det bekmørkt og regnet tiltar. En rask opptelling tilsier at ⅓ har trukket seg, vi er 61 mann ved start. Møkkavær har en avskrekkende effekt!

Jeg misliker intenst å sykle i regnvær, og mistenker værgudene for å straffe meg for alle regnværsøktene jeg har skulket unna. Speakeren trøster oss med at det er meldt både varmere og tørrere lengre vest. 

Masterbilen følger oss forbi Grini. Det går så sjukt sakte – jeg har en snittpuls på 57% – og vi rekker å bli både gjennomvåte og kalde før bilen endelig slipper oss ved foten av Sollihøgda. En dårligere start på en 10+ timer lang sykkelkonkurranse er det vanskelig å forestille seg. Arrangørene kunne med hell flytte starten til Sandvika, så kan vi spare 15 kilometer med meningsløs transport. 

Masterbilen slipper (Skui – Jevnaker, 19-70 km)

01:38, NP 239, IF 0,80, 32 km/t, 689 høydemeter, 6 grader.  

Tempoet skrus opp når bilen slipper, men det er ingen som tar en Floyd Landis i motvinden. Det går ikke spesielt fort opp til Sollihøgda, men desto fortere ned igjen. Jeg har aldri likt den nedkjøringen, og i mørket og regnværet er den mer motbydelig enn vanlig.

Det går i rykk og napp i det kuperte terrenget etter Sundvollen. En kar fra Asker CK drar på litt, jeg tenker at det er smart å tette luka, og plutselig er jeg lenge helt alene 20 sekunder foran feltet. Jeg er ikke så dum at jeg tror jeg skal kjøre solo de neste 30 milene, så jeg benytter anledningen til å innta næring mens feltet samles igjen, før det går pent og pyntelig forbi Hadeland Glassverk.

Rullekake på tur (Jevnaker – Nesgutua, 70-140 km)

1:56, NP 229, IF 0,76, 37 km/t, 398 høydemeter, 6 grader. 

Rett etter første foringsstasjon blir det tissedugnad når 50 – 60 pinnedyr står langs grøfta og later vannet.

Vi får i gang en rask rulle, og det ropes “sist!” og “ja!” med jevne mellomrom. Jeg føler meg sterk som en okse og bidrar aktivt. Til å begynne med er vi 20 mann som rullerer, men skrelles gradvis ned til 8-10 som drar på 30-40 i sekken. En god del har falt av, men de av som henger med får en relativt billig reise videre. Det er altså til enhver to karer fremst som drar feltet, og cirka 38 andre som har gleden av å få vannsprut i kjeften. Regnværet fortsetter ufortrødent.

Kjernefysisk nedsmelting (Nesgutua – Leira, 140-210 km)

2:31, NP 229, IF 0,76, 28 km/t, 1.113 høydemeter, 7 grader. 

På andre matstasjon blir det flaskebytte, tissing og spising. Etter fem timer har regnet endelig avtatt, og vi observerer at asfalten er tidvis tørr. Jeg ser på computeren at jeg nok har kjørt litt over evne, for den sier en intesitetsfaktor på 0,77. Jeg har en teori om at høyere enn 0,75 ikke er bærekraftig over lange perioder og frykter litt for fortsettelsen.

Den korte pausen etterfølges av litt rolig tråkking før de sterkeste gutta setter seg fremst og blåser opp tempoet. Jeg faller av teten, men klarer å klore meg tilbake. Plutselig roer det seg igjen før vi svinger brått opp til venstre inn i skogen. Jeg sliter som en bikkje og jeg klarer ikke å henge med. Feltet er fullstendig sprengt, så vidt jeg kan se er vi kun noen syklister her og der – klinten er skilt fra hveten. Farten avtar betydelig for min del. 

En lang, bratt bakke etterfølges av en enda lengre, seig strekning på grusveier før vi styrer ned til Bagn, og deretter smeller det rett inn i en ny, fandenivoldsk bakke. Jeg er i en liten gruppe med karer hvor verken humor eller humør sitter løst, her er det slitne sjeler som piner seg gjennom vakker natur. På vei inn til tredje matstasjon finner jeg igjen Eoghan som har hatt teknisk – kjedet har falt av. I motvinden, tømt for moral og trøkk, blir vi enige om at nå er vi mer på tur enn ritt. 

Verdens verste terreng (Leira – Øye, 210-280 km)

2:51, NP 187, IF 0,62, 26 km/t, 923 høydemeter, 10 grader.

Endelig matstasjon. Cola, blings og wraps. En kar i følgebilen til Frøy viser fram værmeldingen for Filefjellet: 8 grader og sol resten av dagen. Jeg slenger neoprenhanskene og regnvesten i en bag og kler meg litt lettere. Tørt og fint fra her til Lærdal, det er en deilig trøst. 

Vi har motvind, det er stadig opp og ned på råtne grusveier, og det er helt umulig å finne rytmen. Eoghan sleper meg gjennom verdens tyngste, mest kuperte og klumpete terreng. Innerst inne drømmer vi om at en eike ryker eller at ramma knekker, slik at vi får en plausibel grunn til å bryte. Vi trenger jo ikke å si til noen at ramma knakk fordi vi kastet den ned en fjellskrent?

Helvetes grus, hva er poenget med det? Jeg skjønner at det er en nostalgisk sjarm med grus – og langs denne løypa får man sett områder av Norge man ellers ikke ville – men at grusveier skal figurere i landeveisritt i denne tidsalderen er helt bakvendt, all den tid vi har asfalterte veier, elektriske gir, hydrauliske skivebremser og tosidige wattmålere. Grusritt burde vært forbeholdt de som har sjudelte gir med skiftere på rammen og som trives med å lime dekk mens de er rusa på belgisk øl.

Det er i motbakke det går oppover! (Øye – Lærdal, 280-365 km)

2:44, NP 206, IF 0,69, 34 km/t, 580 høydemeter, 8 grader. 

Ny matstasjon: Cola, kaffe, banan, wraps og skiver går ned på høykant. Det er jo tross alt fire timer siden det regnet sist, så da passer det at det begynner å yre igjen. “23 kilometer opp til Tyin nå, gutta!” sier en hyggelig sjel på matstasjonen. 

Opp til Tyin går det faktisk overraskende lett. Det er bratt og langt, selvfølgelig, men det er uendelig enklere når man finner rytmen i en jevn motbakke enn det klumpete grushelvetet vi har vært gjennom tidligere i dag. 

Pøsregnet tiltar i det vi er på 1.000 høydemeter, og gir seg ikke. Over Filefjellet begynner Eoghan og jeg på en tomanns tempo; vi veksler på halvannen kilometer lange føringer. Ned forbi Borgund stavkirke blir jeg så kald på fingrene at jeg må bruke håndbakene for å skifte gir. Heldigvis er det ingen behov for å bremse, og nå er vi uansett snart framme

På flatene inn til Lærdal avtar endelig regnet igjen, og vi ser Frøy-syklisten Ketil Ervik, den første deltakeren vi observerer siden forrige matstasjon. Vi gir bånn gass for å ta ham igjen, og det ender med at vi tre krysser mållinja omtrent samtidig, på 12:19, og tar dermed 20.- 22. plass – 82 minutter etter vinneren Bjørn Haakon Braadland fra Kjekkas (10:57). 

Målgang!

Over 12 timers slit i 5 – 10 plussgrader, hvorav 7 timer i kraftig regnvær, har kostet mye – det ble totalt 365 kilometer og over 4.000 høydemeter totalt. Da er det deilig å komme i mål. 

Det er ikke all verdens publikum i Lærdal, men hva spiller det for en rolle når jeg har nærmeste familie til å ta deg imot med en klem, og når arrangøren dytter en kald Cola og en fet hamburger fra grillen i hånda på deg? 

Oslo-Lærdal mangler kanskje 10 mil og en del hundre høydemeter på å matche Jotunheimen Rundt, men jeg synes rittet er minst like mye en styrkeprøve og helt klart en begivenhetsrik opplevelse. Det er tilfredsstillende å si “Oslo – Lærdal, check”.

Resultater

Det var 93 påmeldte til Oslo-Lærdal, hvorav 61 som stilte til start og 57 som fullførte. Bestemann ble Bjørn Haakon Braadland (Kjekkas) på 10:57, fulgt av Sten Holmen (Frøy) på 11:07 og Eirik Langøy (Fredrikstad) på 11:17. Sistemann som fullførte, kom inn på 14:49. 

Og jeg vil påstå at de som havnet på resultatlista i dette rittet, de er ikke representative for bredden norsk sykkelsport – dette er noen av de seigeste jævlene blant oss. Se komplette resultater hos UltimateLive. 

Oppsummering

Styrkeprøven har et godt ritt i porteføljen sin med Oslo – Lærdal: Det er relativt få deltakere som alle holder et høyt nivå, løypa er knalltøff og gjennom flott natur, matstasjonene er upåklagelige, logistikken er god, og det er grillmat ved målgang (sistnevnte er min benchmark på topp arrangement). 

Minusene er at transportetappen fra Bogstad Camping til Skui er for lang, og at det er flere mil på grus, men jeg skjønner at jeg sannsynligvis er i mindretall for å synes er helt høl i huet. Og været kan man ikke klandre noen for, selv om det ble en seriøs festbrems… 

Av norske turritt jeg har syklet i står fortsatt Jotunheimen Rundt som kongen, men Oslo-Lærdal tar en god andreplass. Alle som synes 15 mils ritt er for kort, og som ikke har en fetish for å ligge i rulla og rope “sist”, bør ha Oslo – Lærdal på sin “to do”-liste. 

Og for tallnerdene som lurer på hvor hardt Oslo-Lærdal er: Dette rittet tok meg 12:19 (616 TSS, 0,72 IF, 6.100 kalorier), mens Jotunheimen Rundt i år tok 14:45 (658 TSS, 0,68 IF, 5.800 kalorier), og everesting i Grefsenkollen tok 12:30 (656 TSS, 0,73 IF, 6.400 kalorier). 

En annen observasjon: Dette er den første gangen jeg stiller i et ritt hvor det ikke er én eneste kvinnelig deltaker. Hvorfor det…? Forhåpentligvis går deltakertallet opp igjen i 2020.

Karbon erstatter aluminium som foretrukken materiale på high end-sykler, aerodynamiske linjer trumfer estetisk kurver, girene blir elektriske og trådløse, dekkene blir bredere og slangeløse, og prisene stadig stivere. Alt dette aksepterer vi som syklister ved å etterleve regelen n+1. Skivebremser har like fullt skapt mer debatt enn noen annen nyvinning i landeveissykler.

Her er en liten gjennomgang av fordeler og ulemper med skivebrems, og hvordan jeg havnet på The Dark Side.

BEHOVET SOM IKKE FINNES

Personlig har jeg ment at skivebremser er sludder på en landeveissykkel. Årsakene, i relevant rekkefølge: 

1. Vekt. De koster 3-400 gram ekstra – en fjellgeits mareritt.
2. Bremsekraft. Den ekstra bremsekraften de gir er ikke nødvendig all den tid det er dekkene mot underlaget som er den begrensende faktoren.
3. Subbingen og ulyd. Tapt watt og unødig støy fra skivebremser hadde drevet meg til vanvidd. 
4. Estetikk. Skivebremser gjør syklene stygge. 

Jeg har aldri tenkt «faen, nå rekker jeg ikke å bremse før det smeller». Det kan ha noe med at jeg anpasser syklingen etter forholdene, men like fullt har jeg aldri savnet skivebremser. 

Dessuten har bremseflatene på karbonhjul blitt stadig bedre. Hvem vet hvor mye lengre Enve, Zipp og Mavic kunne ha dratt utviklingen dersom skivebremsene ikke hadde inntatt sin dominerende posisjon?

… MEN BEHOVET SOM SKAPES

Det primært er sykkelbransjen som pusher sykler med skivebremser. De fleste sykkelprodusenters toppmodeller leveres i minkende grad med felgbrems og hjulprodusentene ruller ut disc-varianter i fleng. Det er tydelig at skivebremser er fremtiden. 

Og markedskreftene er så sterke at det er vanskelig å stå imot. Derfor solgte jeg min nydelige Canyon Ultimate CF SLX før high end felgbremssykler virkelig faller i verdi (bruktmarkedet har tydeligvis priset dette inn allerede!). Voila, plutselig var jeg i markedet etter en ny supersykkel – med skivebremser. Heldige omstendigheter førte til at jeg ble en eier av en Specialized S-Works Tarmac SL6 Disc, som i skrivende stund har gått cirka 50 timer, og dermed har jeg fått rikelig med førstehåndserfaringer med skivebremser.

EGNE ERFARINGER OG MYTHBUSTING

Kort fortalt har S-Works’en overskredet forventningene, og jeg har satt personlige rekorder i fleng, inkludert å se det magiske 15-tallet opp til Tryvann. Så at sykkelen har skivebremser har overraskende nok ikke vært begrensende. Men la oss se på hvordan argumentene mine mot skivebremser har holdt vann i lys av realitet:

VEKT. S-Works Tarmac SL6 Disc i størrelse 56, inkludert Speedplay Ti-pedaler, to King Cage-flaskeholdere og en K-Edge Wahoo-holder, veier 6,80 kilo og er dermed 200 gram lettere enn tilsvarende Canyon Ultimate CF SLX med felgbrems som jeg veide til 7,05 kilo. Det er et stykke mellom skivebrems-sykler som er rundt UCI-kravet på 6,8 kilo, men de finnes i økende grad. Ergo er vektstraffen reell, men ikke nødvendigvis vesentlig. 

BREMSEKRAFT. Under Hope Challenge, hvor jeg vendte totalt 73 ganger ved bunnen av Grefsenkollen, la jeg merke til at de med skivebrems slapp seg nærmere vendingspunktet før de hogget i bremsene. Det samme har jeg observert etter jeg begynte med skivebremser; jeg bremser litt senere og litt hardere enn før. Skivebremser sparer meg kanskje et par sekunder i hver serpentinsving, og ned Alpe d’Huez ville det gitt ¾ minutt forsprang. Det skal sies at jeg ikke bruker gromsykkelen i regnvær, og det er nok i våte forhold at jeg virkelig hadde merket forskjellen. Den ekstra bremsekraften er udiskutabel. 

SUBBING OG ULYD. Når du står og trår med karbon-hjul, er det ikke uvanlig at felgen subber borti bremsen bak. Det slipper du med skivebrems. Til gjengjeld blir det litt subbing når bremsekaliperne er i bruk, men det er minimalt – etter en lang og svingete nedkjøring, varer kanskje subbingen i 10-20 sekunder før det igjen blir helt stille. Dette er erfaringer fra både da jeg kjørte en Cannondale SystemSix på Gran Canaria i vinter og med S-Worksen. Frykten for å tape watt på subbing og å plages av ulyder har dermed vært helt ubegrunnet. 

ESTETIKK. Med integrerte kabler og og hydrauliske bremser er det tydeligvis mulig å lage stilrene sykler; i så måte er kanskje BMCs nye toppmodeller best in class. Jeg har nok selvinnsikt til å innrømme at jeg høres ut som fossilene som mener stålrammer og 17 mm dekk er penest, men dog: Utseende er en subjektiv kvalitet; jeg synes det er uelegant med en rotor på et landeveishjul.

ARGUMENTER FOR SKIVEBREMSER

Så er det noen argumenter som taler til fordel skivebermser som jeg ikke har tenkt så mye på før jeg kjøpte ny sykkel, men som er verdt å vurdere. 

MINDRE ANSTRENGEDE BREMSING. Til felgbremsens forsvar vil jeg påstå at både kraft og modulasjon på særlig nyeste generasjon Shimano Ultegra og Dura Ace er helt utmerket – men det er vesentlig mindre krevende å bremse med hydrauliske skivebremser. Én finger på hver hendel er nok for å oppnå selv maksimal bremsekraft, og særlig i kalde, våte og lange nedkjøringer er det en bonus. 

HJULET FUNNET OPP PÅ NY. Når bremsingen er flyttet fra felg til nav, er to heldige konsekvenser at man nå kan bygge lettere hjulsett, og slitasjen forekommer på utskiftbare rotorer i stedet for på kostbar karbon, som er særlig deilig når man sykler i regn og grus/sand. Skivebremsene gjør det derfor mulig å bygge bedre og mer holdbare hjul. 

BREDERE DEKK. Skrivebremser gir sykkelprodusentene mulighet til å lage rammer med bedre klaring til dekkene. Det innebærer at sykler kan utstyres med bredere dekk som både at dekkene ruller lettere og er mer komfortable. En indirekte effekt av skivebremser er altså en bedre sykkelopplevelse. 

GJENSALGSVERDI. Et effektivt marked priser inn endringer, og basert på egen erfaring med salg av sykkel i sommer, kan det se ut som skivebremser har medført at felgbrems-sykler nå har begynt å falle i pris på bruktmarkedet. Fremover tror jeg vi vil se at salg av nye sykler i hovedsak er med skivebremser, at felgbrems-sykler er vanskeligere å selge både nytt og brukt, og de som er villig til å fortsette med felgbrems vil kunne gjøre mange gode kjøp, både nytt og brukt. 

ARGUMENTER MOT SKIVEBREMSER SOM GIR MENING

Og så er det noen argumenter mot skivebremser som ofte nevnes, noen mer plausible enn andre. 

PROFFENE VINNER UTEN SKIVEBREMS. De 61 seirene som er oppnådd i 2019-variantene av de fem monumentene, VM samt etappene i de tre store sammenlagt-rittene (ekskludert tempo-etapper) avslører noen interessante ting: Lag sponset av Trek, De Rosa og Specialized har oppnådd seire kun med skivebremser, mens Scott og Canyon kan vise til seire med både felg- og skivebrems, og Argon 18, Ridley, Bianchi, Colnago, Cannondale, Lapierre, Merida, og en haug andre produsenter har kun vunnet med felgbrems (BMC og Giant glimrer med sitt fravær). ⅗ av seirene har kommet på sykler med felgbrems, mens ⅖ har kommet på skivebremser. Og ⅔ av skivebrems-seierne er det Specialized-lag (Deceuninck-Quickstep og Bora-Hansgrohe) som står for. Konklusjonene er at de beste rytterne og lagene vinner, og de sponses av de største sykkelprodusentene (Specialized, Trek), som i sin tur har alt å tjene på å selge flere dyre sykler. Sannsynligvis hadde resultatlistene sett identisk ut uavhengig av bremsetype. 

KLUMPETE HENDLER. Én ting man ikke umiddelbart tenker på, er at hendlene på skivebremssykler må være større for å ha plass til hydraulikken. Jeg har kun erfaring med Shimano – men med den japanske snelleprodusenten er tilfellet at hendlene er vesentlig mer klumpete med mekaniske enn elektriske gir. Det irriterte meg etter hvert veldig med Cannondale SystemSix’en jeg brukte på Granca, men er null problem med Di2. Så skal du kjøpe sykkel med skivebremser, bruk noen ekstra minutter på å kjenne godt etter på hendlene før du drar kortet. Mekaniske gir medfører klumpete hendler.

ARGUMENTER MOT SKIVEBREMSER SOM IKKE GIR MENING

TIDKREVENDE HJULSKIFTE. Et annet argument mot skivebremser, var at det ville ta lengre tid å skifte hjul. Det kan stemme for proffene, all den tid de har lagbilene bak seg i feltet, og man med hurtigkobling kan rive hjulene rett av sykkelen. Det tar litt mer tid å skru av et skivebrems-hjul. Når det er sagt, de fleste av oss er amatører og når vi punkterer, må vi uansett skifte slange og pumpe opp dekket igjen. Selv bruker jeg cirka 5-10 sekunder mindre på å ta av og på hjul med skivebremser da jeg slipper å justere felgbremsen, og det er ingen fare for å få hjulet skeivt på ramma heller. For oss gladamatører vil jeg påstå at potensielt tidstap ved hjulskifte er marginalt i verste fall og uansett et irrelevant argument. 

KOMPATIBILITET. Et annet argument proffene har understreket er at det er mangel på standarder på skivebremser. Noen sykler er utstyrt med 140 mm rotor, andre med 160 mm. Håndtering av varmedannelse er også ulik blant merkene. Og for framhjul så er 11- og 12-delte kassetter et poeng for bakhjul. Med i gamle dager var det også et issue med Campagnolo vs SRAM/Shimano, 9-/10-/11-delte kassetter, og kork/aluminium med karbon/aluminium bremseflate. Uansett, for oss amatører er dette et lite relevant poeng, og det er særs sjeldent jeg har sett at det har skjedd hjulskifter i rittene jeg har deltatt i. I praksis vil jeg derfor hevde at kompatibilitet er lite relevant for den jevne amatør. 

LIVSFARLIG. Da skivebremser først kom, var en av motargumentene at skivebremsene skulle kunne kutte opp kjøtt og bein ved velt. Episoder om syklister som parteres som kebabkjøtt har imidlertid vært mangelvare av. Ingenting hittil tyder på at skivebremser medfører en vesentlig fare.

KONKLUSJON

Hadde jeg vært proff, ville jeg – inntil kompatibilitetsproblemene er løst – foretrukket felgbremsene da jeg uansett mestrer sykkelen godt nok, og helst vil kunne skifte hjul effektivt. Men jeg er ikke proff, og det er sannsynligvis ikke du som leser dette heller.

Det eneste gode argumentet mot skivebremser for oss er at skivebrems-sykler ikke ser like flotte ut. Skivebremser veier litt mer, men de letteste syklene er likevel lette nok, skivebremsene lager ikke noe støy og koster ikke noe ekstra watt, og de andre fordelene skivebremser gir, er verdt å ta med seg.

For de som ønsker seg en ultralett supersykkel til godværssykling, bør det etter hvert dukke opp mange flotte felgbrems-sykler og -hjulsett både i butikker og på bruktmarkedet til en fornuftig pris.

Treningsturer til varmere strøk i vinterferien tjener to formål: En mental livbøye i den bekmørke vinteren, og en gyllen mulighet til å legge treningsgrunnlag for en ny sykkelsesong. 

På fjorårets vinterferie til Gran Canaria, kom jeg i kontakt med Knut Steffensrud som da snakket om å starte et sykkelselskap på denne deilige øya. I løpet av 2019 sørget Knut, sammen med sin samboer Deborah Malin, for at GC Cycling ble en realitet. Da jeg skulle legge opp til en skikkelig treningshelg i vinterferien, var Knuts tilbud en no-brainer: Ankomst onsdag ettermiddag med hjemreise søndag ettermiddag, 20-25 treningstimer og nesten garantert sol og (med)vind hver dag. What’s not to like?!

Her er et reisebrev fra da Mathias Skillingstad og jeg – også kjent som pinnedyrene i Tryvann CK – opplevde himmel og helvete på én vinterferie: De første fire dagene makset vi syklingen på Gran Canaria, og siste fire dagene var vi sandfaste og opplevde det som – dersom man skal legge mediedekningen til grunn – er det aller verste nordmenn kan oppleve, nemlig kansellerte fly når man skal hjem fra vinterferie. Men vi overlevde. #Survivors

Take-off

Kvelden før avreise går det ping-pong på Snap mellom Mathias og meg med spørsmål om hva vi bør og ikke bør ta med. Solkrem er lurt. Regnjakker dropper vi. 

På dagtid er det klart at vi skal sykle, men underholdning på kveldstid er hett tema: Skjørtejakt slår vi fra oss av tre årsaker; introverte pinnedyr med abnormale matinntak har dårlige odds på kjøttmarkedet, natterangel er dårlig for restitusjon, og – kanskje viktigst – det økonomiske tapet en potensiell skilsmisse kan forårsake, vil redusere sykkelutstyrsbudsjettet vesentlig. Derfor tar Mathias med PlayStation 4 og FIFA20. Og fordi vi begge er over middels opptatt av å ivareta en funksjonell kroppsvekt, tar Mathias også med en badevekt. Den offisielle forklaringen er selvfølgelig at vi skal måle hydrering og unngå å tørke inn. #Thinspiration #Pinnedyr #Sommerkropp

Lengre flyturer fremstår for meg som live-show fra en zoologisk hage, og syden-ruta svikter ikke. SK4697 er fullstappet, og jeg har fått plass ved midtgangen på en av de fremste radene.

Ved siden av meg sitter to karer som slår ihjel tiden med å bestille rikelig med alkohol, og blæra deres dikterer at jeg stadig må slippe dem forbi. Bak meg raper en kar hyppig. Og så er det skytteltrafikk til toalettet, og ut fra eimen å dømme, har ikke alle kontroll på lukkemuskelen. Det topper seg med en kjerring som – i fullt firsprang til dassene – river hodetelefonene mine rett av hodet mitt sånn at de flyr i bakhodet på han på seteraden foran. For meg, som ikke trives tett på andre, er dette en knallhard mental økt. Heldigvis venter fem deilige dager på sykkelsetet. 

Dag #1 (onsdag 19.02.2020): Akklimatisering -4 timer, 87 km, 2.200 høydemeter

Vi lander klokka 14.00 og skifter til sykkeltøy type kort-kort på flyplassen. Deborah og Knut møter oss utenfor; Deborah tar bagasjen og sjekker oss inn på hotellet, Knut står klar med syklene. Etter litt finjustering og et tynt lag solkrem på nesa, er vi på landeveien med Knut som turguide. Slik luksus maksimerer sykkeltiden på en komprimert treningsleir!

Omgivelsene blir straks mer inspirerende når vi kommer oss unna flyplassen. Vi stiger sørvest til Ingenio og videre gjennom Guayadeque, en dal med en lang og vakker stigning som fører oss opp til Montaña de la Tierras. Cirka syv kilometer med 9 % stigning i snitt, det er en brutal vekker for to som satt på flyet kun et par timer siden!

Sidevinden er kraftig og gjør nedkjøringen mot Agüimes ekkel, og flaks hindrer meg å i meie ned et par risikosøkende grøftehøner. Så bærer det rett vest på kuperte og svingete veier som hovedsakelig går oppover GC-550 fra Agüimes gjennom Temisas til den lille landsbyen Santa Lucia og videre til San Bartolomé. Jeg ser på klokka at vi har holdt på i over tre timer nå, men kun passert 60 kilometer. Faen så sakte, er vi ikke i form? Jo da, det er bare at vi også har klatret over 2.000 høydemeter!

Sola har begynt å gå ned, og vi rekker ikke å nyte utsikten på drøye 930 høydemeter før vi dundrer nedover mot Meloneras. Knut guider oss forbi den lange strandpromenaden og bort til H10 Meloneras Palace, hvor vi skal bo. Timingen er perfekt, vi får med oss en vakker solnedgang – og 10 minutter etter vi har sjekket inn er det helt mørkt ute. Fem timer etter vi landet på GC, har vi fire timer og 2.000 høydemeter i beina! 

Dag #2 (torsdag 20.02.2020): Valley of the Tears med vorspiel (8 timer, 165 km, 4.700 høydemeter)

En stor frokost inntas mens vi ser sola stige, solkrem slenges på i rause lag, og klokka 08.15 møter vi Knut utenfor hotellet før vi tar strake veien vest mot Mogan. 

Den første klatringen går opp mot Soria (Soria Climb). Den er vakker, med god asfalt, og med en gryende sol er det en magisk start på dagen. Ved toppen står vi 945 meter over havet, og vi er imponerte over hvor vakkert det er. I stedet for å fortsette videre ned til Soria, som er en blindvei, tar vi opp til venstre over en bratt, grov vei for å komme videre til GC-200 retning La Aldea de San Nicolás. Men først har Knut lagt inn et par bonusbakker, for i dag er det ikke Husmortrim CK som er på tur.

Først tar vi en avstikker 11 kilometer ned til Playa de Tasarte, hvor vi snur rett ved vannkanten for å navigere oss tilbake opp de nesten 700 høydemeterne (GC-205 bunn til topp). Bakken er tidvis blytung, jeg presser ned to gels. Et par kilometer fra toppen blir det etterfylling av vann og inntak av smågodt og bananer fra den lokale Spar-butikken. 

Det er en mager trøst å ha besteget dagens andre klatring når man vet at det straks går ned til bunns igjen for den tredje. Denne gangen blir det en avstikker vestover til Tasarte, som ligger på litt under 300 meter over havet. Den første halvdelen er på utmerket asfalt, den andre halvdelen på noe langt verre (Tasartico Climb). 

En kjapp, spektakulær nedkjøring senere er vi i La Aldea. Lunsjen består av baguette med skinke og ost, samt kaffe, og vi bunkrer opp med bananer. Heldigvis har vi fortsatt ikke den fjerneste anelse om hva Valley of the Tears (VOTT), som står for tur etter lunsj, faktisk innebærer..

Det viser seg at transportetappen til VOTT er en formidabel klatring i seg selv (600 høydemeter på 13 kilometer). Ved starten til dagens “høydepunkt”, forteller Knut at VOTT har 961 høydemeter på 12 kilometer. De tre første er de tøffeste, og så varierer stigningsprosenten en del. Og dette er en virkelig brutal faen; det er minst 12 % stigning de første tre kilometerne, og jeg får hammeren slik jeg sjeldent har fått den. Selv med kjerring-utvekslingen 34 x 32 er det en pokkers jobb å slite seg opp, og både Mathias og jeg må ta en liten pust i bakken etter 8 kilometer. Sist jeg slet slik i en bakke, var i Mortirolo, og selv da gikk det lettere. Jeg overdriver ikke – det kjennes som sykkelen triller seg selv straks stigningen er slakere enn 10%. 

Når vi omsider triller til kiosken i Ayacata, går vi amok. Magen får sjokk av mengden jeg får i meg; jeg forestiller meg at fordøyelsessystemet mitt ser ut som reaktoren i Chernobyl da det kokte over. Det gulpes og rapes i nedoverbakkene. 

Heldigvis er de siste fire milene chill, og når vi endelig er på hotellet, viser computeren 8 timer, 165 kilometer og 4.700 høydemeter. For å sette det i perspektiv: Jotunheimen Rundt har færre høydemeter og er tre ganger lengre. Det er stille ved middagsbordet. Vi er fortsatt andpustne tre timer etter målgang, og vi sovner tidlig. 

Dag #3 (fredag 21.02.2020): Hviledag med kun 3.100 høydemeter (6,5 timer, 155 km, 3.200 høydemeter)

Vi våkner etter en dårlig natts søvn; det er tydelig at kroppen har jobbet på spreng med å lege sårene etter gårsdagen. Vi møter Knut etter frokost og blir enige om at dagens økt må bli litt roligere enn VOTT-helvetet vi har vært gjennom. “Det fikser vi!”

Vi visper rolig opp gjennom kamel-dalen. Beina setter pris på det. Tenk om man kunne starte hver eneste dag med denne typen sykkelturer, omgitt av palmer og havutsikt bak seg?

Med et par små nedkjøringer, er det i praksis sammenhengende klatring hele veien opp forbi San Bartolome, Ayacata og videre helt til der vi kom opp fra VOTT i går, på litt over 1.400 meter over havet. Vi har totalt besteget 1.700 høydemeter på fire mil, og vi er fortsatt i kort-kort. Det kan ikke være mulig å få til så mange andre steder i verden på sykkel?!

Det tar et kvarter på skyggelagte veier ned til Tejeda; på med vindvester og la tyngdekraften gjøre mesteparten av jobben. Her er det en del frodigere og mye grønnere enn lengre sør. Etter kun kort tid er vi i Tejeda, cirka 1.000 meter over havet. Knut tar oss med til det som visstnok er øyas beste bakeri – Dulceria Nublo – hvor vi til latterlig lave priser får i oss enorme mengder velsmakende kalorier. 

Det viser seg etterpå at det ble for mye søtsaker for min del, for i de harde knekkerne ut av Tejeda, kommer maten nesten i retur. Vi trår oppover langs ganske ganske snirklete veier på de øvre platåene av Gran Canaria, vest mot Artenara og så øst mot Pico de las Nieves, med utsikt i forskjellige retninger. Asfalten er fin, og barskogen gir følelsen av å sykle ganske åpne skoger i Norge – men vi er på over 1.600 meter over havet og ser nesten over til Afrika. Som Mathias bemerker, akkurat i dag opererer vi helt øverst i Maslows behovspyramide.

Nedstigningen går superfort til Telde, deretter tar vi sør mot Ingenio. I det vi nærmer oss Agüimes, knekker Mathias en eike. Vi ringer Deborah med beskjed om å hente Mathias med bil, så tråkker Knut og jeg siste par milene i sterk medvind inn til Meloneras. Etter over fem timer med så vidt over 20 km/t, er det deilig å avslutte med lange partier i over 50 km/t på flatene!

Strava viser 15 mil med 3.200 høydemeter ved målgang. Når var det sist noen av oss klokket over 3.000 høydemeter på en langtur på Østlandet?! Til vår store fryd ser vi også at solskillene på armer og bein begynner å sette seg. Great success!

Dag #4 (lørdag 22.02.2020): Pico de las Nieve og Sandstorm (6,5 timer, 158 km og 3.400 høydemeter)

Vi starter med samme rute som for to dager siden, oppover mot Soria. Det er varmere i dag enn sist, men samtidig har også kroppen blitt mer akklimatisert, så det kjennes deilig å bestige disse nydelige åsene. Og det er vel et tegn på god grunnform når man for fjerde dag på rad kan ta fatt på en flere timer lang sykkeltur i fjellene!

Etter et par timer når vi et platå, og på høyre side finner vi en salgsbod med appelsiner og likør. Vi nøyer oss med et par appelsinbåter og suser gjennom 12 kilometer barskog over til Ayacata. Derfra tar vi til venstre, til den første toppen som vi syklet til i går – i en helt vill medvind – før vi ruller ned til Dulceria Nublo i Tejeda. Mens kaffen inntas, observerer vi den mest vulgære Trek Madone Project One-sykkelen vi har sett.

Vi tar samme vei ut av Tejeda i dag som i går, men i Lomo de Los Santos tar vi til høyre mot Pico de las Nieves. Asfalten er prima, stigningen er jevn, utsikten er fenomenal, temperaturen er tilsvarende den perfekte norske sommeren, og vi kommer opp på de 1.950 høydemeterne uten vesentlige anstrengelser. 

Utsikten fra Pico pleier å være nydelig, men i dag er den litt begrenset på grunn av den infamøse sandstormen – lokalt kalt “calima” – fra Sahara. Sanden i luften hemmer sikt og luft, og vi kan kun se konturene av Tenerife i horisonten. Vi merker at det er mye sand i lufta når vi suser inn til Meloneras, uten å ha den villeste anelse om konsekvensene denne stormen vil ha….

Med 16 mil og 3.400 høydemeter i banken, er vi klare som egg for finaleøkten i morgen. Tror vi. Utpå kvelden kommer det melding fra SAS om at flyavganger fra Gran Canaria inntil videre er innstilte grunnet sandstormen.

Men vi spøker om at vi har større bekymringer enn flyavganger: Badevekta viser at vi på tross av enorm kaloriforbrenning ikke har gått ned i vekt, heller tvert imot! Dette strider jo mot logikk, men etter å ha diskutert problemstillingen med andre spiseforstyrrede pinnedyr, konkluderer vi med at væskedannelse som følge av karbohydrat-inntak kan forklare mye av “problemet” – og at vi kan forvente å rase ned en del hundre gram etter hjemkomst (tematikken er diskutert i VeloNews Fast Talk episode 82). Dermed sovner vi med litt bedre samvittighet, med mål om å logge en 3-4 timer lang tur før avreise til flyplassen.

Dag #5-8 (søndag-onsdag 23.-26.02.2020): Husmor-gym og charterlivet

Det blåser opp til 30-35 m/s utendørs, så sykling er i utgangspunktet mer risikofylt enn vanlig. Utendørs ligger sanden så tjukt i lufta at det ser ut som dommedagen er kommet. Dette blir en rolig dag, og frokosten blir mager; vi spiser sikkert 1/10 av det vi gjorde i går og ser fram til snarlig vektnedgang.

Med innstilt fly, utvider vi hotelloppholdet én natt i påvente av nærmere info fra SAS. Mathias og jeg tuller med å dra til flyplassen og oppsøke VG for å omtales i en av den lange rekken av de tåpelige sandfast-artiklene deres. #15MinutesOfFame

Jeg har ikke tatt med løpesko, så da blir løsningen en time på ellipsemaskin, og resten av søndagen går med på å spille FIFA, drive dank og klekke ut hvordan jeg skal kjøpe meg til goodwill hos Hege når jeg ikke kommer hjem til avtalt tidspunkt. Jeg bestiller henne et par Nike Vaporfly Next% med levering hjem på døra og håper på det vil distrahere henne fra å merke at jeg ikke har kommet hjem ennå. #BitchCoins

Mandag morgen vet vi fortsatt lite om hjemreise. SAS har fortsatt ikke flydd noen av øya, og med begrenset antall avganger og enda flere idiotartikler om sandkrisen på VG.no, er sannsynligheten for å komme hjem meget lav. Knut får beskjed om å utvide oppholdet vårt én natt til. 

Etter en intenst økt gjemmekontor mandag formiddag – utrolig hva man kan gjøre når man har en god arbeidsgiver og ting kan gjøres i skyen! – flytter vi til Rui Palace Oasis fordi nåværende hotell ikke har plass til oss. Det er fortsatt mye sand i lufta, så det eneste alternativet for å trene uten å pådra lungeskader, er en ny time på ellipsemaskin. Jeg trodde tredemøller kunne få tiden til å stå stille, men ellipsemaskin er next level gørr. 

Tirsdag ringer jeg SAS for å få status på hjemkomst. Etter 20 minutters venting får jeg kontakt med en svensk “passasjerkonsulent” som kan fortelle at de tyvärr inte kan booka om min flyvning til ett alternativ som går senere enn 24 timer. Jeg får beskjed om å ringe igjen i morgen tidlig, så skulle de kanskje skaffe meg plass på et fly som går til Madrid onsdag ettermiddag, med overnatting, så fly til Amsterdam, hvor jeg ville kunne finne et SAS-fly som går videre til Gardermoen på torsdag ettermiddag. Jeg spør om han kødder med meg, men han “skojar inte”. Jeg legger på. Og rundt lunsj tikker det inn en mail fra SAS om at vi har plass på et fly som går kl. 1210 i morgen fra Las Palmas direkte til Gardermoen. 

Hotelloppholdet utvides ytterligere én natt. Jeg går til anskaffelse av et par løpesko og shorts, og får klemt inn et par løpeturer på tampen av oppholdet. Sand i lufta eller ikke, ellipsemaskinen skal jeg ikke tilbake til. 

Onsdag formiddag kjører vi endelig til flyplassen, og to timer forsinket boarder vi flyet som skal ta oss hjem til kalde nord. Omtrent ved midnatt onsdag er vi endelig hjemme.

De første øktene på rulla etter Gran Canaria bærer preg av ekstrem rullevegring. Etter mange timer i kort-kort på nydelige veier, er det en gedigen nedtur å sitte bom fast inne The Pain Cave. Heldigvis er det kun noen uker igjen til utesesongen begynner, og grunnlaget vi har lagt i vinterferien gleder jeg meg til å bygge videre på. Mathias leverte i alle fall en formidabel forbedring av FTP da han gjennomførte en ramp test lørdag etter hjemkomst.

Vi var alle enige om at dette var en fin tur!

Oppsummering og tips til senere

GC Cycling: Anbefales helt klart. Knut og Deborah kan sykkelferie, og alt som skulle til for at Mathias og jeg kunne fokusere utelukkende på sykkel, det fikset de. Og med calima-gate var det deilig at de tok hånd om alt av logistikk og hotellrom for oss.

Syklene: I februar er det mengdetrening som gjelder, så det er ikke så viktig om ikke sykkelen er 100% lik den du har hjemme. Om noe er dette en fin anledning til å leie en sykkel du er nysgjerrig på? Bruker du wattmåler, bør du imidlertid ta med den om du kan.

Rutevalg: Knut kjenner øya godt, og skreddersydde og improviserte rutene våre helt etter våre evner, ønsker og behov. Det går selvfølgelig an å komponere ruter selv i Strava Route Builder, men lokalkunnskap hever opplevelsen.

Hotellet: H10 Meloneras er et typisk syden-/turisthotell, med frokost og middag inkludert. Alt var upåklagelig, og det er digg med balkong med sjøutsikt. Men når man er på sykkeltreningsferie, er tilgang på spaområde, basseng og strand mindre interessant. Rui Palace Oasis, som vi brukte de siste nettene, var et mer konvensjonelt hotell, og hadde bedre frokost og middag.

Været: Det er såpass varmt at løse ermer og vindvest eller vindjakke er tilstrekkelig. Regn forekommer sjeldent. Sandstormer, derimot, kan være veldig begrensende for det meste som skjer her nede!

Ambisjonsnivå: Glem å planlegge økter basert på km/t eller distanse, her er det høydemeter som gjelder. Er du i passe god form, vil 4-600 høydemeter per time – eventuelt 3-4.000 høydemeter per dag – være en god pekepinn.

Mat-/næringsinntak: Knuts erfaring er at det går med cirka 1 kalori per høydemeter, og det ser ut til å stemme godt. Drikke, særlig med elektrolytter, er også kritisk. Det er rikelig med muligheter for påfyll på øya, men jeg dro aldri ut på tur uten to fulle flasker med sportsdrikke og minst 6 gels på ryggen. Det gikk fort med 3-4 liter drikke hver dag.

Calima: Det er visst normalt med sandstormer/calima på Gran Canaria, men utgaven i februar 2020 var av det ekstraordinære slaget. Jeg kommer til å besøke øya igjen, og for å sikre at jeg får trent på tross av at en calima overrumpler meg, vil jeg pakke med utstyr som gjør at jeg kan trene på hotellets treningsrom. 

“Du sa du skulle være hjemme for tre timer siden! Du bryr deg mer om sykkelvennene dine enn om meg og barna dine! Din jævla egoist!”

Alle som har en såkalt “bedre halvdel”, har én eller annen gang opplevd denne samtalen. Det kan fort utvikle seg til et samlivshelvete, og i verste fall er veien kort fra detaljert treningsdagbok til detaljert planlegging av delt foreldreansvar.

Her er en guide til hvordan håndtere slike situasjoner og forhåpentligvis overholde ekteskapsløftene litt lengre. 

Forebyggende tiltak alle bør innføre

La det være sagt: Ærlighet varer lengst. Og det er bedre å være føre var enn etter snar. Den samvittighetsfulle syklist gjør gjerne flere av følgende ting.

Innse at et velfungerende samliv kan kreve at treningsmengden vil falle. Bytt ut junk miles med kvalitetsøkter, eksempelvis intervaller på rulla. Det er tungt å gi avkall på coffee rides med gjengen, men “happy wife, happy life” veier gjerne tyngre.

Kombiner pendling med trening for å spare tid. Er du ekstra utspekulert, kjøper du bolig i et perifert strøk, sånn får du noen gratis kilometer ekstra til jobb.

Legg treningsøktene til tidspunkt som ikke går utover familielivet, eksempelvis langturer som starter før seks på morgenen eller rulleøkter etter barna er lagt. 

Kombiner familielogistikk med trening, for eksempel sykle i forveien retning svigerforeldre når helgebesøket legges dit, eller dunke noen intervaller mens barna er på fotballtreningen på kveldstid.

Kommunisere forventninger og planer god tid i forveien. Du kommer lengre om du tidligvarsler at du ønsker å sykle Jotunheimen Rundt, heller enn at du to dager i forveien informerer om at du blir borte i helga fordi du og gutta skal rakle rundt Jotunheimen på fredagsnatta som en gjeng røvere. Ta gjerne en presentasjon av kommende sesong i god tid før sesongstart, så er du gardert mot den giftige “det har du ikke sagt noe om”-samtalen.

Praktisere “under-promise, over-deliver” ved å alltid være hjemme igjen før avtalt tid. Da har du goodwill å spille på til de gangene du faktisk er forsinket.

Prøv å involvere samboeren i aktiviteten du er så lidenskapelig opptatt av. I beste fall får du en god treningsvenn, sannsynligvis får du en samboer som forstår deg litt bedre, og i verste fall har du bare kastet bort noen treningstimer. 

Veldig langsiktige planleggere vil også anskaffe barn som deler sin interesse; får du en kid nå og spiller kortene helt rett, så har du en god treningskamerat om 10 års tid og resten av livet. Og hvem kan vel argumentere mot at du vil bruke tid med barna?

For de med velutviklet samvittighet

Når du først er ute på tur, og du blir forsinket, er det noen enkle grep du kan ty til som ikke går på akkord med eventuelle religiøse overbevisninger. 

Avkort turen straks du innser at tiden renner fra deg. Det er dumt å være på vei til Drøbak klokka 11 når du skal være i barnedåp på Hønefoss klokka 12.

Sende melding underveis om du vet at det blir en forsinkelse på turen, det være seg på grunn av motvind, ekstra kilometer eller at ferga mellom Moss og Horten er innstilt. 

Dele LiveTracking-link (eller annen måte å dele GPS-posisjon) med samboeren slik at han/hun ser hvor du er til enhver tid. Har du tenkt å svippe innom elskerinna eller noe annet lugubert, er det imidlertid lurt å slå av denne funksjonen først. 

Er det helt krise, skaff transport hjem igjen. Om togene står stille – noe de gjerne gjør når du trenger dem som mest – er drosje et godt alternativ. Drosje fra Horten til Bærum er selvfølgelig dyrt, men hvor mye er du ikke villig til å betale for å slippe syrlige bemerkninger og muggen stemning hjemme? Ekstremt oppofrende kjærester kan finne på å hente deg, men spar det trumfkortet til det virkelig er brann på dass. 

Tips til de som ikke plages av en hvit løgn

Innimellom blir forsinkelsene så drøye, eller du har så lite goodwill å gå på hjemme, at du heller får score et par minuspoeng hos Sankt Peter, og ty til en hvit løgn. 

Vis til at du rotet deg bort, at navigasjonen på sykkelcomputeren ikke funket, at du ikke hadde signal på mobilen, eller tiden gikk med på å finne veien hjem. På landeveien er denne løgnen tung å selge, med mindre du er på ferie på et nytt sted. Har sykkelturen foregått i skogen, framstår det hele mer troverdig. Husk at denne løgnen kan bli verifisert mot en Strava-logg, så bruk den med omhu. 

Skyld på at du (eller noen i gruppa di) punkterte. Det gir deg opptil 30 minutter per (påståtte) punktering. Dersom samboeren din er av typen som mistenker ugler i mosen, er det smart å grise til hendene med litt olje og kvitte seg med en reserveslange, så fremstår det hele som mer plausibelt. 

Skyld på at noen i gruppa ble skadet eller utsatt for et uhell som gjorde at tiden gikk. Venting på ambulanse tar tid, så her kan opptil flere timers forsentkomming bortforklares. Den som angivelig måtte hentes av ambulanse, bør imidlertid ikke være en bekjent av din samboer, all den tid det kan bli et kleint forklaringsproblem når du er på en vennemiddag og vertskapet spør “Martin, jeg hørte du ble kvestet av en Audi på den sykkelturen i mai! Gikk det bra med deg?”

Pro tip for disse to løgnene, er å ha et lite bibliotek av bilder som kan understøtte løgnen. Noen generiske bilder av en lite kjent klubbkamerat som pumper dekket eller ligger rett ut på en ikke-gjenkjennbar asfaltstripe er greit å dra fram når historien fortelles. 

Dra i gang en skikkelig treningsgruppe på jobb. Du trenger ikke si noe til samboeren om at du er den eneste som er med i den gruppa. At du legger ned tid fordi det skaper kultur og er et viktig bidrag på arbeidsplassen, er noe de fleste innen rimelige rammer går med på. 

De som tenker langsiktig: Skap et inntrykk av at du blir sur og grinete dersom du ikke får trene. Vis gjerne til at du er avhengig av endorfiner, og at du både føler og ser bedre ut når du trener jevnlig. Over tid skaper du aksept for å logge stadig økende antall treningstimer under påskuddet “han blir helt morken om han ikke får trent!”. 

Direkte skamløse råd

Og for alle som har en lemfeldig forhold til moralske vurdering, finner vi her noen råd som kan både score poeng på hjemmebane og gi deg noen sårt trengte ekstra treningstimer.

Lat som du er på jobb når du egentlig trener. Selg en historie om at det er helvetes mye å gjøre på jobb, og at du i tillegg til å starte tidlig, også må jobbe sent. Sørg for å reise av gårde tidlig, ikledd dress og slips, og at du har garderobe på jobb eller et annet sted. Når du kommer hjem sent på kvelden, vil du – dersom løgnen er servert rett – ikke bare få sympati for at du virkelig står på for familieøkonomien, men også få en varm middag servert. Å sette Strava-økta som “privat” er essensielt for å lykkes med denne revestreken. 

Lat som du er syk. Fake at du er dødssyk på morgenen – start gjerne kvelden før med skuespillet – og straks samboeren har forlatt huset, stikker du ut på treningsøkt. Overfor arbeidsgiver må du enten avspasere, ta ferie eller ringe inn syk. Husk å både være ferdig trent og tilbake under dyna med feber før samboeren er hjemme, og ikke minst sette økta til “private” på Strava. Om du ringte inn syk på jobb, vil du for all del ikke bli fersket av en kollega mens du holder på å logge ti drag opp og ned Tryvann. Merk også at dette trikset gjennomskues lett om samboeren jobber i helsevesenet.

For de som virkelig har havnet i en situasjon der trening er et betent tema, kan det være en idé å late som du har hatt en elsker(inne) på siden. Det skal imidlertid være ganske skakkjørt før det er bedre å late som du har vært utro med hun på markedsavdelingen enn å innrømme at du har touchet 700 treningstimer det siste året. 

Kjøp avlat!

Skulle du bli avslørt for noen av skrønene nevnt over, er den velprøvde løsningen selvfølgelig å kjøpe avlat. 

Send blomster eller gave levert på døra. Funker spesielt godt når du er strandfast på Gran Canaria og vil distrahere dama fra å oppdage at du kommer tre dager for sent hjem fra sykkelferie, som allerede ble innvilget under tvil. 

Send kjæresten på en konsert eller middag ute med noen venn(inn)er. Vipps gjerne med en tusenlapp slik at “hen kan kose seg”.

Ta med kjæresten på en romantisk ferie til et eksotisk sted. Om du liker å leke med ilden – eller er tilstrekkelig avhengig av å få trent – sørger du for å legge destinasjonen til et sted hvor du faktisk får trent også. 

Den siste perioden har rasisme fått mye oppmerksomhet verden over og skapt debatt. Det er jeg glad for.

Jeg omgås i dag oppegående mennesker, og har i voksen alder vært forskånet for mye av det vi leser om, men jeg har nok erfaringer i løpet av mitt liv til å bekrefte at rasisme er et reelt problem: Gjennom oppveksten min har jeg opplevd rasisme på huden. Bemerkninger av typen “dra deg tilbake dit du kom fra”, selv uoppfordret fra vilt fremmede, er/var ikke uvanlig. Jeg har ofte lurt på om det bare er meg, men erfaringene som skildres i mediene bekrefter at de fleste med mørkere hudfarge har liknende – og ofte langt tristere – erfaringer. 

Black Lives Matter, demonstrasjoner og skildringer om hverdagsrasisme, mobbing, sjikane, trusler og vold gjør inntrykk. I beste fall er rasisme en psykisk belastning, i verste fall er det direkte farlig. Det er uansett et samfunnsproblem. 

Jeg har ikke fasiten på hvordan man løser dette samfunnsproblemet – og jeg er nok ikke alene om å føle meg maktesløs – men hvis alle gjør litt, vil det i sum føre til noe godt. Et par enkle grep alle kan gjøre, er å ta synlig avstand fra rasisme, og å støtte de som aktivt jobber for å gjøre samfunnet bedre for alle.

Derfor er jeg glad for og stolt av å ha fått med min venn Kjetil Haaland og sykkeltøyprodusenten Bioracer til å lage en nydelig sykkeltrøye som viser at du mener at det er verd å ta avstand fra rasisme og samtidig støtter arbeidet til Antirasistisk Senter. 

Trøya koster 1.859 kroner inkludert frakt, og 500 kroner per trøye går til Antirasistisk Senter. Bestilling legger du inn ved å klikke her. Merk at bestillingsfristen er torsdag 18. juni 2020!

Jeg håper at flest mulig av mine syklende venner utvider sykkelgarderoben med denne trøya – og at dere deler dette med deres omgangskretser også. Og dere som kjenner meg, vet at jeg er nøye på sykkelutstyr, så jeg går god for at dette er topp kvalitet!

Det er vel og bra med ritt, men når konkurranser blir lagt i grus av Covid-19, blir everesting-forsøk ekstra appellerende: Antall everestinger utført av amatører og proffe, både på Zwift og utendørs, har skutt i taket de siste månedene. Det samme gjelder meg: Årets mål var opprinnelig Tour des Stations i Sveits i august, men det går fløyten grunnet reiseforbud og karantener. Da blir everesting i Norge en god erstatning. 

Gaustatoppen omtales som Norges fineste fjell, og er en kortreist destinasjon for everesting-glade beboere av Oslo og omegn. Veien fra Rjukan er bratt, usjenert, med god asfaltkvalitet, relativt oversiktlig, og dermed godt egnet til everesting. Og sånn gikk det seg til at jeg og en gjeng kamerater dro vestover for å evereste den famøse bakken Zombie Hill.

Bakgrunn

Løypa 

Fra Rjukan opp til Gaustatoppen er det 13,6 kilometer og 973 høydemeter (7% stigning). Zombie Hill, som Norseman-folket kaller de første 7,2 kilometerne av stigningen, står for 666 høydemeter (9% stigning) (Zombie Hill er også et eget segment, men starter 200 meter lengre opp i løypa.). Det er altså brattest i starten, og siste tredjedel er en eneste lang falsk flate. Dermed gir det mening å snu ved Zombie Hill; strekningen krever 14 repetisjoner, hvilket gir oss 20 mil og 9.300 høydemeter – det blir 6-7 mil kortere enn om vi skulle syklet helt til Gaustatoppen. 

Revansje

Jeg forsøkte forgjeves å evereste Zombie Hill i mai 2019 (Strava). Da var det ikke varmere enn to plussgrader de første fire timene, og etter ni repetisjoner og nesten ni timer, ga jeg meg fem repetisjoner short. Revansjelyst er en sterk motivasjon. 

Reisefølget

Til Rjukan blir vi totalt seks klatreglade syklister som tar turen i tillegg til meg: Rolf-Arne Halvorsen har trent målrettet til Jotunheimen Rundt 2020, så grunnformen er god og motivasjonen for å virkelig ta seg ut er enda bedre – han satte like godt ny pers i Tryvann uka i forveien! Sander Dybvikstrand har vært stuck på skolebenken i vår, men har kjørt godt på rulla og har utvilsomt gruppas beste punch i bakkene. Mathias Skillingstad og jeg tilbrakte noen gode dager på Gran Canaria, og har på tross av kontorjobber klart å holde formen vedlike gjennom en krevende vår. Paal Morten Lunaas er glad i en utfordring, og tenkte at om man først skal gjennomføre en everesting, så er dette en så god anledning som noen. Marcus Axelsson slang seg spontant på, og selv om han debuterer i everesting-disiplinen, har han 400 treningstimer i beina hittil i år. Dag Løkken Finess er glad i lange økter der man kverner avgårde, og var ikke vond å be da han ble utfordret til å evereste Zombie Hill. I tillegg stiller Rolf-Arnes sønn Victor opp som støtteapparat. 

Gjennomføringsplan

Vi leier en hytte nært løypa og plasserer forsyninger i en bil ved toppen av segmentet, ved avkjørselen til Gaustablikk. Syklene er av den lette sorten, med velegnet utveksling, all den tid bakken har snitt på over 9%. Vi vet at norske fjell sjeldent gir det været Yr melder, og pakker med til de fleste eventualiteter. Og selvfølgelig sover vi ekstra mye de siste nettene, og spiser mye karbohydrat-rik og fiber-fattig mat de siste 48 timene. 

Én ting er sikkert, du tar ikke en everesting på strak arm. Etter everesting i Alpe d’Huez (2015), 10.000 høydemeter i Tryvann (2016), Tour du Mont Blanc (2017), heldagskos i Gavia/Mortirolo/Stelvio (2018), samt Jotunheimen Rundt (2019), everesting i Grefsenkollen (2019) og Oslo – Lærdal (2019), har jeg en del erfaring med økter på over 10 timer, og planen blir av den velprøvde sorten. 

Everesting er en individuell øvelse, man må legge seg på sitt nivå. For min del er planen å kjøre jevnt, med lynraske stopper for å skifte flasker og fylle lommene med gels på toppen ved hver vending. Basert på tidligere erfaring er en VAM på 900 og 35 km/t i nedkjøringene realistisk marsjfart, og det stemmer godt med målet om å ligge på 2,8 – 3,3 watt/kg i bakkene. Det betyr maks 45 minutter opp og 12 minutter ned per runde. Pauser både kan og bør være effektive. Totalt anslått tid cirka 13 timer. 

Dagen før

Vi ankommer i tur og orden hytta fredag ettermiddag, dagen før den store dagen. Kvelden går med på å stappe innpå med karbohydrater, pakke ned flere karbohydrater i matkassene som Victor skal vokte over, og sjekke værmeldingene. Det spås noen skurer i løpet av lørdagen, men i hovedsak sol og varme. 

Sander ordner et ekstra hjulsett med tubulardekk for å ha i bakhånd, Mathias barberer beina og resten drar over syklene med wet wipes. Vi oppdager at det mangler dopapir i hytta. Krisen avblåses når vi får tak i Paal på telefon, som fortsatt er på vei fra Oslo: “Husk kvalitetspapir fra butikken, Paal, S-Works-kvalitet!” meldes det. 

Everesting: Klar, ferdig, gå!

Klokka 05 – Good morning, Gaustablikk!

Syv vekkerklokker piper synkront lørdag klokka 0500. Himmelen er klar, det blir sol fra start. Atmosfæren i hytta er spent. Frokost inntas i store mengder, mager tømmes, og det er high fives all around for at Paal kjøpte inn nok dopapir. Så kjører vi bort til parkeringsplassen ved Zombie Hill. Et 3 x 3 meter stort telt slås opp på gresset ved avkjørselen til Gaustablikk, og forsyninger stables pent for Victor til å passe på. 

Klokka 06 – Det starter så lett!

Klokka 0620, noen minutter senere enn planlagt, suser vi ned mot Rjukan for å starte dagens monsterøkt. Nedkjøringen er enklere og raskere enn forventet!

Vi starter samlet fra bunnen og legger oss på cirka 3 watt/kilo, eller i underkant av 70% av terskelwatt. Gjengs oppfatning er at dette er meget overkommelig. Det er bratt i starten, og vipps så er Rjukan bare en flekk nedenfor oss. Mathias viser hissige tendenser omtrent halvveis opp bakken og tråkker litt på gassen. Vi andre blir sittende igjen, og dermed er dagens første luke åpnet. 

Vel oppe for første gang, er Victor like påslått som en soldat i krig, og vi etterfyller med mat og drikke. 

På vei ned igjen ser vi at to veiarbeidere, som jobber med fjellveggen før første sving, rigger opp utstyret sitt, og vi får en fast heia-gjeng.

Klokka 07 – Gruppen slår sprekker

På starten av andre klatring, bestemmer Dag seg for å ta igjen Mathias og hiver seg etter. Sander og jeg kjenner at det klør i beina etter å følge på, men jeg er defensiv og holder igjen. Dag følger Mathias halvveis opp bakken før han bestemmer seg for å slippe hjulet. Mathias er rett og slett en maskin. 

Dag velger imidlertid ikke å slippe seg ned til resten, og dermed har vi tre karer som kjører solo: Dag og Mathias hver for seg i tet, og Rolf-Arne bakerst i grupettoen. I midten – hovedfeltet, som det heter på fagspråket – sitter Sander, jeg og Marcus i en trio fremst med Paal hengende rett bak med 39×30 som letteste utveksling og en tråkkfrekvens ikke sett siden Jan Ullrich fikk hammeren på Les Deux Alpes i 1998.

Klokka 08 – Sola tar tak

På tredje draget opp, begynner sola endelig å ta litt tak. Heldigvis er Zombie Hill godt skjermet av trær, så det er nok skygge langs veien til at vi slipper å bli helstekte pinnedyr. Mathias leder an, Dag like bak, skravlebøttene midt i, og Rolf-Arne litt lengre bak. Paal finner tonen med den kvinnelige halvdelen av de to veiarbeiderne – “vil du bli med hjem og se på wattmåleren min?”

Det viser seg at gressplenen vi slo opp teltet på, egentlig er et mygghøl av en annen verden. Straks vi stopper for å etterfylle flasker og lommer, voldtas vi av mygg og andre insekter. Stakkars Victor søker tilflukt i bilen når han ikke trengs på toppen. 

Klokka 09 – Har Mathias tatt for mye Møllers tran?

Halvveis opp på fjerde draget, tar Dag omsider igjen Mathias. Fredrik Bisgaard, en kjenning fra Christiania Velociped Klubb, er i strøket og bidrar med moralsk støtte ved å følge Sander og meg opp. Det diskuteres ivrig hvor lenge Mathias og Dag kan holde tempoet oppe, for det er et imponerende trøkk gutta fremst har lagt seg på. 

Et godt stykke før klokka bikker 10, er Mathias og Dag på vei ned for å starte på dagens femte drag. Jeg slenger elektrolytt-tabeletter oppi vannflaska før neste drag og hiver fra meg vindvesten. Fredrik trår videre, og hovedfeltet triller ned igjen. Rolf-Arne er helt likt med eget skjema, men har i likhet med de andre begynt å slite med varmen. 

Klokka 10 – Filosofiske samtaler

Skravla går i hovedfeltet. Et hett tema blir Go’ Morgen-yoghurtbegeret med skogsbærsmak som ligger i grøfta i sving tre: Det er sjukt hvor mye dritt folk kaster ut av bilene sine. I løpet av dagen har vi sett utallige tomflasker, rester etter kebab-tallerkener, Statoil kaffekopper og Red Bull-bokser. Sander lurer på hva folk tenker når de 1) kjører fra Rjukan til Gaustatoppen med kebab-tallerken i fanget, og 2) tenker at det er en god ide å hive restene ut vinduet. 

Etter hvert som varmen tar mer tak, faller også kvaliteten på samtalene: Sander og jeg diskuterer diverse dilemmaer som omhandler Rune Rudberg og Trine Skei Grande. 

Rolf-Arne holder sitt planlagte tempo opp, får ny flaske og nye energibars av Victor ved starten på femte tur. Væsketapet er vesentlig høyere enn væsketilførsel nå.

Klokka 11 – Lunsjpause

Når jeg og Sander kommer opp for femte gang, er allerede Dag på vei ned til sjette drag, og Mathias har nettopp gjennomført en lengre pause før han og Marcus også flyr lynraskt ned igjen. 

Sander og jeg ser at Mathias og Marcus er like foran når de starter på sjette tur opp, og i første sving tar de igjen Mathias, som virker å være ganske kokt. Jeg tenker at jeg burde slenge meg på Marcus, og legger inn et lite støt for å ta igjen svensken som er rett foran et lite stykke etter første serpentinsving. 

Dermed er feltet splittet på nytt, ny rekkefølge er Dag fremst, fulgt av Marcus og meg, deretter Mathias og Sander, Paal like bak, og med Rolf-Arne som baktropp. 

Klokka 12 – Mathias møter veggen, og vi er halvveis

Rett før slaget slår 12, ruller Mathias opp til teltet og hiver inn håndkleet etter seks fullførte. Den harde starten har kostet for mye, og i en everesting er det lite rom for å hente igjen det tapte. Sander mister dermed sin makker, og benytter derfor anledningen til å ta seg en lengre pause; krampene har begynt å melde seg.

Garmin’ene våre bekrefter at hovedfeltet er halvveis gjennom dagen; over 4.500 høydemeter er besteget og da er det bare resten som gjenstår. Det gjør noe med følelsen av gjennomføring å vite at vi er over halvveis, og vi ligger an til cirka 13 timer. 

Rolf-Arne er ved godt mot ved syvende vending, selv om svetten siler og kaloriregnskapet går stadig mer i minus. 

Klokka 13 – Kramper og regn

Jeg og Sander slår følge opp fra Rjukan; Jeg er på niende drag, mens Sander er på åttende. Og med nøyaktig 1.000 meter igjen til toppen, får Sander kramper fra helvete og må gå av sykkelen. “Bare fortsett, Erik, det går bra,” stønner Sander, men jeg er ikke helt sikker på dét.

Når jeg og Sander ankommer toppen, begynner et fandenivoldsk regnvær, og vi innvilger oss en lengre pause med skifte av tøy på overkropp samt en ekstra brødskive og Cola. En nøkkelkomponent bak en rask everesting er korte pauser, men når syndefloden kommer, da er det greit å stå under et telt. 

Rolf-Arne har slurvet på væskeinntaket, og kombinert med varmen, begynner dagen å bli veldig tøff når åttende drag påbegynnes.

Klokka 14 – Felgbrems er overvurdert

Dag, Marcus og jeg er ved 70%-punktet nå, og det er typisk da at en everesting er tyngst: Vi har holdt på kjempelenge, men fortsatt er det langt igjen. Nesten 3.000 høydemeter til, det er jo mer enn man vanligvis klokker på en voksen langtur!

Dags tilnærming er å tenke at dagen ikke består av 14 enkeltrepetisjoner, men 7 dobbelrepetisjoner. Jeg har en annen tilnærming: Fokuser på neste sving, neste kilometer, neste 500 høydemeter – og gjenta “det er så lett” hver gang negative tanker siver inn i hodet. Mange tror everesting krever god kondis, men det er først og fremst en øvelse i indre dialog og disiplin. 

Resten av dagen blir en interessant observasjon i hvor mye tid man kan tjene og tape på opp- og nedoverbakker. Marcus er i en helt egen liga når det gjelder nedkjøringer og tar et par minutter på meg, men jeg klarer å klore tilbake den tapte tiden i løpet av den første fjerdedelen opp igjen. Det sier noe om hvor mye tid man kan tjene på å mestre nedkjøringer!

På vei ned fra det åttende draget kan Paal konstatere at skivebrems nok er fremtiden, da fremfelgen nærmest smelter av på grunn av for mye bremsing, og hjulet får en real bulk i bremsebanen. Jeg ringer inn en beskjed til Mathias om å komme til lagteltet med et reservehjul, og Paal kan fortsette ferden. Viktig lærdom for de som skal evereste: Sørg for et depot av reservedeler, for du vet aldri hvilke deler som kan ryke.

Klokka 15 – Ikke jinx været

Jeg spøker med Sander om at det ikke blir noe mer regn i dag, og akkurat som da vi snakket om regnvær i Grefsenkollen i fjor, åpnet himmelens sluser seg igjen. Heldigvis er temperaturen så høy at det ikke er noe fare for å bli kald. Det er imidlertid vondt å tenke på at deilige Ceramicspeed-deler utsettes for dette elendige været. Jeg snakker litt om at det hadde vært fristende å bryte nå, for hvem faen bryr seg egentlig om å evereste i regnvær uansett? Men å ikke ta en utfordring helhjertet, det er ikke aktuelt, og hva skal dagen ellers brukes på – glo på TV på hytta?

Rolf-Arne har unnet seg en lengre pause, skiftet tøy og setter i gang med dagens niende repetisjon. 

Klokka 16 – Du drar ikke damer på everesting

Jeg og Marcus blir enige om å kjøre de tre siste dragene sammen. Det viser seg imidlertid å bli krevende; Marcus’ teknikk utfor er ekstrem, mens jeg er i overkant risikoavers. Vi klarer imidlertid å samles igjen litt før første sving. 

Paal stopper på rødt kryss ved veiarbeidet, og flørten med den fagre veiarbeider-dama ser ut til å ende med kun ordveksling, for de pakker sammen og reiser hjem mens Paal fortsetter everestingen. Hun blir altså ikke med tilbake til hytta for å se på hverken wattmåler eller karbonhest.

Klokka 17 – Pausetid er dødtid, og insektene er usjenerte

Dag har vært ekstremt effektiv på pauser i dag; totalt har han stått stille i mindre enn 20 minutter, og får betalt i form av at han endelig er i gang med dagens siste tur opp fra Rjukan. Marcus og jeg er helt på felgen og sliter oss opp for nest siste gang.

Uten å utlevere navn, de innpåslitne insektene viser seg å ha null respekt. Selv når man stikker til skogs for å gjøre sitt fornødne med en rull Lambi under armen, er både mygg og flue hissige på å sette seg både her og der. Pro tip for de som skal evereste: Gå på dass før everestingen begynner. 

Klokka 18 – Seier til Dag, Rolf-Arne takker for seg

Og omtrent samtidig som at Dag vender ved foten av bakken, hiver Marcus og jeg oss ned til Rjukan for siste gang, med en Red Bull på baklomma.

Dag er på vei opp for aller siste gang, med et smil så bredt at du kunne stappet en banan på langs inn i munnen hans. Dagens everesting har ikke vært en konkurranse, men det er likevel bare å anerkjenne at dagens klatrekonge er Dag, som ruller inn til mål klokka 18:50 og fullfører dermed på solide 12:31. 

Sander og Paal er lei springvann/energidrikk og bestemmer seg for å etterfylle litt lokalt fjellvann fra siste bekken én kilometer fra toppen. Det viser seg å være et kunststykke å komme seg ned til bekken uten å ramle uti, men belønningen i form av fersk fjellvann er så absolutt verdt bestrebelsen. Sander snakker om at nå ser de lyset i enden av tunnelen.

Rolf-Arne kommer til toppen for 10. og siste gang, 3 min bak eget tidsskjema, og ser ok ut – men det er tomt for krefter og motivasjon. En dusj senere, er Rolf-Arne keen på å kjøre tilbake til bakken for å heie på gutta, men han får krampe i begge beina og må legge seg ned med beina høyt. En liter sjokolademelk og halvannen liter brus senere, begynner han å føle seg som et menneske igjen, men blir liggende i sofaen.

Klokka 19 – Marcus og jeg fullfører

Halvveis opp fra Rjukan for siste gang, bikker computerne våre endelig 8.848 høydemeter – før vi har passert 20 mil. Stor stas! Jeg feirer med å styrte en boks Red Bull. Marcus er mest opptatt av at det er medvind på den siste strekningen opp til målgang. 

Sander og Paal har igjen to vendinger, men er rause nok til å ta mot Marcus og meg med applaus på toppen i det de klokker inn for siste gang. Dag står forfrossen i svingen; han har allerede vært her oppe i tre kvarter!

Klokka 20 – Regnværshelvete del 2

Mens jeg, Marcus og Dag pakker ned syklene og kjører tilbake til hytta for en velfortjent dusj, begynner regnet å tilta kraftig – og Sander og Paal ruller ned til Rjukan for sine siste to repetisjoner.

Klokka 21 – Hat

Sander, som alltid smiler og vinker når du treffer ham på sykkel, stopper i bunn av bakken rett før han skulle opp for siste gang når krampen setter seg på framsiden av høyre lår. Når han flytter vekten over på venstre fot, biter krampen seg fast i forsiden av venstre lår. Så er det baksiden av venstre lår som får svi. Og når han lener seg mot en stolpe, drar musklene i skulderen seg sammen og utløser kraftige smerter. Hele Rjukan må ha hørt «faen, ta Erik som overtalte meg til dette!»

Sander og Paal er på vei opp for siste gang, og Sander banner mer enn en sinna bryggesjauer. Sander forklarer etter hvert ydmykt “det er ikke meningen å banne så mye, jeg pleier ikke å være så stygg i kjeften som jeg er nå”, men Paal er heldigvis overbærende: “Det går fint!”

Dag, Rolf-Arne og jeg har rukket en rask dusj og hiver oss i bilen for å kjøre følgebil for Paal og Sander, som nå jobber seg opp for siste gang. Jeg setter på “Nei, så tjukk du har blitt” med Ole Ivars så høyt som anlegget i bilen tillater, og kjører langs med gutta. 

Klokka 22 – “Vi stiller fem fullførende, to delvise, syv mann alle!”

Omtrent akkurat når klokka bikker 22, så triller Paal og Sander over streken for aller siste gang. Og det er hverken jubelscener eller roping som preger fullførelsen, men tilfredse, fårete smil i dét de segner over sykkelstyrene. 

Review

Vel tilbake på hytta har Victor fyrt opp ovnen, og en bunke frossenpizzaer stekes opp i rask rekkefølge.  Vi har en en god samtale over et par øl, og konkluderer med at følgende er viktig for en god everesting: 

• Disiplinert bruk av pauser sparer inn mye tid. I motsatt fall flyr tiden mens du chiller. 
• Riktig bekledning er kritisk; i løpet av en lang dag med stor høydeforskjell mellom bunn og topp, kan temperatur og nedbørsmengde variere mye, og det må du være forberedt på.
• En flaske per tur opp holder lengre. Det er ingen vits i å drikke mer enn én flaske per time, og de fleste bakker tar sjeldent mer enn én time å fullføre. 
• Brødskiver er vanskelig å ta i seg da man ikke får puste, så velg ernæring som er lett å få ned. 
• Riktig girutveksling er viktig. 39×23 er macho, men 36×30 er effektivt. I lengden sparer du mye på å holde høy kadens heller enn å kverne tunge gir. Dette er spesielt viktig dersom segmentet har en høy stigningsprosent. Paal ville definitivt syklet både fortere og trengt færre pauser om han hadde lettere girutveksling.
• Skivebremser er bedre enn felgbremser i varmen, i alle fall om hjulene har bremseflate av karbon. 
• Gå på do før start. Ingen vits i å dra på ekstra vekt eller risikere å måtte ta en Domoulin i grøftekanten. 
• Formtopping fram mot den store dagen hjelper mye.
• Karboloading de siste 48 timene sikrer at du ikke møter veggen før du må. 

Selv om det rett etter målgang var varierende entusiasme for å evereste igjen med det aller første. Dag er keen på å komme ned på 11-tallet, Erik planlegger ny everesting i Hafjell etter sommerferien, Mathias og Rolf-Arne er keen på revansje, Sander er i tenkeboksen, og Paal leter etter kompaktkrank. Altså er det bare et tidsspørsmål før denne absurditeten gjentas igjen i en ny bakke.

Løping er en treningsform jeg tyr til kun når sykling ikke er mulig. Da jeg pellet av to blåsvarte tånegler etter målgang i Amsterdam Marathon i 2017, bestemte jeg meg for å kutte ut denne tøyse-aktiviteten. Likevel ble det et gjensyn med en kondisjonsidrett jeg har et elsk-/hatforhold til i oktober 2020. Hvorfor, spør du kanskje? Godt spørsmål. 

Hvorfor løpe? 

Det er mange grunner: Forbedre den ganske flaue maraton-persen på 3:44, teste superskoene Nike Alphafly, og få en konkurranse i dette elendige Covid 19-året. Men den viktigste grunnen er et veddemål jeg har hatt med en kamerat, Per Anders Waaler (“PAW”). I potten ligger det heder, ære, og to meget gode flasker med whisky. 

Det spesielle veddemålet

PAW og jeg skulle konkurrere om hvem som gikk Birkebeinerrennet 2020 raskest, men rennet ble avlyst, og vi endret veddemålet til Oslo Maraton 2020 – med et par justeringer: 

• PAW løper halv og jeg hel maraton, hvor jeg i utgangspunktet må fullføre raskere enn tiden hans multiplisert med 2. 
• Fordi PAW er over 50 og jeg er i 30-årene – og fordi PAW er en god forhandler – ble vi enige om en konverteringsfaktor for tidene våre basert på Cooper-testen: Menn over 50 som er godt trente forventes å løpe >2.400 meter på 12 minutter, mens menn mellom 30 og 39 forventes å løpe 2.700 meter. Det gir en faktor på 2.400 / 2.700 = 0,8889. Eksempelvis, hvis PAW løper på 2:00 (120 minutter), må jeg løpe raskere enn 120 minutter x 2 x 0,8889 = 270 minutter = 3:30 for å slå PAW.
• Jeg burde selvfølgelig forhandlet inn et “maraton-påslag” på 10 minutter, all den tid halv og hel er to veldig forskjellige øvelser – men jeg var for sikker på egne evner ved avtaleinngåelse. Stupid is what stupid does.

Og da Oslo Maraton også ble avlyst, ble vi enige om at vi gjennomfører hver vår distanse innen midten av november på valgfri løype enten inne eller ute. 

Valg av løype

Skal jeg vinne veddemålet, må løypa være raskest mulig. Distriktets raskeste løp er Perseløpet, men der fikk jeg ikke startnummer… så fikk jeg en genial ide: Løpe hele maratonen på bane. 105,5 runder er alt som skal til! Med bane er i alle fall løypa helt flat, får man vind så blir det i teorien like mye med vind som motvind, og det burde være enkelt å sekundere seg selv.

Treningsgrunnlaget

Jeg sykler mye, men løpsforberedelsene ble som vanlig syltynne. Etter fellesferien har det kun blitt 9 timer og 11 mil i løpesko, hvorav to halvmaraton og ingenting lengre. Med andre ord, løpegrunnlaget er knapt det en Ingebrigtsen-bror logger på en langhelg, men dette er den beste forberedelsen jeg har hatt til en maraton noensinne. Mer klar blir jeg ikke!

Målsetning og race plan

PAW har tatt NM-medalje i å snakke seg selv ned, men realistisk sett burde han klare en halvmaraton på mellom 1:50 og 1:55, hvilket betyr at jeg må klare mellom 3:16 og 3:24. Persen min på maraton er 3:44, og å slå av en halvtime med mitt grunnlag er urealistisk. Jeg tenkte derfor å starte på 4:50 min/km, som gir en sluttid på 3:25, og så kunne jeg se an etter hvert. Hovedmålet ble å komme under 3:30, og helst også under 3:25. 

Hver gang jeg har løpt maraton, har jeg startet for hardt og møtt veggen ved tre mil, jeg har måttet gå på do minst én gang for deretter å slite med å få opp farta etter pausen, og etter målgang har minst én tånegl falt av. Så planen for løpet blir enkel: Klippe tåneglene før start, holde 4:50 min/km, være forberedt på at veggen kommer en gang etter 30 kilometer, ikke gå på do, og innta ernæring fortløpende med tilsvarende én gel per halvtime. 

Race day!

Søndag morgen klokka 7, to timer før start, inntas havre, yoghurt, banan og appelsinjuice, og jeg avstår fra kaffe for å gi blæra mindre å jobbe med. I 9-tiden kjører jeg ned til stadion og setter opp et bord med 4 flasker Maurten drikke, 2 flasker vann, 1 Cola, 3 bananer, 10 Maruten gels og noen pakker Vestlandslefser.

Med ganske kjølige forhold og mye vind (5 plussgrader og 5-8 m/s vind), faller valget på en litt tykk Gore tights, en Swix ullgenser, buff, hansker, lue og Oakley EVZero-briller. Til underholdning har jeg et par Jabra Active ørepropper og Garmin Fenix med Spotify-spillelisten ferdig nedlastet. På beina de nesten ulovlig raske Nike Alphafly-skoene.

Sola er på vei opp, flaggene står rett ut, langs stadion lufter en og annen bikkjene sine, men ellers er det helt stille. Med andre ord, helt motsatt av startområdene fra skikkelige maratonløp, men veldig lik stemning som før starten av everesting-forsøk. For meg spiller det likevel liten rolle om det står null eller tusenvis av folk rundt forbi: Jeg kjenner samme nervøsitet og spenning som hver gang jeg skal begi meg ut på et tøft ritt eller løp, nå får det bære eller briste. Av med jakka, på med spillelista og trykke “start” på pulsklokka.

Den første mila: Pangstart (45:43)

Det starter så lett, som det alltid gjør. LL Cool J rapper “Phenomenon” i ørene mine, jeg får konkurransetenning selv uten å være omsvermet av løpere, og den første kilometeren går unna på 4:22. Det går selvfølgelig altfor fort, så jeg roer ned. Alphafly, altså!

Jeg kjenner tilløp til smerter i venstre kne – fordi jeg løper venstresving halve tiden? – men frykten for at smerten skal ødelegge løpet er ubegrunnet, for plutselig avtar den igjen. Det blåser kraftig motvind på den ene langsiden, og det går bittelitt lettere på den andre langsiden. Jeg begynner å telle antall runder jeg har løpt, men kommer raskt ut av telling: “Har jeg igjen 98 runder neste gang jeg passerer matstasjonen, eller er jeg på 98 runder nå?” Det er mye enklere å bare fokusere på klokka og antall kilometer den oppgir, og den treffer perfekt på 400 meter for hver gang jeg passerer matstasjonen.

Hverken beina eller hodet plages det minste av at de første 25 rundene er passert. Det går veldig raskt og jevnt, cirka 4:30-4:35 min/km.

Den andre mila (46:53, totalt 1:32:36): Nydelig flyt

Den første mila er den letteste, men den andre er ikke mye mer krevende. Det koster ingenting å holde farten oppe, pulsen er den samme og stegfrekvensen bare marginalt lavere. Jeg begynner næringsinntaket med en gel, og avanserer til å tømme en halv flaske Maurten sportsdrikke.

En og annen morgenfugl gjennomfører sine treningsøkter på Asker Stadion. Mon tro hva de tenker om en fyr som bare løper rundt og rundt og rundt og rundt i samme fart. En liten gjeng cyclocross-syklister dukker opp i skråningen ved stadion – og jeg lar meg imponere over ferdighetene deres der de trener på krappe svinger i bratte bakker.

John Are Hårstad-Evjen, en nabo og klubbkompis fra Tryvann CK, dukker opp og løper med i to runder. Vi holder rundt 4:40 min/km, og jeg blir overrasket over hvor lett John Are følger meg, der han strener rundt i jeans og en tjukk genser. Løper jeg for sakte?

Ryggen gir signaler på at den ikke setter pris på denne løpingen, men jeg bestemmer meg for at om jeg tenker på andre ting enn at det gjør vondt, så vil smerten avta. Og jammen meg stemmer det, for etter et par runder er smerten over. 

De første 50 rundene passeres på rett over halvannen time, og når klokka viser 21 kilometer har jeg løpt min nest raskeste halvmaraton noensinne: 1:37. Med negativ splitt blir sluttiden 3:14, men det vet jeg at ikke skjer og lar meg ikke rive med.

Den tredje mila (47:47, totalt 2:20:23): Motiverende selskap

Et lite stykke inn i andre halvmaraton, kommer Hege og Albert til stadion. For Alberts del er det mest spennende å sparke fotball på gressplenen, for meg er en fin avveksling å oppleve at familien er til stede med heiarop og flaske-langing. 

Like etter dukker også Rolf-Arne Halvorsen opp. Han er en ivrig Tryvann CK-syklist som har vært med på Jotunheimen Rundt og everesting-forsøk i Zombie Hill, og kan i tillegg vise til formidable 2:59 fra Stockholm Maraton, så å få med ham som “sidetryne” mot slutten av løpet er hyggelig. Han varmer opp mens jeg fortsetter å klokke runder, og han slenger seg med når det er igjen cirka 15 kilometer. Jeg legger fra meg øreproppene og bytter ut musikken med godt selskap. 

Den kraftige vinden avtar, og ironisk nok gjør også farten den, for etter over 25 kilometer med godt under 4:45, begynner vi å se 4:5x-tider. Det er forsåvidt uproblematisk, for jeg er foran skjema for 3:25, og nå er det viktigere å holde et visst trøkk hele veien inn enn å leke superhelt. Rask hoderegning tilsier at jeg kan ligge på over 5:30 min/km resten av løpet og likevel komme inn under 3:30. “Det er så lett”, tenker jeg.

Jeg løper så nært kanten på innerste bane som mulig. Bane 2 er 8 meter lengre enn bane 1, og med 106 runder, blir det 850 meter ekstra løp om man er sløv. Rolf-Arne, derimot, løper midt mellom bane 1 og 2, og bemerker at det faktisk er litt ujevnt mellom banene. Vi forestiller oss hva slags pæreskinker det er som har slitt ut banene og ler av tanken. Vi to pinnedyr er i alle fall ikke i stand til å slite ut underlaget!

Den fjerde mila (51:15, totalt 3:11:38): Skadeskutt 

Min erfaring er at det tøffeste punktet i enhver anstrengende økt, er rundt 70-75%. Da har du holdt på en god stund, og du har igjen mye. I tillegg er det “alltid” i den tredje mila at det smeller i en maraton. Skal jeg se 3:2x-tallet, må jeg bare unngå å løpe saktere enn 5:59 min/km, og det klarer jeg vel lett, for jeg ligger stabilt på rundt 4:55 min/km når vi passerer 30 kilometer. Kun 31 runder igjen!

Rolf-Arne nevner at 1 kilo ekstra kroppsvekt tilsvarer 1 til  3 sekunder ekstra per kilometer på en maraton; jo mer kupert løype, jo nærmere 3 sekunder per kilo. Jeg vet at jeg kunne vært kanskje to kilo lettere enn jeg er akkurat i dag, så pappakroppen min koster meg altså halvannet minutt. Food for thought til neste gang pølsefingrene mine finner veien ned i godteskåla. 

Og like sikkert som at sola står opp, møter jeg veggen ved nøyaktig 35 kilometer. Det er ikke den kjente murveggen som jeg klasker rett inn i, men mer at beina setter på en fartssperre. Den 35. kilometeren blir den første over 5:00 min/km – jeg logger 5:16, og det er steinhardt å holde farten oppe. “5 minutter per kilometer og 7 kilometer igjen, det er 35 minutter til – kom igjen, kom igjen, kom igjen!”

Jeg spiser to Maurten koffein-gels og har fortsatt grei teknikk, selv om det går trått. Rolf-Arne minner meg om å skyte fram hofta og svinge med armene, men det gjør jeg allerede, og skal hofta mer frem nå, så blir det Silly Walk på ordentlig. Noen tenåringsgutter som trener på sprint, spør oss hvor mange runder vi har igjen. “Tolv runder,” roper jeg, og de ser på meg som om jeg tuller med dem. 

Målgang (sluttid 3:23:15): Tømme siste rest 

Når klokka piper for 40. gang, da er 40.000 meter unnagjort og klokka viser 3:11. Det er ikke lengre tvil om at det blir pers. Kun 6 runder igjen. Jeg blir inspirert, men selv om pulsen kun er 78% av maks, vil beina absolutt ikke være med mer. Jeg forestiller meg at et rovdyr jager meg, jeg frister meg selv med en kald Cola etter målgang, eller at jeg kan unne meg noe S-Works-snacks om jeg bare får opp farten, og jeg prøver så godt jeg kan å få beina til å gå fortere, men jeg klarer likevel ikke å presse meg ned under 5:00 min/km. 

Når jeg endelig kommer ut av svingen 200 meter etter matstasjonen, viser klokka 42.200 meter, men jeg løper de siste 200 meterne for å fullføre 106 runder. I de store maratonløpene jeg har vært med på, er det som regel stor jubel og en elektrisk stemning når man nærmer seg målgang. Her står kun Hege og Albert, med Rolf-Arne løpende ved siden av meg, men det føles likevel uendelig deiligere enn noen av de seks tidligere maraton-målgangene. 

Klokka viser en sluttid på 3:25 ved 42,6 kilometer, og at jeg løp 42.195 meter på 3:23:15. Det er 21 minutter forbedring, og selv om det ikke er en sinnsykt bra tid, er det i det minste en det går an å være fornøyd med.

For PAW sin del betyr det at han må logge en halvmaraton på 1:54 innen de neste fire ukene, hvilket jeg (dessverre) tror skal gå veldig lett. Uavhengig av om jeg får klørne i de whisky-flaskene, kan jeg vise til i alle fall én kurant sportslig prestasjon i 2020!

Erfaringer med maraton på bane

Maraton på bane er tydeligvis ikke vanlig, hverken solo eller som organiserte løp. Googler du “marathon on track” eller lignende, får du få treff, og du havner raskt på nettsider for obskure løp og suspekte diskusjonsfora. Og denne bloggen. Utenom spesielle ting som “Bislett 24” og liknende galskap, er det tydeligvis ikke mange som løper lange distanser på tartandekke. 

Flere forståsegpåere advarte at 105,5 runder kunne bli ensformig. Det er greit nok, men jeg mener at med rett innstilling, gjør bane en maraton enklere å gjennomføre. Hvis man må være i vakre storbyer eller i variert terreng for å løpe fort, da er det tydeligvis opplevelsen og ikke sluttiden som betyr mest. 105,5 runder på bane er veldig forutsigbart, logistikken er superenkel, og det er enkelt å regulere farten. Når løpets eneste formål er å løpe maraton fortest mulig, er alt annet sekundært.

Ting som gjorde løpet enklere: 

• Utstyr. Nike Alphafly-skoene er til stor hjelp. Jeg har i løpet av 2020 forbedret pers på halvmaraton og 10 kilometer flere ganger Nikes supersko. Om Alphafly gir 5% forbedring, ville min 3:23-tid egentlig vært 3:34, som fortsatt er pers med god margin. Man kan alltids argumentere for eller mot om løping i Alphafly burde være lov, men det bryr jeg meg ingenting om – for meg har løping blitt mye, mye morsommere etter at jeg fikk tak i Nikes løpesko. 
• Selskap. De siste 15 kilometerne slo Rolf-Arne følge med meg, og det var garantert hjelp i hans tilstedeværelse – selv om jeg sannsynligvis hadde holdt tempoet oppe også på egenhånd, ble det definitivt en del hyggeligere å være to som løp. 
• Veddemål. Hvem vil vel tape et veddemål? Sier seg selv.

Ting som gjorde løpet utfordrende:

• Mangel på startnummer. Å løpe en hel maraton uten startnummer ble også en ny opplevelse. Konkurranse-elementet er jo helt borte, så på en måte er et slikt løp en god test av indre motivasjon, disiplin og gjennomføringsevne. 
• Venstresving 50% av tiden. Det kunne vært en idé å variere på hvilken retning man løper – for eksempel med og mot klokka hver 10. kilometer – både for variasjon og for å redusere belastningen på det ene kneet. 
• Muligens litt tynt løpegrunnlag. Strengt talt burde jeg ha løpt flere langturer og noen intervaller før maraton-løpet, men jeg slipper tydeligvis billig unna.

Og nå, et par dager etter løpet, føles beina mye bedre enn de pleier etter en maraton. Om det skyldes marginalt bedre treningsgrunnlag enn før, at Alphafly-skoene er snille mot beina eller om det myke tartan-dekket gir mindre juling enn asfalt, vet jeg ikke. 

Alt i alt: Har du tenkt å jakte en ny personlig rekord på halv- eller helmaraton, vil i alle fall jeg slå et slag for at løp på bane kan være veien å gå. Selv holder jeg døren åpen for flere maratonløp, både på bane og i konvensjonelle løyper…

Alexander Thorsø, Thomas Engebretsen og jeg reiste av gårde til Jotunheimen for å gjennomføre Everesting Roam, med Rolf-Arne Halvorsen som følgemannskap. Her er reiseskildringen fra en av de vakreste sykkelturene man kan begi seg ut på i Norge!

“Everesting Roam”

En vanlig everesting gjennomføres ved å sykle en bakke gjentatte ganger til 8.848 høydemeter er akkumulert. “Everesting 10K” krever én sammenhengende tur med minst 10.000 høydemeter på valgfri distanse og tid, men uten søvn. “Everesting Roam” fordrer at 400 kilometer og 10.000 høydemeter er logget på under 36 timer, fordelt på så mange økter du ønsker, med eller uten søvn. (Se reglene for everesting her.)

“Everesting 10K” gjennomførte Alexander Thorsø og jeg i 2016 da vi syklet “Tryvann 300”. Søvn og utmattelse frahindret oss å fortsette i 100 km til. Vi har hatt “Everesting Roam” i bakhodene siden da. Og nå, når alt av sykkelarrangementer det siste året er blitt avlyst grunnet Covid-19, var dette en passende utfordring. 

Rutevalg

Det er vanskeligere å kombinere 400 km og 10.000 høydemeter enn man skulle tro; en everesting er unnagjort på 200-300 kilometer og 10-15 timer, og man er sjeldent motivert for 100-200 kilometer etter det. Og uten tilgang til seriøse bakker, er det vanskelig å bikke 10.000 høydemeter uten at det blir flere hundre kilometer. Eksempelvis er Jotunheimen Rundt 430 kilometer lang og byr på kun 4.600 høydemeter.

Vi ønsket variasjon, men også effektivitet: Vi tok derfor utgangspunkt i Jotunheimen Rundt-løypa, eliminerte junk miles (Valdresflya, transportetappen fra Skjolden til Sogndal), identifiserte fine klatringer i omegn, og endte opp med følgende: Starte i Aurland, over Aurlandsfjellet til Lærdal, opp til Tyin, så over til Øvre Årdal, over Tindevegen til Turtagrø, videre over Sognefjellet til Juvasshytta, tilbake over Sognefjellet, Turtagrø, Tindevegen, Øvre Årdal og til Tyin. 

Vi vurderte å ta 400 km og 10.000 høydemeter i én tur, men vi valgte å dele turen i to, med Raubergstulen nedenfor Juvasshytta som naturlig overnattingssted etter 260 kilometer og 6.000 høydemeter. Det er tross alt dumt å suse ned forbi Turtagrø midt på natta og “hvile øynene litt” i 75 km/t. 

Forberedelser

Forberedelsene våre er av det slappe slaget: Sykle og trene omtrent som vanlig fram til Sankthans, roe ned et par dager før avreise, sikre at Wahoo Bolt’en er ladet opp, og møte opp i Aurland dagen før. 

Thomas og Alexander velger å kjøre tradisjonelle racere med todelt semikompaktkrank. Jeg fristes til å teste 1x, og velger cyclocrossen med SRAM AXS 12-delt bak og SPD-pedaler. Felles for oss alle er at syklene holder kurant nivå og veier relativt lite. 

Erfaringsmessig vet vi at vi bør ligge på cirka 3,0 w/kg i bakkene, kjøre kontrollert på flatene, utnytte nedkjøringene, og ta effektive pauser. Dermed estimerer vi å kunne bruke cirka 11-12 timer på å komme til Raubergstulen etter Juvasshytta på lørdag (260 km, 6.000 høydemeter) og cirka 6-7 timer på Raubergstulen til Tyin på søndag (140 km, 4.000 høydemeter). 

Vi har hatt nok kalde opplevelser i Jotunheimen til å vite at selv om Yr melder det ene eller det andre, så snur været raskt og temperaturene kan bli meget lave, så vi tar med alt fra solkrem og lettvekts vindvest til tjukke Goretex-jakker.

Fordi Rolf-Arne på uselvisk vis tilbyr seg å kjøre følgebil, blir logistikken med tanke på både klær og ernæring vesentlig enklere. Gud forby at vi skulle sykle rundt i fjellheimen med bagasje og ryggsekk; vi er jo ikke hipstere, tross alt.

Fredag 25. juni

Fredag etter lunsj laster vi opp Thomas’ børstraktor og setter kursen mot Flåm. Fredagstrafikken forbi Hønefoss går uvanlig sakte, men vi sitter heldigvis komfortabelt i bilen. Etter en rask pitstopp i Flå blir det mer fart, og vi kommer oss over fjellheimen og inn til Flåm i tide til å sjekke inn på Hotell Fretheim, hamstre inn de siste nødvendighetene fra Coop Flåm. Kvelden avsluttes med en bedre middag i hotellrestauranten. Det regner kraftig på kvelden, men værmeldingen tilsier at vi har to solskinnsdager i vente. 

Dag #1: Lørdag 26. juni

Frokost på Hotel Fretheim

Vekkerklokkene piper 6, flasker med sportsdrikke blandes og frokost inntas straks restauranten åpner, klokka 7. Planen er å lage noen solide matpakker under frokosten, men hotellet tar 150 kroner per person for å smøre niste, og for 450 kroner kan vi kjøpe mye mat i butikken, så vi avstår og engasjerer Rolf-Arne til å finne en matbutikk på veien. 

Fra Flåm opp Aurlandsfjellet (16 km @ 8%)

Utenfor hotellet smøres syklene inn med Ceramicspeed UFO Drip. Thomas bemerker at jeg er i overkant raus med den dyrekjøpte voksen, for plutselig ligger det igjen opptil flere desiliter Drip på både asfalt og bakdekk. 

Litt over 8 triller vi ut av Flåm retning Aurland, og vi får en hyggelig oppvarming før stigningen begynner. Himmelen er blå og sola skinner. Umiddelbart etter vi ruller gjennom Aurland, er vi i gang med det Ulstein-brødrene omtaler som Norges kanskje vakreste klatring i sin bok “Bakker og Berg” (side 24). 

Bakken består egentlig av to distinkte halvdeler: Den første er opp til det kjente utkikkspunktet Stegastein, og byr på nydelige serpentinsvinger og fjordutsikt. Den siste halvdelen består av lange rette strekninger som fører oss til toppen, omgitt av nakent fjellandskap. Spesielt fjordutsikten er nesten lamslående vakker – og selv om vi blir skuffet over fravær av snøkanter – dette er jo tross alt “snøvegen” – er det noe rått vakkert over hva fjellet byr på. Ulstein har rett; dette må være Norges fineste klatring. 

Klatringen går overraskende lett – tross gjennomsnittlig 8% stigning – og det er ingen problem å ligge på godt over 3,0 w/kg. Skravla går. Vi planla å bestige bakken innen halvannen time, og klokka viser 1:21 på segmentet (Strava). Easy peasy.

Aurlandsfjellet ned til Lærdal

Mens veiene i Alpene er rett opp og rett ned, kjennetegnes norske fjelloverganger ved at de er veldig kuperte og klumpete. Aurlandsfjellet er intet unntak. 

Vi passerer små fjellvann som er delvis isbelagte; Alexander og jeg snakker om hvor digg det må være å bade i de små, islagte fjellvannene når det blir varmere i lufta. Etter å ha passert et par av disse vannene, går det opp for oss at det er jo midt på sommeren nå – dette er så varmt som disse pyttene blir! Vi nyter de fantastiske omgivelsene i 12 kilometer før det bærer raskt ned til Lærdal. 

De 15 kilometerne ned går hysterisk fort på smale veier, men de er oversiktlige og asfalten er kurant, så det ingen grunn til å slite mye på bremsene. Det går ikke lang tid før omgivelsene går fra nakent fjellandskap til frodig skog. Rett før vi er nede ved fjorden, blir vi overrasket av en sølvgrå VW Polo som plutselig hopper ut i veien fra grøftekanten når vi passerer. Bakkestart med manuell giring i 8-9% stigning er tydeligvis krevende for noen, men det går bra med både syklister, sykler og Polo. Neste generasjons sjåfører kommer nok til å le av oldtidens biler med kløtsj.

Lærdal til Tyinkrysset (71 km @ 1,5%)

Thomas og jeg insisterer på pause; Alexanders protester og ønske om å gampe på videre til Tyin blir nedstemt. Rolf-Arne svinger innom en matbutikk og henter med seg en loff, spekeskinke og syltetøy. Vi stopper i fem minutter et skyggeparti tidlig i klatringen for å bunkre opp.

Veien fra Lærdal til Tyinkrysset er en seig slugger, men når man sykler Jotunheimen Rundt, er snittfarten høy (over 30 km/t) og pulsen enda høyere (sone 4). Det er også tydelig at man ikke får med seg noe som helst av omgivelsene, for når vi trår ut av Lærdal, blir vi overrasket over den vakre elva og den frodige naturen. Flere ganger lurer vi på om vi faktisk har syklet her før, eller om Jotunheimen Rundt egentlig går på en hemmelig, parallell vei. 

Motvinden tar oss i det vi kommer opp på flatene og hovedveien, og vi sliter oss til Tyin-krysset på 2 timer og 42 minutter, som inkludert pausen blir omtrent som planlagt. Sola er varm, og med mindre man kjører solfaktor 50, er dette en gyllen anledning til å jobbe med solskillet!

Forbi Tyin-vannet og ned til Øvre Årdal

Når man suser ned mot Tyin-krysset, er refleksen å holde til høyre mot Fagernes, men denne gangen svinger vi brått til venstre retning Øvre Årdal. Fra krysset venter en nesten fire kilometer lang krøn, og vi stopper midtveis for å bytte flasker og hive i oss noen kalorier. Insektene er aggressive, og det er deilig å komme seg videre. 

Straks vi bestiger bakken, venter en helt sinnsyk utsikt: Det vakre, blå Tyin-vannet på høyre side, og i horisonten ser vi de spektakulære fjelltoppene i vakre Jotunheimen. Og fordi vi må kverne oss gjennom en kraftig motvind – selv i nedoverbakker må vi tråkke som gale for å bikke 50 km/t – får vi også god tid til å studere utsikten.

Den siste nedkjøringen til Øvre Årdal er krevende fordi det utføres veiarbeid, og vi må gjennom tre-fire tunnelene som mangler belysning. Tips til senere er å ha med noen små lys på sykkelen. Jeg lar Thomas og Alexander sykle foran for å ta eventuell motgående trafikk.

Fra Øvre Årdal opp Tindevegen til Turtagrø (19 km @ 7%, deretter 3 km @ 6%)

Vi er ikke lenge i Øvre Årdal – overraskende mye bygg til å være et så lite sted, forresten – før vi plutselig er i gang med den neste klatringen, som starter med 11 serpentinsvinger på de første 2.000 meterne.. Vi spøker om hvem det er som har risset ut denne veien i fjellskrenten, og vår beste teori er at noen lokale helter i Øvre Årdal må ha hørt at det var noen pene jenter på Turtagrø som de ville besøke, eventuelt at de prøvde å komme seg unna noen troll i Øvre Årdal. 

Vi får et lett regnskyll i dét Rolf-Arne svinger til side. Jeg kjenner at nå, etter godt over 6 timer, begynner jeg å gå tom for energi. Bananer, potetgull, sjokolade, blingser, brødskiver, Cola, Red Bull og eplejuice går ned på høykant før vi trår videre. Etter det vanvittige serpentiner-kjøret, venter et langt skogsparti, før noen hårnålssvinger og en bom ønsker oss velkommen til første topp. Vi bruker 1:38 opp, netto 1:32 om vi trekker fra pausen, og er dermed omtrent i rute med planen vår (Strava). På toppen venter en ny runde med ernæring og tissing, og vi kler på oss varme jakker og hansker før vi træler videre. En ny, liten bakke på 11 minutter forseres (Strava) før vi får en lang, deilig nedkjøring til Turtagrø sammen med en haug motorsyklister. 

Ved ankomst til Turtagrø, kjenner vi at det er godt å vite at vi ikke skal ned til Fortun, men heller bare over Sognefjellet og Juvasshytta. Beina er sure nå!

Fra Turtagrø over Sognefjellet til Galdesand

Vi tar en rask stopp etter Turtagrø slik at Alexander rekker å ta noen push-ups og jeg tømmer en Red Bull og får matet de lokale sauene med potetgull. Den største sauen begynner å gnage på sykkelskoene mine, og da er det på tide å stikke. 

De 17 kilometerne bort til Sognefjellshytta går på i overkant av 45 minutter, i deilig medvind, og vi underholder oss selv med å telle antall klumper og humper vi sykler over. Dessverre kommer vi raskt ut av telling. Thomas er mest imponert over at vi allerede har klokket over 5.000 høydemeter før vi bikker 200 kilometer. 

Det blåser surt ved Sognefjellshytta, og vi kler på oss før den lange nedkjøringen til Galdesand. I medvinden går det fenomenalt raskt, og det er en nytelse å se den vakre naturen vi er omgitt av. “Fy faen, så fint det er her!” blir gjentatt flere ganger. 

Juvasshytta (13 km @ 10%)

Vi har spøkt mye om hvor bratt det er i Juvasshytta. Alexander mener at Juvass er så bratt at det rett og slett er et syndrom, mens jeg står fast på at dersom du slutter å trå, så detter du over på siden. Thomas, som er førstereis til Juvass, får inntrykk av at man nesten kjører nesa i asfalten om man legger seg i bukken. 

Thorsø stikker fra ganske tidlig, mens Thomas blir hengende litt bak meg. Kjedet gires rett opp på letteste klinge. Opp til Raubergstulen, som er cirka ⅓ på vei opp bakken, går det overraskende lett, og den korte flate strekningen bort til bommen byr på en kjærkommen pause før den formidable klatringen fortsetter. Vi ser en Tesla som stopper for å betale for å passere bommen, og knegger over at Tesla-eiere sikkert er indignert over å måtte betale for en bompassering.

Vi har kraftig vind fra sørvest, hvilket medfører at det blir mest motvind opp til toppen (som ligger sør for Raubergstulen og Galdesand). Med unntak av et par sauer og noen turister, er det ingen livstegn å spore rundt oss. Og med 240 kilometer og over 5.000 høydemeter, er det knapt livstegn å spore i beina våre heller. Thomas velger å sykle tre kilometer ekstra sikksakk på vei opp. Selv velger jeg å fokusere på hver 100. meter foran meg. Red Bull’en jeg drakk har definitivt ikke gitt meg vinger, for jeg gjør alt annet enn å fly opp. Temperaturen faller taktfast på vei opp, og etter 1:13 er Alexander oppe, jeg kommer opp 9 minutter etter, og Thomas 3 minutter etter meg igjen (Strava). 

Vi blir imidlertid ikke stående lenge på Norges tak, for her er det én ting som gjelder: Få på mest mulig klær og trille ned til Raubergstulen igjen. 

Fasit etter første dag: 262 kilometer og 6.600 høydemeter på 12,5 timer (hvorav 11:40 i bevegelse) – altså omtrent som vi hadde planlagt – og over 7.000 kalorier forbrent. Vi hadde definitivt ikke orket å fortsette over Sognefjellet til Skjolden og tatt de siste 140 kilometerne og 4.000 høydemeterne nå!

Overnatting på Raubergstulen

Betjeningen er vant med sultne folk på Raubergstulen, for vi får servert en enorm middag bestående av det meste man kan ønske seg. Vi diskuterer om vi skal sykle forbi Turtagrø helt ned til Fortun og så opp igjen til Tindevegen i morgen, eller om vi skal ta til venstre ved Turtagrø direkte. Thomas mener det sistnevnte er smartest. En rask analyse med Strava Route på mobilen tilsier at vi kommer til å mangle cirka 10 km og 400 høydemeter dersom vi tar den strake veien til Tyin, og vi konkluderer med at det virker smartere – så kan vi heller hente inn manglende høydemeter og distanse ved å tråkke rundt Tyin-krysset.

Fornøyde med den strategiske beslutningen for morgendagen, bærer det til sengs. Det trange soverommet med fire køyesenger stappes med tre sykler og en haug bagasje, og vi døper rommet til “asylmottaket”, så slitne som vi er nå. Du skulle kanskje trodd at man sovner lett når man er så slitne som vi er nå, men faktum er at kroppen sliter med å komme seg, og vi går alle en dårlig natts søvn i møte. 

Dag #2: Søndag 27. juni

Jeg måler søvnkvalitet med en Garmin Fenix-klokke, og er vant med å få en score på 60 til 90 av 100 på hvor godt jeg sov. I dag våkner jeg til 14. Søvnen blir som forventet ganske dårlig, og heller ikke hjulpet av at sengene våre i praksis er trehyller med syltynne madrasser. Heldigvis er det bare 140 kilometer som venter, til alt overmål i perfekt sommerdag med sol og uten en eneste sky på himmelen. Og frokosten på Raubergstulen er like suverent som sengene er dårlige; det blir en stor porsjon med havregrøt, flere glass eplejuice, og vi smører med et lite fjell av blingser. 

Raubergstulen til Sognefjellshytta (31 km @ 3%)

Starten går kl. 0830, og vi er godt i rute til å fullføre Everesting Roam godt innenfor tidsfristen på 36 timer. Inntrykket av den tilsynelatende perfekte sommermorgenen får en ripe i lakken når vi tar til venstre mot Sognefjellshytta og blir møtt av en helvetes motvind. Dette er turens femte store klatring, men vi blir fortsatt overveldet over hvor vakker fjellheimen er. Først den slake klatringen opp til Jotunheimen Fjellstue, så gjennom den frodige dalen, og til slutt opp forbi Krossbu opp til over 1.400 høydemeter. Hadde det bare ikke vært for at vinden hylte i trynet på oss, ville vi satt enda mer pris på omgivelsene. Vi hadde som plan å komme til topps på under 1:30, men værgudene sørget for at vi brukte 1:41 (Strava). 

Sognefjellshytta til Turtagrø

Vi gjenopptar sporten fra i går med å telle antall humper vi må over, men igjen kommer vi raskt ut av telling. Vi gir bånn gass ned hver bakke for få mest mulig gratis opp hver motbakke som kommer, igjen og igjen. Til slutt får vi belønning for strevet, med en deilig nedkjøring til Turtagrø. 

Fra Turtagrø over Tindevegen (7 km @ 6%, deretter 3 km @ 7%)

Rolf-Arne står klar med bilen, vi slenger av oss unødige klær og hiver i oss mer klær. Vi treffer på en haug unge rulleskiløpere som trener intervalløkter i Tindevegen. Den lange bakken opp til første kneik i Tindevegen inneholder i alle fall to solide ferister, og vi diskuterer hvordan rulleski-løperne kommer seg forbi dem. De må jo enten ta sats og hoppe to meter, eller bremse helt ned. Thomas og jeg diskuterer hva som er kjipest: Stå på rulleski ned fra Juvasshytta, eller alltid sykle i motvind og regn. Det blir mange gode argumenter for og mot, men konklusjonen uteblir.

Thorsø har sterke bein og får raskt en god luke til Thomas og meg. Mens Alexander kommer opp på 40 minutter, bruker Thomas og jeg 44 minutter (Strava). Vi er et stykke bak skjema, og det er bare å anerkjenne at gårsdagens relativt sterke bein er blitt skiftet ut med slappe tømmerstokker, for å ligge over 3,0 w/kg i lengre perioder enn 2-3 minutter av gangen, det er vondt. 

Hadde det ikke vært for at det er to 90 graders-svinger i bunnen av bakken før siste kneika, kunne vi fått med oss farten opp de siste tre kilometerne, men det går jo ikke. The struggle is real når vi piner oss opp til dagens nest siste topp.

Ned til Øvre Årdal

Rolf-Arne venter et lite stykke ned på den andre siden av bommen, og Alexander benytter anledningen til å ta flere push-ups, mens vi andre spiser og slenger på oss en vindvest.

Jeg lefler med ideen om å bare sette meg i bilen, for nå er motivasjonen lav, og Thomas kommer på en genial idé for å hente noen raske høydemeter: Vi kan feste sykkelcomputerne til en ballong fylt med helium, og raskt hente inn flere hundre høydemeter. Problemet er at vi mangler både ballonger og helium, så vi sykler videre. Det blir for dumt å stoppe nå, når vi er så nære ved å klare Everesting Roam, tross alt. 

Ned til Øvre Årdal går det fenomenalt fort på den lange, lange strekningen ned til den siste biten med de utallige serpentinsvingene, og vi kjenner godt at varmen i takt med at vi nærmer oss havnivå igjen. Nede i den gamle industribyen blir det på nytt inntak av store mengder drikke, inkludert mer Red Bull, før vi begir oss opp til Tyin.

Øvre Årdal til Tyin-krysset

Denne veien ut av Øvre Årdal er bred, i motsetning til den retning Tindevegen, og også en del mer trafikkert. Etter mange timer på smale, sjarmerende fjellveier, minner denne relativt moderne veien som å være på Alpe d’Huez eller de første svingene av Zombie Hill (Rjukan/Gaustatoppen). Varmen er overveldende, og vi søker mot skyggepartiene så ofte vi kan. De mørke, svale tunnelene er kjærkomne. Alexander har trent vesentlig mer enn Thomas og meg i år, og det synes godt, for han sklir lett fra oss og blir til en oransje prikk langt foran oss på veien.

Når stigningsprosenten omsider roer ned noe, får vi også medvind, og det blir vesentlig enklere å holde farten oppe. Langs Tyin-vannet passerer vi omsider 3.000 høydemeter, og er dermed cirka 400 meter unna de omtalte 10K. Thomas og jeg teller én og én høydemeter hele veien bort; hver eneste hump i veien styrer vi mot, for mange bekker små gjør som kjent en stor å. Vi prøver oss med å ta computeren i hånda og løfte den opp og ned, men det ser ikke ut til å ha store effekten. 

Når vi endelig kommer til Tyin-krysset, har vi 120 km og 3.150 høydemeter i dag, og 384 km og 9.700 høydemeter totalt. Da gjenstår det to ting: a) hente cirka 250 høydemeter til, og b) frese ned mot Fagnernes for å ta de siste kilometerne som mangler når høydemeterne er i boks. Vi slenger fra oss alt av unødige klær, flasker og annet i bilen til Rolf-Arne og setter i gang.

Ekstra høydemeter i Tyin-krysset og en uglamorøs avslutning

Først snur vi i Tyin-krysset og sykler opp igjen mot Tyin-vannet og så ned igjen, deretter en rask svipptur retning Lærdal, og til slutt en siste liten tur opp mot Tyin-vannet. Vi legger på 50 meter ekstra for å være sikre, og når computeren sier 3.441 meter, er vi oppe i 134 kilometer og mangler bare en liten stubb.

Thomas legger seg først og jager ned mot Fagnernes, og rett før vi har 139 kilometer, passerer vi en liten nød-lomme langsveien. Vi bremser av og jeg slår av computeren før vi får summet oss, men hadde vi (jeg) vært litt mer påslått, ville vi bare holdt det gående til en langt hyggeligere plass. 

Vi avslutter med andre ord en helt fenomenal fysisk prestasjon – 10.000 høydemeter og 400 kilometer på 19 timer i bevegelse gjennom Norges flotteste omgivelser – i en anonym grøftekant. Og dette er kanskje det største antiklimakset med en everesting: Det er ingen pompøs avslutning, ingen som gratulerer deg, og ingen som stikker en kald øl i hånda på deg. I stedet er det bare å synce computeren mot treningsdagboka, hive sykkelen på stativet og kjøre hjem. 

Kort oppsummering

Som Rolf-Arne og jeg ofte har snakket om: De aller fleste klarer å gjennomføre en 42 kilometer maraton til beins, som i seg selv er en formidabel prestasjon, men å logge en everesting, det er noe helt annet. Og en Everesting Roam, som på papiret ikke virker så mye verre enn en vanlig everesting, er virkelig next level. Høydemeterne kombinert med distansen, og den elendige restitusjonen, gjør at dette ikke er noe man gjør på sparket. Men vi hadde en fantastisk tur, og det skyldes tre ting: 

Vi hadde en utmerket Rolf-Arne som leverte fenomenal innsats som oppmann og følgebilsjåfør. Uten ham ville en slik anstrengelse vært nesten umulig å gjennomføre. Med lett tilgang til alt av mat, drikke og utstyr, og ikke minst trygghet i at om noe går galt, så har man god hjelp i umiddelbar nærhet, og det er kritisk når man roter rundt i fjellheimen. Vi er heldige som har en klubbkamerat som stiller opp på den måten.

Den andre tingen som gjorde turen fantastisk, var været. Vi fikk jo en del kraftig motvind i perioder, men i det store og det hele er det sjelden vare å få to så nydelige sommerdager på rappen i fjellheimen. Oddsen for gode væropplevelser er bedre på sommeren, selvfølgelig, men det vi fikk, var over all forventning. 

Til sist, utstyr og forberedelser må også sitte. Vi har noen everestinger og lange ritt på CV’en, så erfaringen hjalp oss, samt at vi ikke sluntrer unna med vedlikehold av sykler og utstyr. Det betalte seg i form av at vi tilsammen syklet over 1.200 kilometer og 30.000 høydemeter, uten en eneste teknisk feil eller punktering. 

Når det er sagt, én måte å få til en enda mer spektakulær Everesting Roam i norske fjord og fjell, må være ved å ta i bruk fergene også. Ta utgangspunkt i gamle løyper fra Viking Tour, så burde det være mulig å få sett enda mer av Norges vakreste region!

Om rittet

Tour des Stations-rittene arrangeres i den vakre Valais-dalen i Sveits, med utgangspunkt i Le Chable som ligger ved foten av skidestinasjonen Verbier. Arrangøren, Association du Tour des Stations, tilbyr deltakelse i flere distanser, fra Bambino Fondo på 700 meter (for barn) til ekstremvarianten på 1.000 km med 26.000 høydemeter og en tidslimit på 120 timer (for klin gærne voksne). Den mest kjente varianten er imidlertid ultrafondo-varianten som byr på 242 km og 9.000 høydemeter. Til sammenligning er Jotunheimen Rundt 430 km lang, men med skarve 4.600 høydemeter.

Reisefølget og forberedelsene

Thomas Engebretsen, Nikolas Jansen og undertegnede unnfanget ideen om påmelding til Tour des Stations 2023 i løpet av høsten 2022, da Erik hadde kommet hjem fra en mislykket deltakelse. Erik hadde et uvanlig tynt treningsgrunnlag og toppet det hele med Covid-19 et par uker i forkant, så da gikk det som det måtte gå – DNF etter 16 mil. 

Vi tre har brukt våren og sommeren på å legge det vi håpet ville være et tilstrekkelig grunnlag for å overleve kraftanstrengelsen. Her er historien om det som viste seg å bli våre største prestasjoner på sykkelen hittil!

De siste dagene

De viktigste forberedelsene vi gjør, består i å bunkre opp med koffein-gels, sjekke at det er strøm på girskifterne og sette på en lettere kassett på sykkelen. Et par intervalløkter på rulla gjøres unna i ukene før avreise.

Værmeldingene sjekkes hyppig; i forkant var det overhengende frykt for regnvær, men etter hvert som varslene ble sikrere, skjønte vi at det ville regne litt både før og etter rittet, men at det ville bli tørre og passe tempererte forhold for oss. Perfekt!

Onsdag før rittet flyr vi til Milano med syklene våre, kjører leiebil til Le Chable og tar inn på et Airbnb-hus. Torsdag brukes til å testkjøre den første bakken og nedkjøringen (Col du Lein), samt de to siste bakkene i løypa (Nendaz og Col de la Croix-de-Cæur). Fredagen blir en kombinert gjemmekontor-/spisedag og tidlig til sengs etter en intens diskusjon:

Arrangørene varsler at de stenger ned målområdet 20:30. De som vil sykle Tour des Stations som en tur, oppfordres til å starte 02:30, mens «eliten» starter 05:00. Rådslagning torsdag kveld konkluderes med at vi selvfølgelig skal klare å sykle på under 15:30, og prioriteter å sove litt lengre heller enn å starte midt på natta.

Rittrapport

Starten

Det var i underkant av 500 påmeldte til start, og mange må tydeligvis ha startet 02:30, for det er ikke veldig folksomt i Le Chable denne morgenen. Det er en spent, men rolig stemning i startområdet blant pinnedyrene som strener rundt med ville blikk. Noen kjører kort-kort, andre er påkledd som for å overleve en fjellmarsj på vinteren. Speakeren snakker uavbrutt på fransk, og jeg oversetter fritt til Thomas og Nikolas: “Velkommen til Sveits, her ønsker vi skatteflyktningene fra Norge velkomne, og i dag får disse stakkarene anledning til å se hvilken fjellandsby de ønsker å ta med gullbarene og seddelbunkene sine til!”  Startskuddet går 05:00. I motsetning til norske turritt, hvor deltakerne triller hasardiøst av gårde med hue under armen, sykler vi alle behersket ut av landsbyen i retning første stigning, kun noen kilometer unna.

1: Col du Lein (13 km @ 7%, 59 minutter)

Lett regn ønsker oss velkommen til klatringen. Nikolas er watt-general og tar ansvar for å rope ut hver gang vi nærmer oss 3,5 watt/kilo, for høyere skal vi definitivt ikke. Utsikten er fantastisk, men vi ser bare konturene av fjellene rundt oss når sola gradvis stiger. Feltet deler seg raskt opp i klynger med røde lys oppover langs fjellsiden. Vi havner nesten bakerst og vitser om at feiebilen straks plukker oss ut av rittet. En kar i en diger, blå anorakk sykler fra oss og minner oss om at aerodynamikk ikke spiller noen rolle i bratte bakker. Bortsett fra at vi tre utgjør lanterne rouge, er det en helt uproblematisk bakke å bestige.

I nedkjøringen på den andre siden, som vi fryktet unødig mye på grunn av mørket, får vi soloppgang og gode kjøreforhold. En stakkar går i bakken når han treffer en enorm hare – og haren virket å ha bøtet med livet – men vi kommer oss trygt ned til den første matstasjonen.

2: Ovronnaz (10 km @ 9%, 61 minutter)

Vi navigerer oss til nordsiden av Valais-dalen, hvor vi skal tilbringe mange av de neste timene. Bakken er bratt og starter med vinranker, og den mørner oss godt. Det er ingen slake partier for å hvile beina. Tross bakkens brutalitet, er humøret godt selv om Erik nesten går i bakken av en rytter som kjører inn i bakhjulet hans. Det er enda bra at han ikke forstod de norske glosene som haglet. Senere havner vi i en hyggelig passiar med det som viser seg å være Lichtensteins ambassadør til USA. På toppen tillater vi oss en rask stopp for å fylle flaskene og tømme blærene i en tilfeldig utvalgt hage.

I en lang, rett nedkjøring toucher vi toppfarten for dagen, der vi suser avgårde lenge i 70 km/t i morgensolen.

3: Mayens-de-la-Zour (22 km @ 6%, 93 minutter)

Vi tar av oss jakkene før stigningen begynner, nok en gang blant idylliske, grønne vinranker. Det er lengre mellom syklistene, og det er slutt på at andre ryttere tar igjen oss – det er nå vi som begynner å plukke andre ryttere. Bakken er ujevn, med veldig bratte partier – og straks vi kommer inn i slakere partier på under 8%, føles det nesten flatt ut. Nikolas må tidvis kjefte litt på oss når vi drar på for mye watt, men stort sett holder vi oss til planen. 

Det er veldig god stemning helt til Thomas oppdager at han har mistet sin kjære Rapha Lightweight Goretex-jakke et eller annet sted. Vi er imidlertid ikke det minste innstilte på å snu på jakt etter en jakke, all den tid det sikkert vil koste oss tusen høydemeter og Gud vet hvor mange kalorier ekstra. Jakka avskrives som donasjon til en hjemløs fjellgeit og vi tråkker videre. 

Noen aggressive bilister tuter på oss omtrent som når vi sykler hjemme, og vi konkluderer med at det må være norske skatteflyktninger heller enn lokale helter bak disse påkostede Audi RS6’ene.

4: Anzère (9 km @ 7%, 46 minutter)

Denne bakken husker vi veldig lite av, utover at vi hadde en lengre diskusjon om hvor i løypa vi var. Det sier litt om både treningsgrunnlaget og antall bakker totalt når en 9 kilometer lang krøn på 7% ikke gjør så mye inntrykk.

5: Col de Crans-Montana (16 km @ 5%, 79 minutter)

I denne lange klatringen begynner tullpratet å nå nye høyder (eller bunner), og det viser seg å være vanskelig å holde et anstendig wattnivå samtidig som latterkrampene tar oss. Første del av stigningen er fin og åpen, mens utsikten blir redusert etter hvert som vi nærmer oss toppen. Vi observerer en skjønnhetsklinikk – Clinique de Crans-Montana – hvor en fettreduksjon ville vært aktuelt om vi ikke allerede var ganske radmagre.

Vel på toppen ser vi at Crans-Montana framstår som et sted hvor norske milliardærer kan stappe vekk gullbarrer; fine Bentleys står i parkeringshusene, golfbanen er strøken og den kunstige innsjøen er idyllisk. Vi blir møtt av en herlig McLaren som ruser motoren i det vi ankommer matstasjonen. Dessverre står ikke matstasjonen i stil med bilparken; her går det i ost (!) og Cola.

Erik forsøker å få med Thomas og Nikolas på et lagbilde med Matterhorn i bakgrunnen, men når vi bikker 50 km/t er det for sent. Nedkjøringen er veldig lang, og vi krysser Valais-dalen over til sørsiden. Kraftige vindkast river og sliter i syklene, og jeg som har 62 mm hjul innser at klatrehjul hadde vært et bedre valg.

6: Vercorin (9 km @ 8%, 56 minutter)

Vi har blinket ut Vercorin som den tøffeste enkeltstående bakken i Tour des Stations. Sola steker oss varme, det er knallbratt helt fra starten, det lukter sur gjødsel fra åkrene på begge sider av veien, og det er en kamp om å komme seg opp. Denne bakken er mer lik de franske alpeveiene, med fjellhyller i øde landskap heller enn de flotte veiene gjennom fjelllandsbyene som vi har blitt vant med. En god stund har vi kontroll på kommende stigning på computerne våre, men etter to korte tunneler der vi mister GPS-signal, forsvinner også segment-grafikkene. Vi begynner også å snakke om den jævla cutoff-en.

I svingen ned fra Vercorin var det Erik brøt i fjor, men vi tar ingen minnemarkering. Thomas har utrolig gode bein, og det kommer nok av de mange lange turene i sone to og sone tre som han har klokket i vår.

7: Nax (7 km @ 6%, 40 minutter)

Vi sykler vestover og utsikten er ubeskrivelig: Tusen meter nedenfor oss ligger Sion, i de absurd bratte fjellskrentene gresser kyrne, og Thomas og jeg spekulerer i om ikke de firbeinte dyrene har forskjellige lengder på høyre og venstre bein for å klare å stå stødig i fjellsidene. Etter hvert går Erik helt i kjelleren og ber Nikolas om sekundering per kilometer og per 100 høydemeter. 

Beina tråkker videre, men de dårlige vitsene uteblir. Det blir plutselig stille i fjøset. Det er noe absurd med å sykle godt inn i en bratt bakke, og så motivere hverandre ved å si “kom igjen, bare litt mer enn én Tryvann igjen, så er vi på toppen” eller “nå venter 750 meter med 10%, så kommer det snart et flatt parti på 6-7%”. Sportsdrikke er like fristende som varm tequila, men presses ned – “fem svelger nå, så kan jeg vente 20 minutter før jeg rører dette pisset igjen”.

8: Mayens de Vernamiège (4 km @ 8%, 20 minutter)

Erik blir i kjelleren og klemmer i seg flere gels med og uten koffein etter kraftig press fra Thomas. Sure oppstøt begynner å melde seg, men det er tross alt bedre å gulpe litt galle enn å bryte. Dessuten er det vel ingen som har dødd av gels-overdose?

Vi kommer til en matstasjon, og Erik blir sittende på en trapp med tomt blikk. Thomas skaffer Cola, sjokolademelk og salami, som Erik supplerer med Paracet. En annen deltaker stiller seg opp foran Erik og kaster opp alt han har spist og drukket, samt minst en halv liter magesyre. Dette er imidlertid ikke tidspunktet for spisevegring eller bulimi, så Erik får i seg alt han kan. Vi tråkker videre; Nikolas og Thomas er litt foran i munter passiar, Erik bak i mørke tanker. 

9: Thyon 2000 (10 km @ 9%, 96 minutter) 

Klatringen er stort sett dekket i skog og byr dermed ikke på utsikt eller inspirerende omgivelser. Det er høyt opp til toppen på over 2.000 høydemeter, og det er først mot slutten av stigningen at vi passerer tregrensen og ser mer av omgivelsene. Stigningen minner veldig om Pico Nieve på Gran Canaria. Erik våkner mot slutten og Nikolas godter seg over å passere en kar med identisk Canyon Ultimate.

Det er kaldt på toppen, og det begynner å bli kjøligere, så Nikolas og Erik tar på både hansker, buff og jakke. Thomas identifiserer seg som viking, og vikinger kjører som kjent i kort-kort uansett vær (spesielt når de har mistet sine svindyre Rapha-jakker noen timer tidligere). Nedkjøringen er på tidvis dårlig asfalt, med varierende kvalitet på skilting, og konsentrasjonsevnen er laber, så det går ikke så fort ned som profilen tilsier. 

10 + 11: Nendaz + Col de la Croix-de-Cæur (26 km @ 4%, 142 minutter)

Den neste klatringen er ganske kjedelig og anonym, og gjør i alle fall ikke spesielt mye inntrykk, men den varer likevel nesten en time. Thomas og Erik prøver å telle seg oppover i gangetabellen, men det stopper opp midtveis i fire-gangen. Et kort parti med nedkjøring bryter opp løypa før finalen opp til Croix-de-Cæur.

Når vi begynner på den siste klatringen, er det mindre enn tusen høydemeter igjen av dagens faenskap. Selv om hoderegningen går sakte, klarer vi å regne oss fram til at vi skal klare tidslimiten med i alle fall et kvarter. Koffein-gels slukes som Jägermeister på afterski, og vi snakker om hvilken syk prestasjon vi er i ferd med å gjennomføre. Vi klarer faktisk å øke watten litt i forhold til de forrige fem fjellene!

Et lite stykke inn i stigningen kommer vi til et tre kilometer langt grusparti med seksjoner på 15-25%, og her går det friskt for seg – ikke fordi noen har mye å gi, men fordi man enten må tråkke alt man makter, ellers velter man til siden.

Thomas får en punktering på bakhjulet rett før gruspartiet tar slutt. To forsøk på å sette inn nye slanger ender med fiasko, men med tredje forsøk med en medgjørlig co2-patron, kommer vi i gang igjen. Nikolas er på stålet og Thomas har fått horn i panna, så det blir et helvetes kjør for å rekke limiten. En og annen syklist som vi passerer forsøker å henge på hjulene våre, men holder ikke lenge før de må slippe.

«Kom igjen, gutta, klarer vi å holde mer enn 10 km/t det neste kvarteret, så rekker vi limiten med et par minutter! Vi skal faen ikke ha DNF nå!!!» 

Kjøret går, Thomas hauser opp stemningen og i lett regnvær passerer vi målgang med 90 sekunders margin. Bak oss begynner arrangørene å pakke sammen utstyret. Fy satan, vi klarte det!

Oppsummering og tips til senere

Dette er uten tvil det tøffeste vi har gjort på sykkelen – og da har vi med Jotunheimen Rundt, Oslo – Lærdal i pissregn, diverse everestinger, La Marmotte og en haug andre sjuke ritt – og samtidig noe av det flotteste. Godt og proft arrangert, hyggelig stemning i løypa, og ikke minst legendarisk vakre omgivelser. Med mindre du har fetish for å kjøre flate ritt og rope “sist” og “låse kjede”, er dette en opplevelse for livet. Og ga denne galskapen mersmak? Thomas er innstilt på å stille i Ultimate 1000 neste år…

Her er noen forbedringspunkter som vi diskuterte i bilen hjem søndag:

• Det beste tipset er å få noen til å kjøre følgebil for deg. Det er såpass mange mennesker, biler og bebygde strøk langs løypa at det bør være uproblematisk om du har en kompis eller familiemedlem som står strategisk plassert langs løypa med mat, drikke og ikke minst klær. Da slipper du samtidig å dra med masse mat og klær på lommene, og du sparer sykkelen for en ekstra flaske.
• Rittet er knallhardt og det kostet oss 10-12.000 kalorier forbrent på over 15 timer, med 24 mil og 9.000 høydemeter for å komme i mål. Hver av oss inntok et sted mellom 20 og 25 gels, 5 til 10 barer, 7 til 8 liter sportsdrikke, vafler, vann, kjeks, bananer, appelsiner og hvem vet hva ellers. Og vi hadde spist tidenes største pastamiddag kvelden i forveien…
• Sørg for å ha lettest mulig utveksling på sykkelen. Selv kjørte jeg på 36×34 som letteste utveksling, og jeg er overbevist om at det gjorde turen vesentlig mer overkommelig.
• Finn ut hva bærekraftig watt er for din del – vi styrte mot 3,0-3,25 w/kg – og vær disiplinert i gjennomføringen.
• Forsøk å trene på å kjøre bakker på en times tid på riktig watt og kadens.
• Ankom området noen dager i forveien for å bli akklimatisert og for å prøvekjøre noen av bakkene (vi kjørte den første og de to siste). Geneve og Milano er de to nærmeste flyplassene.
• Ta inn på hotell eller hytte på Verbier for å ha kort avstand hjem etter målgang; før start på morgenen kan du ta gondolen ned fra Verbier til Le Chable (starten er kun et steinkast derfra).
• Og et lite tips til: Test hvor bra du tåler gels og sportsdrikke – Erik endte med halsbrann og sure oppstøt de to første dagene etter Tour des Stations…

Resultater

Vi endte opp på 195. plass av 344 fullførende, og i tillegg var det 117 som brøt eller kom for sent (“withdrawn”), altså var det 462 som stilte til start fordelt på 441 menn og 21 kvinner. Bestemann ble Lion Trommer (Tyskland) på 10:15:28, og beste kvinne ble Vyne van der Schoot (Nederland) på 12:13:19. Beste nordmenn var Helge Nygaard Nesse med knallsterke 11:18:45, og beste norske kvinne ble Beate Nygaard Nesse med 13:13:00. Se https://www.mso.swiss/events/1777-tour-des-stations/results for fullstendig resultatliste.