Er du blant dem som liker å trene med musikk, og setter pris på å høre forskjellen på Metallica og E-Type, da vil denne artikkelen være av interesse. Musikk og trening er for mange som hånd i hanske, eller som som propp i øre. Vi kan bare forestille oss hvor gørr en time på rulla eller tredemølla ville vært uten lydstimuli. Og hvis det skulle være tvil: Noen britiske forskere fant i 2008 at det var flere fordeler med å bruke musikk når man trener.

For tre-fire år siden var markedet for trådløse (sports)øretelefoner ganske magert. Jeg testet et par Denon Exercise Freaks, men som jeg noterte den gangen så var det ikke mye å velge mellom. Kablet musikk har vært veien å gå i alle år. Men tidene forandrer seg. Apples iPhone 7, som ble lansert høsten 2016, har ikke den vanlige 3,5 mm jack-pluggen; enten må man koble til med en jack-adapter eller så må man ty til trådløse bluetooth-øretelefoner. Fremtiden er sannsynligvis trådløs.Og som alltid herjer markedskreftene: Hodetelefonutvalget er et voksende hav av type (around ear, on ear, in ear, med og uten støykansellering), merker og priser. De fleste elektro- og lydbutikker tilbyr flere titalls forskjellige trådløse hodetelefoner allerede.

Da jeg nylig gikk til anskaffelse av en iPhone 7 var også tiden moden for å bytte ut mine trofaste og suverene Bose SoundSport kablede ørepropper, og valget falt på Wireless-varianten fra Bose. Her er svaret på om de er verdt 800 kroner mer enn den kablede varianten.

Bose SoundSport Wireless til venstre, vanlig Bose SoundSport til høyre (inkludert en adapter til iPhone 7).

Produktinfo

Bose SoundSport Wireless koster 1.899 kroner veiledende, og i en relativt forseggjort eske medfølger tre par propper i forskjellige størrelser, en liten taske og en micro-USB ladekabel. Selve hodetelefonene finnes i tre farger: Svart, gul/grå og blå/grå. Den oppgitte batteritiden er seks timer, det tar to timer å lade den helt opp. Den kan kobles til flere bluetooth-gjenstander som mobil, nettbrett og PC/Mac. Den har innebygd mikrofon og tre knapper for å styre volum og håndtere handsfree-samtaler.

Bose tilbyr også en mer fancy variant som heter SoundSport Wireless Pulse til 2.499 kroner, der forskjellen er 600 kroner i pris og at Pulse-varianten måler pulsen til brukeren. Den tradisjonelle SoundSport-varianten med kabel koster 1.099 kroner, og også her finnes volumkontroll og handsfree-samtaler, men den er ikke trådløs. Det betyr også ingen batteri eller lading.

Bose SoundSport Wireless finnes i tre farger; her den gule og grå varianten.

Vurderingskriterier

Diverse større øretelefoner av typen on/around ear gir utvilsomt den beste lydopplevelsen, men de funker enten ekstremt dårlig eller er lite egnet til trening. Det frister liksom ikke å svette- og saltmarinere lærinntrukne Sennheisers til en halv formue, og dessuten veier de en del og sitter ikke nødvendigvis så godt når man beveger seg mye. Små og fuktbestandige ørepropper, derimot, er godt egnet for aktivitet. Det som er viktig med musikk under trening er, i min prioriterte rekkefølge, at proppene sitter godt på ørene, gir en god lydopplevelse, er praktiske og enkle å bruke og er holdbare. Og så er spørsmålet om det er verdt å legge 800 kroner ekstra på bordet for trådløs lyd, og hvilke andre fordeler og ulemper det gir.

Praktisk bruk

Bose SoundSport Wireless er enkle å ta i bruk; det tar ikke mye innsats å parre proppene til iPhone eller iPad, og det går an å parre proppene til to lydkilder. Med Boses egen app på telefonen kan du også administrere hvilke lydkilder proppene kan kobles til, hvor raskt proppene skal slå seg av dersom de ikke er i bruk og om du vil ha stemme-tilbakemelding fra proppene. Med appen kan du også dele lyden du hører på med andre i nærheten som også bruker trådløse Bose-høytalere.

Øreproppene kan gi tilbakemeldinger dersom du vil: En hyggelig damestemme med amerikansk-engelsk dialekt forteller deg hvilken enhet de er tilkoblet (“connected to Erik’s iPad”, “disconnected from Erik’s iPhone”), strømstatus (“battery 80%”), hvem det er som ringer (“call from Hege Nordlie”) og rundetider.

Øreproppene sitter godt i ørene – det skyldes delvis de gummierte “krokene” som setter seg i øret – og fordi det medfølger tre størrelser på proppene er det mulig å finne den størrelsen som passer den enkelte best. De tre knappene på høyre side er enkle å benytte, både med og uten hansker.

Løping og relativt kraftige bevegelser står proppene imot. Fordi de er trådløse er det viss fare for at hodetelefonene kan falle av, men en liten klype gjør det mulig å feste dem til kragen på trøya, og i alle tilfeller opplevde jeg aldri at de falt ut av ørene mine. Og uten kabel tilkoblet lydkilden opplever jeg mer bevegelsesfrihet.

Løping

Med joggeskoene på, både ute og på tredemølla, fungerer de trådløse proppene helt utmerkede. De sitter godt i ørene, selv når bevegelsene ikke er spesielt grasiøs, eksempelvis mot slutten av en maraton eller ved løping i terrenget. De trådløse proppene har en kjempefordel vis-a-vis de kablede ved at det ikke er en ledning som slenger i veien eller drar proppene ut av ørene, noe jeg setter ekstra pris på når jeg løper innendørs med telefonen liggende oppå tredemølla.

Rullesykling

På sykkelrulla inne er også den trådløse å foretrekke over den kablede varianten både fordi det fort blir mye svetting og fordi det er fort gjort å rote kabelen borti håndkle og svettebeskytter. Det har ofte skjedd at jeg har reist meg fort opp etter endt intervall revet proppene ut av øret fordi jeg holder oppå lydkabelen; det slipper man med trådløs lyd.

Utesykling

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å bruke lyd på øret når man sykler ute i trafikken, men når det er sagt så fungerer proppene greit med hjelm på knollen. Dessverre er proppene såpass store at de blir forstyrret av hjelmstroppene, noe som i mindre grad skjer med de kablede variantene. Dessuten, en kabel som går fra bakomma og opp til øreproppene er ikke til sjenanse på sykkelen, så på sykkel ute foretrekker jeg de vanlige proppene med kabel. Når det er sagt, det er deilig å slippe en kabel som holder igjen og lugger i ørene om man reiser seg opp, snur seg over skulderen eller beveger seg på overkroppen.

Langrenn

Det er muligens ikke kosher å bruke musikk på øret når en går på ski – jeg har ikke konferert med langrennsadelen her – men jeg gikk et par turer med øreproppene i vinter. Igjen var størrelsen på proppene til bry, denne gangen fordi jeg brukte topplue som dytter proppene ut av øret. Trikset er å ha lua på med litt omhu, så sitter de godt. En annen fordel med trådløst er at da kan telefonen ligge lunt og godt i en lomme, for så å spare det stakkarslige batteriet for kuldeeksponering.

Hverdagsbruk

Til hverdagsbruk har den trådløse varianten dessverre lite å stille opp med: Lyden er god og som handsfri-enhet er det ingenting å si på proppene – men den korte batteritiden på seks timer gjør proppene lite egnet til bruk på kontoret eller i lesesalen, og estetisk sett kan man alltids sette spørsmålstegn ved hvor fine de ser ut i kombinasjon med en dress. Er tanken å bruke øreproppene til hverdags, da er den kablende varianten eller andre trådløse propper med bedre batteritid å foretrekke.

Lydkvalitet

Sammenliknet med de råtne standardproppene som følger med iPhone (eller Android-telefoner, for den saks skyld) er Bose SoundSport en helt tydelig oppgradering. Sammenliknet med gode on-ear eller over-hear hodetelefoner til noen tusenlapper, kommer selvfølgelig SoundSport-proppene til kort. Kort fortalt er lydkvaliteten god, og mer enn god nok for trening, men ikke i særklasse. Og det skulle vel bare mangle. Videre, trådløs Bluetooth-forbindelse har sin fordel i at det er trådløst, men i teorien går det på bekostning av lydkvalitet. For min del hører jeg imidlertid absolutt ingen forskjell på de to Bose-proppene, og hvis det er noe forskjell så er det så lite at man kan spørre seg hvor bra lyden trenger å være når du har 150 i puls; den trenger nok ikke være like bra som når du sitter ved kontorpulten eller i godstolen. Så for alle praktiske formål er lydkvaliteten god like god mellom den trådløse og den kablede versjonen. Og aktiv noice cancelling er ikke en nødvendighet med sportspropper, særlig ikke ute hvor det kan være greit å høre noe av trafikken rundt seg.

Holdbarhet

Etter to måneders bruk er det selvfølgelig for tidlig å si om dette er propper som kommer til å holde i sesong etter sesong. Kvalitetsfølelsen er definitivt tilstede, og de har vært utsatt for en del svette, regnvær og temperaturforskjeller uten at de virker berørt av det så langt. De kablede fra Bose har jeg klart å få to-tre år ut av før kablene begynner å splintre opp, men her er det ingen ledninger som kan slites ut. Jeg tenker at de begrensende faktorene her er at selv om proppene er «svette- og værbestandige» så kan de kan bli skadet om de blir utsatt for for mye fukt (svette, regn), og at det oppladbare batteriet over tid vil bli sløvt. Jeg forventer imidlertid en levetid på to-tre år med fire til seks timers bruk ukentlig.

Bose SoundsSport Wireless lades med en micro-USB i høyre ørepropp.

Alternativer

Ørepropper til trening er tydeligvis noe de fleste lydutstyrsprodusentene tilbyr, og det er en rekke alternativer å oppdrive fra blant annet Jabra, Sennheiser, Sony, JBL, Jaybird, Bose, Urbanista, Monster, Bang & Olufsen i prisklassen fra noen hundrelapper til noen tusenlapper. Jeg har ingen erfaringer med konkurrerende alternativer, primært fordi Bose gjør jobben jeg ønsker at de skal gjøre for meg, men er du på jakt etter sportspropper kan det være lurt å teste hva som sitter bra i ørene dine.

Konklusjon

Bose SoundSport sine styrker er at den kjente Bose-kvaliteten er tilstede både når det gjelder hardware og lyd, og proppene sitter stort sett godt i ørene (mine, i alle fall). Dette gjelder både de kablede og trådløse øreproppene.

Det du får ekstra for 800 kroner er i praksis at bevegelsesfriheten som trådløst gir er deilig. Svakhetene er at proppene er ganske store og blir dermed vanskelig å få til å sitte i kombinasjon med hodeplagg. Den relativt korte batteritiden på seks timer gjør også proppene dårlig egnet til hverdagsbruk, særlig sammenliknet med kablet versjon som ikke trenger egen strømkilde.

Om mer bevegelsesfrihet er verdt 800 kroner avhenger av hvor mye du trener med musikk og hvor mye du opplever at kabelen kommer i veien. Blant løpere, syklister og skiløpere er det nok løperne og muligens de som trener mye å rulla som vil sette størst pris på trådløs lyd. Utesyklister og skiløpere vil være mindre brydd med en diskret liten kabel på innsiden av trøya. For min del blir det på mine relativt få løpeturer samt mange timene på rulla at øreproppene blir satt pris på.

Skal du ha ørepropper som skal brukes både til hverdags og trening, da blir nok de trådløse Bose SoundSport et bomkjøp – spar pengene og kjøp heller de kablede – men skal du ha dedikerte propper til treningen, og du irriterer deg over kabel, da blir du happy med disse.

Wahoo lanserte sykkelcomputeren ELEMNT i fjor, i år kommer de med ELEMNT BOLT (heretter kun omtalt som «BOLT»): En mindre og mer aerodynamisk computer som går i direkte konkurranse med Garmin Edge 520.

ELEMNT var suveren hva gjelder brukervennlighet og tilkoblingsmuligheter, men bommet på pris, estetikk, navigasjon og at festemekanismen ikke var kompatibel med Garmin-standarden, som etter hvert har blitt de facto standard. Dessuten var det vanskelig å slå fast om ELEMNT var en konkurrent til Garmin Edge 820 eller 520.

BOLT ser ut til å løse en del av disse utfordringene, spørsmålet om Wahoo nå sitter på en gullfugl med BOLT? Her er svaret.

Med Wahoo ELEMNT BOLT kan du velge hvor mange av de ni utvalgte måltallene du vil se samtidig. Her vises tre tall.

Produktinformasjon

Wahoo fronter BOLT som verdens første aerodynamiske computer – Wahoo påstår at BOLT vil spare syklisten for 1,1 watt vis-a-vis en vanlig sykkelcomputer. Utover det er de vesentlige forskjellene mellom BOLT og fjorårets ELEMNT at nykomlingen er noe rimeligere, har en noe mindre skjerm, lavere vekt og et par timer mindre batteritid.

Wahoo BOLT koster veiledende 2.499 kroner, og da får man med to festebraketter – en barfly og en gummistrikkløsning – i tillegg til selve computeren. BOLT er med andre ord konkurransedyktig plassert prismessig, og 500 kroner billigere enn hva ELEMNT pushes til på nett i disse dager. Bundle-variant inkludert Wahoo TICKR pulsbelte, kadens- og fartsmåler er også tilgjengelig til 2.499 kroner.

Størrelsen er 7,5 x 4,6 x 2,2 cm, altså 76 cm3. Vekta er på 60 gram (min kjøkkenvekt viser 62 gram). Til sammenlikning er Garmin Edge 75 cm3 og 62 gram tung (min kjøkkenvekt sier 65 gram), altså tilnærmet identiske. ELEMNT er på hele 110 cm3 og veier 105 gram.

BOLT har en 2,2 tommers svart-hvit skjerm med blå bakgrunnsbelysning og mulighet til å vise fra 1 til 9 måltall per skjerm, eventuelt også løypeprofil og veikart. ELEMNTs skjerm er 0,5 tomme større.

BOLT har seks knapper, det samme som storebror ELEMNT og én mindre enn Garmin Edge 520. Knappene er alle gummierte og enkelt tilgjengelig, også med hansker. BOLT er vanntett i henhold til IPX7-standarden, tilsvarende øvrige sammenliknbare computere. Det holder til de våte sykkelturene på Vestlandet.

Batteritiden er oppgitt til 15 timer, det samme som Garmin Edge 520 og to timer mindre enn ELEMNT. Det går selvfølgelig an å bruke en ekstern powerbank mens computeren er i bruk, i tilfelle du skulle evereste eller sykle Trondheim-Oslo på idealtid.

Wahoo har hatt vett til å velge vanlig micro-USB slik at du slipper å holde styr på egen kabel til BOLT’en.

Festemekanismen til BOLT er noe annerledes enn Garmins festebrakett.

Wahoo ELEMNT BOLT veier 62 gram på kjøkkenvekta.

Tilkoblingsmuligheter

Det aller meste av gjenstander som snakker ANT+ eller Bluetooth kan kobles til BOLT, det være seg smarttelefoner, puls, kadens, watt, elektronisk giring (Shimano, SRAM), Wahoo KICKR-ruller eller muskeloksygensensorer. Med de sensorene som snakker både ANT+ og Bluetooth kan du velge hvilken variant du vil bruke med BOLT, uten at det i praksis er noe forskjell i datakvalitet.

Førstegangsoppsett, innstillinger og dataoverføring gjøres med Android-/iOS-appen Wahoo ELEMNT Companion. Til dette trengs Bluetooth.

Videre er det også enkelt å sette opp Wahoo ELEMNT-appen til å snakke med Strava inkludert Strava Live Segments, TrainingPeaks, RideWithGPS, SportTracks, MapMyFitness, en del andre treningsdagbøker samt Dropbox.

Når tilkoblet telefon er det også mulig å få varsel når telefonen mottar anrop, meldinger og mailer, og du får varsler på telefonen når det er på tide å lade BOLT.

Wahoo ELEMNT BOLT skal gi deg en besparelse på 1,1 watt med denne mount’en.

Praktisk bruk: Wahoo BOLT vs Garmin Edge 520

Både Garmin Edge 520 og Wahoo BOLT er i det store og det hele upåklagelige computeren, men i et forsøk på å skille dem sammenlikner jeg dem her direkte mot hverandre på 11 forskjellige punkter.

Design: Garmin.

Wahoo BOLT kommer i samme innbydende innpakning som ELEMNT. Det er derfor skuffende at computeren har en viss plastikkfølelse. Når det er sagt, selve designet til BOLT er betraktelig mer elegant enn forgjengeren ELEMNT. Garmin Edge 520 er imidlertid et lite hakk lekrere og bærer mindre preg av plastikk.

Festemekanisme: Garmin.

BOLT festes på styre eller stem med egne festebraketter, og en hel rekke tredjepartsløsninger finnes nå også, så utvalget av braketter er betraktelig bedre enn det var i fjor. Det er likevel frusterende å ha brukt surt ervervede kroner på fancy festebraketter til mine helintegrerte styrer og så ikke kunne gjenbruke den med BOLT. Garmin scorer på å ha etablert en standard som Wahoo med hell kunne fulgt.

Brukervennlighet: Wahoo.

Akkurat som med ELEMNT er det superenkelt å sette opp BOLT første gangen; installer app på telefonen, lag en brukerprofil, koble til ønskede treningsdagbøker, ta bilde av QR-koden på skjermen til BOLT, og så er du i gang. Parring med diverse sensorer går også smertefritt. En annen utmerket Wahoo-løsning er at du definerer skjermbildene og visning av måltall – kombiner selv måltall på fart, distanse, kart, stigning, temperatur, kadens, puls, kalorier, watt, girvalg, osv. – i appen på telefon og synkroniserer med BOLT. Brukervennligheten til BOLT strålende.

Wahoo BOLT lar deg sette opp skjermbildene på telefonen. Her et eksempel på watt-visning jeg synes er nyttig når jeg trener intervalløkter.

Oppstart: Garmin.

Det tar noe tid å slå på BOLT; fra power-knappen er trykket på til GPS-signal er god går det 40-50 sekunder. Med Garmin Edge 520 tar tilsvarende operasjon 25-35 sekunder. De tapte sekundene er likevel marginale og kan fint brukes på å pumpe opp dekkene og sjekke antrekk før avreise.

GPS-nøyaktighet: Uavgjort.

Nøyaktighet på GPS’en er god; avvikene mellom hva Garmin Edge, Garmin Fenix og BOLT måler på diverse sykkelturer jeg har gjort er helt minimal: Innenfor 1-200 meters avvik pluss/minus på turer mellom 5 og 10 mil er akseptabelt.

Lesbarhet: Wahoo.

BOLTs svart-hvitskjermen med blå bakgrunnsbelysning er lettlest i de fleste lysforhold. Knappene er enkle å trykke på, selv med tykke hansker. På hver side med måltall du setter opp kan du zoome inn og ut slik at du selv velger hvor mange av de 9 måltallene du har definert du får se, i prioritert rekkefølge, mens du er ute på sykkeltur. Av og til trenger du kanskje bare å se medgått tid, andre ganger er det mer interessant å også få med kilometer tilbakelagt, kadens, puls og snittwatt siste 30 sekunder. Edge 520 og BOLT er like lettleste, men visningene til sistnevnte er bedre.

Med Wahoo ELEMNT BOLT kan du velge hvor mange av de ni utvalgte måltallene du vil se samtidig. Her vises åtte tall.

Strava Live Segments: Wahoo.

Strava Live Segment-visningen er ogås bedre på BOLT enn på Garmin Edge; løypeprofil, sekundering og forventet sluttid visualiseres på en fin måte. Videre er det mulig å ha flere Live Segments gående samtidig, i motsetning til på Garmin – eksempelvis hele segmentet opp Tryvann samt den siste kilometeren (som begge er favoritter hos meg).

Navigasjon: Uavgjort.

I forbindelse med påskeferie i Perth i Australia lagde jeg en rekke løyper i Strava Route Builder, og på kartet så jeg tydelig hvor løypa mi gikk i forhold til hvor jeg selv befant meg. LCD-lysene på computeren vaslet også med rødt eller grønt, sammen med pipelyder, om jeg var på rett vei eller ikke. Utfordringene oppstod imidlertid da jeg kommer på avveie – BOLT gjør ingen forsøk på å beregne alternativ rute,. Som navigasjonsverktøy gjør ikke BOLT mer enn en akseptabel jobb, men det gjør forsåvidt heller ikke Garmin Edge 520. Når det er sagt, jeg hadde ingen problemer med å navigere meg gjennom ukjente omgivelser ved hjelp av kartvisningen til BOLT. BOLT tilbyr turn-by-turn navigasjon, uten at jeg har benyttet meg av funksjonen (og heller ikke brukt tilsvarende hos Garmin).

Batteri: Uavgjort.

Wahoo påstår at BOLT holder i 15 timer; det virker noe optimistisk – på en fire timers tur startet jeg med fulladet BOLT og kom hjem med 70% gjenstående batteri, hvilket tilsier en batteritid på 13,5 timer. Det er mulig litt fikling i menyene og et dusin Strava-segmenter tappet litt ekstra batteri. Dette er mer eller mindre det samme som Garmin Edge 520.

Tilkoblingsmuligheter: Wahoo.

Når det gjelder eksterne sensorer og tilkobling til computere – Wahoo BOLT snakker både ANT+ og Bluetooth, mens Garmin Edge snakker kun ANT+. Det betyr at det er flere muligheter med BOLT, og med et økende antall sensorer som snakker begge språk er det til fordel BOLT.

Tilkobling til andre treningsdagbøker: Uavgjort.

Garmin Edge synkroniserer sine data med Garmin Connect, som så dytter filer til Strava, TrainingPeaks og andre treningsdagbøker. Wahoo gjør det samme, men via sin Wahoo ELEMNT-app. Med tredjepartsløsningen Tapiriik er det mulig å sette opp alle de koblingene du kan drømme om mellom alle slags treningsdagbøker. Garmin Edge synkroniserer enten ved å koble til en PC med USB-kabel eller via mobiltelefonen, mens Wahoo BOLT bruker mobiltelefon eller wifi. Uansett computer går dette stort sett fort og smertefritt.

Pris: Wahoo.

Wahoo BOLT har en veiledende pris på 2.499 kroner, mens Garmin Edge har en listepris på 3.199 kroner. Jakter du nettet etter tilbud vil du finne begge deler billigere, men prisforskjellen er såpass stor at den ikke kan overses.

Et par relativt uvesentlige ting: For det første, påstanden om at BOLT sparer 1,1 watt vis-a-vis andre sykkelcomputere er umulig å ettergå, så det vektlegges ikke i vurderingen. For det andre, dersom det er andre i nærheten som også bruker ELEMNT eller BOLT, så vil de dukke opp på kartvisningen din. I Perth ble jeg liggende på hjul med en “Michael V.”; han lurte sikker på hva slags wheel sucker “Erik N.” måtte være – vi var tydeligvis begge for introverte til å hilse på hverandre.

Wahoo – Garmin: 5-3.

På de 12 punktene er det uavgjort når det gjelder GPS-nøyaktighet, navigasjon, batteri og tilkobling til treningsdagbøker. Garmin vinner på design, festemekanisme og oppstartstid. Wahoo er best på brukervennlighet, lesbarhet, Strava Live Segments, tilkoblingsmuligheter og pris. Dette betyr imidlertid ikke at Wahoo knuser Garmin; selv om Wahoo slår Garmin på fem av åtte punkter så er spørsmålet hvilke av disse åtte punktene som er viktigst for deg.

Undersiden av Garmin Edge 520 (venstre) og Wahoo ELEMNT Bolt (høyre). Gummibeskytteren foran micro-USB-pluggen er omtrent identisk for begge computere.

Positive sider

I korte trekk, Wahoo BOLTs sterke sider er brukervennligheten, lesbarhet, hvor enkelt det er å koble til både hardware og treningsdagbøker av forskjellig slag og prisen.

Negative sider

Det som trekker BOLT ned er at festebrakettene som funker med Garmin ikke kan gjenbrukes og navigasjonen er ikke spesielt god. Dessuten hadde lekrere materialevalg gitt en bedre følelse av kvalitet. Noen vil også savne mulighet til å endre oppsett av BOLT direkte på enheten uten å gå via telefonen.

Med Wahoo ELEMNT BOLT kan du synkronisere favorittsegmentene fra Strava direkte og få opp Strava Live Segments når du sykler. Her er lite utvalg av mine favorittsegmenter.

Konklusjon

Tilbake til spørsmålet om hvorvidt Wahoo har lagt gullegget; svaret er “til dels”.

Wahoo har definitivt lagd en attraktiv konkurrent til Garmin Edge 520, og på noen punkter er Wahoo overlegen. Mer brukervennlig sykkelcomputer finnes ikke per nå, prisen er fair, og det eneste som virkelig trekker ned er egen løsning for festebrakett og at BOLT ikke er i sitt ess når det gjelder navigasjon. 

Har du en velfungerende computer fra før, da kan kredittkortet stå på stedet hvil, men tenker du å bytte ut computeren din så er BOLT verdig en plass på shortlisten din.

Dessverre lider jeg av syndromet kjent som «n+1» – det er ganske utbredt blant syklister, selv om ikke alle har fått diagnosen stilt av lege – og store deler av våren min har gått med på å sikle på diverse karbonhester. Og etter hvert som research og debatt tar helt av så blir kløen verre og verre, til slutt endte jeg med et kjøp. Når jeg ser tilbake på hvordan dette kjøpet – eller «tilbakefallet», som legen min sier – så er det tydelig at det er et mønster som gjentar seg.

Her er de stegene fra behovet oppstår til kjøpet gjennomføres, og hele prosessen starter igjen. Det kan være en idé å dele denne artikkelen med din bedre halvdel dersom han eller hun ikke forstår hvorfor du til stadighet fyller garasjen eller gjesterommet med stadig flere sykler. I beste fall får du forståelse når du forsiktig ymter «jeg trenger en ny sykkel» under lørdagsfrokosten.

De seks stegene som enhver sykkeleier går gjennom med jevne mellomrom. Kun selvdisiplin og lommebokens størrelse begrenser hvor fort og ofte du runder prosessen

Steg 1: Behovet oppstår

Av og til trenger vi en ny sykkel fordi den eksisterende stjeles eller skades. Noen ganger er det fordi den rett og slett er utslitt etter mange års tro tjeneste. Men som oftest er det noe ubetydelig som trigger at behovet oppstår:

Du skal sykle ritt som stiller spesielle krav til sykkelens egenskaper, eksempelvis tilhører du et «blø for rulla»-lag og trenger en aeroramme. Det er kommet en ny iterasjon av gruppesettet ditt og du kan ikke bli sett med det utdaterte skrotverket du selv har. Bredere dekk erobrer markedet og din eksisterende ramme har ikke klaring til 28 millimeter. Skivebremser kommer en masse og du innser at økt bremsekraft er livskritisk. Laget til favorittsyklisten din har skiftet sykkelsponsor. Og så videre.

Siden i fjor høst har jeg kun hatt én sykkel, en Cannondale CAAD10. Den er objektivt sett helt suveren – pendling, trening, møkkværssykling går som en kule – og med mekanisk Ultegra-gruppesett og HED Ardennes SL-hjul er vekta nede i respektable 8,1 kilo inkludert pedaler og flaskeholdere. Mange av persene i de lokale kneikene er satt med denne trofaste sliteren. Likevel, den har aluminiumsramme; det vibrerer på røffe underlag. Den har mekaniske gir; jeg hater å bruke tid på å justere girene når jeg skifter wire. Den veier over åtte kilo; jeg har lyst på å sette ny pers opp Tryvann og hvert eneste gram betyr noe. Det knirker fra BB30-krankhuset uansett hva jeg gjør med problemet og lyden gjør meg gal. Safe to say, jeg trenger en ny sykkel.

Min aller første sykkel, DBS Spinova Team fra 1999, med en uvanlig miks av Shimano Tiagra og Dura Ace. Alt som står igjen nå er rammen. Mange sykler har kommet og gått etter denne!

Steg 2: Informasjonsinnhentingen

Den ene halvdelen av moroa er informasjonsinnhentingen. For de som ikke er autistiske sykkelnerder begynner informasjonsinnhentingen her, for oss andre er inntak av sykkelnytt en konstant prosess – men den intensiviseres når behovet for en ny sykkel oppstår. Timesvis med butikkbesøk er erstattet med effektiv surfing på online. Nettleserloggen fylles med til Canyon, Bianchi, Cannondale, Ridley, Cervelo, Wilier, Giant, og mange flere til. Det her kan gå så fullstendig av skaftet at når kona spør hva du gjør på iPaden med et fårete smil om munnen, så du bør ha en hvit løgn for hånden. Å avsløre at du tenker på å omsette familiens oppsparte midler i en karbongjenstand er sjeldent veien til varig husfred.

Den andre halvdelen av moroa er å diskutere sykkel med gutta eller jentene i klubben. Alle tror de vet best, og alle har gode poenger. Spør du hva som er best av Bianchi versus Pinarello, av elektriske versus mekaniske gir, av tubeless versus tubular, eller den klassiske Campagnolo versus Shimano – da har du alltid en interessant debatt gående. Vil du være slem med dine Bianchi-file venner så sier du at du vurderer en Oltre XR.4 med SRAM. Diskusjonene på diverse sykkelfora kan fort bli mer opphetede enn kommentarfeltet hos Dagbladet for en artikkel om innvandring.

Jeg tilhører naturlig nok den delen som følger mye med på sykkelfronten, så jeg hoppet kjapt fra første steget forbi dette steget og over til neste da jeg innså at jeg må ha ny sykkel.

Weight Weenies: Et diskusjonsforum hvor det er raskt å få tilbakemeldinger på diverse sykkelspørsmål.

Steg 3: Kriteriene defineres

Aluminium, titan eller karbon. Masseprodusert eller skreddersøm. Ritt eller langtur. Kun på asfalt eller også på grusveier. Aggressiv eller komfortabel. Aerodynamisk eller lett. Kultur og historie eller forskning og utvikling. Dyrt eller billig. Alternativene er uendelige. Om du ikke bruker litt tid på å vurdere hva du skal bruke sykkelen til, da går du deg fort vill i sykkeljungelen.

Dessuten burde du ha gode svar på hvorfor du skal svi av titusener av kroner på en sykkel når nærmeste pårørende med skeptisk stemme spør hvorfor du må ha ny sykkel. «Fordi du har lyst» holder nemlig sjeldent når hardt settes mot hardt og nyoppusset kjøkken er den alternative investeringen. Og husk, ingen tror på deg om du sier at du trenger en 500 gram lettere sykkel for å komme fortere over Sognefjellet, særlig dersom du sleper rundt på 10 kilo sideflesk og aldri klarer å si nei til kake eller fredagspilsen på jobb på fredagene, så sørg for at du har argumenter du selv tror på. Om du er helt i beit for grunner, vit at du kommer langt med «dette er lidenskapen min, jeg kunne sølt bort pengene på piker, vin og sang men velger en helsebringende hobby i stedet».

For meg er drømmesykkelen en som kun skal brukes i godvær og til å jakte perser i motbakker, men de kriteriene begrenser ikke utvalget særlig mye. Noen flere krav ble lagt til grunn for å filtrere alternativene:

• Rammetype: Karbon er mer komfortabelt og lettere enn aluminium, og er derfor å foretrekke. For meg så trumfer klatreegenskaper aero. De som har sett meg på flatene og i nedoverbakker vet hvorfor jeg foretrekker motbakker. Det skal unsett mer til enn en sleipere ramme for at jeg skal henge med når farten bikker 45 km/t.
• Gruppesett: Enten Shimano Dura Ace Di2 for sin kliniske funksjonalitet eller mekaniske Campagnolo Super Record for sin passione; sistnevnte taper grunnet absurde driftskostnader og behov for et nytt sett med verktøy. Ingenting stygt om SRAM, men amerikanernes gruppesett frister ikke meg.
• Skivebremser: Jeg har aldri savnet bremsekraft med vanlige felgbremser, så nymotens skivebremser hopper jeg lett bukk over. Andre fordeler er at jeg slipper ekstra vekt og at jeg subjektivt sett synes felgbremser er penere. Så får heller neste pendler-/regnværssykkel ha skivebremser.
• Innen hjulsett er det meste interessant så lenge vekten er høvelig lav og det ikke er pariserdekk; ingenting innen sykkel har gitt meg mer migrene enn å måtte lime dekk, og jeg har sikkert fått senskader av all aceton-avgassene jeg har inhalert.
• En viss grad av value for money: Faenskapet må finansieres, tross alt. Sykler med DA Di2 eller Campa Super Record og et brukbart hjulsett koster fort opp til 100.000 kroner om du velger italienske rammer og middels gode hjulsett.

Noen gavekort, oppskrapte mynter og sedler og ikke minst tilnærmet fri tilgang til kreditt muliggjør enhver sykkeldrøm.

Steg 4: Shortlisting

De fleste større sykkelmerkene har flere alternative rammer og oppsett; med litt innsats kan du fint liste opp 50+ merker som alle har et alternativ som matcher dine behov og kriterier. Har du gjort en god jobb i informasjonsinnhentingen, da vil du imidlertid ha skrelt vekk 90% av alternativene når du har kommet til dette steget. De mer strukturerte av oss vil sannsynligvis ende opp med å bokmerke nettsidene til de aktuelle syklene, lage et regneark for å holde oversikt på dem, endre bakgrunnsbildet på PC’en til en av de aktuelle syklene, eller på andre måter snevre inn de identifiserte målene. De mer ubesluttsomme av oss kommer aldri ut av steg 4, noe som kan skyldes at de egentlig elsker dette steget mest av alle eller at de rett og slett lider av beslutningsvegring.

En måte jeg vurderer om sykkelen vil være attraktiv eller interessant å eie også om tre til fem år er å vurdere fem år gamle i dag: Ser de fine ut? Snakker designet til meg? Ville jeg likt å ta en langtur i sola på en slik? Noen sykler tåler tidens tann langt bedre enn andre, men dette er subjektivt.

Jeg tok en omfattende gjennomgang av alle sykkelmerker og -butikker for snart tre år siden (klikk her for et lite regneark). Med research fra den gang samt erfaringer i etterkant satt jeg igjen med to italienske sykler som oser av lidenskap og sykkelhistorie, ett amerikansk merke som lager kanskje verdens beste alu-sykler og meget flotte karbonrammer, ett taiwanesisk merke som også er verdens største sykkelprodusent, og en tysk direkteselger:

• Bianchi Specialissima med mekanisk Super Record.
• Wilier Triestina Zero.7 med mekanisk Super Record.
• Cannondale SuperSix Evo med Dura Ace Di2.
• Giant TCR Advaned SL med Dura Ace Di2.
• Canyon Ultimate CF SLX 9.0 med Dura Ace Di2.

Steg 5: Beslutningen

Det femte steget er for mange det tøffeste steget. Ord settes i handling, penger skifter eier, risiko tas, sannheten skal fram for en dag. De mest risikoaverse og de med beslutningsvegring bruker veldig lang tid på å komme seg hit, andre gjør det kjapt og gærnt. Uansett, dette er the point of no return. Samtidig er det lite som måler seg med #newbikeday. Det er helt normalt at en ny sykkel får lov å stå på soverommet de første par dagene etter innkjøp.

Jeg er temmelig sikker på at de fem syklene jeg har plukket ut alle er helt suverene utfra mine kriterier. Det blir som å stå mellom Audi og BMW; man kan ha sine preferanser, men begge er flotte alternativer. Så for meg ble pris og tilgjengelighet ganske tungtveiende; jeg er villig til å betale noe ekstra for en italiensk sykkel, men titusener av kroner i forskjell kan jeg ikke rettferdiggjøre. Så da ble vurderingen og beslutningen som følger:

• Bianchi Specialissima. Denne italienske skjønnheten har fått særs god omtale de fleste steder. Det er lite som hadde vært mer lekkert enn en Specialissima med custom fargevalg og med mekanisk Super Record og Bora Ultra-hjul. Dessverre er prisen absurd; i skrivende stund koster den €8.500 eks mva hos Bike24.com – altså cirka 100.000 kroner når toll og merverdiavgift er tatt i betraktning. Og så må en haug Campagnolo-verktøy kjøpes inn, og slitedelene koster langt mer enn Shimano (jada, jeg har hørt at Campagnolo-deler varer mye lengre).
• Wilier Triestina Zero.7. Jeg har brukt Wilier Triestina både da jeg everestet Alpe d’Huez i 2015 og da jeg syklet La Marmotte i 2016, og synes den er fantastisk. Dessverre lider også Wilier av det italienske problemet med skyhøye priser; med Super Record blir prisen raskt et sted mellom 80 og 100.000 kroner når alt er betalt. Zero.6 tillater litt mer custom fargevalg og det hele til en litt lavere pris.
• Cannondale SuperSix Evo. Min forrige grom-sykkel var en SuperSix – som jeg skrev om i 2014 – og det er ikke uten grunn at SuperSix får stående applaus omtrent i alle tester. SuperSix finnes i mange prisklasser, og selges av veldig mange butikker slik at det er et trygt kjøp med mange tilpasningsmuligheter. Like fullt, jeg har blitt så sprø av knirkingen fra BB30-krankhuset på CAAD10’en min at jeg nødig vil ha BB30-sykler igjen, og det er fristende å prøve noe nytt.
• Giant TCR Advanced SL. Verdens kanskje største sykkelprodusent, og den siste iterasjonen av denne noe ikoniske rammen virker å være ekstremt bra (toppscore hos BikeRadar). Den svarte versjonen med Dura Ace Di2 er ikke tilgjengelig på Horten Sykkelsports egen nettside – deres beste modell er Ultegra DI2-varianten – og heller ikke på XXL. Derimot er den å oppdrive fra Bike24.com til €6.300, tilsvarende 75.000 kroner ferdig importert.
• Canyon Ultimate CF SLX 9.0. Canyons beste med Dura Ace Di2 er relativt edruelig priset; til cirka 63.000 kroner ferdig importert får man samme sykkel som de nevnt ovenfor. Og Canyon-rammene er det lite å utsette på, så Canyon vinner «mest for pengene»-diskusjonen lett. Særlig den gran turismo-blå varianten synes jeg er meget lekker, og jeg var mange ganger nære ved å bare klikke på «Legg i handlekurv» og gjennomføre bestillingen. Ironisk nok ble siste i størrelse M solgt kvelden før jeg la inn bestillingen min; mens jeg var på langtur med et par kompiser så klarte jeg ikke å holde igjen mer, jeg la inn bestilling på mobilen mens vi satt på fergen mellom Horten og Moss.

Ny sykkel nettopp kjøpt inn og inntil videre den store stolthet.

Steg 6: Wow-faktoren avtar

Det er uunngåelig at den umiddelbare euforien av å vise den nye karbonhesten sitt nye hjem, ta den med på langturer og høste kudos fra klubbkameratene dabber av, og erstattes med vasking, utskifting av slitedeler og at gradvis begynner å titte på nye sykler igjen. Den en gang blanke, skinnende, nydelige karbonhesten går gradvis over til å bli et slitent, avleggs klenodium fra en annen tidsalder. Og det legger grobunnen for de små frøene som etter hvert spirer til nye behov.

Som en kamerat av meg sa, den beste FTP-testen du tar er når sykkelen er kliss ny. Det er en dyr måte å stadig forbedre FTP-tallet sitt på, men at en ny sykkel gir inspirasjonen og glede er høyst reelt.

Det er mange som har vært innom denne bloggen og lest om hvor tragikomisk leveringen av min forrige Canyon Inflite 8.0S i 2014, der tre uker med stress og kjas gikk med før sykkelen endelig kom. Faktisk er den blant de 10 mest leste artiklene på bloggen min. Derfor er det rett og rimelig at jeg også deler mine nyeste erfaringer med kjøp fra Canyon.

Som jeg skrev i forrige innlegg, jeg har den ganske utbredte diagnosen «n+1». Det resulterte i at jeg etter en intensiv beslutningsrunde gikk til innkjøp av en Canyon Ultimate CF SLX 9.0 Di2 i mai 2017.

Valg av størrelse

Det vanskeligste med å kjøpe Canyon er at det ikke er så lett å prøve størrelsene før kjøp. Jeg har heldigvis testet såpass mange Canyons at jeg vet at størrelse M passer bedre til mine 183 centimeter høye kropp med 89-90 cm lange bein.

Utfordringen med Canyons størrelse M er at den leveres med 10 cm langt stem; det blir altfor oppreist og snilt for min smak. For å få Canyon Ultimate sin geometri til å stemme overens med Cannondale SuperSix og CAAD10 str 56 med 11 cm stem – som jeg synes fungerer veldig bra – må jeg derfor ha en Ultimate i størrelse M med et 12  cm langt stem som er satt så lavt som rammen tillater.

Torsdag 18. mai (dag 0): Gran Turismo-fargen i størrelse M blir utsolgt

Den aktuelle sykkelen leveres i to fargekombinasjoner: Stealth-Asfalt Grå, og Gran Turismo-Blå. Sistnevnte er rålekker og helt klart den jeg egentlig har mest lyst på. Omtrent daglig den siste måneden har jeg nesten lagt inn bestilling på canyon.com. True story: Torsdag morgen bestemmer jeg meg for å legge inn bestilling, og oppdager at jeg har glemt lommeboka med kredittkort hjemme. Og torsdag kveld når jeg prøver på nytt så får jeg vite at den er utsolgt i størrelse M! Jeg var kun noen timer for sent ute, argh!

Skuffelsen og irritasjonen er stor, og den filosofiske og praktiske debatten starter: Vil jeg ha en stealh-svart sykkel? Matcher helsvart garderoben min? Hvilke detaljer på sykkelen kan modifiseres til å gjøre sykkelen med Tryvann CK-orientert?

Canyon Ultimate CF SLX 9.0 sin lagerstatus: Gran Turismo-blå i str M utsolgt!

Fredag 19. mai (dag 1): Bestillingen gjøres

Jeg har og sykler langtur rundt Oslofjorden med to kamerater. Det snakkes mye om hvorvidt svart sykkel er fint eller ikke. På ferga fra Moss til Horten faller avgjørelsen; jeg fisker fram mobilen og kredittkortet, legger inn bestilling på sykkelen og bekrefter kjøpet. Ingen vei tilbake nå!

Senere på ettermiddagen ringer jeg Canyon Norge for å høre om det lar seg gjøre å bytte kranken og om det er mulig å få et styre med lengre stem. Førstnevnte lar seg ikke gjøre, men det går fint å bytte styret: Jeg betaler for et nytt styre som Canyon Norge bestiller og sender det originale styret tilbake innen 30 dager for å få beløpet refundert. Det høres greit ut så jeg ber om å få et styre med 12 cm lengde og 41 cm bredde.

Samtidig med at jeg er på telefon med Canyon får jeg også en mail med bekreftelse på at sykkelen sendes fra Canyon. Det er tydelig at noen i Koblenz er keen på å få unna oppgavene før han eller hun tar helg!

På kvelden bestiller jeg også en Stages krankarm og grønn styretape fra Bikeshop. Et par grønn/svarte flaskeholdere og et grønn/svart Fizik Arione-sete kombinert med styretapen får til sammen være justeringene jeg gjør på sykkelen.

På ferga mellom Moss og Horten legges bestilling av sykkel inn på nett. Martin og Ulf-Gunnar er lamslåtte av vanvittig beslutningsdyktighet.

Mandag 22. mai (dag 4)

Jeg mottar mail fra Canyon med link til betaling for det nye styret, og jeg fullfører selvfølgelig betalingen raskt som et olja lyn.

Tirsdag 23. mai (dag 5)

Jeg mottar mail fra Canyon om at styret er sendt fra Tyskland. UPS sin IT-avdeling observerer sannsynligvis at det sitter en gærning i Oslo og trykker på F5 i et helvetes tempo på sporingssiden deres.

Onsdag 24. mai (dag 6): Importavgift betales

Jeg mottar en telefon fra UPS om at pakken fra Canyon leveres ut dagen etter at importavgiften er betalt. Jeg kan enten betale via nettbank eller direkte på telefonen med kredittkort, sistnevnte er minst én dag raskere. Jeg sjekker på 1881 at nummeret det ringes fra faktisk er UPS (noe det selvfølgelig er), og leser opp kredittkortinformasjon. Noen minutter senere får jeg en e-post med kvittering på at avgiften er betalt og jeg puster lettet ut over at jeg ikke var offer for telefonsvindel.

Et kort øyeblikk er jeg euforisk over at sykkelen blir levert i morgen, men skuffelsen er stor når jeg innser at morgendagen er helligdag og at jeg må vente til fredag tidligst. Reklamen sier at Ali kaffe kurerer gruff; det samme kan ikke sies om kaffemaskinen på jobb selv om den produserer et titalls kopper kaffe til meg.

Fredag 26. mai (dag 8): Sykkelen leveres

På UPS sin sporingsside står det at pakken skal leveres ut i dag, og på ettermiddagen er UPS utenfor huset mitt med en deilig stor eske. Dessverre er jeg ikke hjemme og må derfor vente til søndag kveld med å pakke ut.

Harde pakker trumfer alltid myke pakker, og store pakker er alltid bedre enn små pakker.

Mandag 29. mai (dag 11): Nytt styre leveres

Nytt styre leveres av UPS på døra (importavgiften mottar jeg på faktura fra UPS i posten en ukes tid senere), og på Posten henter jeg pakken fra Bikeshop.

Kvelden brukes på å skifte styret på sykkelen. Det kjennes feil å rive av kliss ny styretape som er lagt tilnærmet perfekt, men c’est la vie. Jeg var mentalt forberedt på å rote med kabler som skal føres inn og ut av rammen, men der tar jeg feil: Jobben er ganske enkel ettersom det ikke er intern kabelføring på Canyons H36-styrer, og Di2-ledninger plugges inn og ut. Jeg ser for meg at denne jobben er hysterisk enkel med SRAMs trådløse eTap. Styretapen jeg legger imponerer ingen, spesielt ikke meg selv, men det får heller være motivasjon til å bytte styretapen litt tidligere enn ellers.

Canyons H36-styre har ikke intern kabelføring, men små lokk man skrur fast på undersiden. Kombinert med godt lagt styretape så ligger kabler og ledninger pent. Her også med Canyons Garmin mount.

Oppsummert

Så her gikk det altså én uke fra bestilling ble lagt inn til sykkelen sto i garasjen min, og det inkluderer en helg og en helligdag. Det står i sterk kontrast til da det gikk 22 dager med frustrasjon. En kombinasjon av maks uflaks sist, at Canyon har tatt noen grep på logistikken og at å bestille lagervare er tydeligvis nøklene til rask levering. Basert på denne opplevelsen har jeg i alle fall ingenting å utsette på Canyon.

Allerede nå grubler jeg over hvorvidt en Aeroad med et edruelig oppsett kunne fungert som en pendler- og drittværssykkel.

Canyon Ultimate CF SLX 9.0 Di2 med noen justeringer fra default: Grønn/svart Fizik Arione R5 sadel, grønn/hvit/svart Elite flaskeholdere, grønn Supacaz styretape og grønne Speedplay Ti-pedaler. Canyon H36-styret har hvite detaljer i stedet for de vanlige grå detaljene.

Etter noen uker med min nyinnkjøpte Canyon Ultimate har det blitt 4 turer på rulla (3 timer) og 16 turer ute (30 timer, 800 kilometer). Det gir grunnlag nok til å si noe om førsteinntrykk.

Kjøpsprosessen

Jeg har allerede skrevet litt om kjøpsprosessen hos Canyon: Min første opplevelse var det komplette fiasko, og min andre opplevelse var prikkfri. I dette tilfellet bestilte jeg sykkelen på en fredag, og påfølgende fredag sto sykkelen i garasjen. Og oppfølging på spørsmål til Canyon Norge var også rask og god. Alt i alt helt innafor.

Unboxing

Det er tydelig at det er noen hos Canyon som er nøye på å pakke sykkelen pent og omhyggelig ned i esken, alt ligger trygt og pent. Det går cirka 15 minutter fra esken åpnes til sykkelen er klar til bruk, og da har jeg ikke engang vært effektiv. Og #newbikeday-følelsen er helt magisk. Kvalitetsfølelsen er upåklagelig, og den helsvarte sykkelens design bidrar til en diskret eleganse.

Harde pakker trumfer alltid myke pakker, og store pakker er alltid bedre enn små pakker.

Spec & vekt

Canyon Ultimate CF SLX 9.0 Di2 uten modifikasjoner består av ramme, et Canyon H36 integrert styre/stem med 10 cm lengde og 41 cm brede, et Fizik Anatares R3-sete, Shimano Dura Ace Di2 9150 komplett gruppesett med semikompaktkrank og 172,5 mm krankarmer, 11-28 utveksling på kassetten, og Mavic Cosmic Pro Carbon SL clincher hjulsett med Mavics egne dekk med 25 mm bredde. I størrelse M oppgis vekten av Canyon til 6,7 kilo.

Den nye Dura Ace-kranken er tydelig lekrere enn foregående iterasjoner. Og denne gangen har jeg krøpet til korset; det er ikke voksenkrank, men semikompakt…

Jeg byttet ut styret med 10 cm stem med et med 12 cm stem, satte på Caynons eget Garmin-mount, erstattet den svarte Canyon-styretapen med den grønne og en del tykkere Supacaz-styretapen, satte på to Elite Custom Race-flaskeholdere, byttet ut Fizik Anatares-setet med et grønn/svart Fizik Arione R5-sete og monterte mine trofaste grønne Speedplay Ti-pedaler.

Vekten viser i alle fall 7,05 kilo alt i alt. Ærlig talt hadde jeg håpet å komme et stykke ned på 6-tallet, men det er masse potensiale til det:

• Hadde jeg faktisk vært i stand til å lime pariserdekk uten å få magesår så ville spart vekt. Mavic-hjulene oppgis til 1.450 gram uten dekk mens Zipp 202 tubular oppgis til 1.180 gram uten dekk. I hjulene er det altså 270 gram å hente. Videre, 1x Vittoria Corsa G+ 25 mm veier 240 gram i clincher-variant (+ 75 gram for slange, totalt 315 gram) mens tubular-varianten veier 280 gram, så her ligger det ytterligere 70 gram. Til sammen 340 gram potensielt spart. Ytterligere 20-30 gram kan hentes på å bytte hurtigkoblinger også…
• Det er opptil 120 gram å hente ved å gå fra Fizik Arione R5 til en ultralett sadel fra et annet merke, eksempelvis ax-lightness Leaf. Men da blir spørsmålet hvor mange watt jeg mister på å sitte mer ubehagelig enn på Arione, som jeg vet funker.
• Jeg mangler å kappe styrerøret, her ligger det kanskje et titalls antall gram besparelse.

Uansett, med bittelitt flikking så kommer vekta lett under 7 kilo med alt nødvendig montert på.

Mavic Cosmic Pro Carbon SL clincher med Mavic Yksion Pro Griplink 25 mm og Shimano Dura Ace 11-28-kassett veier tilsammen 2,6 kilo.

Sykkelen på landeveien…

Det tok meg et par timer å finne riktig høyde på stemmet, setepinnen og sadelplassering, men det hører med nye sykler. Det tok ikke lang tid før den føltes tilnærmet lik CAAD’en og tidligere SuperSix’en – kanskje noe mer aggressivt. Det er mulig jeg tar en tur til Drøbak for en sykkeltilpasning; hvis det gir meg noen ekstra watt så er det verdt turen, men enn så lenge kjennes sykkelen helt prima.

Sykkelen er en upåklagelig klatremaskin. Nå er det jo først og fremst beina, ikke sykkelen, som avgjør hvor fort du kommer fra A til B, men jeg har satt ny PR i Tryvann, Grefsenkollen og Kongsveien på denne sykkelen. Hadde jeg blindtestet denne og SuperSix så ville jeg muligens forvekslet dem, men jeg innbiller meg at Ultimate er noe mer responsiv når man river og sliter seg opp en kneik eller ved taktomslag. Jeg strøk i dans i gymtimene på videregående og har ikke danset siden, men jeg ser for meg at en god dansepartner må føles noe det samme som Ultimate i motbakker.

I nedoverbakkene – eksempelvis i vindkastene ned Lierbakken, ned den snorrette veien fra Konnerud retning Drammen eller ned gjennom svingene fra Tryvann – er sykkelen dønn stødig selv når farten bikker 70. Stoppeevnen til Mavic-karbonfelgene er også på linje med for eksempel Zipp 303 Firecrest; god i tørrvær, men ikke helt på nivå med konvensjonelle aluminiumsfelgbane.

Jeg var nysgjerrig på hvordan det ville være å sitte på det relativt aggressive rigget i timesvis, men på langturene har jeg ikke kjent noen form for ubehag eller belastning. Jeg har i alle fall ingen betenkeligheter med å dra med denne doningen til flere dager i Alpene om muligheten skulle by seg.

Når det gjelder Shimano Dura Ace Di2, synes jeg ikke elektriske gir er raskere eller mer presist enn det mekaniske motstykket jeg hadde på gamle SuperSix’en (men så er mekanisk DA allerede nesten perfeksjonert). Det er likevel noen fordeler jeg synes er helt porno – at du kan sette på knapper og programmere dem til å gire opp og ned etter eget ønske, at nye Di2 har Syncroshift-funksjon (kjedet flyttes mellom lille- og storeskiva automatisk avhengig av valgt gir bak), og ikke minst den deilige lyden når girene. Jeg skulle ønske den trådløse modulen som gjør at Di2 snakker ANT+ og Bluetooth til Garmin’en og mobilen var standard på sykkelen, men hittil har jeg ikke vurdert investeringen på snaue tusen kroner som verdt det.

Dura Ace Di2: Kilden til de feteste lydene en sykkel kan lage.

Canyons setepinne bidrar til komfort. Den flekser merkbart, uten at jeg har hatt følelsen av at det bidrar negatitvt. Og det er helt klart at karbonrammer gir en mykere opplevelse enn aluminium.

Jeg har alltid hatt 175 mm lengde på krankarmene på landeveissyklene mine, men denne har 172,5 mm. Det merkes bittelitt når jeg kjenner godt etter, men i praksis har det tydeligvis ikke hatt noe å si for prestasjonene.

For å dra opp noen negative ting så må det nevnes at det ellers sjukt flotte flate integrerte styret til Canyon lett blir skittent og flekkete av svette og regn. Den helsvarte fargen er forholdsvis enkel å holde ren, og det er flaks, for støv og skit synes lett. En annen ting – som forsåvidt er Mavic og Swisstop sin feil, ikke Canyon – er at de gule Swisstop-bremseklossene etterlater gule rester på Mavic-felgen, omtrent som om hjulene har vært gjennom et pollenangrep. Flaks at gulfargen matcher Mavics gulfarge, men likevel… Blir nok svarte bremseklosser neste gang!

De gule Swisstop-bremseklossene etterlater pollen-gule rester på bremsebanen.

Canyon Ultimate versus andre toppsykler

Det skal jo vanskelig gjøres å bli misfornøyd med en toppsykkel. Jeg har vært heldig nok til å få prøve en lang rekke forskjellige sykler. Jeg har helt tydelig en preferanse for allround-/klatresykler; aerosyklene jeg har prøvd har liksom ikke fenget meg på samme måte. Blant mine favoritter står originale Specialized S-Works Tarmac SL (2006-modell), Merida Reacto (2010-modell), Ridley Helium SL (2015-modell) – og øverst er Cannondale SuperSix (foruten den fordømte BB30-løsningen, den kan brenne i helvete).

Jeg synes imidlertid ikke at Ultimate står tilbake for SuperSix eller andre referansesykler jeg har testet tidligere på noen som helst måte; snarere tvert imot har de mye til felles i at de er allsidige, responsive, klatrer bra og innbyr til tillit i nedoverbakker. Sykkelen har rett og slett levd opp til mine høye forventninger. Tommelen opp.

Ny sykkel nettopp kjøpt inn og inntil videre den store stolthet.

Tour du Mont Blanc går for å være det tøffeste endagsrittet som er åpent for amatører; 33 mil og 8.000 høydemeter over en haug fjellpass i Alpene er voksent. Til sammenlikning er Trondheim-Oslo 54 mil langt og Jotunheimen Rundt 43 mil langt, men de har “kun” henholdsvis 3.600 og 4.600 høydemeter å slå i bordet med.

Jeg setter meg minst ett hårete mål per sesong – i 2015 var det å evereste Alpe d’Huez, i 2016 ble det Tryvann 300 – og i november 2016 meldte jeg meg på Tour du Mont Blanc 2017. Her er rapporten fra en dags blodslit rundt Mont Blanc.

Om Tour du Mont Blanc

Amatørrittet Tour du Mont Blanc arrangeres i midten av juli hvert år, med start og målgang i vinter-OL-landsbyen Les Saisies i Frankrike. Løypa går med klokka rundt Mont Blanc gjennom Sveits og Italia tilbake til Frankrike. Løypa er 330 kilometer lang, inkluderer syv fjellpass og til sammen 8.000 høydemeter. Det finnes knapt en eneste flat meter; det går enten opp eller ned hele veien.

Påmelding koster 130 Euro per deltaker. Påmelding og mer info finnes på http://letourdumontblanc.fr. I 2017 var det 411 personer som fullførte rittet, en økning fra 401 personer året før.

Tour du Mont Blancs løypeprofil: Ikke en eneste flat meter å spore mellom start og mål.

Planleggingsfasen

Etter at jeg sikret påmeldingen i november 2016 ble det en rask runde på Norwegian, Booking.com og Finn for å sikre flybilletter (vi fløy til Geneve), hotellrom så nære som mulig (Le Calgary, 300 meter fra startstreken) og en flott BMW 2-serie leiebil (god plass til sykkelkofferter, men ingen kebab-holder).

Deretter rekrutterte jeg broren og faren min som oppmenn i følgebil. Erfaringsmessig vet jeg at slike lange turer med mange tusen høydemeter krever en del logistikk, og da er det gull verdt å ha et par karer med som kan håndtere alt av støtteaktiviteter. Dessuten vet de forskjellen på når jeg er dritsliten og når jeg holder på å segne om, som helt sikkert blir relevant i Mont Blanc.

Uforholdsmessig mye tid ble brukt på å saumfare Strava, YouTube, blogger, diskusjonsfora og andre informasjonskilder, og det hele kulminerte i en aldri så liten håndbok på 40-50 sider som omhandlet alt fra løypeprofiler og veibeskrivelser til plan for kosthold og instrukser til støtteapparatet. Dette ble deilig sengelektyre gjennom juni måned. (Er du interessert i kopi, så ta kontakt.)

Treningsmessig har jeg ligget på 10 timer ukentlig i snitt, og nærmere 15 timer siden påske. Ved siden av pendlingen mellom Asker og Oslo – det blir mye høy puls av å jage og bli jagd av guljakkene langs Tour du Finans! – har det blitt mange intervaller i bakkene rundt hovedstaden, samt en og annen langtur. Noe må jeg ha gjort rett, for det har blitt perser i omtrent alle bakkene jeg trener i.

For å få ned vekta, eller “øke watt per kilo” som det heter på stammespråket, forsøkte jeg meg på en kortvarig, egg- og avokadobasert spiseforstyrrelse. Kona mi mistenkte at det var noe merkelig på gang, men heldigvis slapp jeg unna etter noen skarpe tordentaler hvor jeg måtte love å ikke drikke utvannet eplecidereddik og andre bisarre tjuvtriks. Da hun til slutt hadde gitt opp å snakke vett i meg, ble det også en liten, hyggelig investering hos Canyon for å spare ytterligere noen gram.

Dagene før startskuddet

Utover å få sovet så mye som mulig, snudde jeg på spiseforstyrrelses-flisa og begynte å spise horrible mengder mat de siste dagene. Ungene begynte å ytre bekymring over at både sjokolade og marshmallows var sporløst forsvunnet fra skuffene. Etter en kort etterforskning konkluderte fireåringen at den skyldige måtte være enten pappa eller Mikkel Rev. Guilty as charged! Målet var å innta 5 – 6.000 kalorier dagen de siste to dagene – dette fungerte utmerket i forkant av Tryvann 300 – og det klarte jeg ved å blant annet å fortære en hel taxfree-pose med Snickers. En korpulent dame ved siden av meg på flyet så stadig bort på meg med lange øyne etter hvert som posen ble tømt. Smake litt, tenker du? Nei, godsakene går utelukkende til den av oss som trenger dem mest.

Fransk hotellfrokost er stinn av raske karbohydrater og fet mat av forskjellige slag.

Dagen før rittet tok jeg også turen til toppen av Cormet de Roselend og syklet partiet derfra ned til Hauteluce, opp til Les Saisies hvor målgangen er, og ned til Megève for å bli kjent med starten og slutten av løypa. Jeg noterte meg å unngå et stygt hull i bakken omtrent halvveis ned bakken.

En lokal supermarche ble tømt for store mengder av det som går med på en heldags sykkeltur i Alpene.

På den obligatoriske briefingen kvelden før rittet møtte det opp en hel armada med pinnemennesker, de fleste med senete bein og det typiske, hardbarkede uttrykket som også kjennetegner norsk fjellbjørk som slår rot ved tregrensa. De viktigste poengene fra briefingen var at dette er et turritt uten offisiell resultatliste, målet er først og fremst å fullføre, og at dette kommer til å bli tøft. Kruttet ble altså ikke funnet opp på nytt i Les Saisies den kvelden.

Obligatorisk briefing i sportshallen Le Signal på Les Saisies.

Good morning, Les Saisies!

Vekkerklokkene våre hyler klokka 0400, og det hele føles mer som en militærøvelse enn en lørdag i sommerferien. Broren min påpeker at jeg har betalt mange tusen kroner for å gjøre dette frivillig. Jeg holder kjeft og spiser frokosten min.

En halvtime senere triller jeg de 300 meterne ned fra hotellet til startområdet. Det er rundt fem grader, himmelen synes å være klar og om værmeldingen stemmer, så blir dette en fantastisk dag. I bekmørket er det imidlertid bare masse røde og hvite lys som sklir rundt på parkeringsplassen. Det lukter tigerbalsam lang vei. Alle deltakerne virker veldig fokuserte på det som straks skal skje, ellers er de steintrøtte – det er vanskelig å vite. Jeg stiller meg langt fremme, for jeg ønsker å ha en god posisjon når vi kommer ned til bunnen og starter på flatene.

Fra høytaleranlegget kommer det stadig beskjeder på fransk, men jeg hadde tysk på videregående og skjønner ingenting (ikke at jeg skjønner så mye tysk heller). Og samme kan det være, for plutselig smeller det og det høres en vakker symfoni av hundrevis av sko som klikkes inn i pedalene sine. Nu kör vi!

Trøtt i trynet, men skal man være helt utover dagen, da bør man også være helt kl. 0445!

Fra Les Saisies til Col de la Forclaz: En brutal oppvåkning

Det går ikke lang tid før vi dundrer ned fjellsiden fra Les Saisies. Jeg er ikke en spesielt god utforsyklist, og gir raskt opp å følge masterbilen. Noen av gutta rundt meg kjører nedover som om de har akutte dødsønsker. Asfalten er i beste fall dårlig, og jeg treffer selvfølgelig det ene hullet i veien jeg skulle unngå. Ved flere anledninger lurer jeg på om jeg har punktert eller om styrelageret mitt er løst, men jeg gambler på at alt er ok og henger med.

I en av hårnålssvingene ser jeg bak meg. Vi blir jaget nedover av en strøm av hvite lys, og foran oss er en lang, rød slange som beveger seg raskt nedover veien. Det er et spektakulært syn, men dette er ikke øyeblikket for å fiske fram selfie-stangen. Som om den hadde kommet gjennom spare-vekt-nåløyet uansett….

I det vi kommer til krysset i bunnen av bakken fra Les Saisies, kommer det en liten kneik, og her har jeg notert at det er viktig å havne i en god gruppe. Det gjør jeg tilsynelatende, for vi er kanskje 15-20 stykk som får til et slags samarbeid. Det er stille som i graven oss imellom, bortsett fra to franskmenn som sitter i hver sin ende av gruppa og bjeffer enstavelsesord til hverandre.

Etter hvert som sola stiger, blir fjellene rundt oss opplyst i gult, oransje og rødt. Dette er et typisk øyeblikk som best nytes med en god kopp kaffe sammen med din kjære, men nei – her er det stem-stirring som gjelder. De fleste kjører tydeligvis med wattmålere og holder nøye øye med tallene.

Når vi kommer til Chedde begynner også dagens første stigning, i den grad denne humpen kan kalles en stigning, og vi freser av gårde opp til Vaudagne. Jeg synes det går i overkant hardt for seg – vi ligger på nærmere 4,0 watt/kilo og målet mitt var egentlig 3,5. Men fuck it: Jeg får for meg at det må være en svær gruppe med syklister et stykke foran oss, og de ønsker jeg å slenge meg på hjulet til, så det er bare å mate på.

Den falske flaten forbi Chamonix kommer og går, og vips, så er vi forbi Col des Montets også. Kneika opp til Col de la Forclaz er heller ikke så mye å skrive hjem om, og ned til løypas laveste punkt i Les Vallettes begynner endelig morgensola å varme. Dette er jo Tour de France for Kids, jo!

Champex-Lac: Fritimen er over

Ved foten av dagens første HC-fjell har vi unnagjort 105 kilometer på 3:20. Fra Les Vallettes venter 15 kilometer og 1.000 høydemeter før vi topper Champex-Lac. Henrik Alpers, som fullførte rittet i fjor, mente at om jeg sliter i denne bakken, bør jeg snu og reise hjem. Jeg bestemmer meg for å legge meg på cirka 4,0 w/kg og ikke bli for ivrig.

Oppover denne fjellskrenten er sveitsisk veibygging tydelig: Det er god kvalitet på veiene, de er brede, og det er en del solide tunneller med utsikt til siden.

Og når jeg ikke stirrer på Garmin’en min eller på asfalten, så titter jeg nærmere på syklene til de andre deltakerne. Overraskende mange har wattmålere, og en stor andel kjører også med elektriske gir. SRAM eTap og Shimano Ultegra Di2 virker spesielt populært. Jeg ser ikke en eneste voksenkrank, men det er mye kompaktkranker å spore. Aerorammer med høyprofilshjul og pariserdekk er det også få av, her virker det som de fleste kjører med lettvektsrammer med lavprofil clincher. Noen har skivebremser. Felles for alle syklene er at de velholdte, som seg hør og bør.

I det veiene flater ut, er vi kommet til toppen av Champex-Lac, og jeg stopper ved følgebilen min for å ta av frontlyset, bytte drikkeflaskene og etterfylle med gels. Far mener at det er cirka 30-40 syklister foran oss, men det høres jo helt feil ut, for så langt fram i feltet kan vi umulig være. Men kanskje jeg rekker å ta igjen noen av dem på vei ned til Orsieres?

På toppen av Champex-Lac får jeg slengt av noen unødvendige klær og framlys samt etterfylt mat og drikke.

Som ikke altfor stødig utforsyklist vinker jeg han bak meg forbi. Håpet er at han, i tillegg til å fungere som kufanger for eventuelle tungbygde melkekyr i veikanten, også kan finne de raskeste linjene ned fjellet. Det går imidlertid ikke lang tid før jeg skjønner at denne karen er, om mulig, verre enn meg nedover, og fire-fem tråkk senere kjører jeg solo videre.

Vakker utforbakke fra Champex-Lac ned til Orsieres.

Col du Grand Saint Bernard: The struggle is real

I utkanten av Orsieres, ved foten av Grand Saint Bernard, står Team Nordlie klar med en osteblings og Cola. Jeg slenger av meg jakke, undertrøye og buff, for nå begynner det å bli varmt. Med Cola-boksen i hånda og kjedet på lilleskiva spinner jeg opp på hovedveien til dagens høyeste punkt. Klokka viser at vi er tidsmessig en tredjedel gjennom løypa ved 4:36.

Ved foten av Grand Saint Bernard får jeg kledd av ytterligere noen plagg og går over til mer vann og mindre sportsdrikke.

Jeg skimter en og annen syklist langt foran meg, men ingen antydning til en større gruppe. Kan tetpulja virkelig ha kjørt på så hardt?

Det er tung trafikk langs veien, og sveitserne ser ut til å foretrekke Audi Q7 og Porsche Cayenne – det er de bilene jeg hyppigst ser. De er imidlertid mer hensynsfulle enn tilsvarende biler er i Oslo, så selv om det er mye trafikkstøy og jeg egentlig hadde foretrukket en stillere fjellvei, så får dette duge. Skredtunnelene har en spesielt stygg akustikk, men de gir i det minste skygge for den etter hvert stekende sola.

Grand Saint Bernard er en lang jævel, og når vi endelig er ferdig med skredtunnelene, skjærer vi ut på en langt vakrere vei de siste kilometerne til toppen. Ulempen er at stigningsprosenten også øker betraktelig. Og det er vanskelig å nyte utsikten når motvinden sinker en. Dessuten er det ikke mange andre syklister å spore, hverken foran eller bak meg. Jeg spør en kar jeg passerer hvordan det går. “Pardon, non English,” grynter han til meg. Franskkunnskapene mine har ikke blitt bedre de siste seks timene, og jeg tråkker høflig videre.

Jeg kjenner at nå er det ikke lenge før jeg går tom for næring, og det hjelper ikke at jeg brekker meg av sportsdrikke og gels. Jeg takker Vårherre for at jeg ikke satte en 39/53-krank på sykkelen, for nå er det bratt og tungt. For å få fokuset vekk fra smerten, pleier jeg å leke med tall: Jeg regner meg fram til at selv om kun 50% av distansen er tilbakelagt, så er 56% av klatremeterne unnagjort. “Da er det jo bare det lette som gjenstår,” lyver jeg til meg selv.

Det går nesten to timer fra jeg starter til jeg bestiger toppen av Grand Saint Bernard, og det har nå gått 6:25 siden vi forlot Les Saisies. Team Nordlie står klare med vindjakke og en pakke gummibjørner fra Haribo. Hadde toppen vært et par kilometer lengre unna, så ville jeg sannsynligvis fått føling. Munnfull etter munnfull forsvinner ned i magen, og det kjennes helt nydelig.

Vi er på nesten 2.500 høydemeter og det blåser kraftig. Vindjakka er Guds gave i dag, og jeg hiver meg ned fjellet mot Aosta. Fordøyelsessystemet ble nok tatt på senga av det plutselige og brutale matinntaket, for det rapes høyt og kraftig. Hadde det stått noen geiter i fjellsidene her, ville de nok vært overrasket over hvordan jeg ikke kan veksle to ord på fransk, men likevel snakker flytende geit.

Straks på toppen av Grand Saint Bernard, og en ekstra Cola hjelper på slitne bein og tomt hode.

Aosta valley: Veien til helvete er ikke så verst

Det tar nesten en time å komme seg ned fra Grand Saint Bernard til Aosta, og dette er sannsynligvis den råeste veien jeg har syklet ned. Utsikten er fenomenal, veikvaliteten er hinsides, det er få hårnålssvinger, og det er enkelt å ligge godt over 60-70 kmt. Italienerne kan å bygge veier!

Klokka viser 7:20 når jeg er i Aosta. Jeg er igjen alene og ser ingen syklister, hverken foran eller bak meg. Jeg lurer en stund på om jeg tok feil da jeg tok til venstre i et kryss; kanskje veien til Petit Saint Bernard var til høyre? Heldigvis ser jeg et nytt, gult skilt med pil på som peker meg videre i riktig retning. Det hadde vært uaktuelt å snu og tråkke 10 kilometer i bratt motbakke nå!

Aosta minner meg litt om steder vi i militæret omtalte som “stedet Gud glemte, Satan forlot og Hæren overtok”. Forfriskende bris på toppen av fjellet er byttet ut med godt over 30 grader, fuktig og klam luft, og selvfølgelig litt motvind. Trafikken er tung, omgivelsene er ikke spesielt fine med industrielle bygg og slitne hus, det er ikke en sky på himmelen og jeg ser for meg at Satan sjøl sitter og gapskratter mens han flamberer oss syklister sakte. Jeg presser ned en gel og litt sportsdrikke og må konsentrere meg for å ikke gulpe det hele opp igjen. 53 føkkings kilometre fra her til toppen av Petit Saint Bernard. FML.

Omsider passerer jeg La Salle, og den lange, falske flaten erstattes med en tøffere stigningsprosent. Arriverderci, Aosta – sees aldri igjen!

Det er tungt i de falske flatene og stekende varmen gjennom Aosta-dalen.

Col du Petit Saint Bernard: Den ensomme lidelsen

Petit Saint Bernard er sannsynligvis den verste bakken jeg har syklet, først og fremst fordi Aosta mørnet meg godt før selve stigningen. Jeg må ha blitt religiøs av denne syklingen, for nå takker jeg igjen gudene – denne gangen for at vi sykler et HC-fjell. Åtte timer har passert siden vi forlot Les Saisies, og det tar nok to timer til før de neste 35 kilometrene og 1.300 høydemeterne til toppen er unnagjort. Men hvor pokker er de andre deltakerne? Dampet de alle bort i Aosta?

Men nok syting – veikvaliteten er topp og utsikten er inspirerende. Og i motsetning til storebror Bernard har denne skrenten en litt lavere stignignsprosent, som gjør det enklere å finne en god rytme. Dessuten faller temperaturen etter hvert som jeg stiger oppover. Det eneste virkelige problemet nå, er at føttene mine holder på å ta livet av meg. Føttene har tydeligvis hovnet noe voldsomt, for de sprenger så mye at jeg nesten griner. Heldigvis pakket jeg med noen (lovlige!) smertestillende, og de kommer til sin rett halvveis opp. Etter en kjapp telefon fra følgebilen til legen hjemme (dvs. kona), får jeg ordinert en dose med Paracet som vanligvis brukes ved beinbrudd – her leker vi ikke apotek. 30 minutter senere er intens smerte erstattet med mild nummenhet. Jeg kverner på oppover, mutters alene. Om bare motvinden gir seg nå…

Å nå toppen av Petit er minst like deilig som å nå toppen av Grand, kanskje delvis fordi det tar en del tid fra siste hårnålssving til man har forsert den rette strekningen til toppunktet.

Det er tungt opp Petit Saint Bernard, men det går ikke an å klage på omgivelsene i alle fall!

Verdens beste oppmenn står klare på toppen med potetgull, sjokolade og Cola. På 2.200 høydemeter, når man har svidd unna 5-6.000 kalorier siden frokost, da gjelder ikke normal bordskikk. Brødsaksa smeller omtrent som hos haien i den første Haisommer-filmen. Noen minutter senere føles alt litt bedre, jeg drar på meg vindjakka.

Jeg vinker honnør til grensevakta som står mellom Italia og Frankrike, slenger kjedet på storeskiva og kjører på. Veikvaliteten er betydelig dårligere på denne siden av Petit Saint Bernard. Ikke at det hadde gått så fort på de ruglete og svingete veiene, for motvinden er fortsatt til stede.

Siste tegn til sivilisasjon ser vi i Bourg St. Mauruce, som er i dalen mellom Petit Saint Bernard og Cormet de Roselend. Hadde jeg syklet uten støtteapparat, da ville jeg nok funnet en butikk og kjøpt et par Red Bull her, men heldigvis er jeg velsignet med følgebil som har alt det nødvendige.

Med en munnfull Haribo gummibjørner bærer det videre til topps av det jeg mener er den verste bakken jeg har syklet – Petit Saint Bernard.

Cormet de Roselend: Villt og vakkert

Det er nå 11 timer siden vi forlot Les Saisies i det jeg starter på Roselend. Landsbyen er på høyre side og veien til topps er på venstre. Temperaturen er langt mer behagelig her enn den var i Aosta, og vinden har lagt seg. Garmin’en min informerer meg om at det er cirka 1:40 til toppen av Roselend. Ja ja, det er jo som fem Tryvann’er etter hverandre i moderat tempo – easy peasy.

Bakken starter greit, men så fort jeg finner rytmen, ødelegges alt av at stigningsprosenten øker et par hakk. Jeg blir passert av en kar og siden det hele går så sakte, rekker jeg å kommentere at “this a very painful way to kill ourselves”. Overraskende nok svarer han på flytende engelsk. Jeg gir ham et kompliment for engelsken hans, hvorpå han takker høflig og forteller at han er fra London. Etter en lang dag alene i fjellene er det en fin avveksling å ha noen å snakke med på et språk jeg faktisk kan, og vi utveksler skrøner om alle fjellene og rittene vi har syklet.

Stigningsprosenten opp Cormet de Roselend varierer hele tiden og gjør det vanskelig å finne rytmen.

Oppmennene mine står igjen på toppen, klar med vindjakke og Red Bull. Et solid rap senere setter vi utfor til Hauteluce, forbi den vakre, krystallblå innsjøen rett sør for toppen. De mange timene i nedoverbakke i dag betaler seg, for vi holder et helvetes tempo og fire motorsyklister bak oss sliter med å holde følge.

Etter over 20 mil syklende i stillhet og alene er det en god motivasjonsboost å ha noen å skravle med –
på engelsk! – opp til toppen av Roselend.

Les Saisies: The final countdown!

Starten på siste stigning kommer veldig brått: En høyresving kommer plutselig, og vi går fra bratt nedoverbakke til bratt motbakke. Nå har det gått 13 timer, og den siste bakken bør ikke ta så mye mer enn en time. Med andre ord blir det en respektabel tid. Og å vite at dette er det siste vi skal gjøre i kveld, er en inspirerende tanke. Det er lenge til sola går ned, dette kan bli en vakker avslutning på en utrolig dag. Smerte, ergrelse og negative tanker er forsvunnet som dugg for solen.

Den engelske følgesvennen ser sitt snitt til å fullføre innen 14 timer og spør om jeg vil joine ham på det. Jeg melder pass; en rask kalkulasjon tilsier at 14:10 er mer realistisk for meg, og jeg har ikke beina til å presse ut 10 minutter av en times klatring nå. “Farewell, old chap!”

Helt på stålet når det er igjen 10 kilometer, hengende over styret med teknikk som ikke likner grisen. Men det er fremdrift!

Veien opp til Les Saisies er ikke spesielt oversiktlig, så det er vanskelig å se om det er noen foran meg hvis hjul jeg kan jakte på. Jeg undrer over hvor lenge det er siden de raskeste kom i mål. Etter hvert som jeg stiger oppover får jeg et godt overblikk over veiene under meg, og nærmeste kar bak meg er i alle fall to-tre minutter etter. Kan det virkelig være at 400 mann er spredt så godt utover løypa at de fleste har syklet hver for seg?

Broren min kjører forbi flere ganger, hiver seg ut av bilen og tilbyr Red Bull. Dette fandenivoldsk vonde sukkerskvipet, som egentlig burde vært begrenset til LAN-parties og vodka-fyll for tenåringer, smaker som den dyreste champagne i kveld. Jeg kan nesten kjenne hvordan sukkeret sklir inn i blodårene. Og det trengs, for nå er det ikke mye futt igjen i beina!

Stigningsprosenten varierer hele tiden; noen ganger må jeg stå og trå, andre ganger kjører jeg på storeskiva. I ett parti er det faktisk nedoverbakke, til og med. De siste kilometerne stabiliserer stigningen seg heldigvis på 6-7%, og i det fjerne ser jeg landsbyen nærme seg.

JAAAAA!

Når det er igjen 1.500 meter føler jeg meg som en hund som har fått snusen i et bein. I hovedgata, som er stupbratt, står det massevis av folk som jubler meg videre til målpassering. Og endelig er jeg tilbake på parkeringsplassen der vi startet, det tok meg 14:06:36, og det holder til 39. plass av 411 fullførende.

Meg med broren og faren min etter målgang Les Saisies. Strålende oppmenn som sannsynligvis er like slitne som meg etter 14 timers suveren innsats!

Epilog

Så er spørsmålet om dette var gøy. Gøy? Ja og nei.

Ja, fordi jeg er stolt av å fullføre et så drøyt ritt, takknemlig for at jeg er frisk nok til å takle utfordringen, og forbauset over hvor hardt man kan presse seg selv. Sånn sett var det gøy.

Nei, fordi det er knapt et eneste øyeblikk i rittet hvor jeg tenkte “nå koser vi vårs!” – men det hører jo heller ikke hjemme i det som kalles verdens tøffeste endagsritt.

Kort og godt, Tour du Mont Blanc er et helt rått ritt. Du må like å ha det vondt og ønske å utfordre deg selv for å finne glede her. Men hvis du gjør det, så er det knapt noe bedre å ta seg til en dag i juli måned.

Det eneste kjipe med å fullføre rittet, er at jeg sitter igjen med ett spørsmål: “Hvordan i all verden skal jeg toppe dette?”

Finisher-diplom, medalje og Team Nordlie-effekter.

Resultater

Det var totalt 411 som fullførte 2017-utgaven av rittet, av dem var det 391 menn og 20 kvinner. Raskeste mann var Bart Van Damme (11:39:30) og raskeste dame var Laurence Reviglio (15:08:49). Gjennomsnittstiden for de fullførende var 16:36:00. Resultatene er ikke rangerte, men de er tilgjengelig her: http://letourdumontblanc.fr/resultats.php.

Punkteringer er en del av livet for de fleste landeveissyklister. Et kjennetegn ved en god syklist er jo ikke hvor ofte hun punkterer, men hvordan hun kommer seg videre. Selv har jeg punktert så ofte at jeg nå har et permanent lager av reserveslanger stående klar til bruk; én punktering i måneden – oftere på våren – er standard. Gjennom årenes løp har jeg blitt ganske god på slangeskifte og pumping, men de siste årene har jeg basert meg utelukkende på CO2-patroner av to årsaker: Det er ekstremt tidseffektivt, og det tar lite plass i baklomma. Forrige uke gikk jeg imidlertid på en smell på vei til jobb da jeg punkterte og Topeak-adapteren min ikke klarte å stikke hull på CO2-patronen. Slukøret måtte jeg gå de nesten to kilometrene til Hvalstad stasjon for å komme meg til Oslo, og samtidig bestemte jeg meg for at heretter så får jeg koste på meg å ha en pumpe tilgjengelig – i alle fall utenom ritt.

Og som det ofte går når man trenger sykkelutstyr, så vil man gjerne ha det feteste, og enden på visa ble å bestille en Silca Pocket Impero. Men så er spørsmålene:

• Er Silca Pocket Impero egentlig er noe bra?
• Og hva er en god minipumpe?

Pumpene i testutvalget

I årenes løp har jeg klart å bygge en liten samling av mer eller mindre kurante og ukurante pumper; noen pumper er kjøpt av nødvendighet, andre har tilfeldigvis havnet i hendene på meg. På grunn av denne noe hoarder-aktige atferden har jeg derfor muligheten til å sammenlikne Topeak, Lezyne, Blackburn (to stykk), Silca og CO2-patroner mot hverandre. Den eldste pumpa er faktisk åtte år gammel mens den nyeste har vært i min eiendom i mindre enn åtte timer. Etter en kveld med intens pumping kan jeg derfor uttale meg upartisk og med førstehåndserfaring. 

Vurderingskriterier og testmetode

La oss være ærlige: Skal du fylle dekkene med luft, da er det en skikkelig ståpumpe som gjelder. Så når er det du bruker en av disse usle minipumpene? Jo, det er når du minst trenger en punktering: I pøsregn halv syv om morgenen når du er på vei til jobb, midt i et ritt når det avgjørende bruddet er i ferd med å gå, eller når du er på langtur med to mil til nærmeste bebyggelse. Og hva er det du trenger da, når uhellet har skjedd? Ikke en hånlig klubbkamerat som tar selfies med deg som ser sønderknust ut, i alle fall! Det du trenger er en effektiv måte å fikse skaden og komme deg videre på. De av oss som ikke har råd til en permanent følgebil må altså være selvforsynte, det vil si ha medbrakt reserveslange, dekkspake og et instrument for å tilføre rikelig med luft til slangen. Det som er kritisk for «blåseinstrumentet» vil jeg påstå er:

• Enkelt å frakte i baklomme, sadeltaske, eller – Gud forby, men blant pendlere er alt tydeligvis lov – på ramme eller i ryggsekk.
• Det må være driftssikkert, enkelt i bruk og i stand til å pumpe inn minst 30 PSI og helst mer luft uten å holde på for lenge.
• Estetisk tiltalende. selvfølgelig se lekkert ut.
• Pris spiller selvfølgelig også inn.

Kort sagt, pumpa bør være liten, effektiv, pen og fornuftig priset.

Testing av pumpene ble gjort ved å pumpe et Continental GP4000SII-dekk (25 mm) med en standard Continental-slange (Conti Tube Race 28/700C) opp med 200 pump, og så bruke en ståpumpe (Topeak Joe Blow Sport) for å måle trykket. Deretter slapp jeg lufta ut igjen og gjentok øvelsen slik at hver pumpe ble testet to ganger (unntak for CO2-patronen som bare ble brukt én gang). Antall pump og innsatsen som måtte til for å gjennomføre de 200 pumpene er notert.

Funn

Jeg har ikke spesielt veltrente armer, og for meg tar 200 pump cirka to minutter (målt med Silca’en). Inkludert noe tid for å ta av dekk, rive ut slange, sjekke etter årsak til punktering, klemme ny slange inn, og rydde opp så vil en punktering alt i alt koste fire-fem minutter maksimalt.

Minipumpene produserte 33-50 PSI etter 200 pump, og jeg vil påstå at du bør komme deg opp på 40 PSI (2,8 bar) bør du har tilstrekkelig trykk til å rulle videre. Altså vil noen pumper kreve at du pumper mer enn 200 ganger før du kommer opp på akseptabelt nivå.

En annen interessant, men kanskje ikke overraskende observasjon er at en minipumpe definitivt ikke bare er en minipumpe. Noen fungerer langt bedre enn andre, og det er påfallende hvor stor forskjell det er på hvor mye kraft et pump krever, og hvor stor forskjell det er på de første kontra de siste pumpene i en serie på 200 pump. Noen sitter langt bedre på ventilen enn andre; lite er mer irriterende enn å konsentrere seg om å holde pumpa på plass på ventilen samtidig som man skal klemme luft inn i dekket. Håndtaket og hvor langt pumpa vandrer har også mye å si for pumpeopplevelsen, noe en ikke nødvendigvis merker uten å prøve flere pumper etter hverandre. Og fra stilpolitiets side er det trygt å si at noen pumper har langt mer vulgært design enn andre. Prismessig er det også store sprik, uten at det nødvendigvis er en pålitelig proxy for kvalitet.

Silca Pocket Impero

Pumpa kjennes solid i hånda, materialevalget og de små detaljene vitner om gjennomført kvalitet, og det er ikke uten grunn at Silca tilbyr 25 års garanti på sine produkter. Det er vanskelig å lage en minipumpe som både ser fin ut og fungerer bra, men Silca har klart bragden: Denne pumpa vil spesielt sykkelsnobber med Assos-oppheng og Campagnolo-utstyrte Bianchier vifte om seg med stolthet. Pumpa sitter godt på ventilen, det er forbløffende liten forskjell i motstanden på de første sammenliknet med de siste pumpene, og jeg nærmet meg 50 PSI begge gangene jeg pumpet opp. Det store aberet her er selvfølgelig den absurde prisen, og reklamen sier 89 PSI etter 200 pump, hvilket virker helt bak mål. Sykkeltullinger har imidlertid få problemer med å rasjonalisere selv de stiveste priser.

Silca Pocket Impero: Ufornuftig dyrt, men funker bra.

Blackburn AirStik 2 Stage

Min første skikkelige minipumpe; denne ble kjøpt på Sykkeldelisk i Bogstadveien i 2009 og har vært en trofast følgesvenn. Pumpa har en «high»-/»low»-bryter på undersiden som visstnok skal være til hjelp for å pumpe når trykket blir høyt, men for meg har dette fungert som en meningsløs gimmick. Når det er sagt, pumpa er liten og stilren nok til å matche både Assos- og Rapha-bunader, den sitter godt på ventilen og pumpene er greie selv opp til 35-40 PSI. Etter 200 pumper så er det i underkant av 40 PSI i dekket. Denne pumpa gjør akkurat det man skal forvente av en minipumpe, og det uten tull. Det eneste ergerlige her er selvfølgelig at den ikke virker å være tilgjengelig lengre, så det spørs om Blackburn har tatt denne ut av produksjon – men en veldig lik etterfølger har blitt lansert (klikk her for Blackburn-siden).

Blackburn-pumpa som er kanskje testes tryggeste kjøp, hadde den bare vært tilgjengelig fortsatt.

Blackburn AirStik SL

Denne lille jævelen av en pumpe fant jeg faktisk under Raumerrittet 2010 i det første gå-partiet. Jeg var mutters alene etter å ha blitt frasyklet av feltet, og foran meg lå en liten svart pumpe. «Åh, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den» tenkte jeg og tok den med. Å spore opp eieren av pumpa har vist seg å være fånyttes, men den har blitt med på mang en tur siden. Pumpa er definitivt liten og enkel å ta med seg, den er diskret nok til å ikke skjemme noen og den koster nesten ingenting. Den er heller ikke verst å pumpe med; det er lite lekkasjer å spore og den er ikke spesielt mye tyngre å pumpe når det nærmer seg et par hundre pump. Problemet er imidlertid at den ikke er spesielt kraftig, så der de andre pumpene nærmer seg 40 PSI så klarer ikke denne å levere mer enn 33-35 PSI. Med andre ord tar det lengre tid å få gjort jobben med en Blackburn AirStik SL. De som jager vektbesparelser vil imidlertid anse det som en fair trade-off for å spare 30-100 gram (jeg er en av dem).

Mindre pumpe finnes knapt. Dessverre går det også utover yteevnen.

Topeak Mini DXG Masterblaster

I 2009 punkterte jeg på vei opp til Juvasshytta, og jeg hadde glemt minipumpa hjemme slik at denne Topeak’en ble et desperat kjøp på et av Loms sportsbutikker. Estetisk sett er dette noe av det styggeste jeg har av sykkelutstyr; det ser nesten ut som man drar fram et sexleketøy fra baklomma når denne pumpa skal i aksjon, dog med trykkmåler integrert. Til alt overmål er den billig også. Etter 200 pumper er det få minipumper som kan matche denne; over 50 PSI. Det kommer imidlertid ikke av seg selv, for tyngre minipumpe har jeg aldri brukt. Jeg overdriver ikke det minste når jeg skriver at svetteperlene piplet av panna mi. 200 repetisjoner med denne er ikke langt unna 50 push-ups. Anbefales til syklister med sterke armmuskler; landeveissyklister bør med hell styre unna.

Topeak-pumpa for deg med enorme muskler.

Lezyne ABS Flex Hose

Her har vi enda en røver av en drittpumpe; denne ble kjøpt inn for å ligge i Chariot’en jeg brukte da barna var mindre. Sykkelvogna brukte dekk med schrader-ventil, mens jeg alltid kjører med presta-ventiler, så løsningen ble å finne en pumpe som fungerte med begge deler. Pumpa er estetisk sett tiltalende, den er liten og lett, og med bra pumpekraft. Slange-løsningen er også ganske interessant – på papiret. Og når du bare skjønner at du må skru den lille slangen på ventilen først (noe jeg ikke gjorde da jeg først skrev denne testen), og deretter skru slangen fast til pumpa, da har du en minipumpe som sitter bom fast på ventilen og du kan fokusere på å fylle dekket med luft. De 50 siste pumpene er merkbart tyngre enn de 150 første, men ikke i nærheten av hva den groteske Topeak’en byr på, og resultatet er forbløffende bra: 55 PSI! Suverent best i utvalget mitt.

Original tekst: I praksis er det imidlertid slik at det er et helvete å holde pumpa inntil ventilen og samtidig pumpe dekket, faktisk så ille at jeg ikke fikk til å pumpe opp dekkene selv etter gjentatte forsøk. Jeg skal tydeligvis være glad for at jeg aldri punkterte på sykkelturer med Chariot’en der jeg måtte ty til denne pumpa.

Lezyne-pumpa er god knall straks du skjønner hvordan festemekanismen skal brukes.

CO2-patron 25 gram

Min klart foretrukne løsning er en adapter og en CO2-patron. Ikke bare tar det lite plass og fyller dekket opp raskt og effektivt – faktisk 10 PSI mer enn man får til med en god minipumpe – og man får en nedkjølende effekt på hånda også. En CO2-patron tar maksimalt 30 sekunder å administrere, hvilket tilsvarer 1/4 av tiden en pumpe ville tatt. De 90 sparte sekundene kan være deilige å ha med seg i ritt, og fint om man vil raska på og ta igjen wheelsuckersene langs Tour de Finans. På en annen side skal man ikke ha punktert mer enn 5-10 ganger før en pumpe har betalt seg i forhold til disse patronene, så det er dyr moro, og miljøaktivistene blant oss vil nok påstå at dette er skjending av miljøet.

CO2-patroner: Quick fix, ice cold.

Topeak JoeBlow Sport

Den trygge, gule ståpumpa fra Topeak er dønn solid selv etter mange års bruk. Den analoge trykkmåleren har ennå ikke sviktet, pumpa sitter knallhardt på ventilen, og det skal ikke mange reps til før 100 PSI (7 bar) er nådd.

Topeak Joe Blow Sport: En tryggere ståpumpe finnes kanskje ikke.

Oppsummert

Svakheter

Søker du på «minipumpe» på Bikeshop, da får du cirka 100 treff. Det er med andre ord enormt mange minipumper å velge mellom, og en opplagt svakhet ved denne testen er at den ikke er så omfattende som den kunne vært. Jeg har imidlertid hverken tid eller penger til å skaffe enda flere minipumper, så dette får holde!

Konklusjon

For å svare på det første spørsmålet; Silca Pocket Impero fungerer utvilsomt meget godt som minimumpe; den produserer et godt resultat etter 200 pump uten at bicepsen min føles voldtatt ut. Det gjør derimot kredittkortet. Svaret på det andre spørsmålet om minipumper: Skal snobben få bestemme så er Silca det opplagte kjøpet, den beste pumpa er Leyzyne-varianten (bare du skjønner hvordan du skrur på slangen), mens den økonomiske anbefalingen er å gå for en Blackburn-pumpe. Den ekstremt effektive Topeak-pumpa er forbeholdt de som har store armmuskler (som ekskluderer syklister). Og CO2-patroner er suverene dersom tidsbesparelser er viktig.

Høsten er her, og det er da jeg begir meg ut på min årlige selvskading i form av maratonløp. De siste tre årene har jeg løpt Oslo, New York City og Berlin – og i år falt valget på Amsterdam. Her er rapporten om hvordan det er å løpe fire mil gjennom byen som er mest kjent for coffee shops, coffeeshops og Red Light District.

Påmelding

Den siste halvtimen av hver maraton tenker jeg alltid “faen heller, aldri igjen”, men like fullt blir det ny runde hver høst. Det er som en alkoholisert festløve som vet at tequila er noe svineri, men likevel står i baren med lime, salt og en flaske med en sombrero-hatt på.

Mens Hege trives med løping og er husets løpedronning, handler maraton for meg om å ha en gulrot (eller pisk) for å holde formen og vekten ved like, men jeg er for glad i mat til å leve på grønn te hele vinteren (jeg har prøvd, noe flere kollegaer har vært vitne til).

Maraton-påmeldingen skjer på følgende måte: Hege (kona) og jeg sløver i sofaen på kvelden, med meg dypt oppslukt i Rapha og Bikeshop på iPad’en. Hege spør typisk “Erik, skal vi ikke løpe maraton til høsten, for eksempel Timbuktu?” Jeg følger egentlig ikke med, men skjønner såpass at jeg må late som jeg er med på samtalen, så jeg utstøter et samtykkende, lite grynt. Det oppfatter Hege som et “ja”, og noen minutter senere spretter det inn en mail med påmeldingsbekreftelse. I steden for å føle meg lurt, anser jeg deltakelse på hennes maratonturer som en god mulighet for goodwill som kan byttes inn i langturer og ritt til våren.

Og sånn gikk det seg til at det ble en heisatur til Amsterdam høsten 2017.

Målsetning og strategi

Tidsmessig er jeg happy med å krysse mållinja på under fire timer. Og hvordan skal man klare å løpe en maraton på fire timer eller raskere? Jo, det er enkelt: Man må løpe 10,5 km/t eller fortere. Det tilsvarer 5:42. Det er ikke mye å skryte av, i alle fall ikke når jeg uanstrengt sykler opp og ned fjellskrenter i Alpene.

Fra tidligere maratonløp har strategien vært å gjøre to ting så lenge som mulig: Holde farten på cirka 5:20-5:30 per kilometer, og unngå at pulsen stiger langt over 140 slag per minutt. Den siste mila rakner det alltid for meg, og da handler det bare å komme i mål med et snev av selvrespekt i behold. Og jeg gidder ikke finne opp kruttet på nytt når jeg skal starte i min sjette maraton, så de kritiske tallene blir 5:20 og 140 også denne gangen

Masse folk i varm morgensol i Amsterdam, kun en halvtime før starten går. God stemning!

Forberedelser

Mine maratonløp har vært preget av minimale eller ingen forberedelser. Løping synes jeg er så kjedelig at jeg gjerne finner på noe annet å gjøre, og jeg kan fint kjøpe skoene til løpet uka i forveien. I år er ikke noe unntak: 37 mil fordelt på 35 løpeturer siden nyttår er en grunnmur like solid som pappmasje, og som vanlig satser jeg på at kondisjonen fra sykling skal berge meg. Jeg vet allerede før start at det blir gangsperre, smertehelvete og blå tånegler påfølgende uke. 

Hege og jeg er klare for enda et maratonløp!

Action!

Hotellet vårt, Hotel Okura, er helt topp bortsett fra at det er en liten stubb fra severdighetene i Amsterdam. Dermed blir det mye gåing for å se og oppleve byen. Som turistby er Amsterdam top notch, og vi har ingen problemer med å fylle dagene og kvelden i forkant av løpet med aktiviteter. Jeg rekker selvfølgelig også en kort løpetur på fredagskvelden med innlagt stopp i den lokale Rapha-butikken.

Natten før start sover jeg dårlig. Ikke fordi jeg skal løpe en maraton, men fordi jeg tenker på at jeg spiste for mye under middagen. Jeg kjenner magen stramme seg som et trommeskinn og grubler over hvor mange minutter denne dødvekten kommer til å koste meg. Livredd for å få en kjeftskur om spiseforstyrrelser lar jeg være å nevne dette til Hege.

06:30 søndag morgen er det ut av senga. Fortsatt er jeg sprengt i magen, men erfaring tilsier at næringsinntak må til før et maratonløp. Jeg presser ned et par yoghurter med müsli, en skive med skinke og ost samt et par glass eplejuice. Det får holde. Starten går 0930, så her er det god tid til å fordøye næringen.

Fra Hotel Okura og bort til start ved Olympiahallen er det nesten tre kilometer å gå. Det er greit, så kan maten synke litt inn. Selv om klokka ikke engang er 08:00 er det såpass varmt at shorts og t-trøye er nok. Hundrevis av mennesker beveger seg mot Olympiastadion som pilegrimer til et hellig sted.

I startområdet

Arrangørene skal ha honnør for å ha tenkt på det praktiske; i startområdet er det enkelt å finne fram, det er rikelig med toaletter, det er enkelt å oppbevare bagasje trygt, og det er flere titalls tilbydere av mat og ernæring.

Hege og jeg har meldt oss inn i pulja for de som skal løpe på 3:00-3:30. Foran oss starter proffene og de som kan å løpe skikkelig fort. Sola begynner å ta tak, eurodance-musikk pumper ut av høytalerne, og stemningen stiger. Puljene starter fortløpende, og plutselig er vi i gang.

Så alvorlig tar jeg maratonløpene at jeg har en puls på 42 kun et par minutter før start. Den første mila tar vi som oppvarming!

0-14 kilometer: Blærete

Ganske umiddelbart skilles Hege og jeg, vi galopperer ut av Olympiastadion som en gjeng våryre kyr. Så tidlig på en søndag er det naturligvis begrenset med publikum, men de store, åpne og flate veiene bidrar i alle fall til at det ikke er kødannelse eller kamp om plassene. Det går så uanstrengt, så uanstrengt – jeg klokker kilometertider rundt 5:05-5:10 – det eneste som bekymrer meg er at jeg må akutt tisse. Jeg debatterer med meg selv hvorvidt jeg skal stoppe eller ikke; jeg pleier å stivne dersom jeg stopper opp og vil helst unngå det. Etter syv kilometer klarer jeg imidlertid ikke mer og strener skrått ut i en grøft for å late vannet. Der blir jeg stående i godt over ett minutt. Men fanden, jeg var jo på do 10 minutter før start, dette skal jo ikke skje?

Ja ja, mindre å bære på er bare bra. Metthetsfølelsen fra i natt begynner omsider å avta også. Jeg finner raskt tilbake til marsjfarten og durer videre på rundt 5:10. Men så begynner blæra å presse igjen, og på nytt blir det en avstikker til en busk for mer vannlating – andre gang på 14 kilometer! Sist jeg måtte tisse så mye var under en Oktober-fest under studenttiden.

Ett minutt senere er jeg i gang igjen. Beina er tipp-topp, og jammen ser jeg ikke Hege rett foran meg! Jeg bestemmer meg for å hive meg på hjulet hennes.

Hege vet ikke at jeg slenger meg på henne – ha ha!

14-35 kilometer: Jeg stalker kona

Hege holder cirka 5:15-5:20, en perfekt fart. Det ser ut som hun er i flytsonen, og jeg vet at hun liker best å løpe med musikk på øret, så jeg bestemmer meg for å ikke forstyrre henne. I stedet holder jeg meg tre til fem skritt bak. En og annen jævel prøver å snike seg mellom oss, og de skuldertakles vekk. Er det noen som skal stalke kona si her, så er det vel meg!

Flere steder har jeg lest om hvordan visualisering er viktig når man driver med utholdenhetsidretter. Mens vi navigerer oss gjennom landlige omgivelser langs en elv, i deilig solskinn, legger jeg egentlig ikke så mye merke til landskapet rundt meg. I stedet ser jeg for meg at jeg skal overraske Hege når vi er 500 meter fra mål ved å sprette opp på siden av henne. Løpe sammen over målstreka og greier!

Halvmaratonen er unnagjort like etter løypas sørligste punkt, på 1:50. Fortsetter dette så blir det ny pers på oss begge med god margin! Kanskje vi til og med kan gi på mot slutten og se 3:30-tallet? Beina kjennes utrolig bra, med høy tråkkfrekvens og upåklagelig teknikk. At disse stemplene av noen praktfulle bein noensinne skal rakne med denne farta, det virker i alle fall ubegripelig. Jeg er jo evighetsmaskinen selv! Pulsen er stabil på 130-tallet, og jeg etterfyller med sportsdrikke og vann på de mange drikkestasjonene langs løypa.

Ved 25 kilometer flyter alt så lett. Men opp som en løve, ned som en…

35-39 kilometer: Smellen kommer

Idyllen begynner imidlertid å slå sprekker. Hege får stadig luker på 10-15 skritt på meg, og det koster krefter å tette lukene. Hun har en tendens til å roe ned forbi drikkestasjoner og så gi på igjen etterpå, mens jeg foretrekker å holde jevn fart for å unngå å stivne. Fartsendringene hennes har gått greit hittil, men nå begynner de å bli vanskelige å håndtere. Så, ved en drikkestasjon ved cirka 35 kilometer, øker Hege farten etter å ha konsumert et par kopper Isostar. Pusten og pulsen min tilsier at det er null stress for meg å tette gapet, men beina vil rett og slett ikke være med på det bittelille taktomslaget som må til. Jeg klarer imidlertid å holde en jevn fart, og flere ganger reduserer jeg avstanden noe før Hege atter en gang øker farten litt.

Hege vet fortsatt ikke at jeg er rett bak henne, utrolig nok, men nå må jeg bare akseptere at drømmen om å løpe sammen over målstreka bokstavelig talt løper fra meg. Hege glir sakte inn i mengden av løpere foran meg, lykkelig uvitenende om at hun har blitt stalket i to mil.

“Always look on the bright side of life,” heter det. Jeg holder 5:30:5:45, og jeg kommer i alle fall til å klare en tid på 3:40-tallet om jeg kan unngå å rakne i det lengste.

30 kilometer: Den magiske barrieren for når det sprekker i maraton!

39-42 kilometer: Etter den søte kløen kommer den sure svien

Men så smeller det fullstendig; det kjennes som noen drar strømkontakten rett ut av meg. Mens den 39. kilometeren går unna på 5:36, så klarer jeg ikke raskere enn 6:39 på den 40. kilometeren!

Løypa går gjennom Vondelspark retning sørvest mot Olympiastadion, og alt ligger til rette for en vakker avslutning på maratonen. I stedet har jeg det så vondt i beina som jeg aldri har hatt det. Pulsen er knapt i sone to, men det går rett og slett ikke fremover. Og løypa ser ut til å være nærmere 43 enn 42,2 kilometer. Tiden renner fra meg. Det som for en time siden virket som en bombesikker tid på 3:40-tallet ser nå ut til å knapt holde til unde fire timer. Jeg beveger meg så sakte at jeg like gjerne kunne gått, bortsett fra at beina nå er så ødelagte at jeg er redd jeg aldri kommer i gang igjen om jeg roer ned.

“That’s it,” tenker jeg, “dette er den aller siste gangen jeg løper en maraton! Hvorfor kunne ikke den jævla tosken Pheidippides ridd på hest fra Marathon til Athen? Hadde ikke seiersherrene en gamp å donere bort til stakkaren? Så hadde vi sluppet dette tøyset!”

Alle andre deltakere forserer forbi meg, det er bare så vidt jeg løper forbi lyktestolpene og trærne lags veien. Det tar evigheter å nærme seg Olympiastadion, og når jeg endelig kommer inn på banen så skal det fanden meg løpes et par hundre meter til også.

«150 meters to go superheroes!» står det. Det er de lengste 150 meterne i hele verden.

Målgang: Aldri igjen

Tidenes kanskje minst verdige avslutning på en maraton er et faktum når jeg passerer målstreken på 3:55. Dette gikk jo helt utmerket de første tre milene, så ble det litt utfordrende i nesten en mil før de siste fire-fem kilometerne ble ulidelige.

3:55:33 holder akkurat til å være i øverste halvdel på resultatlista. Vinnertiden ble 2:05:09, satt av Lawrence Cherono fra Kenya. Beste kvinne ble Tadelech Beleke fra Ethiopia, som løp på 2:21:54. Totalt fullførte 11.428 hele maraton-distansen, hvorav 8.700 menn og 2.728 kvinner. Gjennomsnittstiden for menn var 4:01:30 mens tilsvarende for kvinner var 4:26:34. (Klikk her for resultater.)

Det helt klart morsomste med Amsterdam Marathon fra mitt ståsted er at Hege løp inn på 3:48:42. Hun løper jevnt og trutt hele året, og det er fullt fortjent at hun klokker en tid som holder til topp 14% både i klassen K35 og kvinner generelt (henholdsvis 60 av 408 og 376 av 2.728). Slikt blir jeg stolt av!

Av andre positive ting vil jeg trekke fram at jeg fikk meget god drahjelp av Hege gjennom halve løpet (selv om hun ikke visste det), været var helt fantastisk, arrangørenes organisering er upåklagelig, løypa er flott og overraskende lite urban til å være et løp i hovedstaden. Dessuten er det forbløffende hvor lenge ren sykkelkondisjon kan holde en gående i et løp, selv om maratondistansen til slutt avslører de som er dårlig forberedt.

Med dette konkluderer jeg også at dette blir den siste maratonen jeg løper. De fire siste årene har jeg løpt på 3:48 (Oslo), 3:58 (New YorK City), 3:57 (Berlin) og 3:55 (Amsterdam). Med 30-40 mil i beina og en viss sykkelkondisjon er 3:5x det beste jeg kan få til – og jeg gidder ikke bruke tid på å løpe meg opp til å tåle maratondistanser så lenge sykkelen er tilgjengelig og flotte fjellpass står klare til å bestiges. Og på sykkel slipper jeg å komme i mål og se at jeg har fått ikke én, men to blå negler når jeg tar av skoene…

Velfortjent medalje til hun til venstre, han til høyre skal heretter slutte å vanære løpssporten med deltakelse i maraton!

Tips til fremtidige deltakere

Amsterdam Marathon er verdt å få med seg av to årsaker: Amsterdam er en fantastisk fin og tilgjengelig by det er morsomt å tilbringe en langhelg i, og selve løypa er upåklagelig – selv om den ikke nødvendigvis er den raskeste løypa.

Og ett viktig tips til fremtidige deltakere av Amsterdam Marathon: Sørg for å bo på et hotell nære start- og målområdet, da både tilgang på offentlig transport og drosjer er null på selve løpsdagen (det er ubehagelig å gå tre kilometer til start og så tre kilometer tilbake til hotellet, slik vi måtte). Et mindre viktig tips – med mindre du er sykkelidiot (og det er du vel om du leser dette) – er at Rapha har en fin butikk i sentrum som er vel verdt å besøke.

Først ble sykkelcomputeren og wattmåleren trådløse og tilkoblet smarttelefonen, nå er turen kommet til å gjøre brillene smart(ere). Oakley lanserte Radar Pace i år: Briller med innebygde hodetelefoner og ANT+ og bluetooth-tilkobling. Så nå kan du snakke til brillene, styre musikken, ta telefonen og bli fortalt hvordan treningsøkta går.

Jeg har brukt brillene i løpet av sommeren 2017, samt fått et par andre som driver med løping, rulleski og terrengsykling til å prøve brillene, og her er svarene på hvorvidt “smartifiseringen” av brillene hever eller senker brillene treningskvaliteten, treningsopplevelsen, og ikke minst om Radar Pace er bedre enn mindre integrerte alternativer.

Produktinfo

Oakley Radar Pace finnes kun i fargen Polished Black – uvanlig til Oakley å være, som vanligvis er rause på fargekombinasjoner. De er heldigvis såpass nøytrale at stilpolitiet ikke får espressoen i vrangstrupen.

I pakken finnes to linser – Prizm og blanke – og alle andre Prizm Road-linser fra Radar-porteføljen kan også brukes. Videre medfølger to ørepropper som kobles til stengene med micro-USB, en ladekabel, to ekstra par gummipropper i andre størrelser slik at de med abnormale øreganger også kan bruke øreproppene, et par ekstra neseklyper, en aero-clip for å beskytte mikrofonen mot vind, en tøypose og en taske.

Innebygd i Radar Pace finnes en akselerometer, gyroskop, barometer og andre ting som registrerer bevegelsene dine. Videre snakker Radar Pace både ANT+ og bluetooth, og kan dermed parres til pulsbelter, kadens- og fartsmålere, wattmålere og skrittellere.

Batteriene lades med den medfølgende USB-kabelen og fulladet skal batteriene holde opptil seks timer.

Totalt koster Radar Pace veiledende 4.120 kroner – eller 3.299 kroner hos Bikeshop – som er et godt stykke mer enn de fleste vanlige Oakley-brillene. Det du betaler ekstra for er smart-funksjonene.

Oakley Radar Pace sett fra «innsiden». Legg merke til øreproppene på hver side som kan justeres i lengde, høyde og avstand fra ørene – så det skal mye til for at de IKKE sitter hos deg.

Medfølgende treningsdagbok

Oakley Radar Pace er en egen app til iOS og Android. Ved hjelp av dataene fra telefonen får Oakley da logget tid, hastighet, GPS-spor og alt mulig annet som du har valgt å integrere av måleinstrumenter. Disse dataene blir da brukt i sanntid for å gi deg tilbakemelding når du er i aktivitet. I tillegg blir treningsøkta lagret som en egen fil i Oakleys treningsdagbok, på linje med hvordan en treningsøkt lagres i Garmin Connect eller Polar Flow om du bruker en Garmin- eller Polar-enhet.

Da jeg testet brillene i sommer var ikke Radar Pace integrert med de kjente treningsdagbøkene som Strava, Trainingpeaks, Runkeeper, og så videre, slik at dersom du ønsker å flytte treningsfila fra Radar Pace til en annen treningsdagbok så må det gjøres manuelt (“export as CSV/FIT/GPX/TCX”). I løpet av høsten har Oakley heldigvis gjort det mulig å automatisk eksportere filene du logger i Radar Pace over til Strava og Runkeeper. Øvrige treningsdagbøker mangler fortsatt.

Jeg logget alle øktene mine med en Garmin Edge 520 eller Fenix5 som snakker direkte med Garmin Connect (og videre til Strava og Trainngpeaks), så jeg brukte derfor kun Oakley-app’en for å få tilbakemeldinger fra brillene mens jeg var i aktivitet. Denne testen tar ikke for seg app’en.

De to øreproppene festes til brillestengene med micro-USB. Du kan begge, kun én (og da helst høyre propp) eller ingen av dem.

Praktisk bruk

Oakley Radar er for mange solemerket for gode sportsbriller. Radar Pace er umiskjennelig Oakley; de utmerkede linsene, stengene med klaring for hjelmstropper og “O”-emblemet, og følelsen av dette er et kvalitetsprodukt er der som alltid.

Uten øreproppene er Radar Pace noe tyngre enn konvensjonelle Oakley-briller, og anbefales sånn sett ikke når du skal jakte pers opp Tryvann, men utover det er de akkurat så bra som andre Oakley-briller enten du løper, sykler, står på rulleski eller bare skal se kul på ut på cafeen.

Det som skiller Radar Pace fra andre Oakley-briller er øreproppene og smartness.

Når det gjelder hvordan øreproppene sitter i ørene så står Radar Pace til gull. Med mange ørepropper er utfordringen at de skal sitte godt selv i mye bevegelse, typisk ved løping i terrenget. Radar Pace, derimot, har to ørepropper som henger fra stengene og kan beveges i alle retninger slik at de for det første er enkle å få til å sitte i øret, og for det andre sitter de stødige fordi de ikke er avhengig av å hektes i øregangen. Dessuten går det fint å ta en eller begge proppene inn og ut av ørene ved behov, som når man sykler i trafikkerte strøk og bør ha i alle fall venstre øre åpent. Brillene fungerer også utmerket med hjelm, men med vinterlue er det verre å få proppene inn. Langrennsadelen kommer til å slite med å kombinere varme ører og disse brillene.

Når det gjelder smartness: Du kan velge mellom å bruke Oakley Radar Pace-app’en på telefonen din eller ikke. Dersom du lar være så fungerer brillene i praksis som et par Bluetooth-propper: Du kan spille musikk fra for eksempel Spotify, ta imot telefonanrop, spørre Siri om diverse ting, og så videre.

Når du slår på Oakley Radar Pace-app’en, derimot, får du en del mer ut av brillene. En feminin, engelsktalende stemme gir deg fortløpende tilbakemelding på hvordan du sykler eller løper, typisk målt i watt, kadens eller løpsfrekvens. For meg ble det tydelig at Oakley mener en kadens på over 80 rpm er idealet, for det var mye “konstruktiv kritikk” å få på styrketråkk opp Tryvann. Det samme gjelder løping, i motbakkene i Birkebeinerløpet mente helt tydelig Oakley at jeg hadde for få steg i minuttet.

Til å begynne med er det ganske morsomt å spørre “hey, what is my average power for the last five minutes” eller tilsvarende og få et intelligent svar tilbake. At man kan høres lobotomert ut når man sykler langs Tour de Finans samtidig som man tilsynelatende snakker med seg selv er en annen sak. Etter hvert opplevde jeg imidlertid slikt som en kuriositet mer enn noe praktisk nyttig, og endte med å la app’en ligge i fred og heller fyre opp Spotify eller Soundcloud.

Jeg skulle gjerne sett at Oakley får i gang et samarbeid med Strava for å få mer relevans på tilbakemeldingene. Eksempelvis kunne turn-by-turn guiding på ruter vært noe – “om 150 meter tar du til venstre inn i Holmenkollveien” – og live sekundering i utvalgte segmenter og mål ville garantert vært godt mottatt.

Og når jeg er inne på lyd, selve lydkvaliteten er et av brillenes svakheter. Jeg setter pris på god lyd når jeg trener, og bruker til vanlig Bose SoundSport Wireless. Radar Pace er nærmere de kjipe standard-proppene til Apple hva gjelder lydkvalitet, hvilket er skuffende i denne prisklassen. Oakley kan briller, men ikke nødvendigvis lyd. Det kunne derfor vært fornuftig om Oakley inngikk et samarbeid med Bose, Sennheiser, B&O eller andre som kan lyd.

En annen negativ ting er batteriet: Brillene skal holde opptil seks timer, men for meg varte de aldri mer enn fire timer. Det kan nok skyldes at jeg hadde koblet både puls- og wattmåler til brillene, og kjørte på med musikk. Jeg savner også å få varsel om lite batteri tidligere enn rett før brillene går tomme. Med andre ord, brillene holder knapt til en langtur for en landeveissyklist eller en middels treg maratonløper, men for alle økter innen rimelige grenser holder batteriene. Dessuten går det ganske kjapt å lade brillene også.

Brillene sett fra siden. På venstre stang rett ved tinningen kan du trykke på brillen for å styre lyd, svare og legge på anrop, og så videre.

Styrker og svakheter

Oakley-kvaliteten er tilstede i selve brillene. Utseendet er såpass clean at stilen opprettholdes nesten uansett hvor jålete du er. Øreproppene “henger” i stengene slik at de ligger stødig i ørene. Audio-tilbakemeldinger under trening kan helt klart motivere og være nyttig. Dessuten kan brillene fint brukes uten øreproppene.

Men prisen er stiv. Batterilevetiden er kort, og verst av alt er at lydkvaliteten er dårlig. En bedre integrasjon med Strava for å få live-tilbakemeldinger på Live Segmenter kunne også hevet opplevelsen. Tenk så inspirerende det ville vært å høre “kom igjen, du ligger 10 sekunder foran persen din opp Tryvann!” når du passerer kapellet, eller “du er 3 sekunder bak med 500 meter igjen” når du trå opp Grefsenkollen! Dette burde Oakley klare å få på plass om de vil.

Alternative produkter

Oakley er først til markedet med denne typen sportsbriller; ingen av de andre store brilleprodusenten ser ut til å tilby tilsvarende smarte briller i skrivende stund.

Alternative løsninger er likevel tilgjengelig om du kombinerer produkter: Du kan kjøpe et par vanlige Oakley-briller til cirka 2.000 kroner og et par gode trådløse ørepropper fra Bose, B&O, Jabra eller andre gode merker til under 1.500 kroner. Da sitter du igjen med like gode briller samt ørepropper med betydelig bedre lydkvalitet og litt lengre batteritid. Og muligens litt cash til overs.

Konklusjon

Oakley skal berømmes for å ta et innovativt steg med disse brillene, og de lykkes langt på vei.

Det er jo innlysende at gode sportsbriller og musikk burde kunne kombineres, og sånn sett gjør Radar Pace en veldig god jobb: Proppene sitter godt i ørene, og at brillene gir fortløpende tilbakemelding om prestasjonene fungerer overraskende bra, og mulighetene for å gjøre denne funksjonen bedre og komme med andre oppgraderinger er mange og sannsynligvis enkle å implementere.

Prisen tatt i betraktning burde Oakley imidlertid levert ørepropper med bedre lydkvalitet og lengre batteritid. En bedre integrasjon med eksempelvis Strava ville hevet opplevelsen.

Alt i alt, Oakley viser hva fremtiden byr på: Det er meget sannsynlig at Radar Pace bare er de første av mange smarte treningsbriller som kommer, både fra Oakley og andre, så det blir spennende å se hvordan dette markedet utvikler seg.

Når våren og sommeren nærmer seg, fylles kulørt presse med slankeartikler og råd om veien til «sommerkroppen». La oss syklister være klare på noe. «Sommerkroppen» og «Sykkel-sommerkroppen» er to vidt forskjellige ting; førstnevnte beskriver en estetisk tiltalende, velproporsjonert kropp som kunne vært tatt ut av Baywatch, sistnevnte er det lekmenn ville beskrevet som «krigsfangekropp», men som vi sykkelgeiter trakter etter.

Her er den dårlige nyheten: Vi skriver medio mars nå. Disser magen og grevinnehenget fremdeles, er nok løpet kjørt for i år. Har du ikke trent mye og sultet mer i vinter, da blir det et helvetes mas i vår for å få sykkel-sommerkroppen 2018 på plass. Det går selvfølgelig an å høvle av noen kilo mellom nå og juni, men det er ofte vanskelig å kombinere kvalitetstrening med magert kosthold. Trening krever jo påfyll av energi, intervalltrening på brokkoli-diett er det ingen som blir raske av.

For den gjennomsnittlige syklist vil kroppen utgjøre 90% av totalvekten, mens sykkelen kun 10%, så det er opplagt kroppen det er mest å hente på å slanke. Men nest etter et kolerautbrudd av en omgangssyke, hvor kan den desperate syklist hente vektbesparelser?

Den ene muligheten er å bytte ut og oppgradere sykkelen og utstyret. De fleste av oss kan lett ta av minst én og kanskje opp til tre kilo. Mulighetene er mange, kun en seig kredittkortgjeld står mellom deg og en superleggera karbonhest. Snarveien til tvungent lønnstrekk frarådes likevel, det er andre veier til lettvektshimmelen.

Den andre muligheten er å jakte marginal gains (som PR-nissene i Sky kaller det): Her er noen råd til hvordan du helt gratis kan hente inn masse vektbesparelse til neste gang du stiller til start, det være seg klubbmesterskapet eller et ritt blinket inn som årets mål.

En kjent, men rasjonelt sett ulogisk, tommelfingelregel er at “vektbesparelse på sykkel er fire ganger så viktig som vektbesparelse på kropp”. Så da starter vi med sykkelen.

En lett hjelm kan være over 100 gram lettere enn en tung en, og enda mer vekt kan spares ved å droppe hjelmen helt – men det frarådes alle, særlig de som lever av at knollen er velfungerende.

På sykkelen

Bruk små flasker, ikke store. Ikke fyll flaskene med mer innhold enn nødvendig; kroppen klarer ikke å ta til seg mer enn 0,7-1,0 liter væske per time uansett. Bruk kun én flaske og helst ingen om mulig. Skru gjerne av flaskeholdere om de ikke skal brukes. Pro tip: Dropp flaskene, snylt drikke av lagkamerater.
Vektbesparelse: Opptil 250 gram i flasker og flaskeholdere + 1.500 gram i væske = 1.750 gram.

Væskeinntak innebærer mange vurderinger: Antall flasker, størrelser på flaskene, mengde innhold i flaskene og flaskeholdere. Trenger du 2x 750 ml flasker når du skal sykle én time rolig?

Dropp det unødvendige. Sadeltaske, rammepumpe, lys, reflekser, skjermer, ventilhetter og annet tullball – hva trenger du egentlig å ta med deg?
Vektbesparelse: Fra 50 gram til opp til flere kilo.

Puss vekk lakken på ramma. Det kan være noen unødvendige gram å hente på å gjøre sykkelen pen, men i jakten på vekt må forfengelighet vike for funksjonalitet.
Vektbesparelse: Visstnok opptil 100 gram.

Styretape. Bruk minst mulig styretape, og helst av den letteste sorten. Kork og lær er unødvendig tungt hipstertøys.
Vektbesparelse: Opptil 50-60 gram.

Styretape i mange typer materialer, noen betydelig tyngre enn andre. Noen bruker to lag styretape, andre ett. Noen kutter styretapen ved girhendlene, andre polstrer hele styret. Nødvendig?

Brukte bremser og dekk. Bremseklosser og dekk som er slitt ned vil veie mindre, bare pass på å ikke gå forbi anbefalt grense. Antageligvis kan 40% av bremseklossene slites bort. Pro tip: Dropp bremsene helt, den første som bremser er aldri den som vinner likevel.
Vektbesparelse: Opptil 20-50 gram.

Bremseklosser: 2x nye Shimano-klosser veier 9 gram, altså 18 gram per sykkel. Mye av klossene kan slites ut før de er oppbrukte, her er det gram å hente!

Kutt lengden på kabler til et minimum. Her er SRAM eTap ekstra attraktivt med trådløse gir. Kanskje du også har en lenke eller to overflødig på kjedet?
Vektbesparelse: 5-10 gram.

Drill hull i ramma. Dette frarådes dersom sikkerhet er viktig og du verdsetter ditt eget liv: Å lage hull vil nok forringe rammens evne til å tåle belastninger.
Vektbesparelse: Ukjent.

På kroppen

Dropp klokka. Så lenge du har en sykkelcomputer er klokke på armleddet helt unødvendig. En skranglete Swatch veier ikke mange titalls gram, men en voldsom Rolex dinglende i armen er unødvendig.
Vektbesparelse: Opptil flere hundre gram.

Ikke stapp lommene med unødvendige ting. Hvor mange gels trenger du? Behøver du hele lommeboka, eller er ett kredittkort tilstrekkelig? Og sleper du på alle nøklene, som om du er en vaktmester på to hjul? Og apropos vaktmester. Hvor ofte bruker du egentlig multitool’en? Pumpe, dekkspaker og reserveslange kan erstattes med CO2-patron og lettvektsslange, eller enda bedre: Tubeless.
Vektbesparelse: Opptil flere hundre gram.

Her er det mye ræl og unødvendig vekt som finner veien ned i baklomma. Hva kan strykes?

Kle deg lettest mulig. Hjelmen er nok den tyngste enkeltkomponenten, men i kunnskaps-Norge er de fleste av oss avhengig av hodet for å fungere i jobbene våre, så hjelmen får være et nødvendig onde av en forsikring. Dropp unødvendige lag med klær, og bruk kjøkkenvekta for å identifisere de letteste alternativene i garderoben din. Snakk med draktansvarlig i klubben din for å kjøpe inn lettvektsvarianter av plaggene. Å gå ned én størrelse sparer også litt vekt. Eksempler: Bioracer trøye størrelse small i Bodyfit-snitt og Race Proven-snitt veier henholdsvis 146 og 138 gram (8 gram spart). Rapha Pro Team Midweight-trøyer i størrelse small og medium veier henholdsvis 138 og 164 gram (26 gram spart). Bioracer shorts størrelse small i Race Proven Sirio-snitt og Rapha Pro Team bishorts størrelse small veier henholdsvis 189 og 180 gram (9 gram spart). En vindvest veier 90-100 gram.
Vektbesparelse: Opptil noen hundre gram.

Lettere varianter og mindre størrelser av klær kan utgjøre flere titalls grams forskjell.

Bæsj før start. Ikke bare kan å tømme ryggen kaste av seg en halvkilos besparelse, kroppen bruker også unødvendig energi på varelager i tarmen, og dette er energi som du er bedre tjent med å bruke på wattproduksjon. Sviskekompott dagen før ritt kan få fortgang på denne prosessen. Kartlegg gjerne toalettfasiliteter i forkant for å unngå provisoriske latriner. Pro tip: Tarmskylling dagen før, for å ta det lille ekstra. Og styr unna Imodium.
Vektbesparelse: Opptil flere hundre gram. Nærmer du deg én kilo bør du utredes for forstoppelse.

Tiss før start. Prøv gjerne én ekstra gang, hver skvett teller. Visualiser Vøringsfossen eller kjøkkenkrana for å få fart på blæra om det er stille.
Vektbesparelse: Opptil noen hundre gram.

Klipp håret. Det er greit nok å barbere beina, men hår på hodet kan utgjøre 10-20 gram i tørr tilstand, og langt mer når det er vått av regn eller svette. Kinnskjegg, bart og hipsterskjegg ryker. Pro tip (til de med uvanlig hårete kropp): Ta armene og magen, få kona til å barbere ryggen, og vips er opptil 50 gram til hentet inn. Eller bare voks hele kroppen.
Vektbesparelse: Opptil 100 gram i spesielt hårete tilfeller.

En real hårklipp kan gi 10-20 gram lettere totalvekt. (Foto: Stina fra På Håret, Barcode.)

Snyt nesa godt, og plukk ut ekstra busemenner før start. Og ingen grunn til å skjemmes, alle er så oppspilte før start at ingen merker om pekefingeren din er halvveis inn i kraniet.
Vektbesparelse: Helt avhengig av hvor mye slim fra halsen du evner å hoste og harke fram, kanskje flere titalls gram?

Rens ørene for ørevoks. Kjøp en 50 ml-sprøyte på apoteket for å skylle ørene ekstra godt. Vurder å få din bedre halvdel til å bistå såfremt det ikke ødelegger for forholdet deres.
Vektbesparelse: Mindre enn 10 gram.

Skrubb huden. Det er vanskelig å kvantifisere besparelsen, men det er jo klart at flakene du flasser av etter en real solbrenthet må utgjøre NOE? Ta med deg en rull sandpapir i dusjen og sett i gang. Ekstra tykk hud under føttene kan utgjøre forskjellen på 15:59 og 16:01 opp Tryvann!
Vektbesparelse: Vanskelig å fastslå, men hvis vi antar at en klump parmesan-ost er representativ så er det snakk om noen gram (100 gram parmesan kan rives til en enormt stor haug!).

Revet parmesan er ikke helt ulikt hudrester, og parmesan veier jo litt – så da gjør kanskje hud det også?

Klipp neglene. Dessverre utgjør selv ikke de verste ørneklørne mange miligram, men i jakten på besparelser kan ingen negl være uklippet. Tas gjerne så tett inntil neglerøttene som mulig, men unngå blødning da tap av røde blodceller reduserer distribusjon av oksygen.
Vektbesparelse: Jeg eier ikke en vekt som måler milligram, så jeg vil anslå maks et par gram i de verste tilfellene.

Negleklipperen – sisteskansen når vektbesparelsene begynner å bli desperate.

Så da har vi syv konkrete tips til vektbesparelse på sykkelen og ni til kroppen, alle sammen helt gratis. Værsågod!

Vi er straks i mai måned. Sesongen er i gang, syklister blomstrer etter en uendelig lang vinterdepresjon, sykkelutstyr kjøpes over en lav sko, og det er ennå for tidlig på året til at håpefulle pinnemenneskers ambisjoner er knust. Den 12 måneder lange syklusen gjentar seg: Fra vinterdepresjon til uhemmet glede for bar asfalt og rittdeltakelse, via pur lidenskap for Tour de France til verdensmesterskap på høsten, og tilbake til timevis med jokking på rulla mens snøen laver ned. Syklistens «circle of life» er fylt med en rekke store og små begivenheter.

Her er en kort oppsummering av det viktigste som skjer i hver måned gjennom året for enhver syklist.

Januar

Nytt år, nye muligheter. Semiproffene begynte allerede november året i forveien, men vi normale amatører venter til nyttårsfeiringa er overstått før vi begynner å snakke om sykkelåret. Rittdeltakelse, utenlandsreiser, nytt utstyr – det er mye å ta tak i.

Terkseltester på rulla, slavisk disiplin til treningsplaner og et slankende, salat-basert kosthold følges. De som ble nærmest leverskadde under julebordssesongen, starter året med å skamme seg gjennom en kritthvit måned. I år er det store året, må vite, og grunnlaget legges allerede nå.

I proffsirkuset er det spennende å følge med på hvilke lag som har de fineste og styggeste draktene. Tour Down Under gjennomføres, de obligatoriske bildene av proffsyklister med kenguruer i fanget og kvelerslanger på sykkelrammene publiseres.

Januar er måneden der rulla har sin storhetstid.

Februar

Nå begynner de fleste syklistene å snakke om hvor dritleie vinteren de er. Kun de med tvangstanker klarer å gjennomføre fem ukentlige økter på Trainerroad. De uten jernvilje surrer rundt på Zwift.

Hardcore landeveissyklister tyr til CX-sykler med piggdekk og bar mitts for å klare Strava-challenges, mindre fasjonable syklister kommer i klammeri med langrennsadelen når de besudler løypene med fat bikes.

I diverse diskusjonsfora begynner det å bli god temperatur når skivebremser, elektriske gir, éndelte drivverk, aerodynamiske fordeler og Campagnolo diskuteres.
VM i cyclocross gjennomføres. De lærde strides om det er belgiske Wout van Aert eller nederlandske Matthieu van der Poel som er den beste cyclocross-utøveren, men de fleste gir jamt faen.

I februar blir det ofte konfrontasjoner mellom langrennsløpere og fat bikere.

Mars

Den imponerende disiplinen for trening på rulla har forsvunnet som dugg for solen for alle foruten de som utredes for autisme. Røkla lider seg gjennom vinterdeperasjonens oppløpsside. De mer privilegerte av oss emigrerer til Granca, Mallorca og andre varmere steder for å klokke noen kjærkomne mil i kort-kort – og de som ønsker å ivareta ekteskapene sine, plukker med avlatsgaver på tax free’en på veien hjem.

Sykkelklubbene begynner å få på plass nye design på draktene. Drakter med ikke-svarte shorts slaktes kategorisk i fora, retro-inspirerte design med nikk til Molteni sanker heder og ære blant kjennere.

De mindre kjente rittene i mellom-Europa avvikles, og det er en gryende spenning knyttet til de kommende klassikerne. Er Sagan der han skal være? Blir QuickStep like dominerende som tidligere sesonger? Skal vi få se det beste av Kristoff? Er dette Edvalds store år? Livets store spørsmål blir besvart snarlig.

Mars kjennetegnes av at nye sykler og eiere finner sammen, til stor glede for syklister, sykkelprodusenter og kredittkortselskaper.

April

Vårløsningen kommer, veiene er plutselig bare, og badevekta viser at man er tre kilo tyngre enn man skulle vært.

Skatteetaten legger ut skattemeldingen; dette er skjebnens time – vil sykkelutstyrsdrømmer bli knust eller realisert? Kredittkortene går varme i sykkelbutikker. Lojale Rapha-kunder omtales som “rike tannleger uten peiling på sykkel”, mens de som tyr til bastard-kombinasjoner av diverse sykkeltøy får det glatte lag av stilpolitiet.

Massemediene er klikkhorer og publiserer oppgulp om næringslivstopper som bruker kondomdrakter og svindyre sykler for å overkomme midtlivskrisene sine. Den mediekonstruerte krigen mellom syklister og bilister når sin topp, Twitter koker, og ymse GoPro-videoer dokumenterer syklister som legger seg tettest mulig inntil tungtransport.

QuickStep dominerer i klassikere og kan allerede nå erklære sesongen for en suksess, Sagan gjør seg bemerket med noen vittige enstavelsesord, og Instagram renner over av bilder av flasker med belgisk øl plassert foran en flatskjerm som viser Flanderen Rundt.

I april kan pendlere for alvor droppe toget til fordel sykkel, og sykkelhatet nøres oppunder i mediene.

Mai

Maridalen, Sørkedalen, Tryvann og Grefsenkollen fylles opp av syklister på ukedager, og i helgene observeres pinnemennesker i flokk langs det ganske land. Endelig kan syklister på Østlandet kle seg i kort-kort. Gillette opplever kraftig oppsving i barberbladsalget når hårete mannebein skal gjøres mer aerodynamiske, til sjokk og vantro hos fortvilte ektefeller.

Autistene som holdt ut på rulla i vinter, får betalt for det nå, mens resten sliter med noen ekstra kilo og lavere FTP enn de hadde fabulert om i vinter.

Årets første etapperitt – Giro d’Italia – arrangeres. Her er dopingkontrollen noe slapp, og prestasjonene i fjellene er alltid spektakulære. Pantani minnes, selv av syklister som aldri har sett Pantani. Det er lov å bli sett i rosa i mai, selv om man må påregne aggressiv atferd av svære biler med sørstatsflagg i bakruta.

Enebakk Rundt, ofte omtalt som «vårens vakreste eventyr», er for mange den offisielle starten på sesongen.

Juni

De første pendlerne med ryggsekk med Birkebeiner-klistremerke fra året før observeres. Tour de Finans-segmentet på Strava blir et illegalt ritt fram til fellesferien starter.

De største amatørrittene for sesongen avholdes. Rye tar ut “nettotroppen” til Trondheim – Oslo. For de fleste er det imidlertid mer spennende å se om idiotene rundt Feiring har lagt ut spiker i løypa denne gangen også.

Sykkelforhandlerne landet over gnir seg i hendene over at skattepenger tar en pitstop innom skattebetalernes konti på vei ned i kassene deres. Ektefeller truer med skilsmisse når felles feriepenger plutselig er omsatt i karbon og ferieplanene er nedgradert til tre uker hos svigers.

Norgesmesterskapet avholdes. Criterum du Dauphine arrangeres, og vi får noen indikasjoner på hvilke lag og ryttere som ligger bra an til Tour de France. Rykter om proffer som er tatt for doping tiltar, med forventet avsløring når Tour de France starter.

Styrkeprøven er årets høydepunkt for de som liker rullesykling. Mest spenning er det til hvorvidt det er lagt ut spiker på veien ved Feiring på vestsiden av Mjøsa.

Juli

Rittsesongen for amatører tar slutt etter at Jotunheimen Rundt arrangeres. Etter dette er fokuset på å redde slintrene av et ekteskap og tilbringe «kvalitetstid med familien». De heldige av oss har ektefeller som synes det er stas med Tour de France på TV, resten har parterapi eller møte med skilsmisseadvokat som første aktivitet etter ferien.

Pendlerveiene er som blåst for syklister og andre, Tour de Finans fremstår som en stille gate fra en westernfilm.

Tour de France starter, og kun unntaksmessig vil det være uten en dopingskandale dagen før. Kaggestad senior er kongen på haugen og Sykkel-Norge koker når Edvald eller Kristoff tar en etappeseier i Tour de France. Nordmenn inntar Frankrike for å få med seg festivitasen, og gladlaksen Dag O2 intervjuer de fulleste av dem. Naive, nyfrelste sykkelfans tror Froome er ren og at Team Skys “marginal gains” er revolusjonerende. Vi andre fremstår som bitre, gamle troll.

«This is one yellow jersey that will stand the test of time.» I juli samles naive fans og bitre sykkeltilhengere for å se Sky vinne nok en gang.

August

Birkebeinerrittet arrangeres. De fleste sykkelverkstedene er fullbooket, og minst 50% av sportsbransjens overskudd sikres i disse dager. DN Aktiv har 10-siders reportasjer om rittet. Ola Nordmann tror enhver person i lederstilling valfarter til Rena. I skjul håper alle ektefeller at sin make vil slå naboen i Birken.

Kun de ivrigste syklistene orker å følge med på Vuelta Espana, men til gjengjeld er det spennende å se hvordan syklister som jager kontraktsfornyelse klarer å tyne seg som ingen trodde var mulig.

Skal vi tro DN Aktiv, er majoriteten av NHH og BI Alumni å finne mellom Rena og Lillehammer i slutten av august.

September

Plutselig er alle sykkelveier som blåst for terrengsyklister med ryggsekk, og det er knapt et eneste ritt å stille opp i. Sesongen nærmer seg definitivt slutten, og for de som har hatt is i magen er det nå de virkelige kuppene kan gjøres i sykkelbutikkene. Stikkordene er «likvider varelager». Skal investeringene presenteres for ektefeller, er det kritisk å fremheve hvor mange tusen kroner som ble spart, ikke hvor mye som faktisk ble brukt.

Verdensmesterskapet avholdes, alle har trua på Sagan. Kristoff avskrives som “for feit”, ingen vet helt hvordan Edvald ligger an.

I september oppdager sykkelbutikkene at varelageret er for stort, og den tålmodige syklist kan gjøre et kupp.

Oktober

De siste, krampaktige langturene gjennomføres – sykkelen skal ikke parkeres før man sykler rundt med rim i skjegget. Varme klær som sist ble brukt i mars og april må fiskes fram fra bakerst i skapet. De mest umotiverte snakker om at de må være «overtrent» etter en lang sesong for å rettferdiggjøre at sofaen velges framfor trening. Livvidden vokser.

#crossishere er mest brukte emneknagg i sosiale medier når diverse cyclocrossritt i Spikkestad og på Voldsløkka avholdes.

I oktober visner alle utenom de mest hardbarkede pendlerne bort, og bilen tas i bruk,

November

Sykkelen tas inn for sesongen, nå har snøen begynt å lave ned og det er knapt lyst ute. De semiproffe av oss begynner å legge planer for kommende år. Intense forhandlingsrunder med ektefeller starter; hvor mange påtvungne søndagsmiddager hos svigers må gjennomføres for å få lov til å reise til Tenerife med sykkelen i mars?

Proffsirkuset er kommet til veis ende, og diverse sykkelmedier fylles med artikler om hvem som har skiftet lag, om «team building activities» på eksotiske steder. Et klassisk motiv er bilde av syklister i et badebasseng, med eller uten en delfin i nevene.

Kun de mest desperate klarer å gjennomføre sykling utendørs når vi skriver november.

Desember

Seriøse treningsplaner på rulla legges, og abonnement på Trainerroad, Zwift og Sufferfest tegnes. Veddemål om rittdeltakelse finner sted på samtlige julebord. Sjeldent er forskjellen mellom fantasi og realitet større enn nå.

Kona ser fram til at far skal tilbringe tid med familien, slik seg hør og bør i julen, men det går galt når Rapha sparker i gang Rapha Festive 500.

Syklister landet over debatterer over hvorvidt overskuddet på lønnskontoen skal investeres i «wife points» eller mer sykkelutstyr, vel vitende om at førstnevnte har kort holdbarhet. I romjulen diskuterer sykkelvenner faren for at de har “syklet på seg en skilsmisse”. Neste år skal alt bli bedre.

Matinntak og disiplin går rett vest i desember.

To ganger tidligere har jeg kjørt Jotunheimen Rundt – i 2009 brøt jeg, i 2010 kom jeg i mål – og etter noen års pause fra norske fjell, fristet et nytt forsøk i Jotunheimen Rundt. Jeg og fem kompiser fra Tryvann CK var blant de heldige som fikk napp da startnumrene ble utsolgt på to minutter i november 2017.

Her er historien om hvordan det gikk med Jostein Magerøy, Ulf Gunnar Mikalsen, Stian Tufte, Thomas Engebretsen, Aaron Long (som fløy inn fra California for anledningen!) og undertegnede da de deltok i 28. utgave av Jotunheimen Rundt.

Laminert løypebeskrivelse med fargekoder. Har ofte blitt beskyldt for OCD, her er et godt eksempel på hvorfor.

Forberedelser

Vi hadde alle JR som årets store mål, og stilte til start med et godt treningsgrunnlag, ritt-trening og formtopp i juni/juli. Ambisjon: Aaron, Stian, Ulf Gunnar, Thomas og jeg sikter på så langt ned på 13-tallet som mulig. Det er “go hard or go home” for vår del. Jostein, som har Trondheim-Oslo friskt i beina fortsatt, styrer mot en kontrollert gjennomføring uten å hive seg på teten fra første tråkk.

Ingen skulle ta oss på forberedelser: Trening, vekt, utstyr, ernæring – det meste var helt topp. Værmeldingene ble sjekket oftere enn pakkesporing når sykkeldeler er i transport. Yngve Sollien, sjefen for Sørensen Sykler i Kolbotn, ble hanket inn for å kjøre følgebil og yte service. Hytte i Sogndal ble booket via Airbnb for å sikre maksimalt med soving på dagtid fredag, og taxi ble bestilt for å transportere oss til Lærdal fredag ettermiddag.

Kassene fylles gradvis med mat, drikke og klær.

Dagene før

Jeg har god erfaring med karboloading de siste 48 timene før ritt og det som funker, det tukler man ikke med. Ved avreise til Sogndal torsdag formiddag er jeg matlei og halvannen kilo tyngre enn i starten av uka. Vi ankommer saftbygda Sogndal torsdag kveld og avslutter kvelden med en helt fantastisk pastarett (takk til Jostein og faren hans!). Sjeldent har vi lagt oss så hardstappet som i kveld.

Fredag morgen våkner vi til en varm, flott sommerdag. Vi spiser mye, monterer lys og powerbanks på syklene, fyller kassene til følgebilene med mat og klær, og sover mer. Og selv om vi alle er voksne menn, har vi mer til felles med moteinteresserte tenåringsjenter uten selvtillit; spørsmålene rager fra hva vi skal ha på oss og hva vi bør spise underveis til hvordan dette skal gå og hvorfor vi i det hele tatt er med på dette tullet.

Thomas og Stian diskuterer hvor bruddene går, Aaron leter etter flere klær og Ulf Gunnar leter etter solkrem.

Vi venter på drosjen med samme spenning som når man sitter på venteværelset hos tannlegen i påvente av å få jekslene trukket ut. Til slutt kommer den, nå er det ingen vei tilbake. Veien til Lærdal er lang når nervene er i helspenn. Sjåføren snakker på bred sogndalsdialekt, vi forstår ingenting, og sannsynligvis er det best for alle.

Sogndal Taxi sørger for trygg transport av sykler fra Sogndal til Lærdal. Hva sjåføren faktisk sa til oss, det er det ingen som egentlig vet.

Startområdet

Vi ankommer sportshallen i Lærdal. Sola steker, køen utenfor de tre toalettene er lang, og bak hallen tisses det kontinuerlig.

Yngve og hans datter Sanna, vår eminente support crew, briefer oss. Opplegget er enkelt: Han står på de obligatoriske stoppene og forsyner oss med det vi trenger av mat og drikke, og resten finner vi i kassene våre.

Klesdiskusjonen blir intens og vil senere i natt vise seg å være kritisk; det er varmt – over 20 grader og skyfritt – og Yr melder om gode forhold langs løypa. På det kaldeste meldes det om kun fire plussgrader ned Valdresflya, og ingen nedbør. Thomas skjærer gjennom: “Gutta, vi kjører i kort-kort, så får vi heller kle på oss på Fagernes!” Og sånn blir det. Løse ermer, vindvest og 10 gels stappes i baklommene, jakker og hansker går i kassene. Aaron, som er vant med California-sola, virker mer skeptisk og har på seg noen flere lag.

Vi triller til start. Obligatoriske selfies tas, arrangørene informerer om løypas farlige strekninger, alle snakker ned sin egen form, sykkelcomputeren viser 20 grader, og plutselig går startskuddet. Nå får det bære eller briste!

Ulf Gunnar Mikalsen, Ivar Grøneng (KSK), Thomas Engebretsen, Stian Tufte, Jostein Magerøy og meg ved start.

Lærdal til Tyin (0 – 67 km)

Masterbilen fører oss ut av Lærdal, og Thomas bemerker at det var jo litt kaldere i skyggene. Ja ja, vi skal sykle motbakke en stund nå og da blir vi vel varme nok.

Jeg er bevisst på å ikke bli liggende bak og manøvrer meg til fronten. Her er det mer behagelig også; det er mindre pressing om plass og vi er mindre utsatt for trekkspilleffekten. Det går ikke lang tid før folk drar på mer klær, de fleste får i seg næring, og latteren sitter løst bak gutta som fører an: “Dem sier det er turritt!” “Ja, men det blir ikke turritt når voksne gutter får på seg startnummer!” “Ha ha ha!”

En av arrangørens biler passerer feltet med beskjed om å slå på frontlysene. Stigningsprosenten øker litt, og Engesæter og Vagstad fra Askøy og Bergen tar føringen med høyt, jevnt trøkk. Feltet henger med; det er uansett ikke her bruddene skal gå. Det går fort til Tyin; de første 67 kilometerne er unnagjort på 2:05 (32 km/t).

Temperaturen fra 20 grader ved start til tre grader på toppen og sola forsvinner. Jeg træler med å få på løse ermer, og når vi endelig bikker toppen ved Tyin, får jeg på lite grasiøst vis dratt på meg min rosa vindvest også. Dessverre finner jeg aldri en anledning til å dra opp glidelåsen, og nå er det kun én ting som gjelder for meg: Ikke bli frakjørt av feltet ned fra Tyin.

Været Yr meldte rundt JR-løypa kl. 18 fredag 29. juli, tre timer før start. Det skulle ikke bli kaldere enn fire plussgrader, ifølge oraklene i MET. SKIVEBOM!

Tyin til Beitostølen (67 – 145 km)

På mirakuløst vis henger jeg med i nedoverbakkene. Asfalten er utmerket, den klare himmelen bidrar til prima sikt, og alle kjører pent i feltet.

Løypa flater ut når vi passerer Øye. Thomas og Stian er offensive, jeg holder meg på hjulene deres. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så sterk på sykkelen, og overrasker både meg selv og TCK-gutta med å ta noen lengre føringer selv. Ulf Gunnar lurker litt lengre bak i feltet. Vi dunker av gårde i 40 km/t i snitt, det er varierende vilje til å ta føringer – foruten et og annet optimistisk bruddstunt som aldri holder lengre enn noen minutter – og dermed blir det til at Tryvann CK er godt representert helt fremst. Aurora Borealis-gjengen ligger uanstrengt rett bak oss lettlurte tullingene som villig drar feltet.

Thomas og jeg pendler ofte sammen langs Tour de Finans, og har stor moro av å rope “KOM IGJEN, NÅ GÅR VI I BRUDD!!!” eller tilsvarende når vi passerer intetanende guljakker. Vi prøvde oss på samme stunt her også, og selv om ingen egentlig reagerte så mye, lo vi to veldig godt av dumheten. På tross av at fokuset var på topp, har vi det altså også veldig gøy i feltet.

Temperaturen stiger noe og stabiliserer seg på syv grader. Og uten vind eller nedbør er det faktisk uproblematisk å kjøre med vindvest, løse ermer og uten hansker.

Klokka er straks 0100, og trøkket øker inn til obligatorisk stopp på Fagernes. Yngve og Sanna står klare til å hjelpe oss med å skifte flasker. Jeg rekker å tisse og spise en brødskive samtidig, så stapper jeg baklommene med 8-10 gels og kler på meg litt mer: Base layer, trøye, løse ermer, vindvest, vindjakke og hansker. Det skal jo ifølge Yr ikke bli kaldere enn fire grader, det er ingen antydninger til å fryse per nå, og dette er hva Thomas og jeg bruker når vi pendlersykler ned mot null grader. Stakkars Aaron har minimal erfaring med minusgrader, han er iskald på tross av langt flere plagg på seg enn oss; han slenger på seg alt han har tatt med. Ulf Gunnar, som er vokst opp der man tror det er sommer når man ikke bruker polvotter, er roen selv.

De tilmålte tre minuttene på Fagernes varer nok ikke mer enn kanskje 90 sekunder, noen roper “ett minutt!” – uten at vi vet om det er passert ett minutt eller om det er tiden som gjenstår – og plutselig er vi i gang igjen. Randsverk next!

Fagernes til (litt forbi) Beitostølen (149 – 202 km)

De neste par timene fra Fagernes og forbi Beitostølen går greit, og de langsgående kantene fra veiarbeidet byr ikke på særlige problemer. “Det er fire grader her nå,” sier jeg høyt. “Bra, det blir ikke kaldere enn dette i natt!” roper en optimist tilbake.

Jonas Orset legger seg plutselig noen hundre meter foran feltet; er det her grunnlaget for det forhåndsannonserte forsøket på å ta løyperekorden skal legges? Noen kilometer senere er vi igjen samlet.

Opp til Beitostølen skrur vi opp intensiteten litt, syklistene bakerst i feltet skrelles gradvis av. Thomas sliter litt, Stian er borte, og anonymt midt i tetfeltet sitter Ulf Gunnar. Jeg er overrasket over at jeg hverken føler meg sliten, tom eller trøtt på tross av at det er midt på natta. Jeg dytter i meg en ekstra gel og forbereder meg på at det skal gå fort over Valdresflya.

Når vi nærmer oss de slake, lange bakkene ut av Beitostølen mot Valdresflya, er det noen sterke karer som setter fart mens jeg sløver. Jeg blir hengende 150 meter bak tetfeltet på 20-25 mann, og må gå ned i jordkjelleren flere ganger, men etter 17 minutter tenna i styretapen, får jeg kontakt i siste liten før det bikker nedover. Thank God, jeg er fortsatt med.

Jeg titter på computeren: Temperaturen faller ned til minus to grader når vi er på høyeste punkt rett etter Beitostølen. Men i helvete, to blå, dette er jo allerede seks grader lavere enn Yr sin melding?!

Temperaturen fra Beitostølen til Randsverk varierte fra -1 til -6, snitt -4.

(Litt forbi) Beitostølen til Randsverk (202 – 248 km)

En hyggelig kar fra Kristiansand, med en enorm taske under overrøret som er fylt med diverse godteri, byr på marshmallows. Marshmallows, midt på natta på Valdresflya i 60 km/t! Så sprøtt som det høres ut, smaker det helt vidunderlig! Hvis du leser dette, tusen takk!

Det er mer kupert over Valdresflya enn jeg husker, men vi er jevnlig over 75 km/t. Det er klar sikt, tørr asfalt, ingen trafikk, og kapable syklister rundt oss, så dette er bare gøy! Men temperaturen faller og faller, og stabiliserer seg på fuckings minus seks grader. MINUS SEKS! Og det hjelper ingenting at frostrøyk og damp fra myrene og elvene rundt oss fukter lufta.

Aldri før har fjellvettreglene vært så aktuelle i et sykkelritt som i natt, men så har jeg heller aldri syklet så lenge seks minusgrader, og har heller ikke sykkeltøy for sånne forhold. Jeg trener innendørs når det er kulde ute. De andre gutta begynner med merkelige bevegelser av armer og hender. Ulf Gunnar, som faktisk kjører med hansker uten fingre, medgår at det er litt kjølig nå.

Kulden tar tak. Jeg skjelver etter hvert såpass at jeg ikke evner å styre sykkelen stødig, tennene klaprer, fingrene er for numne til å gire (skulle hatt Di2 her) og det hele topper seg når synet svikter og jeg ser dobbelt. Jeg teller cirka 20 mann rundt oss, og tenker at dersom de andre er like nedkjølte som meg så er det en risikosport å ligge i feltet. Jeg legger meg bak teten cirka 15-20 kilometer fra Randsverk av hensyn til min egen og andres sikkerhet; beina er helt fine og jeg kjenner meg ikke tom, men nå har vi tråkket over en time i mange minusgrader.

Endelig kommer jeg til matstasjonen på Randsverk. Yngve sier at jeg må stå av her, jeg ser visst “jævlig lurvete ut”. “Nei, jeg skal bare få tilbake litt varme, så kjører jeg på,” svarer jeg. Jeg får på meg en tykkere jakke og styrter inn i det jeg tror er varmebua på Randsverk, men som egentlig bare er et overfylt toalett med et varmepanel. Jeg ruller over i fosterstilling og skjelver på gulvet, og blir hentet tilbake til bilen av Aaron – “this toilet isn’t warm, Erik, get back to the car”.

Aaron forteller at han brøt på toppen av Valdresflya da han forstod at vondt bare ville bli verre.

Thomas ankommer Randsverk like etter, Yngve roper på ham, men Thomas er ikke interessert; han ruller rett forbi, hopper av sykkelen i fart og stuper inn i førersetet på bilen og setter varmeanlegget på “max”.

Ulf Gunnar har fått på seg tykkere hansker og trår videre. Jeg tenker på resten av løypa og tenker at det sannsynligvis ikke blir særlig varmere før Lom er passert, og så kald som jeg er nå så kan dette umulig ende bra. Thomas har tydeligvis kommet til sammen konklusjon. Yngve pakker syklene våre bak i bilen og trøster oss med at vi tar det riktige valget.

Fin og fresch 20 minutter etter ankomst på Randsverk, etter at DNF er et faktum.

Drive of shame til Sogndal

Aaron, Thomas og jeg setter oss bak i Yngves Caravelle med alt vi har av klær på oss. Varmeanlegget koker, vi fryser og Yngve svetter i t-trøya si. Vi prøver å rasjonalisere valget, men allerede nå kjennes det råttent å ha brutt Jotunheimen Rundt. Vi er alle i vårt livs form, og absolutt alt annet enn klær og vær tilsier at vi skulle kommet langt ned på 13-tallet, men så er det denne kulda da. Og så iskalde som vi er nå, er å gi seg det eneste riktige valget.

Når vi kommer ned til Vågåvatnet og tar til venstre mot Lom, passerer vi etter hvert ledergruppa jeg slapp før Randsverk. De holder imponerende fart, men det er ikke mye livsglede å spore i ansiktene deres der vi sykler i skyggepartiene, fortsatt med temperaturer under frysepunktet.

Yngve stopper bilen i en kneik like etter avkjøringen til Juvasshytta. Et par NTNUI-karer passerer i imponerende driv, og like etter kommer Ivar Grøneng fra Kolbotn SK, Ulf Gunnar og en liten gjeng til. Yngve åpner døra for å gå ut og lange, og kulda utenfra river i oss tre i baksetet så vi hutrer omtrent som hyenen i Løvenes Konge. Vi får i alle fall bekreftet at varmen er IKKE tilbake i kroppen.

Thomas og jeg etter at vi har satt oss i følgebilen.

Vi stopper på nytt på Sognefjellet, Ulf Gunnar er i flott driv, dunker ned en vaffel og kjører på videre. Aaron og Thomas tar en vaffel hver også, men jeg nekter å ta imot da jeg ikke synes de som bryter fortjener de legendariske vaflene.

Det er langt fortsatt langt til Sogndal, særlig når man har brutt og sitter tilbake som tapere i baksetet. “Vi er faen meg DNF CK,” sier Thomas.

Tilbake i Sogndal senere på dagen rekker vi å dusje, få i oss masse mat og finner veien til målområdet. Der er Ulf Gunnar allerede, han har kommet inn på 13:01 og virker – med rette! – meget fornøyd med tiden.

Jostein Magerøy tikker inn på 15:46, og er et levende bevis på at god planlegging og disiplinert gjennomføring ofte gir resultater.

Gradvis renner fullførende deltakere inn, alle er godt innpakket i flere lag klær og ser ut som de har vært ute for en vinternatt (bokstavelig talt). Kudos til hver eneste en av de som kommer i mål etter det som må ha vært den kaldeste natta i rittets historie.

Sent på kvelden kommer Stian også tilbake til Sogndal med DNF-bussen til arrangørene. Og for Thomas, Aaron og meg går det som det må gå: Vi bestemmer oss for at vi prøver oss igjen neste år.

Erfaringer til neste år

Det meste gikk veldig bra i Jotunheimen Rundt: Vi gikk aldri næringstomme, vi var aldri trøtte, vi hang fint med teten, og utstyret fungerte utmerket. Det skyldes nok bra næringsinntak dagene i forveien, at vi sov mye hver natt i uka før rittet og bodde i en hytte nære start slik at vi kunne starte uthvilt, at treningsopplegget fram til start var i stor grad riktig, og at vi har kostet på oss å gi sykkelen og utstyret mye kjærlighet og vedlikehold.

Det eneste som gikk galt – og det gikk jo fullstendig til skogs – er klærne og kulda. Yr bommet med hele 10 grader, og det er stor forskjell på fire plussgrader og seks minusgrader. Jeg har ikke sykkelklær til slike temperaturer, og min sykkelgarderobe er meget velfylt. Så det viktigste enkeltlærdommen herfra er det man egentlig alltid vet, nemlig at været i fjellet kan snu og bli meget ugjestmildt på veldig kort tid, og at man ikke skal undervurdere hva slags klær man bør ha for hånden. Til neste deltakelse kommer det garantert til å stå en tykk jakke klar til meg på Fagernes, uansett hva Yr melder.

Sees i Lærdal om ett år!

Om Jotunheimen Rundt

Sogn CK har siden 1991 Jotunheimen Rundt, et ritt som med sine 430 kilometer og 4.600 høydemeter kanskje er Norges tøffeste ritt, og definitivt Norges flotteste: Løypa starter fredag kveld i Lærdal, går over Tyin til Fagernes, så over Beitostølen via Valdresflya til Lom, over Sognefjellet via Fortun til Sogndal. Og det går fort: Vinnertidene ligger tett rundt 13 timer.

Antall deltakere har vokst år etter år, og rittet har de siste årene blitt fulltegnet samme dag som billettene legges ut. I årets utgave var det 614 påmeldte rittet (10 dager før start), hvorav 7% kvinner og 93% menn. Aldersmessig er over halvparten av deltakerne over 40 år, og over 50% av deltakerne er mellom 30 og 50 år. Prisen er cirka 2.000 kroner per deltaker.

Deltakerinformasjon 2018: Blant herrene vant Erno Kainulainen (Sagene), Eivind Olsen (Kjekkas) og Fredrik Henne (Follo) på 12:31. Blant kvinnene satte Monica Storhaug ny rekord for damer med 13:43, fulgt av Kim Van Oorschot (BOC) på 15:49 og Vibeke Skogsletten Dalen (Nitelva) på 16:11. 513 herrer fullførte (66 brøt), mens 40 kvinner fullførte (5 brøt). Tilsammen fullførte 553 (71 brøt).

Deltakerinformasjon 2017: Blant herrene ble det delt førsteplass på Johan Nossen (Follo), Jo Nordskar (Harestua) og Atle Thoresen (Hasle-Løren) med 12:56. Blant kvinnene vant Monica Storhaug (Sykkelridderne) på 16:36, etterfulgt av Kim Van Oorschot (BOC) på 17:30 og Turid Rekve og Anita Skarpenes på 17:56 (begge Nordhordland SK). Lagkonkurransen ble vunnet av Sykkelridderne, de tre beste kom inn på 13:04. 495 menn og 38 kvinner fullførte sammen med 63 fra lagkonkurransen, altså 596 tilsammen.

Deltakerinformasjon 2016: Blant herrene vant Jon Andreas Klokkehaug (CK Victoria) på 12:39, fulgt av Atle Thoresen (Hasle-Løren) og Filip Eidsheim (Bergen CK), begge på 13:01. Blant kvinnene vant Kjerstin Aanderaa (Sandnes SK) på 14:48, fulgt av Mona Kristiansen (Ceres) på 16:32 og Tove Svendsen (Rye) på 17:07. Lagkonkurransen, som ble introdusert i 2016, ble vunnet av Nedre Lågen Mosjonsklubb, de fire beste kom inn på 13:48. 411 menn og 27 kvinner fullførte, sammen med 17 fra lagkonkurransen, altså 455 tilsammen.

Deltakerinformasjon 2015: Blant herrene vant Vegard Faldet, Roy Storholm (begge Lillehammer) og Kjetil K. Isaksen (Vossevangen) på 12:49. Blant kvinnene vant Ingvill Merete Stedøy (Frøy) på 16:27, fulgt av Siv Heleen Grødem (CK Jarlsberg) på 16:34 og Kim Van Oorschot (BOC) på 16:35. 380 menn og 32 kvinner fullførte, tilsammen 412 kom i mål.

Deltakerinformasjon 2014: Blant herrene vant Jo Engebretsen, Svein Joar Horve (begge Rye), Øistein Olsen (Skårer) og Pål Kristoffer Sørvoll (Tønsberg) på 13:12. Blant kvinnene vant Christina Eide (Brøttum) på 14:22, fulgt av Monica Storhaug (Råholt) på 15:13 og Hanne Skretteberg (15:28). 281 menn og 19 kvinner fullførte, altså kom 300 i mål.

Deltakerinformasjon 2013: Blant herrene vant Odd Arne Engesæter, John Christian Jacobsen (begge Bergen) og Helge Wangberg (Førde) på 13:11. Blant kvinnene vant Janne Skretteberg (Hero) på 15:11, sulgt av Grethe May Opsahl Steen (Eiker) på 16:25 og Kathrine Woie (Bergen) på 16:57. 260 menn og 16 kvinner fullførte, totalt 276.

Giro d’Italia-etappene er vel så spektakulære som de i Tour de France, og Gavia, Mortirolo og Stelvio bør være like selvskrevne monsterbakker å bestige som Alpe d’Huez, Galibier og Tourmalet for klatreglade syklister. 

Etter litt drodling på Strava Route Builder i romjula 2017, ble en idé unnfanget: På én og samme dag er det mulig å bestige både Gavia, Mortirolo og Stelvio opptil flere ganger. Dermed ble “sykkelprosjekt 2018” til, med mål #1 om å runde Gavia to ganger, Mortirolo to ganger og Stelvio én gang på samme dag, og mål #2 ble å slenge på flere Stelvio-turer.

Etter forhandlinger med koner/samboere/regjeringen rundt påsketider, ble vi til slutt fem syklister som kunne sette noen dagers out of office i august 2018.

Dersom fortellinger om turer til de store fjellene i Alpene interesserer deg, da er det bare å finne en kopp kaffe og lese om da Alexander Thorsø (Team Kjekkas), Christian Høy, Anders Emil Salvesen, Nikolas Jansen og jeg (alle Tryvann CK) tilbrakte en hel dag i noen av Italias drøyeste fjellpass, sammen med Kjell-Erik og Karl Nordlie samt Silje Romsås som støtteapparat i følgebil.

Stelviopasset – motivasjonen for alle timene på rulla gjennom vinteren. (Foto: Alexander Thorsø)

Dagene før

Årets høydepunkt skulle ikke spoleres av tekniske fuck ups: Alexander, Christian og Erik hentet sine Cannondales fra spa-opphold hos Tommeks Velo uka før avreise, Nikolas kjøpte like godt en helt ny Canyon Ultimate mens Anders Emil valgte å leie en Trek Emonda lokalt i Bormio.

Yr meldte mye forskjellig, men ifølge flere værmeldingstjenester ville fredag bli den dagen med minst nedbør, og dermed siktet vi inn på fredag for årets langtur med lørdag som backup-dag. Klok av skade etter Jotunheimen Rundt, tok vi med klær til alle tenkelige forhold.

Straks etter ankomst onsdag kveld ble det en teknisk sjekk med klatretur opp til Cancano, og det gav en deilig forsmak på klatringene som ventet de neste dagene.

Torsdag morgen tok vi en liten tur fra Bormio til Livigno. Der fant vi samtidig apoteket til Therese Johaug, hvor vi kjøpte inn et par tuber av den berømte Trofodermin-kremen. Farmasøyten var tydelig på å vise meg doping-merket på esken og påpekte også “look, the box says ‘closterbol’, any doctor knows this is doping”.

På ettermiddagen hamstret vi inn forsyninger fra en lokal matbutikk i Bormio. Resten av kvelden ble brukt på å pakke følgebilen med det som trengs av mat, drikke og ekstrautstyr. Briefingen med følgemannskapet var av den enkle sorten: Møt oss på Mortirolo og deretter følg oss langs med løypa tilbake til Stelvio.

Alexander og jeg kjøper inn «solkrem». Apoteket tilbyr ikke rabatt til norske idrettsutøvere, viste det seg, selv ved kvantumskjøp.

Good morning, Bormio!

Fredag 17. august klokka 04:00 ringer fem vekkerklokker samtidig, men lyden av regn som hamrer mot vinduene har allerede vekket flere av oss. Yr melder om enda verre vær i morgen, så langturen må gjennomføres i dag. Heldigvis avtar regnet under frokosten og humøret stiger.

Det er 16 grader ute i Bormio og vi forventer 6 grader på toppen av Gavia, hvorpå flere mil nedkjøring venter om et par timer, så vi kler oss godt. Klokka 05:06 piper det fra sykkelcomputerne våre, vi er i gang seks minutter etter skjema.

Bormio til Passo di Gavia, ned via Ponte di Legno til Manno

Klatringen Passo di Gavia fra Bormio er 25 kilometer lang og 1.400 meter høy, med topp på 2.621 meter over havet (6% stigning i snitt). Gavia er Europas tiende høyeste fjellpass, og har siden 1960 blitt brukt ni ganger i Giro d’Italia, typisk i en av rittets siste og avgjørende etapper. Gavia er kanskje mest kjent for 1988-utgaven av Giro’en, da rytterne forserte en snøstorm på vei over passet. Hvilken side av Gavia som bestiges varierer; da rittet sist brukte Gavia – i 2014 – ble fjellet klatret fra Ponte di Legno-siden.

Det er en stille, spent stemning i det vi triller gjennom Bormio i duskregn på den våte asfalten. Det er svarte natta, og selv om de kraftige lysene våre viser vei, er det umulig å si om vi trår gjennom et flott dalføre eller et industrielt høl.

Nikolas er watt-generalen, vi skal ikke overstige 3,5 w/kg, og hans bakgrunn fra befalsskolen kommer godt med når det klør i beina etter å dure opp Gavia. Jevnlig får vi påminnelser om å drikke og spise. Skjønt, man kan jo lure på hvor observant sersjant Jansen egentlig er når han utbryter “hæh, jeg er fortsatt på storeskiva, jo!” etter fem kilometers klatring.

Det er vanskelig å finne rytmen, for Gavia er en ujevn satan. Selv mellom serpentinsvingene kan helningen veksle mellom 5 og 10 prosent. Etter en times tid begynner det å lysne litt og vi aner konturene av de enorme fjellene som omgir oss. I en sving er det skiltet til en bar som visstnok skal være åpen nå. Hva de serverer der på denne tiden av døgnet og hva slags klientell de betjener, det er det ingen av oss som ønsker å vite. Lenge etter tregrensen er passert, begynner det å flate ut og vi passerer etter hvert det ikoniske Gavia-tjernet på venstre side. Planen vår sier at vi bør være på Gavia klokka 06:45, klokka er 07:04 når vi er på toppen og drar på oss toppluer og buffs.

Det blåser småsurt, den tykke tåken hindrer mye av utsikten og det er langt ned til den andre siden. I den første svingen ned fra toppen beskues vi av en geit. Alexanders forhjul mister grepet og skrenser så nære geita at et illevarslende brek vekker oss alle. Husdyr er som kjent et helvete å få inn i drivverket, men det går heldigvis bra med både mann og geit.

Nedkjøringen fra Gavia er krevende, med skabbete asfalt, fritt fall utfor veikanten og så smale veier at motgående biler nesten blir skuldertaklet. Her kommer man ikke helskinnet ned om man fikler med mobilen bak rattet, det er helt opplagt.

Regnet pøser ned – det er den reneste syndefloden – og Christian, Alexander og Erik er sjeleglade for at de ikke valgte karbonhjulene; her er det aluminiumsfelger eller skivebremser som er nøkkelen til sikker nedkjøring. Regnet og den lave temperaturen gjør at vi skjelver kraftig; Rapha Shadow og Castelli Gabba redder oss fra total nedkjøling, men vi burde hatt på skikkelig regntøy fra start.

Vi kjører hardt gjennom dalføret fra Ponte di Legno til Manno for å få opp varmen. Trafikken er ganske nærgående og vi ligger i single file. Erik lirer av seg noen kraftige salver når han skjønner at sin Stages wattmåler ikke har tålt regnværet og melder om konstant watt på 644.

Monno til Passo di Mortirolo

Passo di Mortirolo – eller Passo di Foppa, som fjellet også er kjent som – er 12,5 kilometer langt og stiger rett under 1.000 høydemeter fra Monno, opp til 1.852 meter over havet (8% i snitt). Mortirolo er ansett som et av verdens tøffeste fjell for landeveissyklister. Det er tre veier opp til Mortirolo; fra Tovo di Sant’Agata, fra Monno (og man kommer da fra Edolo eller Grosio), og fra Mazzo di Valtellina. Mortirolo ble først brukt i Giro d’Italia i 1990, og av de 13 gangene den har vært med, har den gått opp fra Monno (Edolo) to ganger.

Plutselig kommer avkjørselen fra SS42 opp til Monno, trafikken avtar kraftig og vi er i gang med dagens andre klatring. Det er oppholdsvær. Skjelvingen og hutringen har avtatt og vi minner hverandre om å spise og drikke før det er for sent.

På grunn av Mortirolos bratthet var avtalen at vi kjører eget tempo alle mann. Anders Emil og Erik får en liten luke til resten. Duoen får plutselig følge av to svære esler som spretter ut av grøftekanten og løper fem meter foran dem. “La oss se hva de to tullingene gjør nå,” sier Alexander til Nikolas og Christian, uten at noen vet om det er eslene eller Anders Emil og Erik som det refereres til. Etter noen minutter gir eslene opp og styrer ut mot de grønne engene igjen.

Til å være et hors categorie-fjell er denne siden av Mortirolo kjedelig; gårder og bebyggelse omgir veien, men ellers er skogen tett og utsikten stort sett fraværende. Mortirolo er imidlertid så bratt at mye av tiden tilbringes på letteste utveksling. Svetten renner og det er klamt under trøyene våre. Mot slutten er hver sving skiltet med antall gjenstående svinger til toppen, til stor inspirasjon. Planen sier at vi skal være på Mortirolo fra Monno klokka 08:47, mens klokka viser 09:08 i det en ureglementert lang pause starter.

Følgebilen kommer kjørende til topps kun et par minutter etter oss, og vi skiftet klissvåte hansker og fylt på med gels og drikkeflasker. Erik bytter batteri på Stages-wattmåleren sin, uten at det hjelper – hverken kalibrering eller stabil tilkobling oppnås. Christian merker at kjøret har vært for høyt fram til nå, og velger å avbryte og heller ta den strake veien tilbake til Bormio og opp Stelvio.

Ned Passo di Mortirolo til Tovo di Sant’Agata

Klatringen fra Tovo til Mortirolo har blitt brukt én gang i Giro d’Italia, i 2012, og består av rett over 11 kilometer og nesten 1.200 høydemeter (11% stigning). Når man kjører ned den så forstår man godt hvorfor den ikke bruks oftere…

På toppen av Mortirolo strømmer det til med syklister fra både Monno og Mazzo, dette er tydeligvis en pilegrimsdestinasjon for syklister. Det er imidlertid lite livsgnist å spore blant de lycrakledde fyrstikkmennene der de henger over syklene sine og gisper etter luft.

Noen kilometer ned fra toppen av Mortirolo mot Mazzo går det en liten vei til venstre ned til Tovo di Sant’Agata som vi er blitt anbefalt å kjøre ned. Hvem som anbefalte dette, husker vi dessverre ikke, men vedkommende kan brenne i helvete. Verre nedoverbakke har ingen av oss vært borti: Veien er smal, svingete, uoversiktlig, løsgrus her og der, dype dreneringsrenner er lagt på tvers overalt, og ikke minst er det fordømt bratt. Tenk deg å sykle ned Gjøkbakken i Holmenkollen i én mil sammenhengende, så har du noe sammenlignbart.

Anders Emils og Nikolas’ skivebremser skriker og sørger for at de som sover i husene i denne skråningen får en vekker når vi passerer, mens halvparten av Alexanders og Eriks bremseklosser er halvveis oppbrukt. «Gruuuus! Faen! Helvete! Bil! Mer grus!» ropes jevnlig på vei ned. Nikolas bunnyhopper over dreneringsrennene, Alexander velger å dra rett over dem.

Når vi endelig kommer ned til Tovo, viser det seg at Alexander har pådratt en sigepunktering. Oppholdsværet har gått over til solskinn, og vi har altfor mye klær på oss i det vi triller bort til Mazzo. For noen timer var vi for tynt kledd og nå er det motsatt. Det er ikke lett å sykle i fjellene!

Mazzo di Valtellina til Passo di Mortirolo og videre til Ponte di Legno

Veien fra Mazzo til Mortirolo er litt over 12 kilometer lang og 1.300 meter høy, og på det drøyeste er stigningen over 20% (11% i snitt). Skal man klatre Mortirolo fra én side, da er det fra Mazzo som gjelder. Giro d’Italia har gått opp her 10 av de 13 gangene Mortirolo har vært brukt, det er her Pantani-monumentet står, og tøffere styrkeprøve enn denne stigningen finnes det ikke mange av i Europa. Det nærmeste vi kommer i Norge er veien opp til Juvasshytta (13 kilometer, 1.300 høydemeter, 10% i snitt).  

Det er noe veldig anonymt ved starten av Mortirolo fra Mazzo; klatringen starter midt i landsbyen når vi svinger til høyre rundt et hushjørne, og lite tilsier at den skogskledde skråningen rett foran oss er der denne famøse klatringen begynner.

Men kun noen hundre meter inn i bakken skjønner vi at nå blir det brutalt. Nikolas, Alexander og Erik går raskt over på 36×28, mens Anders Emil er så heldig at hans leiesykkel har 34×30. At de proffe gutta kom seg opp på 39×23, det kan ikke ha vært mulig uten prestasjonsfremmende midler… Regnværet fra i morges har etterlatt et vått lag oppå den grove asfalten, og kombinert med stigningsprosenten, spinner vi så fort vi reiser oss på sykkelen. Dermed blir vi stort sett sittende.

Fordi veien stort sett er omkranset av tett barskog, og toppen er under tregrensa, gir ikke Mortirolo den spektakulære følelsen av å bestige et hors categorie-fjell i Alpene, men skinnet bedrar for dette er noe av det verste vi har syklet. Svetten strirenner fra alle porene i kroppen.

Synet av det berømte Pantani-monumentet i venstresvingen etter cirka åtte kilometer bekrefter at toppen nærmer seg. Et par seksjoner på 6% kjennes nesten flate ut, og det går an å veksle til et tyngre gir kun for å finne mager trøst i å finne de lettere girene igjen når det peker opp igjen.

Når det er igjen halvannen kilometer er det mulig å få en følelse av hvor toppen er. Det flater også litt ut, og det er en deilig følelse når vi sklir over toppen og bort til følgebilen som venter på oss. “Fy faen, om dere ikke hadde vært her nå så hadde jeg skutt meg selv,” sier Alexander og fortsetter: “Mortirolo er raus, altså! Den bare gir, og gir, og gir!”.

Følgebil full av mat, drikke og skift gjør det betraktelig enklere å tilbringe hele dagen i Alpene.

Planen sier at klokka bør være 10:47 når vi er på Mortirolo for andre gang, men klokka er 11:55. Det er de lange pausene som tar tid, for vi klatrer omtrent så fort som vi planla.

Et raskt klesbytte må til før hiver oss ned til Manno. De hissige eslene er ingensteds å se, men trafikken i dalføret opp til Ponte di Legno er innpåsliten og vi må igjen ligge i én rekke. Italia sies å være et av syklistenes hjemland, men Alexander og jeg føler oss tryggere i pendlertrafikken mellom Oslo og Asker enn her i Italia.

Single file fra Monno til Ponte di Legno. Først fem timer etter avreise bestemmer solen seg for å titte fram i de italienske fjellene.

Ponte di Legno til Passo di Gavia og ned til Bormio

De 16 kilometerne fra Ponte di Legno til toppen av Gavia består av 1.300 høydemeter (8% i snitt), og sannsynligvis er dette den vakreste av de to sidene.

Klokka er 13:30 når vi starter på Gavia. Hadde vi fulgt planen slavisk, ville vi vært på Stelvio nå, men regnværet i morges med alt det har medført av energibruk og behov for klesskifter gjør at vi er på etterskudd dersom Stelvio skal bestiges flere ganger.

Sykkelcomputerne våre varsler at Lars Petter Nordhaug har syklet Gavia på 1:09, og vi har estimert å sykle opp på 1:15. Nikolas mener det må ha vært en regnefeil et sted, men Erik påstår at regnestykket er uten feil: «Men Lappe er kun noen sekunder raskere enn meg opp Olaf Bulls vei, så det er vel ikke far off!”

Magen vil ikke lengre ha gels, så vi prøver med mer “naturlig mat” som sjokolade. Følgebilen langer iskald drikke.

Stadig bytte av tomme drikkeflasker mot nye med iskaldt vann gjør klatringen til Gavia litt lettere enn den ellers ville vært.

Dagens tur begynner å ta på, og vanskelige dilemmaer diskuteres for å holde humøret oppe. Den vanskeligste er “everste Mortirolo på 39×23 hver dag i regnvær resten av livet eller være kjæresten til Per Sandberg”. Følelsen av å bestige høydemeter er enorm opp Gavia, det føles og synes at vi stiger til værs med hvert tråkk vi tar, og utsikten er fenomenal.

Med et par kilometer igjen til toppen passerer en nederlender oss. Erik veksler noen ord med ham, og nederlenderen forteller stolt at han har syklet Mortirolo i morges, fikk kona til å kjøre ham til foten av Gavia, og at han skal sykle videre over Stelvio. Ingen vits i å ødelegge moralen hans, så vi lar være å fortelle ham hva vi holder på med.

Omtrent halvveis opp Gavia, og Alexander leder veien oppover de smale veiene.

Computerne viser at vi har brukt 1:36 når vi bikker toppen av Gavia, så av oss er Lappe fortsatt kongen av Gavia. Alexander tyr til smertestillende, Anders Emil finner et toalett, Nikolas klemmer i seg noen blingser og Erik tar en Cola. Siste nytt fra følgebilen er at Christian nyter en kald pils i en bar på Stelvio, den heldiggrisen.

Klokka er 15:10 mens planen tilsa 13:17. Det er tydelig at vi har underestimert behovet for pauser mellom klatringene, men vi har kontrol. Vi blir enige om å komme oss opp til Stelvio før vi tar stilling til hvorvidt passet skal bestiges flere enn én gang.

I det vi skal til å trå av gårde, hører vi at en turist riper opp leiebilen sin mot en betongstolpe. Kona hans ser ikke imponert ut i passasjersetet, og det er tydelig at det blir muggen stemning i kveld der i gården.

Det er spennende å sykle ned dalen til Bormio og beundre omgivelsene som vi ikke kunne se i morges; utenom de anonyme landsbyene er det hovedsakelig grønt og frodig. Asfaltkvaliteten er varierende, men dette er dagens hittil beste nedkjøring.

Bormio til Passo dello Stelvio og finalen til Bormio

Passo dello Stelvio er Europas nest høyeste fjellpass med sine 2.757 meter over havet på topp. Det er tre veier til toppen; fra Santa Maria Val Müstar (i Sveits), fra Prato (med de berømte 48 svingene) og fra Bormio. Fra sistnevnte er stigningen 21 kilometer lang og stiger 1.500 meter til værs (7% i snitt). Stelvio har blitt brukt totalt 12 ganger i Giro d’Italia; første gangen i 1953 og sist i 2017 (Tom Domoulin husker nok spesielt godt den turen).

Vi navigerer oss gjennom fredagstrafikken i Bormio, og allerede i første sving ut av byen synes det at den norske kvartetten mangler spruten i beina fra i morges. Det er lite som minner om grasiøse grimpeurs som danser opp fjellene.

Det er noe rart med å klatre så lange og bratte bakker; det koster mer krefter både når man legger seg over og under den rytmen beina ber om, så her handler det bare om å komme inn i flytsonen og bli der lengst mulig.

Alexander og Nikolas blir midlertidig kjent med mannen med hammeren. Smellen utsettes imidlertid når mer væske inntas.

Etter et lite parti med 14% kjennes det nesten som å sykle på flatt terreng når stigningen faller ned til 6%. Litt opp i bakken må vi gjennom flere serpentinsvinger, og for hver sving så kan man se ned under seg hvor fort høydemeterne bestiges. Snart er tregrensen passert, men det viser seg at det fortsatt er helvetes langt til toppen. Langs de grønne, store, åpne engene gresser noen flotte kyr. Bak oss begynner sola å gå ned, temperaturen faller fra nesten 30 til litt over 20 grader, og langt i det fjerne foran oss skimter vi toppen av Stelvio. Vakrere omgivelser finnes ikke noe sted på jord.

Erik finner rytmen opp til Stelvio. I det fjerne skimtes toppen av Europas nest høyeste fjellpass.

Følgebilen forsyner oss med drikke; Nikolas dunker ned én liter vann og Erik er i gang med Red Bull. Reklamen sier at dette vodka-blandevannet gir en vinger, og det føles sannelig sånn, for vipps så triller Erik forbi parkeringsplassen på Stelvio og styrer mot en benk. Crewet byr på potetgull og Cola, og like etter kommer Anders Emil, Alexander og Nikolas hakk i hæl.

Ifølge planen burde vi vært på Stelvio for første gang cirka 15:53, men klokka er over 18:30 når vi er samlet tropp. Ned til Prato er det 25 kilometer, så vi antar at det vil gå rundt 2,5-3,0 timer før vi er tilbake på Stelvio. Ned til Santa Maria er kun 16 kilometer, vi antar 2,0-2,5 timer. Det blir mørkt cirka 20:30, så uansett valg vil vi måtte tilbringe en del tid i bekmørket i fem plussgrader på Europas nest høyeste fjellpass. Etter et rådslag blir vi enige om at vi tross alt skal være fornøyde med 22 mil og 7.000 høydemeter, det er mer nedside enn oppside på å påbegynne en sjette stigning så sent.

Nikolas, Erik, Alexander og Anders Emil sier «nok er nok» etter 7.000 høydemeter, på toppen av Stelvio (foto: Alexander Thorsø).

På vei ned til Bormio begynner det å bli både mørkere og kaldere, og ikke lenge etter vi er kommet tilbake til huset så begynner det faktisk å lyne, tordne og regne. Dette griseværet var selvfølgelig ikke meldt, og det er i grunn flaks at vi valgte å gi oss da vi gjorde – det ville vært en horribel opplevelse å få det samme regnet ned Stelvio som vi fikk ned Gavia 14 timer tidligere.

Epilog og tips til de som reiser til Bormio

Vi klarte mål #1, som var å komme oss over Gavia og Mortirolo to ganger hver og opp til Stelvio, men stretch mål #2 om å runde Stelvio flere ganger gikk altså ikke. Det skyldes ikke at vi manglet beina, men en kombinasjon av at regnet og nedkjølingen ned fra Gavia kostet mye krefter utover dagen, at Mortirolo den andre gangen kostet mye, og at vi brukte altfor lang tid på pausene våre, noe vi sannsynligvis ikke ville gjort dersom vi ikke hadde vært våte og forfrosne etter Gavia.

Det som funket bra, og som vi tar med oss videre til fremtidige ekspedisjoner, var den spesifikke treningen vi la ned i forkant, den solide karboloadingen dagene før (bare ikke spis på Al Filo, da blir du ikke mett), sjekk av velfungerende utstyr (utenom Stages-wattmåleren til Erik), god planlegging, og – kanskje viktigst av alt – et godt støtteapparat som kunne bistå hele veien.

De viktigste lærdommene er den man ofte lærer når man skal oppleve de høye fjellene, at været kan skifte brått og været sjeldent blir helt slik værmeldingene tilsier, og at på tross av all verdens trening vi legger ned på Østlandet, så kan vi aldri være helt forberedt på hvor mektige Alpene (eller Pyreneene eller Jotunheimen, for den saks skyld) faktisk er.

Når det gjelder Bormio, så er det virkelig et fantastisk utgangspunkt for å oppleve noen av de mest kjente, italienske fjellpassene. Stedet anbefales, men restauranter bør researches på forhånd (book gjerne bord i forveien også!). Det er masse hoteller og utleiemuligheter; men prøv å finne et sted som er i gangavstand til sentrum da bilparkering er vanskelig.

Nedenfor en video av turen vår (opptak gjort av Karl Nordlie med Gopro, klippet sammen og redigert av Alexander Thorsø):

I vår begynte mine Giro Empire SLX fra 2015 å gå i oppløsning. Dermed var det på tide med en utskiftning.

Valget falt denne gangen på hvite Prolight Techlace. Og hvorfor akkurat disse? Jo, fordi Giro-sko har vist seg å sitte godt på føttene mine, og Prolight Techlace-skoene er noen av de letteste skoene på markedet til en forholdsvis edruelig pris.

Så da er det store spørsmålet om Giro Prolight Techlace er  good shit eller syltynn moro. Her er mine erfaringer etter en halv sesong med skoene.

Produktinformasjon og pris

Giro, mest kjent for sine hjelmer, har ekspandert sitt utvalg til å inkludere sko, klær og annet de siste årene. Giro har vært trendsettene hva gjelder lisser som alternativ til både borrelås og BOA-mekanismer, og i tillegg de i kamp med Specialized om å ha markedets letteste sko. Giro Prolight Techlace ble lansert i slutten av 2017, og er dermed nyeste skudd på greina.

Prolight Techlace veier offisielt 150 gram per sko i størrelse 42,5. De finnes i tre farger: Hvite, svarte og røde (sistnevnte virker vanskelig å oppdrive). Veiledende pris er cirka 3.000 kroner. Det fine med Giro er at deres produkter føres av de fleste butikker, så det er lett å prøve og kjøpe disse skoene.

Mine hvite sko i størrelse 43 ble kjøpt fra Sykkelkomponenter da de hadde en Jotunheimen Rundt-kampanje tidligere i år. 

Testgrunnlag

Jeg fikk skoene 16. juni, og har brukt skoene omtrent alle dagene mellom da og nå, utenom når det har vært meldt regnvær. Skoene er brukt på korte så vel som lange turer, på ett ritt – Jotunheimen Rundt 2018 – og på én seriøs langtur – Stelvio-prosjektet. Anslagsvis har det blitt 150 timer i skoene = kurant testgrunnlag.

Skoene er brukt med vanlige Speedplay-cleats, hvilket har økt skoens vekt fra 162 til 222 gram. Andre pedalsystemer har lettere cleats (og dermed får du lettere sko), men så veier de fleste pedaler også mer enn Speedplay-pedaler slik at nettoeffekten er omtrent den samme.

I praktisk bruk

Førsteinntrykk. Skoene er insane lette; det merker du straks du tar dem i hånden, og spesielt hvis du har en annen sykkelsko i den andre. Sålene er syltynne, de tre borrelåsene virker litt skjøre, og materialevalget likner mer på silkepapir enn det robuste stoffet du forventer av sportssko. Tre lakser for noen jålete tøfler – årets marketingbløff? Etter noen måneders bruk er svaret «I think not» – basert på vekt, passform, finjustering, ventilasjon og holdbarhet.

Vekt. På min kjøkkenvekt veier skoene 162 gram; 12 gram mer enn oppgitt vekt, men også 0,5 størrelse større. Dette er over 30 gram mindre enn tilsvarende stor Giro Empire SLX, som er en allerede superslank sko. Det gir ro i sjelen å vite at jeg har høvlet hvert eneste gram jeg kan. En tilsvarende vektbesparelser koster fort mange tusenlapper på andre deler av sykkelen. 

Passform. Jeg har smale føtter med høy rist, og har alltid trivdes godt i sko fra Specialized, Giro, Pearl Izumi og Sidi. Jeg visste hva jeg gikk til med Giro, og skoene sitter perfekt på føttene mine: Tettsittende og fint rundt føttene, gnager ikke på achillessenen eller hælen, og føttene har ikke dovnet på de virkelige lange turene. Med andre ord, passformen er upåklagelig.

Finjustering. De som er opptatt av å finjustere skoene underveis vil sannsynligvis foretrekke BOA-mekanisme, men også borrelås fungerer bra, så for vektjagende syklister med fortløpende behov for justeringer kan Prolight Techlace være en løsning: Når jeg for testingens skyld har justert de tre borrelåsene mens jeg sitter på sykkelen så har det vært helt uproblematisk. De som derimot liker mikrojusteringen BOA gir, de vil nok ikke trives. En annen kjempefordel med borrelås over lissene er hvor mye raskere jeg får på og av skoene, spesielt om jeg har syklet i regnvær (når lissene blir helt jævlige å få opp) og alt jeg vil er å løpe i dusjen eller på do.

Ventilasjon. Lufting i skoene er ikke en typisk problemstilling for norske syklister, men sommeren 2018 har vært perfekt for Prolight Techlace: Det syltynne stoffet med mange ventilasjonshull bidrar til at det nærmeste kjennes som jeg sykler i sokkelessen (dog med karbonsåle). Og for de som synes det er et issue med for mye ventilasjon (eller for lite varme), det er jo bare å dra på et par skotrekk i passende materiale. Da jeg nesten frøs ihjel under Jotunheimen Rundt 2018, var ikke føttene et problem – da kjørte jeg med disse skoene og vindtette skotrekk.

Holdbarhet. Det jeg var mest nysgjerrig på da jeg tok i bruk disse tilsynelatende skjøre skoene, var hvor lenge de holder før de rakner. Karbonsålene virker solide, og med skotrekk er det enkelt å holde skoene rene og pene over tid. Og det er ingen plastikkdeler eller BOA-mekanismer å tenke på, men hva med borrelåsene? Det er tvilsomt at Giro hadde lansert sko som ikke tåler mye bruk, men festemekanismen virker som skoens svakeste punkt. Med Giro Empire SLX-skoene ryker det minst ett par lisser hver sesong, men det er en smal sak å skifte dem; enhver skobutikk tilbyr en akseptabel løsning om du ikke har ekstra Giro-lisser stående klare. Borrelåsene virker det imidlertid ikke som det er mulig å skifte ut. Etter 150 timers bruk er det likevel ingenting som tyder på at ikke skoene skal holde to-tre sesonger med flittig bruk.

Bra og dårlig

Bra. Sjukt lette, sitter godt, enkle å ta på og av, ventilerer bra. 

Dårlig. Svært uegnet til å holde på varmen, ikke mulig å mikrojustere, føles skjøre. Hadde vært kult med flere fargealternativer.

Sammenliknbare sko

Det finnes utallige sko på markedet, og det beste er å prøve seg fram. Jeg har derfor begrenset meg til merker jeg tror ville funket med mine pailabber.

Direkte sammenliknbare er Giro Empire SLX (klikk her) og Rapha Climber’s Shoes (klikk her), som begge har samme passform; førstnevnte er i lettvektskategorien (195 gram per sko i str 43, uten cleats) men får minus for lissene som krever mer tid å ta av og på, mens Rapha-skoen er relativt tunge (237 gram per sko i str 43, uten cleats) men kompenserer med solid og enkel strammemekanisme. Empire SLX er degradert til drittværssykling mens Rapha-skoene trives godt som rullesko.

Specialized sin S-Works 7 er også i samme segmentet, priset noe høyere (400 USD = 3.400 NOK). De veier visstnok 224 gram i str 42, og finnes i mange, mange fargealternativer. Specialized har også et lisse-alternativ som heter S-Works Sub6; 194 gram i str 42 og på tilbud til rundt 2.000 kroner i skrivende stund.

Sidi har kanskje de peneste skoene – og deres Shot og Wire er jo lekre toppmodeller som tilbys i mange farger og i mange størrelser. Prismessig er de i samme region, rundt 3.000 kroner, men ulempen er vekta deres: 300 gram per sko i str 43. 

Mavic Comete Ultimate ligger på i underkant av 10.000 kroner, og fremstår som et lekkert skopar for «mannen som har alt, inkludert altfor mye penger på bok». De helsvarte skoene ser i alle fall rålekre ut. 

Om Mavics alternativ er for cheap, da kan Hanseeno U95 være et alternativ, de ligger på 20.000 kroner for et par sko (ha ha ha!), men fordrer også at du må få Adam Hansen til å produsere flere (de er utsolgt i skrivende stund). 

Konklusjon

Alt i alt, Giro har lansert en rålekker og tullete lett sko som sitter som støpt. Skoene tåler mer enn deres syltynne materialer gir inntrykk av, de ventilerer godt, og borrelås-mekanismen er mer brukervennlig enn lisser. Dessuten er jeg er i overkant opptatt av vekt, så hos meg treffer de superlette Prolight Techlace spikeren på hodet. Jeg anbefaler dem helhjertet til enhver wattnisse, spesielt de som jager vektbesparelser.

Verden går fremover: For noen år siden bestod rulle-oppsettet mitt av en Tacx Satori, lytte til en iPod med nøye utvalgt musikk og DVD-samlingen med «The best of Lance Armstrong». Med TrainerRoad, Zwift og Wahoo Kickr har rulletreningen blitt revolusjonert, og nyeste tilskudd i treningsparken min er en Wahoo Kickr Climb.

Veldig kort fortalt er Kickr Climb en gjenstand som hever og senker forgaffelen på sykkelen for å simulere opp- og nedoverbakker.  Climb fremstår umiddelbart som påkostet leketøy, så jeg var nysgjerrig på om dette var penger rett i dass eller en vel verdt investering. Og etter noen timer med Climb er jeg nå i stand til å besvare spørsmålene om hvorvidt a) Climb hever treningskvaliteten, om b) Climb hever rulleopplevelsen, og c) om Climb er verdt pengene.

Om Wahoo Kickr Climb

Wahoo Kickr Climb er et tilleggsprodukt som er kompatibelt med Wahoo Kickr tredje generasjon og nyere (fra og med 2017, inkludert Kickr Snap), men som også kan brukes med andre ruller selv om du da må styre helningen manuelt. Kickr Climb koster veiledende 5.999 kroner, så billig moro er det ikke.

I pakken medfølger flere adaptere slik at du kan feste sykkelen om du har vanlig hurtigkobling, 12 x 100 mm, 15 x 100 mm eller 15 x 110 mm. 

Forgaffelen til sykkelen festes på Climb, og så kan vinkelen på sykkelen reguleres mellom +20% og -10%, enten ved å la en app ta kontroll (Trainerroad, Zwift eller andre), eller ved å manuelt justere vinkelen med den medfølgende fjernkontrolleren.

Med Zwift gjenskapes terrenget fortløpende. Med Trainerroad går aldri Climb under 0%, men øker med 1 prosentpoeng stigning per 5 prosentpoeng av FTP du tråkker fra 75 til 175% (over 175% av FTP og Climb forblir på 20%). Med rekonstruksjon av segmenter og ruter fra Strava vil Climb gjenskape den stigningen som til enhver tid gjelder på segmentet/ruta. Det går fint an å overstyre appen; bare bruk fjernkontrolleren for å overta kontrollen av Climb.

Testgrunnlag

Oppsettet mitt består av en Canyon Ultimate, en Wahoo Kickr 2018-modell som styres via en iPad som er koblet til en 27 tommers skjerm og en kurant høytaler for å spille musikk, samt en standard gulvvifte som holder meg passe nedkjølt.

Totalt har jeg trent med Climb cirka 10 timer siden august, fordelt på fire timer på Zwift (Innsbruck og Watopia), fem timer på Trainerroad (variasjoner av «Gayley», «Indianhouse» og ramp-testen) og et par timer der jeg har testet å simulere Juvasshytta- og Tryvann-segmentene ved bruk av Wahoo Elemnt Bolt. Disse typer økter er representative for hvilke økter jeg kjører på rulla gjennom vinteren og gir meg et godt grunnlag for å si om Climb har noe for seg.

Praktisk bruk

Komme i gang: Oppsett er så enkelt som du kan forvente av Wahoo-produkter: Ta Climb ut av esken, finn igjen den av av de fire tilkoblingsvariantene som passer til din sykkel, fest forgaffelen til Climb, koble til strømkontakten, bruk Wahoo Utility-appen på iPhone/Android for å oppdatere firmwaren til Climb, og tråkk i gang Kickr-rulla mens du trykker på fjernkontrolleren til Climb i tre sekunder, så finner de hverandre. Når det lyser konstant hvitt på fjernkontrolleren, da er alt ok. Dette tok meg cirka fem minutter.

Styre rulla: Climb styres av Kickr-rulla, og alt er trådløst. Når en rulleøkt starter, er Climb låst til 0%, og du må trykke på fjernkontrolleren for å endre Climb fra «locked» til «unlocked» slik at Trainerroad, Zwift eller hva du nå bruker får ta kontroll over Climb. Tilkobling til apps er altså null stress, selv for de som er lite IT-kyndige. Fjernkontrolleren er kablet, og kan festes til styret med en innebygd elastisk festemekanisme eller bli liggende i «dockingen» sin. Fjernkontrolleren virker robust og av god kvalitet, og den tjukke gummien tilsier at den tåler svette, men det skader jo ikke å dekke styret med et håndkle (slik folk med OCD ville gjort uansett).

Realisme: For noen år siden syntes jeg Zwift var tøys, men etter hvert som fjellene i Watopia og Innsbruck er kommet, er jeg blitt mye mer glad i Zwift som en variasjon til Trainerroad. Det har hittil vært begrenset hvor realistisk klatringen har kjentes, men Climb løfter virkelig nivået voldsomt (pun intended); det eneste som mangler er styre seg inn og ut av svingene. Og jeg kan bekrefte at Alpe d’Zwift er en verdig kopi av originale Alpe d’Huez når Climb er koblet til: Følelsen du får av å klatre på sykkel, gjenskapes forbløffende bra med Climb både når det gjelder hvordan det føles å sitte på sykkelen og hvordan musklene brukes.  

Gjenskape virkelige segmenter: Å gjenskape løyper fra virkeligheten er ikke noe problem: Jeg lagde et par ruter på Strava fra foten av Juvasshytta og opp, og opp og ned Tryvann, synkroniserte rutene med Wahoo Elemnt Bolt, og koblet til rulla – det funket som en kule. Jeg husker Juvasshytta som et sant helvete å sykle, og Kickr gjenskapte den opplevelsen overraskende bra. Drag opp til Tryvann har jeg kun testet litt av, men det også var tilfredsstillende likt virkeligheten –  selv om følelsen svingene gir selvfølgelig mangler. I vinter blir det garantert flere 2x Tryvann, 5x Grefsenkollen og andre intervaller jeg pleier å kjøre utendørs på sommeren.

Value added treningsmessig: Hva Climb tilfører treningen er nok det som overrasker meg mest positivt. Allerede på første bakkedrag i Zwift tok jeg meg selv i å tenke «det er jo sånn jeg sitter på sykkelen i bakker», «det er sånn musklene kjennes når jeg klatrer» og ikke minst «dette er gøy». For meg som bruker over 100 timer årlig på rulla og tenker daglig fantaserer om hors categorie-fjell, er det et kjærkommet tilskudd i vintertreningen å øve mer på det jeg egentlig liker. Derimot vil syklister som skyr høydemeter og har «låse kjeden» som mantra, de vil ikke finne samme gleden i Climb.

Stabilitet: Rulla blir ikke mer ustabil av at forhjulet skiftes ut med Climb, og selv når jeg står og trår i bukken med 500 watt – det er ikke ofte, altså! – så er det ingen fare for at jeg skal velte. Det hender seg imidlertid at Kickr hopper og spretter litt når intervallene er på de aller verste, men det er uavhengig av Climb.

Støy: Når den hever og senker sykkelen, skjer det relativt lydlyst og raskt – med musikk på ørene, hadde jeg ikke sjanse på å høre at Climb jobbet, og da det var stille i treningsrommet, var ikke lyden veldig annerledes enn en ivrig Di2-girskifter.

Climb som et møbel: Selve Climb-enheten fremstår som massiv, og den veier åtte kilo. Når den er i bruk, tar den imidlertid ikke mer plass enn et forhjul ville gjort, og selv om den er cirka 65 x 40 x 14 cm, kan den fint stappes under senga eller i et skap ved behov. Den er likevel bedre egnet hjemme hos de som har god plass eller dedikert treningsrom enn for de som rigger opp og ned rulla jevnlig.

Positivt og negativt

Positivt: Brukervennlig, øker treningsrelevans/rulleopplevelse, perfekt for å trene på klatringer.

Negativt: Dyr (fem-seks tusen kroner), nisje (egnet for rulle-fantaster, Zwift-fanboys og grimpeurs), ikke enkel å stue bort.

Konklusjon

Svar på spørsmålene innledningsvis: a) Climb kan heve kvaliteten på treningsøktene, såfremt du er ute etter simulering av bakker. b) Climb kan gjøre rulleopplevelsen morsommere om du bruker Zwift eller gjenskaper ekte segmenter, men med Trainerroad forblir opplevelsen (tilnærmet) den samme. c) Prisen er stiv, men Climb er minst like mye et treningsverktøy som et leketøy, og har du råd så why not. 

Kort fortalt: Er du ikke så opptatt av å sykle i bakker og/eller ikke bruker Zwift, da sparer du pengene til noe annet. Er derimot rulletrening en viktig del av treningsopplegget ditt, og du ønsker å bli bedre på å sykle i bakker og/eller Zwift er noe du liker godt, da er Kickr Climb noe for deg. Jeg har i alle fall høye forhåpninger om å sette ny pers opp Tryvann neste sesong, og jeg tror Climb vil hjelpe meg å oppnå det. 

Skrønene og fiskehistoriene er mange og kort mellom i sykkelmiljøet, og de fleste overdrivelsene gjennomskues ganske raskt. Det er imidlertid også mye som aldri har blitt hørt sagt i sykkelmiljøet, hverken av syklister, av klubbkamerater, av de som omgås syklister eller av profesjonelle utøvere. Her er et lite utvalg av utsagn som kun vil bli ytret samme dag som at griser begynner å fly.

Av syklister selv

Vi som sykler kan være troende til å si mye rart, men etter godt over ti år som amatørsyklist har jeg fortsatt til gode å høre syklister oppriktig mene følgende:

“Nå har jeg altfor mye Rapha og Assos i garderoben.”

Det har aldri noensinne skjedd at man har for mye sykkeltøy, uansett hva garderoben eller saldoen på kredittkortet skulle tilsi. Dessuten er det viktig å kunne matche hjelm, briller, hansker, sokker, sko, sadel og styretape uansett anledning.

“Klubbdrakta vår skulle gjerne hatt litt mer reklame på seg.”

Det tok sin tid, men det virker endelig som at norske klubber er blitt bevisste på at draktene ikke trenger å se ut som Gule Sider. 

“Jeg trenger ikke Di2 eller høyprofils karbonhjul. Det er opplevelsen og beina som er viktigst, ikke utstyret!”

Vi vet jo alle at det er beina som avgjør, og det er opplevelsene vi lever for, men du verden så mye morsommere det er å høre elektriske gir lage lyden “vrrrr” og kjenne lyden av aerohjul som romler av gårde.

“Jeg vet at den korpulente kroppen min og de femten spacerne under stemmet ikke kan reddes inn av aero-gevinsten som S-Works Venge gir, men det driter jeg i!”

Om du fikk en 100-lapp for hver kladd du så på Styrkeprøven som ikke hadde noe å gjøre på en supersykkel, da ville du vært millionær. Se forøvrig foregående punkt for hvordan rettferdiggjøre gromt utstyr.

“Det er ikke så farlig med å logge denne økta på Strava. Dessuten, å jage segmenter på Strava betyr ingenting for meg.”

Bare løgn, alle syklister utenom de med et perverst syn på personvern og GDPR vet at ingen økter har skjedd dersom de ikke er på Strava. Cirka ⅓ av all EDB-kompetanse i det norske sykkelmiljøet stammer fra kunnskapen om å synce Garmin med mobilen og Strava via bluetooth.

“Jeg har begynt å trene styrke og overkropp, det viktig å tenke helhetlig. Kjernemuskulatur er stikkordet.”

Vi har alle intensjoner om dette, men jeg kjenner kun én som gjør dette fast. Til gjengjeld sykler han også opp Tryvann på rett over 14 minutter, så noe positivt må det være med styrketrening.

Av klubbkamerater

Klubbkameratene kan ofte være kilde til konstruktiv kritikk, særlig når vi sykler i felt, og på kaffestoppene går slarven uhemmet. Likevel har følgende aldri blitt ytret mellom menn og kvinner i lycra:

“Nå gir vi bånn gass over kneika, gutta! Vi låser IKKE kjeden!”

Det vil si, dette er aldri av noen fra Rye – der er mantraet “låse kjeden!” – men det kan forekomme at dette blir sagt blant medlemmer fra andre klubber.

“Nå er jeg i sjukt god form! Jeg kan ta en ekstra føring i front, bare legg deg i sekken, du!”

Ingen har i nyere historie snakket opp sin egen form, noensinne. Nyeste eksempelet er Petter Northug som før sesongåpning på Beitostølen november 2018 snakket om sin historisk dårlige form.

“Deilig med regnværssykling, dere! Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær! Regel nummer 9, vet du…”

Vi lever for sol, medvind og kort-kort. Ingen liker regn, selv ikke de fra Rogaland og Hordaland. De som sier noe annet, de er psykopater.

“Lekker hvit shorts du har der! De matcher de ankelkorte sokkene dine perfekt!”

Hvite shorts er noe av det verste som har skjedd i landeveissykling, og et av årets mest spennende øyeblikk er når ny verdensmester presenterer den nye drakten sin – skal mannen med regnbuefargene ha hvit eller svart shorts? Øvrige stilbrudd fortjener knapt omtale.

“Kult at du våger å stå imot presset og ikke barbere beina! Kudos!”

La oss kalle en spade for en spade: Vi barberer beina fordi det er slik det er, det ser kult ut. Det er ingen av oss som barberer beina fordi det gjør massasje bedre (hvem av oss får massasjer anyways), og fortere går det heller ikke. Selv nevnte Peter Sagan barberte beina etter noen ritt med ull på leggene.

“Nå dropper vi den kaffestoppen, jeg skal hjem og pleie ekteskapet!”

Vi lefler alle på grensa til negativ goodwill hos vår bedre halvdel, og ingenting blir bedre av å komme hjem fra langtur senere enn avtalt. Men tid til en kaffe sammen, det tar vi oss, så får vi heller skylde på at vi tapte tid på at en i gruppa punga på turen.

Av nærmeste pårørende og vennekrets

Det er fra sine nærmeste man skal få det, men det er noen ting som sjeldent eller aldri er blitt hørt fra samlivspartnere, barn, foreldre, slektninger og venner:

“Hva slags sykkelutstyr ønsker du deg til jul da?”

Kun de som virkelig kjenner deg ut og inn kan finne på å spørre om noe sånt, så de kan du anse som de beste folka i din krets.

“Du får så deilig solskille av å sykle i kort-kort, keep it up! Grrr!”

Dette har nok aldri blitt sagt oppriktig av noen, så hører du dette fra din kjære, da bør du ane ugler i mosen.

“Kan du ikke bare ta en 20-mils tur med gutta, ikke tenk på meg eller barna eller søndagsmiddagen hos grandtante Olga.”

Dersom livsledsageren din bevilger deg den slags, da er det fordi du er for pinlig til å ta med på familietreff eller fordi et samlivsbrudd er nært forestående.

“Jeg synes du skal unne deg en uke på Mallorca med kompisene i vinter.”

Dette er bare starten på en evig gjeld, vær forberedt på å betale store summer i avlat i tiden som kommer. Når du kommer hjem fra sydenturen kan du vedde på at du blir møtt med “vi må snakke”.

“Vi kan godt utsette oppussingen av kjøkkenet ett år til, bare kjøp de Lightweight-hjula dine, kjære! Og det gjesterommet vårt, kanskje du skulle innredet det som sykkelrom for karbonhingsten dine i stedet?”

Kona innser endelig at n+1 er en kronisk tilstand. Det tar i de fleste ekteskap mange år å komme til dette stadiet.

Av medtrafikanter

Bilister, elsyklister, yrkessjåfører og andre som vi syklister må dele veiene med…

“Det er fint at du tar hensyn til gående, småbarn og rullestolbrukere ved å sykle rolig gjennom Tour de Finans.”

Foreldre i permisjonsom trykker på Snapchat mens de dytter barnevogna retning nærmeste café på Skøyen.

“Sorry, det var virkelig ikke meningen å sprute spylervæske på deg i det jeg passerte!”

Audi Q7-sjåføren som tester om tilleggsutstyr som blinkere og vindusviskere fungerer. Det ryktes at BMW leveres med tre spyledyser slik at én kan vinkles rett ut mot høyre.

“La meg flytte semitraileren min halvannen meter til venstre slik at du ikke blir høvlet ned i grøfta når jeg passerer.”

Trailersjåføren som har det travelt med å komme seg fram til nærmeste gratis påfyll på Statoil-koppen.

«Syklister ser så flotte ut i lycra!»

Enhver bilist som ikke sykler selv har tilsynelatende et anstrengt forhold til spesielt menn i kondomdrakter. Det kan være to grunner til det; enten at de skulle gjerne tatt av noen kilo selv, og/eller at homofob-faktoren er skyhøy (innrømmelser på Facebook om å ha tatt feil av kvinnelige og mannlige syklister bakfra har blitt observert).

“Vi gleder oss over at pendlertrafikken avlastes på våren, når menn og kvinner i Asker og Bærum skifter ut dress og SUV med lycra og karbon for å komme seg til jobb.”

Dvaske journalister som prøver seg som pendlersyklister – helst på en elsykkel eller med kurv på styret – foretrekker å skrive oppgulp om hvor skummelt det er å navigere gjennom Tour de Finans, omtale menn i 40-årene i lycra som “finansfolk med midtlivskrise i kondomdrakter”, og romantisere om at Oslo burde se til København og Amsterdam for bedre sykkelkultur.

I helgen stilte to av Tryvann CK’s pinnedyr opp i et skirenn: Nikolas Jansen og jeg kan (inntil nylig) ikke omtales som skientusiaster, men vi skal gå Birkebeinerrennet sammen med nesten 50 kollegaer i Visma Consulting i mars, og trenger både erfaring og bedre seeding før den tid. Så da en kollega i forrige uke tipset oss om at Hauern er et bra seedingrenn, da ble det påmelding i Thorleif Haugs Skifestival. Her er en oppsummering av helgens slit i Buskeruds dype skoger 3. februar 2019.

Det skal ikke stå på utstyret; Salomon S/Lab fra Bull Ski & Kajakk med kaldslip/BSK6 ble årets første sportsinvestering her i gården. Enda et bevis på at man ikke trenger å være proff for å ha gleden av proffutstyr!

Fakta om Thorleif Haugs Skifestival

Arrangør: Idrettslagene Drafn, Drammen Strong, Sjåstad/Vestre Lier og Sturla, samt DNT Drammen og Omegn. Lier og Drammen kommune bidrar også.

Pris: 550-750 kroner eks lisens (avhengig av når du melder deg på)

Dato: 03.02.2019

Sted: Lier kommune, Buskerud

Lengde, høydemeter: 36 km, 650 hm

Beste mann ble Sondre Turvoll Fossli fra Hokksund IL, som gikk på 1:50, og beste dame ble Marianne Madsen fra Christiania Roklubb, som gikk på 2:23. Av de 324 som fullførte, var 266 menn og 58 kvinner. Gjennomsnittstiden ble henholdsvis 2:48 og 3:09.

Link til arrangør: http://www.hauern.no (resultater: http://www.hauern.no/p/39342/resultater-2019).

Kort fortalt

Bra: Flotte omgivelser, fin løype, god stemning og trivelige rammer.

Mindre bra: Dårlig nettside inkludert resultatservice, skummel nedkjøring mot slutten.

Oppsummert: Et mindre kjent renn enn mange andre seedingrenn (?), men verdt innsatsen å delta.

Hauern, som Thorleif Haugs Skifestival egentlig heter, er en hyllest til en av de første “skikongene” som herjet på tidlig 1900-tallet, den godeste Thorleif Haug. Rennet har blitt arrangert siden 1966, og går over fire mil gjennom skogene utenfor Drammen. Løypeprofilen framstår som en kortversjon av Birkebeinerrennet, med en del motbakker i starten og nedoverbakker mot slutten, som er perfekt med tanke på at det også er et seedingrenn for Birken. Jeg er ikke det minste bevandret innen skirenn, men Hauern vil jeg påstå er mest kjent blant “kjennere” innen langrennssporten. Blant sykkelritt er det ofte de mindre kjente som er de morsomste å delta i, og Hauern har i så måte mye til felles med sykkelritt. “Smått og godt!”

Smøring til de fleste forhold. Om jeg bare visste hvordan jeg brukte disse stiftene…

Rennrapport

Forberedelsene til mitt livs første renn i voksen alder er av samme type som før ritt; solid matinntak, mye søvn og uforholdsmessig mye fokus på utstyr og smøring (eller er det “smurning”?). Jeg kjøpte mine første ski i voksen alder i november 2018, og mine første racingski for et par uker siden. Det sier alt om erfaringsnivået.

Swix sin smøringsapp (griptip.skisporet.no) klarer ikke helt å bestemme seg for smøring, og hverken Nikolas eller jeg er egnet til å revolusjonere skisporten, så vi sprayer på et lag med Swix VGS35C kvelden før og bestemmer oss for å slenge på voks når vi kommer til start utenfor Sylling.

Som førstereis i skirenn må vi ta til takke med å starte sist, når alle de seriøse har staket av gårde. Det er kø i startområdet og tiden løper fra oss, men vi må ta oss tid til å få skiene smurt hos Bjørn Myhre. Det blir to lag Swix V40, deretter to lag VR45. Etter en rask tur på do – og det lukter ikke det fnugg bedre på skirenn enn sykkelritt, skal jeg si dere! – bærer det ned til et veldig folketomt startområde.

I et sykkelritt er det kaos, høy intensitet og aggressiv kjøring etter startskuddet har gått. Her, derimot, er det harmonisk og nesten søndagstur-aktig for oss som er helt bakerst. Bjørn Myhre-gutta traff bedre på smøring på mine ski enn Nikolas’, etter fem meter med staking har jeg allerede én meters forsprang på ham.

De slake, velpreparerte bakkene i flott skogsnatur forseres uanstrengt. Spikerfeste og superglid. Jeg begynner å telle antall personer jeg passerer, men lurer på om jeg skal telle med folk i anorakk, ryggsekk og NATO-planker, og gir raskt opp å føre statistikk. Ingen passerer meg, skiene kjennes fantastiske, og sola begynner å titte fram. Den underernærte kroppen min, perfeksjonert for å sykle i bratte bakker, kommer tydeligvis til sin rett også i motbakker på ski.

Etter fem kilometer tar vi til høyre i et kryss, og plutselig møter vi en haug med kondomkledde skiløpere – for det er jo det man omtaler folk som tar kondisjonsidrett seriøst, har jeg forstått. De raske gutta er tydeligvis én mil foran meg, og denne gjengen leker ikke butikk: Det stakes iherdig, det er sikkel i skjegget, tung pust og stank av fluor. Jeg kommer ikke til å se noe mer av dem før etter målgang.

Første matstasjon står ved vending og er ved cirka 11 kilometer, perfekt plassert etter en lang stund med motbakker. Jeg tar meg tid til litt varm saft. Smaken minner om barneskirenn anno 1993, altså sist gang jeg hadde på meg ski og startnummer frivillig.

Løypa flater ut på vei tilbake, jeg staker videre, og Nikolas kommer mot meg. “Ingen feste,” roper han. “Sjukt god glid,” svarer jeg. Ingen av oss livnærer oss som motivatører eller livscoacher. Og det stakes iherdig videre; et par karer jeg har gått med en stund drar fra meg i nedoverbakkene tilbake til krysset vi kom fra og forsvinner inn i horisonten. Teknikk vs kondis: 1-0.

Etter 16,5 kilometer møter vi på en bratt, én kilometer lang motbakke, og det står “20 km til mål” på et skilt. Jeg er overbevist om at løypa er 42 kilometer, og lurer på om GPS’en på klokka måler feil eller om arrangørene opererer med andre måleenheter enn meter og kilometer. Ny matstasjon venter oss etter bakken, jeg tar meg tid til en gel, og får høre at løypa er faktisk bare 36 kilometer. “Men jeg betalte jo for 42!”

Én mil med nedoverbakker venter, det stakes hardt og sittes mye i hockey. Et par korpulente kropper glir uanstrengt forbi meg; det nytter tydeligvis ikke med god glid når man er under 70 kilo!

Det flater ut etter hvert. En dame i blå jakke går foran meg, og jeg tenker at hun skal jeg ta igjen, men etter et par kilometer gjennom et flatt myrlandskap må jeg bare erkjenne at hun har en teknikk som utligner min kondis, for avstanden oss imellom er konstant.

På siste matstasjon, med én mil igjen, får jeg to varme kopper saft dyttet i hendene og holder på å gå på snørra. Men saften er viktig drivstoff som er verdt å innta, såpass skjønner jeg, så jeg skolder kjeften og durer videre.  

Og så smeller vi rett inn i en helvetes motbakke. Teknikk-dronningen henger ikke med, og jeg kaver meg opp kneikene som ingen ende tar. Det suverene festet jeg hadde tidligere er nå borte. Skjer dette i Birken, da skal jeg ta meg tid til å smøre skiene før jeg fortsetter, men Hauern er for kort til slike administrative byrder, så jeg går over til en fiskebeinsstil.

Den siste seksjonen av løypa er kupert med flere nedoverbakkene, som forventet. Det jeg er minst trygg på, er nedoverbakker på ski, så nå kjenner jeg at jeg lever! Jeg ploger og blir passert av noen andre deltakere som gir uttrykk for at jeg må passe meg, og jeg roper til dem “jeg er dansk!”. Ved 31 – 32 kilometer går løypa ned en bakke og tar til høyre over en bru; det er snøskavler overalt i løypa og vanskelig å navigere, det er ikke noe rekkverk på brua, og jeg hyler av glede over å ha forsert svingen uten å ha havnet i elva. Fy faen til mestringsfølelse!

Så kommer vi til en nedoverbakke etter 34 kilometer som er ganske smal og brattere enn ville helvete, og til alt overmål går det en dame til beins ned bakken med skiene i armene. Her må det gå galt, spørsmålet er på hvilken måte: I valget mellom å måke henne rett ned bakfra og styre inn grøfta, velger jeg sistnevnte.

Og plutselig er vi på Eiksetra og tar noen æresrunder frem og tilbake før mål plutselig er passert. Jeg var innstilt på 42 kilometer og slit, og etter nesten 37 kilometer har jeg fullført mitt første skirenn i voksen alder. Det er god stemning i målområdet, med lapskaus, vørterøl, bananer og de sedvanlige skrønene og oppsummeringene om hvordan rennet har gått. Dette var rett og slett sjukt morsomt! Nikolas kommer etter hvert i mål også, og selv om han nok har hatt en mindre morsom reise med dårligere feste – eller “ingen feste”, som han selv sier – så er dette uvurderlig erfaring å ta med seg til Birken. Tre take aways: Det er verdt tiden å smøre om skiene, næringsinntak er kjempeviktig, og det er langt tryggere forhold i et skifelt enn i et sykkelfelt. Og så har tydeligvis ski og smøring enormt mye å si – et par gode ski fra Bull Ski & Kajakk kombinert med en kapabel kar fra Bjørn Myhre Sport var det som skulle til for min del.

Hauern er old school: Resultatlister skrives ut og henges opp fortløpende!

Jeg kom i mål på 3:09, som holdt til 238. plass av 324. Før start hadde jeg ingen klare ambisjoner om resultater, og vet ikke om jeg skal være fornøyd eller misfornøyd med dette, men Hauern ga definitivt mersmak for skirenn: Allerede på lørdag venter Holmenkollmarsjen!

Nikolas kommer inn til målgang, noen erfaringer rikere når det gjelder smøring.

I føljetongen “Sykkel-erik blir Ski-erik” er vi kommet til mitt livs andre skirenn, nemlig Holmenkollmarsjen 9. februar 2019. Som uttalt lite hissig skiløper med hang for å kun vurdere langrenn som fritidssykkel dersom det er blå Swix-føre, satt det jævlig langt inne å stille til start i regnværet som preget starten av Holmenkollmarsjen. Kun jerndisiplin – borderline galskap – er grunnen til at det faktisk ble deltakelse på denne våte dagen.

Fakta om Holmenkollmarsjen

Arrangør: Skiforeningen.
Pris: 1.190 kroner (noe rimeligere om du er tidlig ute med påmelding).
Dato: 09.02.2019.
Sted: Sørkedalen/Nordmarka/Holmenkollen, Oslo.
Lengde, høydemeter: 53 kilometer, 1.100 høydemeter (samt kortere variant på 25 kilometer).
Resultater 2019: http://live.ultimate.dk/desktop/front/index.php?eventid=4284
Arrangørens nettside: https://www.skiforeningen.no/kalender/holmenkollmarsjen-2019/?eventid=10746

Skiforeningen har arrangert Holmenkollmarsjen hvert år siden 1974. Rennet har operert under forskjellige navn og hatt forskjellige løyper (rennet har til og med blitt arrangert på Gåsbu i Hedmark ved tre anledninger!), men har vært uforandret siden 2012.

Løypa starter i Sørkedalen og vestover til Storebekkhytta, nordover til Storflåtan, deretter sørøst til Kikuttstua, sørover til Tryvann og med målgang på Holmenkollen skianlegg. Som man kan forvente av Nordmarka, er løypa både vakker og kupert.

Ifølge Skiforeningen var det 1.800 som stilte til start, mens 1.389 fullførte, hvorav 1.162 menn og 225 kvinner (og dermed to med ukjent kjønn). Rune Malo Ødegård fra Milslukern vant herreklassen med 2:36, mens raskeste kvinne ble Solfrid Braaten fra Høybråten/Stovner IL med 3:07. I den kortere distansen var det totalt 626 fullførende deltakere.

Kort fortalt

Bra: Proffe arrangører, her er alt tenkt på. Flott løype, Nordmarka er jo en av langrennssportens vugger. Nesten emosjonelt å avslutte i nasjonalanlegget Holmenkollen.

Mindre bra: Været, fy faen. Tøff løypeprofil for de som trives på flatlandet.

Oppsummert: Et fantastisk renn i en krevende løype med historisk sus, med arrangører som skaper en fantastisk setting, og hvor det eneste som kan forkludre opplevelsen er været.

Rennrapport

I oppkjøringen til Birkebeinerrennet ble Holmenkollmarsjen blinket ut som et viktig renn både for seeding og erfaring. Yr spådde tidlig at det skulle bli plussgrader og mye regn natt til lørdag = klisterføre. Jeg kan absolutt ingenting om klister, utover at jeg forestiller meg at det er som å gå med tannkrem på skiene, og Holmenkollrennet er ikke tiden for å tukle med nybegynnerfeil. Så jeg gamblet på at felleski med nyimpregnert fell (Swix Skin Care Zero) og nysprayet glider (Swix CH8 Liquid) ville være godt nok.

Og det blir faktisk som Yr spår: Mildt i lufta og monsunregn. Jeg parkerer på Frognerseter klokka 0700, går ned til Korketrekkeren, ser på sørpa og kjenner det kalde regnet i ansiktet. Jeg melder gutta i Tryvann CK på Messenger-tråden “Skiidiotene i TCK”, som også skal gå i dag, at jeg ikke gidder dette meningsløse regnværstullet, og begynner å kjøre hjem. Litt etter får jeg svar fra Rolf-Arne Halvorsen, en av TCK’erne som skal gå: “I kveld har vi glemt regnet, og snakker kun om den som trakk seg!”. Ved Smestad ombestemmer jeg meg og kjører til Bogstad for å ta bussen til start. Rolf-Arnes emosjonelle utpressing er provoserende nok til at jeg ble en av de som stiller opp på ren trass i pulje 5.

Petter Tenstad, TCK’s mest sosiale medlem, og jeg står på jordet ved et bål for å holde varmen før pulje 5 skal ut. Christian Ljosland og Terje Vigdal, TCK’s desiderte skikonger, er tilfredse med woodoo-blandingen av sølv og rød klister kombinert med diverse glider, og forsvinner med pulje 1 inn i Nordmarka. Rolf-Arne, Messenger-psykopaten selv, er ikke å se noe sted. Regnet avtar, men den beksvarte galgenhumoren til Petter og meg, som brukes for å holde humøret oppe, kan ikke gjengis skriftlig her.

Jeg slenger sekken på ryggen, og vips – så går startskuddet vårt. I et sykkelritt ville jeg plassert meg langt framme i feltet, men her legger jeg meg i bakre halvdel. Snøen er mjuk, våt og glatt på én og samme tid. Felleskiene mine glir passe bra, men Petters glir tydeligvis bedre, for han forsvinner inn i tåka mens jeg er lanterne rouge. Regnet har sluttet, men det er fremdeles mørkt og fuktig i lufta.

De første 11 kilometerne av rennet er i motbakker, og det er tydelig stor forskjell på de som har gode og dårlige ski. Noen har fin diagonalgang og suser uanstrengt av sted, andre spinner og er energi-ineffektive som gamle amerikanske biler. I de flate partiene får jeg – sammen med veldig mange andre med felleski – bekreftet at gliden er helt ræva.

Etter én mil viser klokka rett over timen, altså cirka 10 km/t. Flatere terreng venter, jeg tenker at farten skal opp en del framover, og tipper at jeg skal klare å gå et sted rundt 4:45-5:00.

Ved første matstasjon møter jeg igjen Petter. Vi snakker om å slå følge fremover, men straks vi begir oss ut på Nordre Heggelivann, så forsvinner han i tåka. Og denne tre kilometer lange strekningen på vannet viser seg å være et helvete; overvannet gjør det umulig å stake – stavene forsvinner 20-30 centimeter ned i sørpa. Den eneste måten å komme seg fram er diagonalgang uten staver. Dette går knapt framover, så om jeg skal fullføre på under fem timer, må farten betydelig opp straks.

I en bakke tar jeg igjen Petter, men så mister jeg en gel ut av lomma mi hele fire ganger på kort tid. Her vil jeg anslå at jeg mister i alle fall et halvt minutt, hvilket viser seg å bli skjebnesvangert for sluttiden min, men å forsøple Nordmarka med overlegg er ikke et alternativ.

Når klokka viser to timer er 21 kilometer passert, så farten er økt, men ikke i nærheten av nok. Faen altså! For å gjøre frustrasjonen komplett, staker jeg stadig gjennom – er trinsene for små? – og jeg anslår at minst 10% av alle stavtakene mine går tvers gjennom snøen. Det er et under at ikke stavene knakk i løpet av Holmenkollmarsjen!

Etter tre timer er kun 31 kilometer forsert, og jeg innser at jeg havner nærmere 5:00 enn 4:45. Arrangørene har imidlertid ordnet med to enorme kilder til motivasjon: Helt suverene matstasjoner (som dukker opp veldig ofte) og at det er skiltet hver femte kilometer hvor mye som gjenstår. De siste to milene må tas unna på under to timer, og det bør vel gå, all den tid vi skal mest nedover til Holmenkollen?

Og det finnes en Gud: Vi kommer til en lang, deilig nedoverbakke og gliden er ok. Jeg skotter stadig på klokka og tenker at om vi bare holder farten oppe, da kan sub-5 være realistisk. Men Herr Gud har dårlig humor, tydeligvis: Vi kommer til Østre Fyllingen, et vann på to kilometer, og farten synker betraktelig på sørpa. Og jeg mistrives på vann, selv med x centimeter is mellom meg og isvannet. Frykten min er å falle gjennom og drukne, men jeg klamrer meg til det rasjonelle: Jeg satser på at fjærvekten min skal redde meg. Jeg er jo blant de letteste i dette feltet, så om de foran meg ikke faller gjennom, så gjør nok ikke jeg det heller.

Ved fire timer viser klokka 41 kilometer, altså har den siste mila gått like sakte som de tre foregående. Med mindre det er fritt fall ned til Holmenkollen, blir fem timer hardt…

Nordmarka byr på klumpete terreng, det går enten opp eller ned. Ofte støter vi på skilt av typen “skarp sving 200 m” før en nedoverbakke, og jeg er i intens lykkerus hver gang jeg kommer helskinnet ned. I motbakkene glipper skiene voldsomt, og jeg vet ikke helt hvorfor fellene ikke fungerer, men antar at det har kommet is på hårene. De fleste rundt meg sliter også med dårlig feste. De samme folka som jeg går fra i motbakkene, sklir forbi meg igjen i nedoverbakkene.

Heldigvis er det siste vannet – Tryvann – en kort affære. De siste fem kilometerne til mål er markert med skilt, og rask hoderegning tilsier at jeg må gå raskere enn 5 min/km på slutten for å fullføre på under fem timer. Så er vi i løypas siste bakke, som er fullstendig tapetsert med Alpina-logoer. Her burde jeg egentlig hente inn tid, men ender med å tape i stedet; det er så mange som tukler og træler med fiskebein at vi i praksis står i kø.

Forbi Korketrekkeren er tyngdekraften skiløpernes beste venn, og jeg får flashbacks til da Northug vant VM i 2011 her. Hadde du sett opptak av Northug i slow motion, da har du nok noe som likner på meg. Følelsen av å stake seg inn til skianlegget på Holmenkollen, med stor skjerm, jubel og speaker, minner meg litt om følelsen av å sykle Alpe d’Huez; det er umulig å ikke kjenne at dette er en spesiell arena. Men Northugs sluttspurt er det lite av hos meg, for jeg kommer i mål på 5:00:10. Sjeldent har 11 sekunder vært surere enn akkurat nå!

Og når jeg får summet tankene, så er det noen konklusjoner som kan trekkes:

• Skiforeningen er en helt fantastisk arrangør. Det er absolutt ingenting å utsette på dette rennet, og været kan de ikke klandres for. I blå Swix-vær kan det umulig være en bedre uteaktivitet enn Holmenkollmarsjen i februar.
• En langtur på ski krever mye av de samme tingene som en langtur på sykkel: Du må treffe på forberedelser og ernæring, utstyret må funke, og du må besitte de mentale egenskapene (tåle å ha det litt vondt, bryte opp i delmål, tenke framover, og så videre).
• Felleski er nok et greit alternativ i drittforhold som i dag, men skal du gå fort, må du mestre smøring. De beste skiløperne mestrer alle forhold, for vinnertiden i fjor mot i år er temmelig like, men for de med manglende/redusert kunnskap er det nok vanskeligere å treffe på smøring når været er som det var i dag. Så jeg skal lære meg å smøre også til mildvær, så slipper jeg å gå i fell-fella på Birken.
• Det er langt mer behagelig å være i et felt med skiløpere enn syklister.
• Langrenn er en idrett som krever en unik kombinasjon av kondisjon (det har jeg), teknikk og kunnskap om smøring (det har jeg definitivt ikke). Så de gutta og jentene som går på rundt tre timer – slik som Christian, Terje og Rolf-Arne fra TCK – fortjener den kudosen de får.

I renn, løp og ritt gjelder det samme: Når målstreken er passert, er møkkastemning, strev og faenskap forsvunnet som dugg for solen. Så jeg stiller nok til start også i 2020, i alle fall så lenge vær og forhold blir bedre enn i år. Birkebeinerrennet neste (uten fell-faen)!

Min livbøye denne vinteren har vært en planlagt ukeslang vinterferie med familien på Gran Canaria, og jeg skal være så ærlig å si at destinasjonen ble valgt primært for stedets gode sykkelforhold.

Oppdagelsen av langrenn har gjort vinteren mer overkommelig, men ingenting slår å sykle i kort-kort på flotte veier – og etter råd fra flere sykkelkompiser ble det leie av sykkel fra Free Motion.

Det naturlige valget er en Cannondale Supersix, men ved innfall ble det en Systemsix med skivebremser i stedet. Forandring fryder, sier dem. Her er mitt inntrykk av sykkelen etter en deilig vinterferie på Gran Canaria.

Om Cannondale Systemsix

Cannondale lanserte i år Systemsix, etter at Specialized, Trek, Canyon, Ridley, Cervelo, og de fleste andre i mange år har tilbudt både «vanlige» sykler og aero-sykler. Men det er ingenting galt iå komme sent til festen så lenge du har noe spennende å by på. Cannondales sykler har stort sett vært top notch (om du ser bort fra BB30-helvetet), så Systemsix er spennende.

Jeg henger meg ikke opp i marketing-buzz av typen «raskeste UCI-lovlige sykkel», erfaringen min tilsier at det er beina som betyr mest, og den sykkelen som funker best for person A behøver ikke nødvendigvis være best for person B. Like fullt, ved første øyekast ser Systemsix jævlig hissig ut.

Cannondale tilbyr sykkelen i fem herre- og én dame-varianter, alle med hydrauliske skivebremser (ingen med felgbremser); rimeligste variant er med standard karbonramme og mekanisk Shimano Ultegra, og koster veiledende 41.000 kroner, mens råeste variant er med Hi-Mod karbonramme, Shimano Dura Ace Di2 og innebygd Power2max-krank med wattmåler, og koster veiledende 101.750 kroner (wattmåleren kan aktiveres mot et tillegg). Vekten ligger rundt 7,6-8,0 kilo avhengig av oppsett. Varianten jeg leide av Free Motion er nest nederst på rangstigen, og leveres med mekanisk Dura Ace og koster 59.500 kroner.

Teknisk oppsett

Min Systemsix var en 56 cm ramme (ikke Hi Mod-variant) med mekanisk Shimano Dura Ace gruppesett inkludert hydrauliske skivebremser, Cannondale Hollowgram SI-krank med 52/36 x 11/28 utveksling, Cannondale Hollowgram Knøt 64 mm hjulsett med Continental Grandsport Extra 25 mm-dekk, Vision stem og styre, og Fabric sadel (Prologo Dimension er standard). Offisiell vekt uten drikkeflasker eller pedaler er 7,7 kilo.

Kort front-senter medførte at jeg flere ganger subbet toppen av foten mot dekket. Uforenelig med hvite sko!

Visuelt inntrykk

Jeg synes det skal mye til før en aero-ramme er visuelt appellerende, og Systemsix er i så måte intet unntak. Designet er prangende, in your face, og neonfargene understreker «se på meg, jeg er kjapp»-inntrykket. Det motsatte ville vært en stilren, diskret BMC, eller en elegant Bianchi Specialissima. Cannondale har helt klart designet en sykkel man enten elsker eller hater. Skal du kjøpe denne, vurder en annen farge enn den helt neongule, ref at Cannondale selv informerer om at «neon colours may fade».

Terrenget jeg testet sykkelen i

I løpet av en vinterferieuke på Gran Canaria fikk jeg logget 18 timer på Systemsix’en, fordelt på 48 mil og 9.000 høydemeter. Været var stort sett tilsvarende norsk sommer, dog med noe regn og voldsom vind et par av dagen, hvilket virkelig ble en utfordring med høyprofilshjulene. Gran Canaria kan oppsummeres som et deilig sted å klokke mil i kort-kort når vinteren er på sitt tyngste i Norge, og de som trives i bakker vil finne seg til rette her. Derimot spørs det om de som ånder for «låse kjeden, gutta»-sykling vil finne seg mer til rette i flatere terreng.

Praktisk bruk

På flatene: Sykkelen er sløv i lav fart, men våkner virkelig til live når den nærmer seg marsjfart. Kombinert med medvind er den sjukt morsom å sykle.

Nedoverbakker: Nydelig. God kontroll, innbyr til tillit, leken. Skivebremsene hever tryggheten mer enn jeg trodde på forhånd.

Oppoverbakker: Dorsk, er hverken spretten eller leken, men går likevel overraskende greit oppover når du får i gang beina. Vil på ingen måte være begrensende på Jotunheimen Rundt eller opp Dovre fra Trondheim, men ikke førstevalg i Haute Route, La Marmotte eller tilsvarende.

Høy fart: Fantastisk, særlig når farten overstiger 35 km/t. Litt som med en tysk luksusbil så blir du fartsblind, 65 km/t kjennes likt som 40 km/t. Dønn solid og bygd for å mate på.

Sidevind: Hjulvalget preger min opplevelse, men sykkelen var fullstendig forjævlig i nedoverbakkene på GC da det var kraftig sidevind. Mine 67 kilo var nok ikke tilstrekkelig for å holde den stabil, og jeg måtte flere ganger bremse helt ned i frykt for å miste kontroll. Meget ubehagelig.

Røft underlag: Rister voldsomt, stiv og brutal. Kjenner vibrasjonene godt i alle kontaktflater. Kan være greit med styretape og hansker med padding.

Skivebremser: Overraskende lite subbing og støy, men høy hyling i varmen og lange nedoverbakker. Jeg foretrekker fortsatt kaliperbremser, særlig estetisk, men er mindre skeptisk til «fremtidens bremseteknologi». Mye kraft med minimal effort, men det synes jeg også om vanlige bremser på alu- og karbon-bremseflater. Antar at fordelen med skivebremser er mer synlig i våte forhold.

Ellers: Jeg burde bedt Free Motion byttet til et Fizik Arione-sete da det er min preferanse; den varianten fra Fabric som sto på var i alle fall lite behagelig. Jeg opplevde også at det var uvanlig kort avstand på front-senter ved at foten subbet borti framdekket flere ganger.

Kort fortalt

Cannondale Systemsix passer spesielt godt til de som spesialiserer seg på eller trives i klassiske norske turritt («Sist! Tette luka!»), inkludert Jotunheimen Rundt! Den kommer nok også til sin rett som KOM-jeger, pendlersykkel og for de som trår mange watt.

Derimot er Systemsix mindre egnet for å trå rundt i de store fjellene, for de som jakter KOM’er i bratte bakker, og for lettvektere som ikke nødvendigvis trår så mange watt (selv om w/kg er høy).

Uansett, vær obs på valg av hjulsett; 64mm er voldsomt, samtidig som aerohjul komplementerer rammen godt.

Konklusjon

Jeg er positivt overrasket over hvor greit en aerosykkel kan klare seg i fjellene, og antageligvis ville et mer Gran Canaria-vennlig hjulsett hevet inntrykket. Jeg holder en knapp på Supersix eller tilsvarende for den type sykling jeg liker – motbakker primært – men for norske turritt, sykling på flatene, og ikke minst pendlingen er denne helt perfekt. Om det ikke var for den stive prisen, ville dette blitt en hverdagssykkel, og jeg ser ikke bort fra at en tilsvarende doning erstatter CAAD’en med tid og stunder. Men da blir det i en annen farge enn neongult.

Tips til sykling på Gran Canaria

Sykkel: Anbefaler leie av sykkel fra Free Motion, bra utvalg og kurante priser sammenliknet med å ta med egen sykkel.

Klær: Vindjakke, vindvest, løse ermer og rødt baklys i tillegg til kort-kort.

Hotell: Visstnok best klima på sørsiden. Book et hotell vest for Playa del Ingles, mot Mogan, for å unngå vind.

Ruter: Bruk god tid på Strava for å finne beste ruter, eller sjekk med en lokalkjent sykkelkompis, GC har mange veier rundt og via øyas store fjell Pico Nieve (ca 1.920 høydemeter). Klumpete terreng medfører at høydemeterne akkumulerer raskt.

Ellers: Mange små caféer med kurant utvalg av mat og drikke, men husk litt cash siden ikke alle tar kort. Taxi er rimelig, men sjåførene foretrekker cash. Lokale bilister er hensynsfulle; turister i små leiebiler not so much.