Det er et par år siden Garmin lanserte Edge 510 og Edge 810, og særlig Edge 810 har etablert seg som et populært valg for mange. Edge 1000, som kom i 2014, ble nok i største og dyreste laget for de fleste. Etter å ha prøvekjørt Garmins nyeste computer, Edge 520, tror vi at den nye folkefavoritten er kommet.

Garmin Edge 520 sett ovenfra.

Produktinfo

Edge 520 er relativt lett og liten; den veier 62 gram har et volum på 75 cm3 (4,9 x 7,3 x 2,1) sammenliknet med Edge 510 som veier 82 gram og er 107 cm3, og Edge 810 som veier 98 gram og er 119 cm3. Edge 520 er kun marginalt større enn Polar M450 som er 10 gram lettere og 0,7 cm tynnere. Vekt-fikserte klatregeiter kan like dette.

Fargeskjermen er også meget god: Størrelsen er på 3,5 x 4,7 cm med en pikseltetthet på 200 x 265. Til sammenlikning, Edge 510 har 176 x 220 piksler og Edge 810 har 160 x 240 piksler. Dessuten kan du som før tilpasse skjermene som du vil med opptil ti variabler per skjerm/visning. Edge 520 har ikke berøringsskjerm; de totalt syv knappene på computeren må brukes for å navigere og styre.

Batteritiden er på 15 timer, hvilket er noe dårligere enn tidligere Garmin Edge-varianter; 510 har en offisiell levetid på 20 timer og 810 17 timer. I praksis er det nok liten forskjell; skal du sykle Jotunheimen Rundt eller evereste en bakke er du likevel avhengig av en “on the go”-løsning.

Edge 520 er like vanntett som foregående modeller (IPX7-standard) og bruker samme festebraketter. Compueteren lades med en micro-USB, den litt tynnere varianten enn Edge 510/810 bruker. Overføring av filer kan gjøres enten via USB-kabel eller via smarttelefonen med bluetooth.

Edge 520 selges i to varianter: Standard pakke til 2.899 kroner inkludert festebraketter og USB-kabel, og bundle til 3.599 som i tillegg inkluderer pulsbelte og kadens-/fartssensorer. Garmin selger sine HRM-3 pulsbelter til 499 kroner; trenger du ikke kadens-/fartssensor kan du likegodt kjøpe Edge 520 standard-pakke og et HRM-3 pulsbelte og spare 200 kroner.

Edge 810 er nå til priset til 800 kroner mer, Edge 1000 er priset til 1.600 kroner mer (begge prisene hentet fra Garmins nettbutikk; Bikeshop er gjerne rimeligere), Edge 510 virker å være tatt ut av salg, og gamle Edge 500 selges for kun 1.399 hos Bikeshop. Hos konkurrenten Polar V650 koster 2.799 kroner, mens lille Polar M450 fortsatt ikke er kommet på markedet. Kort sagt, Edge 520 ligger midt på treet prismessig.

Garmin Edge 520 veier 62 gram.

Innebygde og eksterne sensorer

Edge 520 måler det meste. GPS-koordinater hentes fra både GPS- og GLOSNASS-systemene, som i praksis skal bidra til økt nøyaktighet. Høydemåling gjøres mer innebygd barometer. Termometer hjelper deg å dokumentere HTFU-vær.

Med bluetooth kan du parre Edge 520 med telefonen din for direkte opplastning til Garmin Connect og videre til Strava (men den vil ikke lese watt-data fra Stages via bluetooth).

Med ANT+ kan du koble til et helt univers av sensorer, inkludert puls, fart, kadens, watt, Shimano Di2, diverse tilleggsutstyr fra Garmin som Varia sykkelradarer og Virb actionkameraer, og hvem vet hva ellers.

Kort fortalt, alt du er vant med fra Garmins high end-produkter finner du også på Edge 520.

Computeren i bruk

Computeren kjennes akkurat som man kan forvente fra Garmin: Dønn solid og funksjonelt. Sannsynligvis vinner ikke Edge 520 noen designpriser, men den er samtidig minimalistisk og stilren nok til å kle de fleste syklister.

Når du fyrer opp Garmin Edge 520 må du gjennom den vanlige oppstartsprosessen med Garmin, og det tar jo 30-60 sekunder. Så må du selvfølgelig skreddersy visningene dine en del.

Det var tre ting som slo meg umiddelbart: Skjermen, farten og knappene.

For å ta det første – jeg var først bekymret for at en relativt liten computer ville få en ditto knudrete skjerm, men det var ubegrunnet bekymring, for skjermen til Edge 520 er virkelig skarp og lettlest, uansett lysforhold og vinkel. Dessuten er det mulig å skreddersy visninger i øst og vest, så om du er en informasjonshallik eller en “keep it simple, stupid”-type får du uansett dekket behovene dine.

Edge 520 har tydeligvis blitt utstyrt med bra jern, for her er det lynrask respons som gjelder. GPS-mottak kommer kjapt på plass, det er ingen forsinkelser når knapper trykkes på, navigasjonen er utmerket også når man er på detour og computeren må identifisere ny rute, og opp-/nedlastning går kjapt og greit.

Når det gjelder knappene slet jeg en del med å venne meg til å bruke knappene. Det er hele syv stykk; tre på venstre side, to på høyre side og to under. Alle har hvert sitt bruksområde og de er fornuftig plassert, men etter å ha swipet og trykket meg rundt på 810 i to år var det likevel litt uvant. Etter å ha kommet over nybegynner-følelsen vokste Edge 520 imidlertid veldig på meg. Jeg synes fortsatt berøringsskjerm har noe for seg, men knappene ble jeg såpass raskt komfortabel med at dette er nok først og fremst en vanesak. Og ifølge Garmin var dette en endring de gjorde på bakgrunn av tilbakemeldinger fra sine brukere, så det er nok en veloverveid beslutning fra selskapet. Én ting med knappene skulle jeg likevel sett annerledes: Lap- og start-knappen på undersiden burde vært plassert “oppå” computeren. Hvis du bruker en barfly vil Edge 520 være såpass nedsenket at de to nevnte knappene vil være delvis sperret av styret. Den medfølgende barfly’en er bygget på måte for å heve computeren litt, men for meg med et sært integrert FSA Plasma-styre funker jo ikke det.

Edge 520 har ikke detaljert kartvisning, men de innebygde kartene har et visst detaljnivå og det går fint å legge inn ruter du lager i feks Strava Route Builder. Jeg gjorde dette i forbindelse med en tur til Paris; computeren gjorde en helt utmerket jobb med å navigere meg trygt ut av Paris sentrum ut til Versailles og tilbake.

Smarte varsler som forteller deg når du får sms eller hvem som ringer deg er også nyttig, naturligvis. For meg er dette en “nice to have”-funksjon; praktisk å se at kona prøver å ringe deg mens du er på tur enn å fiske fram mobilen og oppdage 17 tapte anrop en time senere.

Garmin Edge 520 sine «lap» og «start/stopp»-knapper er litt vanskelige å nå om du har pølsefingre ettersom de er så tett innpå styret.

Og så har jo Edge 520 fått Strava Live Segments som sitt store salgsargument…

Strava Live Segments

For å ta i bruk Strava Live Segments må du ha en Strava Premium-konto, du må koble Strava-kontoen din sammen med din Garmin Connect-konto, og du må stjerne-markere de segmentene på Strava du ønsker å ha over på computeren (gjøres enten i en nettleser eller via Strava-app’en på smarttelefonen). Deretter synkroniserer du computeren med Garmin Connect, enten via USB-kabel eller bluetooth via smarttelefon, og vips så er segmentene inne på computeren! Edge 510, 520, 810 og 1000 støtter Strava Live Segments per nå – gitt at du har installert nyeste firmware.

Du må trykke deg gjennom noen menyer for å få opp segmentene på den måten du ønsker når du er ute på tur. Det kan være lurt å bestemme hvilken tid du vil sykle mot på hvert segment: KOM’en, din beste tid, eller din forrige tid.

Når du er ute på tur og segmentet nærmer seg får du varsel om at segmentet nærmer seg, og når det starter får du se både tidsmessig og visuelt hvordan du ligger an i forhold til tiden du har valgt å sykle mot. Dette har jeg opplevd som veldig motiverende: Flere ganger når jeg sykler til eller fra jobb har jeg fått en boost av å jage min egen PR eller forsøke å ta en KOM, og det er moro.

Den virkelig store verdien tror jeg ligger i å bruke Live Segments når man trener intervaller: Hva er vel en bedre motivasjon opp Tryvann eller Grefsenkollen enn å se hvordan du ligger an i forhold til din egen bestetid eller forrige tid?

Ulempene er selvfølgelig at det kan virke litt forstyrrende når man uansett skal ta en rolig tur, eller om tiden man skal konkurrere mot er helt hinsides, jamfør Jah Langleites absurde Tour de Finans-tid (1:39) eller Carl Fredrik Hagens tid på Klatringen til Tryvann (13:31). Dette løser man jo imidlertid lett; enten slår man av eller ignorerer Live Segments-varsler, eller så velger man bare sine egne PR’er. Jeg opplevde også innimellom at jeg måtte fikk “off course” hvis jeg ikke fulgte GPS-sporene til segmentet ganske nøyaktig, men det var helt unntaksvis.

Kort fortalt er Strava Live Segments både en interessant produktutvidelse og et potensielt veldig nyttig treningsverktøy som også kan spolere mang en restitusjonsøkt!

Tour de Finans, det famøse segmentet alle Oslo-pendlere har et forhold til.

Medfølgende treningsdagbok

Treningsdagboka Garmin Connect er gratis for alle, og du kan sette opp Edge 520 til å automatisk overføre økta di via smarttelefon til treningsdagboka. Garmin Connect er imidlertid ganske mangelfull både som brukervennlig treningsdagbok og som sosialt medium, så den største verdien det gir er at det automatisk mater treningsfila videre til andre treningsdagbøker.

Én ting Garmin burde få på plass, er å la brukerne definere visninger i Garmin Connect heller enn å knote på computeren for å bestemme hvor mange visningssider man vil ha, hvor mange variabler man vil ha på hver side, og hvilke variabler hver side skal inneholde. Særlig med Edge 520, hvor det må trykkes mye opp, ned, inn og ut tar det tid å skreddersy visninger etter egen smak.

Overføring til andre treningsdagbøker

Garmin har hatt vett til å tenke at sine brukere selv må få velge hvilke treningsdagbøker de vil bruke, og det er som alltid enkelt å flytte treningsfilene over til Strava, TrainingPeaks og andre løsninger – enten automatisk eller manuelt direkte fra Edge 520 via USB til PC/Mac.

Styrker og svakheter

Først og fremst er Edge 520 en naturlig videreføring av Edge 510: Computeren er mindre, raskere og bedre. Det er masse små forbedringer her og der, og Edge 520 oppleves som et nytt produkt. Den tette integrasjonen med Strava i form av Strava Live Segments – som forsåvidt finnes til 510 og 810 også – er et herlig tilskudd. Det er rett og slett vanskelig å tenke seg hva en eventuell Edge 820 kan tilføre oppå alt 520 har.

Ting som vi tenker kunne gjort 520 bedre er berøringsskjerm, bedre plassering av lap- og startknappene, samt mulighet til å tilpasse visningene via Connect-app’en eller en nettleser heller enn på selve computeren. Med andre ord, ikke de største skjærene i sjøen.

Garmin Edge 520 i festebraketten på mitt FSA Plasma-styre. Merk at det er lite mellomrom mellom styret og selve computeren.

Konklusjon

Med Edge 520 har Garmin lansert et produkt som sannsynligvis vil overta som syklistenes førstevalg de neste par årene. Computeren er proppfull av funksjoner og muligheter, den er brukervennlig, liten, stilren og prispunktet er midt på treet. Noen vil nok savne berøringsskjermen, detaljerne kart kunne vært prikken over i’en, og Garmin burde gjort lap- og start-knappen litt mer tilgjengelig… men dette er smårusk i det store bildet; Edge 520 er bunnsolid.

For de fleste syklister er sykkelcomputere normen, men for de av oss som løper litt eller driver med flere er det praktisk med en multisportklokke. Å stille opp i et maratonløp med en Garmin Edge 520 i hånda ser jo dustete ut, og du kan ikke stroppe den til hodet når du skal svømme heller. I høst skal jeg løpe New York Marathon, og i et svakt øyeblikk i juni kjøpte jeg derfor Polar V800 og har brukt den neste hver dag siden. I tillegg kjøpte kona mi nylig en Garmin Forerunner 920XT som jeg har tyvlånt litt. Dermed har jeg fått sammenlikningsgrunnlag nok til å svare på spørsmålet vi alle har fått grått hår av: Hvilken klokke er best av Polar V800 og Garmin Forerunner 920XT?

Produktinformasjon

Både V800 og 920XT er ekstremt funksjonsrike klokker: Sannsynligvis er begge spekket med langt flere muligheter enn du noensinne får bruk for – her er en liten oppsummering av hva hver av klokkene byr på:

Polar V800

V800 ble lansert i 2014. Klokka erstatter den seks år gamle RS800CX, Polars forrige toppmodell for multisportutøvere. V800 har innebygde sensorer som GPS, barometer, og bevegelser; den kjenner igjen om du sover, sitter, står, går og så videre. V800 bruker Bluetooth Smart-teknologi for å kommunisere med diverse sensorer som puls, fart, kadens og watt. Polar har imidlertid valgt å IKKE støtte ANT+, hvilket er logisk med tanke på at Garmin eier den ANT+, men i praksis betyr at kompabiliteten med tredjepartsprodukter er begrenset til de som støtter Bluetooth Smart. V800 fungerer heller ikke med Polars sensorer som snakker WIND.

Klokka har såkalte «smart coaching»-funksjoner som kan hjelpe deg å finne ting som hvordan kondisjonen din er, hvordan restitusjonsstatusen og treningsbelastningen din er, kaloriforbrenning, søvn, og masse annet som du ikke visste du at du trenger å vite. Treningsfilene kan lastes opp via mobil eller USB til Polar Flow for videre analyse. Du kan også koble mobilen til klokka for smarte varsler, så når du får telefoner, sms eller noen liker Insta-bildene dine, får du varsel på klokka.

Klokka skal veie 79 gram ifølge Polar, på min vekt sto det 82 gram. Skjermen er svart-hvit med en oppløsning på 128 x 128 pikser, med en ålreit bakgrunnsbelysning. På venstre side er det to knapper (lys og stopp), på høyre side er det tre knapper (opp, ned og start/lap), og så er selve skjermen en knapp også (du må slå i glasset!). Knappene er solide, runde og umulige å bomme på. Materialevalget er av det solide slaget som oser kvalitet: Plastikk, metall og ripebestandig «Gorilla glass» i fin kombinasjon. Klokka kan brukes i vann ned til 30 meters trykk (og er du nede på 30 meter har du nok andre bekymringer enn om klokka holder), og svømmere man merke seg at klokka kan måle svømmetak og lengde når du svømmer i basseng, samt puls dersom du bruker H7-pulsbeltet – men GPS-måling i vann takler den ikke.

Batteritiden er 30 dager dersom klokka ikke brukes til trening; den holder 13 timer i aktivt bruk, eventuelt 50 dersom du setter GPS-sporing på sparebluss. Lading foregår med USB-kabel.

V800 selges i to pakker: Uten og med pulsbelte. Varianten uten pulsbelte har en veiledende pris på 3.999 kroner, mens med pulsbelte koster 4.399 kroner. Pulsbeltet Polar H7 koster 699 kroner, så med mindre du allerede har et kompatibelt pulsbelte er det greiest å kjøpe komplett pakke. V800 finnes per nå i to farger: Svart og blå.

Polar V800 veier 82 gram.

Garmin Forerunner 920XT

920XT ble også lansert i 2014 som en erstatter for 910XT, som igjen erstattet den oransje 310XT som jeg har hatt mye glede med. Garmin er etter hvert blitt gode på å stappe mye teknologi inn i sine klokker, og 920XT skuffer ikke: GPS og GLOSNASS, barometer og bevegelse finnes i den lille klumpen. Den kan med andre ord kvantifisere bevegelsesmønsteret ditt og gi deg beskjed når du bør røre på deg, når du er ferdig uthvilt til neste økt, med mer Dessuten kan den kobles til alt som snakker ANT+, det vil si puls, fart, kadens, watt, badevekter, VIRB actionkameraer, og så videre. Klokka kan kobles til smarttelefoner via Bluetooth Smart for å motta smarte varsler (anrop, sms, andre varsler) samt overføre treningsfiler direkte til Garmin Connect., samt koble til nett via wifi. Merk at 920XT IKKE støtter Bluetooth Smart for å snakke med eksterne sensorer.

Garmin hevder at klokka veier 61 gram, vekta mi viser 63 gram. Klokka har fargeskjerm med god bakgrunnsbelysning og en oppløsning på 205 x 148 piksler. På venstre side er det to knapper: Av/på/lys og meny, på høyre har man pil opp og pil ned for navigasjon, og på fremsiden har man lap/back og start/stopp/enter. Klokka er også bygget for svømming både i basseng og i det åpne, og Garmin tilbyr egne pulsbelter for vannbasert aktivitet. Solide knapper og solid produkt som man lett merker seg, men at Garmin har valgt mye plastikk merkes likevel godt.

Batteritiden er oppgitt til 24 timer i aktivt bruk, 48 timer på «sparebluss» og opptil fire måneder i vanlig klokke-modus. Er du en treg utøver i Trondheim-Oslo, er dette klokka for deg!

Garmin Forerunner 920XT i tre pakker: Uten pulsbelte, med vanlig pulsbelte, og med triatlon-/svømmepulsbelter (to stykk). Disse tre variantene koster henholdsvis 4.099, 4.499 og 5.799 kroner. Et vanlig pulsbelte fra Garmin koster 499 kroner, mens å kjøpe både triatlon- og svømmepulsbeltene koster 1.899 kroner. Med andre ord er det smartest å kjøpe klokke og pulsbelter i den pakken som passer best for dine behov heller enn å shoppe ting stykkvis og delt. 920XT finnes i to fargevarianter: Svart/blå og hvit/rød.

Garmin Forerunner 920XT veier 63 gram.

Klokka i praktisk bruk

En multisportklokke må fungere i mange settings – løp, sykkel, svømming, skigåing og hverdagsbruk, for å nevne noen eksempler. Merk at jeg primært har brukt V800 mest til sykling og bittelitt løping, og ingen andre aktivitetsformer. 920XT er brukt til et par sykkelturer og ellers har jeg basert meg på å trykke rundt på den og grille kona med praktiske spørsmål om klokka. Jeg kan gå ganske langt for å teste produkter jeg skriver om, men svømming gidder jeg rett og slett ikke. Sorry, triatleter!

Én ting jeg vil nevne er at det er faktisk ganske befriende å sykle med klokke i stedet for computer; jeg merket at jeg ble langt mindre opphengt i hva jeg produserte av watt, hvilken pulssone jeg lå i eller noe annet – fokuset ble mye mer på omgivelsene og sykkelopplevelsen. Så det kan være noe å tenke på for alle som har «Chris Froome glaner på stem»-syndrom!

Begge klokkene kan måle forskjellige ting som hvor lenge du trenger å restituere før neste økt, hvor god form du er i og en del annet. Disse tingene har jeg ikke gått i dybden på; erfaringsmessig bommer begge merkene noe på virkeligheten når jeg har målt i lab, men de er likevel nyttige for å måle utvikling over tid.

Polar V800

V800 er egentlig litt større enn den ser ut for; ved å plassere deler av selve klokkehuset inni reima har Polar klart å skape en illusjon av minimalisme og ryddighet som funker bra. Reima er laget av et solid plastmateriale som kjennes bra, metallrammen under og rundt klokkehuset fremstår som solid ingeniørarbeid.

Klokka sitter fint på armen, GPS-signalet kommer lynkjapt, displayet er veldig lett å lese, knappene er enkle å trykke på, vibrasjonen og pipingen fungerer bra for å varsle. Innebygd i skjermen er det en lap-knapp som du nærmest kan slå i. Idéen er god – skal du ta en rundetid trenger du bare klaske i klokka – men i praksis er knappen så følsom at dersom du sykler over humpete terreng vil klokka tro at du har tatt en rundetid. Innimellom har jeg klokket 10-15 rundetider på vei til eller fra jobb. Dette er imidlertid kun et issue dersom du bruker rundetidsfunksjonen aktivt.

Menyene er ganske enkle å navigere gjennom; alle som har eid en Nokia vil umiddelbart føle seg hjemme med en Polar (lurer på hvorfor, hm…). Én betydelig forskjell fra Garmin er at du må definere hvilke variabler du vil ha på hver visningsside inne på Polar Flow, og de innstillingene må du så synkronisere med klokka. Du kan altså ikke bestemme hvilke tall og variabler du vil se direkte på klokka.

Til hverdagsbruk er V800 en kameleon, særlig om du kjøper den svarte versjonen: Klokka matcher selvfølgelig ikke en skreddersydd dress like fint som en Patek Philippe, men den er likevel elegant nok til at ingen stusser om du bruker den på jobbintervju til en hvitsnippstilling. Personlig er jeg også glad for at den store røde start-knappen Polar hadde før ikke lengre er under displayet. Analysen av hvor mye jeg sover og hvilken andel av søvnen som er «god» og «dårlig» er også morsom: Jeg sover tydeligvis cirka fem timer i døgnet i snitt, og 80% av den søvnen er god. Det var også interessant å få varsler om at jeg hadde vært inaktiv for lenge. Det er tydelig at jeg sitter ganske lenge av gangen på jobb, så klokka har gjennom utallige påminnelser over flere uker lært meg at jeg bør bli flinkere til å ta hyppige turer til kaffemaskinen!

Forsiden av Polar V800 med ladekabelen koblet til.

Garmin Forerunner 920XT

920XT sitter fint på armen, den har funksjonelle og store knapper og er faktisk ganske tynn. Den kjennes litt som de gamle Casio kalkulatorklokkene, for dere som husker tilbake til det glade 80-tallet.

Displayet har høy oppløsning og fargekontrastene brukes smart for å gjøre informasjonen lettlest. Du må ha pølsefingre for å bomme på knappene, og de er logisk plasserte slik at du skal være klønete for å stoppe økta når du egentlig mente å trykke på «lap».

Menyene er enkle å flikke gjennom, både fordi de er logisk oppbygget og fordi navigasjonsknappene er smart plassert. For å kalle en spade for en spade: Du skal være ganske sløv for å ikke forstå hvordan klokka brukes og stilles inn!

Til hverdagsbruk fremstår 920XT litt vel plastikkaktig for å kunne brukes der dresscode er hakket over «smart casual». Klokka roper ikke «jeg har Norseman-fetish» på samme måte som andre sportsklokker, men den er på ingen måte like diskret som V800.

Forsiden av Garmin Forerunner 920XT med to knapper for «lap» (back) og «start» (enter). Merk at ladekabelen er koblet på.

Innebygde sensorer

Klokkene er proppfulle av morsom teknologi, og i praksis kan de måle det meste. Mye av dataene klarer klokkene å skaffe uten at du trenger å koble til noe som helst ekstra. Begge har barometer for høydemåling, skritteller og bevegelsessensorer. Det som skiller klokkene i praksis:

Polar V800

V800 henter inn koordinater kun fra GPS for å måle fart og distanse. Det har imidlertid aldri vært noen problemer med GPS-sporing med klokka.

Garmin Forerunner 920XT

920XT henter inn koordinater med både GPS og GLOSNASS. I teorien betyr dette mer nøyaktig sporing, men i praksis har jeg aldri merket forskjell.

Eksterne sensorer og andre duppeditter

De fleste av oss har etter hvert en god del duppeditter som vi gjerne vil skal snakke med klokker og computere: Pulsbelte, farts-/kadensmålere, wattmålere, og andre ting. Begge klokkene kan kobles til telefonen via Bluetooth slik at du får varsler på skjermen når du trener.

Polar V800

V800 snakker Bluetooth Smart, så i teorien skal alle Bluetooth Smart-snakkende enheter fungere. V800 fungerer med pulsbelter, farts- og kadensmålere, Polars egen Polar Look Keo Power wattmålere og Stages’ wattmålere, samt løpesensoren til Polar. Polars pulsbelte H7 kan også brukes til svømming. Dersom du ønsker å feste klokka på sykkelstyret har selvfølgelig Polar en løsning for det også. Dessverre er det ikke mulig å bytte reimer eller ta andre grep for å pimpe opp klokka.

Garmin Forerunner 920XT

920XT snakker ANT+, og det gjør jo de aller fleste sensorer også. Puls inkludert dedikerte svømmebelter, fart, kadens, watt, løp, actionkameraer går fint overens med 920XT. Festebrakett for sykkelstyre finnes, og om du vil bytte ut reimene og mikse farger går det også fint.

Medfølgende og tredjeparts treningsdagbok

Både Polar og Garmin har sine egne treningsdagbøker som du er nødt til å bruke i mer eller mindre grad, selv om du sannsynligvis egentlig bare vil ha treningsøkta over på Strava.

Polar Flow

Polar har med Polar Flow, sin nye nettbaserte treningsdagbok, omsider tatt skrittet vekk fra programmet Polar Pro Trainer 5 som man installerte lokalt på PC. Polar Flow har en del fellestrekk med andre nettbaserte treningsdagbøker: Du kan følge andre utøvere og kommentere på hverandres økter, gi tommelen opp, analysere økter, hente ut rapporter fra treningsdagboka, følge med på restitusjonsstatus, med mer. Særlig måneds-/perioderapportene er fine. Du kan også eksportere treningsøktene dine i filformatene tcx, gpx og csv slik at de kan importeres inn i andre treningsdagbøker som Strava, TrainingPeaks, osv. Den tilhørende app’en til iPhone dekker i stor grad det samme som den nettbaserte utgaven, utenom fileksport.

Det er ikke mulig å importere tcx-/gpx-filer inn i Polar Flow. Polar Flow har ingen automatisk eksport til andre treningsdagbøker ennå, men Polar lover automatisk overføring av filer fra Polar Flow til Strava i slutten av oktober (les pressemeldingen deres her: «Polar Flow goes Strava»). Forøvrig tar det ikke mer enn 30 sekunder å eksportere og importere økta: Åpne økta i Polar Flow, trykk «Export session», velg tcx-fil, åpne Strava og gå til «Upload activity», velg fila du nettopp lastet ned, og vips så er økta på plass.

Ett problem jeg har opplevd opptil flere ganger er at når jeg synkroniserer V800 med Polar Flow via mobil, mangler GPS-dataene i Polar Flow på nettleseren selv om de er synlige i Polar Flow-app’en på iPhone. Etter en chat med Polars kundeservice på Facebook har jeg lært at løsningen er følgende: 1) Åpne økta i Polar Flow-appen på mobilen og skriv inn hva som helst i notat-feltet, 2) Start synkroniseringen med Polar Flow via app’en, og 3) Når synkroniseringen er gjort, åpne opp økta i Polar Flow i nettleseren på PC/Mac. Da skal GPS-sporene også være der!

Alt i alt synes jeg Polar Flow er veldig brukervennlig og enkelt, det er tydelig at pulsbasert trening er kjernen av programmet, og at Polar har gjort veldig mye riktig på treningsdagbokfronten den siste tiden.

Visning av en løpetur i Paris sett i Polar Flow.

Garmin Connect

Garmin Connect var for fire-fem år siden det naturlige valget for de som ønsket en enkel og god treningsdagbok sammen med Garmin-computeren sin. Den manglet rikdommen til Polar Pro Trainer eller TrainingPeaks, men funket bra. Så kom Strava og stjal alle syklistene, og Garmin klarte i samme tid å forkludre brukervennligheten fullstendig.

Rent teknisk fungerer Connect helt utmerkte, men i praksis er det rett og slett håpløst: Når du logger inn er det et hav av menyer, valg og en informasjonoverflod som jeg ikke kan forstå at skal være nyttig eller interessant. Tall og informasjon kan selvfølgelig analyseres i øst og vest, du kan følge med på og kommentere på andres økter og gjøre masse annet, men det skulle vel bare mangle. Garmin Connect-app’en gir omtrent den samme opplevelsen som den nettbaserte versjonen, på godt og vondt.

For min del har har jeg satt opp Connect til å automatisk overføre filer til Strava, og ellers er jeg nesten aldri innom Connect-kontoen min. Garmin skal imidlertid ha skryt for at de har gjort det enkelt for sine brukere å automatisk og manuelt eksportere filer ut av Connect.

Skjermbilde fra Garmin Connect fra en av mine mange pendlerturer til og fra jobb.

Andre treningsdagbøker

Ettersom du kan eksportere treningsfilene fra både Polar Flow og Garmin Connect i filformatene tcx, gpx og csv, kan du i praksis overføre filer til de fleste andre treningsdagbøker.

Med Polar Flow må overføringen gjøres manuelt da Polar ikke har lagt opp til noe annet, men som nevnt kommer synkroniseringen med Strava i oktober 2015.

Med Garmin Connect er det litt enklere: Både Strava, TrainingPeaks og Endomondo (og sikkert mange flere til) har lagt opp til at du kan koble profilene dine til Garmin Connect for automatisk overføring. Det gjør livet bittelitt enklere, og her kan Polar lære litt av Garmin.

Skjermbilde fra Stravas analyse-side for enkeltøkter.

Styrker

Det er mange gode grunner til å velge hver av klokkene; her er et par argumenter som skiller klokkene fra hverandre:

Polar V800

Bluetooth Smart. Det er mulig Polar er litt forut sin tid, men stadig flere produsenter av tredjepartsprodukter velger å støtte Bluetooth Smart (Stages, Wahoo, PowerTap). Det gjør V800 mer appellerende.

Design. V800 ser ut som en elegant klokke laget av materialer av høy kvalitet, og vi vet godt av erfaring at Polars produkter er dønn solide.

Garmin Forerunner 920XT

ANT+. Per i dag er ANT+ teknologien de fleste velger å bruke – SRM, PowerTap, Stages, osv. – og Garmin bidrar også med en hel skog av tilleggsprodukter som bruker ANT+. Har du mye ANT+-produkter fra før vil de funke med klokka.

Enormt R&D-apparat. Garmin har råd til drive en rivende rask utvikling av hardware og tjenester – Strava Live Segments, Varia sykkelradar, Virb actionkameraer, Vector wattpedaler – og de er flinke til å legge ut nye oppdateringer for klokker og computere.

Svakheter

For alle de store fordelene begge klokkene har, er det selvfølgelig også noen ting vi kan plukke på. Her er de to tingene som trekker mest ned for hver av klokkene:

Polar V800

ANT+. Det sitter selvfølgelig alltid langt inne for et selskap å bruke konkurrentenes teknologi. Samtidig, V800 ville hatt bredere appell dersom Polar hadde valgt å støtte ANT+ slik at alle som har wattmålere, kadens- og fartssensorer, pulsbelter, m.m. ikke trenger å kjøpe nytt. For alle Polar-fans er det også kjipt at WIND-baserte sensorer ikke er kompatible med V800.

R&D-apparat. Polar er et relativt lite, familieeid selskap i Finland. Det gjør det nødvendigvis vanskeligere for Polar å drive rask utvikling av firmware og tjenester til sine klokker enn for Garmin. At det skal ta så lang tid for Strava-integrasjonen å komme på plass – det ble annonsert i juni at det skulle komme i oktober! – er et eksempel på det.  Automatisk synkronisering til andre treningsdagbøker savnes også, men mye er gjort når Strava-koblingen forhåpentligvis kommer i slutten av oktober 2015. Det er lov å håpe at Polars utviklingsavdeling også gjør det enklere å koble til flere treningsdagbøker.

Garmin Forerunner 920XT

Bluetooth Smart seiler opp som et godt alternativ til ANT+. Sånn sett er det synd at Garmin ikke støtter det i tillegg til ANT+; det kan umulig koste så mye ekstra i hardware…

Design. 920XT gjør jobben og mer til, men den har ikke noe sex appeal. Klokka tåler sannsynligvis mye juling – den er jo laget for å kunne svømmes med i åpent vann – men plastikkfølelsen trekker ned helhetsinntrykket.

Konklusjon

Klokkene er omtrent like dyre og dekker alle ønskene du kan ha til en multisportklokke. Klokkene kan brukes til alle slags aktiviteter, de måler alt du kunne ønske deg og mer til, de er brukervennlige, treningsfilene kan overføres til og analyseres i de fleste treningsdagbøker, service og oppfølging fra begge produsentene er utmerket… Polar har finest utseende mens Garmin har flere finesser. Du kommer uansett til å gjøre et godt kjøp; Polar V800 er for deg som er opptatt av design og/eller liker å støtte den nordiske underdog’en, mens om du vil ha alt det siste av teknologi og allerede har mange sensorer som kjører på ANT+ er 920XT et sikrere valg.

Wahoo Kickr har i løpet av et par år etablert seg som rullesyklistenes førstevalg. Er rulla en viktig del av treningsopplegget ditt, og økonomien tillater det, vil de fleste bekrefte at Kickr er veien å gå. Nå har Wahoo lansert en rimeligere variant, Kickr Snap. Er dette den ultimate rulla for de som ønsker Kickr men ikke ønsker å bruke riktig så mye penger? Etter grundig testing av rulla er svaret her…

Wahoo Kickr Snap til venstre, vanlig Kickr til høyre.

Produktinformasjon og funksjoner

Lillebror Kickr Snap koster veiledende 8.990 kroner. Pakken inkluderer selve rulla, hurtigkobling for å feste sykkel til rulle, støtte for fremhjul og strømkabel. I skrivende stund pusher Bikeshop rulla til 8.583 kroner (klikk link). Til sammenlikning er vanlig Kickr priset til 12.990 kroner, og kan plukkes opp hos Bikeshop til 11.799 kroner (klikk link). Prisforskjellen mellom Kickr’ene er offisielt 4.000 kroner, men i praksis er det 3.200 kroner.

I tillegg må du påregne kjøp av rulledekk når du kjøper Kickr Snap; Bikeshop selger Conti HomeTrainer II til 259 kroner. Med vanlig Kickr er ikke dette nødvendig ettersom du bare slenger sykkelen rett på kassett. Til gjengjeld må du flekke ut for et eget boss om du er en Campagnolo-fanboy.

Akkurat som vanlige Kickr snakker også Kickr Snap både ANT+ og Bluetooth Smart. Rulla kan kommunisere med og styres fra både mobil, nettbrett og PC/Mac. Dessuten kan en hel haug tilleggsutstyr kobles til.

Den elektromagnetiske rulla til Kickr Snap kan simulere bakker med opp til 10% stigning og 1.100 watt. Vanlige Kickr klarer 15% stigning og 1.550 watt, mens de fleste konkurrerende ruller ligger noe under Kickr Snap. Det er uansett nok med mindre du har spist testosteron nonstop det siste året.

Motstanden kan styres på flere måter, i praksis enten ved at et program overtar motstandsstyringen eller ved at du selv justerer motstanden opp og ned.

Wahoo er fleksible når det gjelder softwareløsninger: Du selv kan velge fra et helt hav av programvare, og dette er kanskje det flotteste med Kickr-rullene. Noen av programvarene er gratis, mens andre krever enten en engangsbetaling eller periodevis betaling. Mer om dette i eget avsnitt.

Oppsett og testing

Akkurat som med storebror Kickr tar det veldig liten tid fra du tar Kickr Snap ut av eska til du er i gang. Det som tar lengst tid er skifte av dekk på bakhjulet. Det er ingen deler som må skrus på; bare brett ut beina på rulla, sett sykkelen på, og stram skrua under mostandshjulet inntil det klemmer tilstrekkelig mot dekket. Deretter fyrer du opp smarttelefonen din med app’en Wahoo Utility (Apple Appstore eller Google Play), sjekker etter siste firmware, og så kan syklingen begynne.

Wahoos kanskje beste egenskap er at du som bruker selv kan velge programvare: I enkleste fall kan du bruke Wahoo Utility, men det er når du tar i bruk varianter som Wahoo Fitness, Trainerroad, Zwift, BKOOL, VirtualTraining, m.m. (klikk her for Wahoos offisielle liste) at du skjønner at her er det muligheter. Du bestemmer selv hvordan du vil trene: Noen programmer legger opp til strukturert trening (Trainerroad), noen byr på virtuelle online miljøer hvor du kan sykle mot andre (Zwift), og noen lar deg gjenskape dine tidligere treningsøkter om du har logget med GPS’en kombinert med videoopptak (BKOOL, VirtualTrainer), og så videre.

Og for de av dere som har aversjoner mot nymotens EDB og digitale dingser: Du trenger ikke internettilgang for å bruke Kickr, men det er ikke mulig å Kickr uten en eller annen app eller program. Heldigvis er de fleste programmene veldig brukervennlige.

For denne testen – og rulletrening forøvrig – bruker jeg rulla sammen med en Stages wattmåler og Trainerroad.

Kickr og Kickr Snap i sammenslått posisjon.

Komme i gang og praktisk bruk

For å komme i gang med en økt er det bare å koble til strøm, fyre opp app eller programvare på nettbrett/mobil/PC, velge type treningsøkt og begynne å tråkke. Enkelt og greit – det tar maks ett minutt, hvilket er marginalt tregere enn å bruke en mekanisk rulle.

Styring av motstand

Du kan styre motstanden via en app på telefonen din, det være seg Wahoo Fitness eller andre programmer som Trainerroad. Det er fire måter å styre motstand på Wahoo Kickr:

• Level mode: 10 nivåer, og motstanden øker progressivt i tråd med hvor mye du gir på – som i virkeligheten.
• Resistance mode: Manuell styring av motstand fra 0 til 100.
• Erg mode: Forhåndsdefinert motstand/watt som forblir på det nivået uavhengig av kadens og fart. Trainerroad bruker dette som standard, og gir motstand basert på terskelwatten din (som du oppgir eller kan få målt). Jeg vil påstå at dette er den beste måten å gjennomføre kvalitetsøkter på.
• Sim/standard mode: Basert på din vekt, sittestilling, sykkeltype, vind og stigningsprosent vil rulla gi deg den motstanden du ville fått ute i virkeligheten. Det er denne innstillingen Trainerroad går over til når man tar en terskeltest ettersom man skulle kunne tråkke på det man orker.

Jeg har mest erfaring med «erg mode» da jeg bruker Trainerroad som programvare og har definert en FTP som Trainerroad tar utgangspunkt i når den beregner motstanden jeg skal ha. Kickr Snap leverer stort sett varene uten å mukke på «erg mode».

Simulering av motbakker og tung motstand

En utfordring for alle ruller er å kunne simulere motbakker eller tung motstand, og Kickr Snap er ikke noe unntak: Ved plutselige fartsendringer, om watten blir for høy altfor fort og/eller kadensen blir for lav, så vil hjulet glippe en del. Dette blir enda verre når jeg står og trår. Sånn sett er Kickr Snap hverken bedre eller dårligere enn andre ruller hvor motstandshjulet står mot bakdekket.

Støy

Kickr Snap er tydelig mer stillegående enn sin dyrere storebror Kickr; det merkes både ved lav og høy intensitet. Med en decibelmåler-app på iPhone og rulle plassert på en tynn Tacx gulvmatte – på et vanlig tregulv – målte jeg støy til 54-56 decibel med Kickr Snap da jeg tråkket rund 300 watt, mens vanlige Kickr måles til 58-62 decibel ved samme intensitet. Kickr Snap er altså mer stillegående enn storebror Kickr, Tacx Satori, BKOOL og Kurt Kinetic Rock N Roll, og på linje med Tacx Bushido.

Plasseringsvennlighet

Kickr Snap er en tung sak med sine 17 kilo, men den er fortsatt 4 kilo lettere enn storebror Kickr. Den er også noe større når den pakkes sammen, men samtidig litt flatere. Gitt at du ikke bor i et Lilleputthammer-hus eller 1-roms leilighet vil du uansett synes at Kickr Snap er enkel å pakke vekk når den ikke er i bruk.

Kickr Snap ligger på rundt 54-58 dB ved 300 watt mens vanlige Kickr ligger på 58-62 dB ved samme intensitet. Med andre ord noe mer bråkete.

Wattmåling

De som er interesserte i å trene med watt vet at det alltid er forskjeller mellom wattmålere; ingen to målere viser nøyaktig det samme. Det som er kritisk er at forskjellen mellom måleverktøyene er konsekvent, altså at når den ene wattmåleren viser en endring på x %, så viser den andre wattmåleren en tilsvarende endring på x %. Litt sånn som badevekter.

Fordi jeg har en Stages-krankarm har jeg kunnet matche watt-verdiene fra Kickr Snap mot Stages’ tall fra samme økt. Hvilken av de to wattmålerne som viser riktig er ikke så viktig; det viktige er at dersom de følger hverandre tett, så er de begge til å stole på. I tillegg til å sammenlikne watt mellom Stages og Kickr Snap har jeg også hentet ut et datasett med tall fra Stages og vanlig Kickr for å se om det er forskjeller mellom dem, for på den måten å indirekte se om det er forskjell i nøyaktigheten mellom Kickr og Kickr Snap

Måten jeg har sammenliknet tallene på er at Kickr sendte sine tall til Trainerroad på PC´en min, mens Stages sendte sine tall til Polar M450-enheten min. Deretter hentet jeg ut treningsfilene for to rulleøkter i tcx-format fra både Trainerroad og Polar, åpnet dem i Excel, regnet ut gjennomsnittlig watt siste 10 sekunder for hvert av datasettene og plottet dem inn grafisk nedenfor. Skulle du være interessert sender jeg deg gjerne excel-fila – legg i så fall igjen en kommentar eller send meg en mail.

For de som er veldig glade i tall kan jeg informere om at korrelasjonen mellom Stages og Kickr er på 0,94 mens korrelasjonen mellom Stages og Kickr Snap er på 0,84. Det empiriske grunnlaget er selvfølgelig ikke veldig tungt, men tilsier likevel at at Kickr gjør en bedre jobb enn Kickr Snap på å måle watt konsistent – under forutsetning av at Stages er fasiten. Så vidt jeg vet er det samme hardware som måler watten både i Kickr og Kickr Snap; jeg antar derfor at fordi man har et ekstra ledd i systemet (wattmåling via motstandshjulet som står på bakdekket heller enn rett på kassetten/navet) så vil det påvirke målingene. Dessuten kan også motstand mot bakdekket påvirkes av trykket i dekket.

Wattmåling fra Stages (blå) og Kickr Snap (oransje) fra Sufferfest-økta «The Wretched».

Wattmåling fra Stages (blå) og Kickr Snap (oransje) fra utdrag av Sufferfest-økta «ISLAGIATT».

Wattmåling fra Stages (blå) og vanlig Kickr (oransje) fra Sufferfest-økta «Local Hero». Legg merke til hvor tett grafene følger hverandre hele veien.

En annen ting jeg merket umiddelbart er at det virker som Kickr Snap bruker litt tid på å kjøre seg varm; altså at det går gjerne 5-10 minutter før wattverdiene fra Kickr Snap hopper opp litt og følger tettere inntil verdiene til Stages. Etter oppvarmingsperioden er over virker det imidlertid som kurvene følger hverandre veldig tett. Dette fenomenet oppstår ikke med vanlig Kickr, uten at jeg har forutsetninger for å spekulere i hvorfor. Se to skjermbilder fra Trainerroad nedenfor.

Sufferfest-filmen «ISLAGIATT» kjørt med Kickr Snap. Legg merke til ustabiliteten i watt-kurven (gul) særlig de første 30 min.

Sufferfest-filmen «Local Hero» kjørt med Kickr. Her er den gule wattkurven stabil hele veien.

Kort fortalt: Det virker som Kickr Snap ikke er like nøyaktig som vanlige Kickr når det gjelder måling av watt, og dette er forsåvidt Wahoo helt ærlige om i markedsføringen sin. Og dersom du har et perverst behov for å måle watt helt nøyaktig er du best tjent med å kjøpe en dedikert wattmåler, det være seg Stages, Garmin Vector, SRM eller noe annet. For alle andre med et mer jordnært forhold til wattmåling vil uansett Kickr Snap gi gode målinger som man kan legge til grunn for et FTP-basert treningsopplegg.

Fordeler og ulemper

Når du vurderer investeringer i treningsverktøy er det alltid relevant å spørre hvilken plusser og minuser produktet byr på…

Fordeler

De suverene kvalitetene fra Kickr er på alle måter tilstede også med Kickr Snap: Solid og stødig konstruksjon, lekre detaljer som hendelen du strammer bakhjulet med, og ikke minst mulighet til å styre rulla med stort utvalg av apps/programmer.

Kickr Snap er faktisk mer stødig enn Kickr, sannsynligvis fordi den fordeler vekta over et litt større areal.

Dessuten er Kickr Snap mer stillegående enn storebroren. Forskjellen på støynivå kan sammenliknes med forskjellen på en sliten oppvaskmaskin og en ny variant fra Miele.

Ulemper

Prisen er det største ankerpunktet.

Nøyaktigheten på wattmåling er også noe dårligere enn på storebror Kickr, uten at dette nødvendigvis betyr så mye med mindre du er en tallnerd med en diagnose (som jeg er).

Ruller som baserer seg på motstand på bakhjul vil alltid være plaget av at hjulet glipper når motstanden blir veldig høy og/eller kadensen lav, og Kickr Snap er ikke noe unntak.

For de mest pirkete personene kan det også noteres at Kickr Snap ikke klarer å yte sammen motstand som Kickr; mens sistnevte klarer å gi 1.550 watt og simulere motbakker opp til 15%, klarer Kickr Snap «kun» 1.100 watt og 10% stigning. I praksis er dette likevel fullstendig irrelevant, og kan knapt regnes som en ulempe.

Sammenslått er vanlig Kickr mer plasseringsvennlig (les: enklere å stappe inn i et skap).

Konklusjon: Kickr, Kickr Snap eller en annen rulle?

Kickr Snap er stivt priset på i underkant av 9.000 kroner og er kanskje den dyreste rulla som baserer seg på motstand via bakhjulet. Så spørsmålet er om rulla er verdt prisen, om du heller bør makse kredittkortet på en vanlig Kickr, eller spare litt cash på å heller kjøpe en rimeligere rulle.

Kickr vs Kickr Snap

Kickr koster litt over 3.000 kroner mer enn Kicrk Snap, og byr selvfølgelig på noen fordeler: Motstand via kassett i stedet for bakhjul gir bedre og mer stabil motstand, og uten at hjulet glipper. Du slipper et dedikert bakdekk eller å skifte dekk på hjulet; bare fest bakgaffelen på rulla for å komme i gang. Kickr skal også være noe mer nøyaktig enn Kickr Snap. Og for de som har lår som okser er det greit å vite at Kickr kan simulere brattere bakker og yte tyngre motstand, som om du noengang vil trenge 1.550 watt innendørs. Kickr er også noe mer plasseringsvennlig for de som er opptatt av effektiv arealutnyttelse.

Hvis du tenker på Kickr som the real deal, er Kickr Snap økonomiversjonen. Det blir kanskje som å kjøpe en iPhone fordi du tenker å bruke den som musikkavspiller, men så nøyer du deg med 16 GB lagringsplass og oppgraderer ikke hodetelefonene: Du får et flott produkt og du sparer litt penger, men samtidig mister du også mye av opplevelsen. Er pengene tilgjengelig? Da er Kickr førstevalget.

Kickr Snap vs andre ruller

I det mest ekstreme fallet kan du kjøpe en vanlig Tacx Satori Smart til 2.599 hos Bikeshop og brukt differansen på eksempelvis Stages wattmåler til rundt 6-7.000 kroner. Da får du en helt kurant rulle og en wattmåler du kan ta med utendørs, og strengt talt vil ikke treningskvaliteten være det minste dårligere såfremt du har disiplinen til å gjennomføre hatøktene dine (les: du manuelt gir deg selv den motstanden som tilsvarer watten du skal tråkke, heller enn at rulla gjør det for deg). Eventuelt kan du også kjøpe en rulle som snakker ANT+ FE-C (les mer hos Trainerroad ved å klikke her), hvilket gjør at Trainerroad kan styre motstanden på rulla di. Den billigste FE-C-rulla per nå ser ut til å være Tacx Vortex Smart som koster 3.626 kroner hos Bikeshop, som jeg dessverre ikke har prøvd. Neste hakk opp er Tacx Bushido Smart til cirka 5.100 kroner. Jeg hadde store utfordringer med å få Bushido til å la seg styre av Trainerroad da jeg testet rulla i juli/august, men dette kan ha blitt bedre nå…

Det er mange tusen kroner opp fra disse enkle FE-C-rullene til Kickr Snap. Det du får ekstra med Kickr Snap er en helt suveren byggekvalitet og vissheten om at den snakker helt uproblematisk med tredjeparts programvare. Kickr Snap er også bedre på å simulere motbakker opp og gir tyngre motstand enn andre hjul-baserte ruller, men i praksis er det veldig få av oss som har bruk for å trå nærmere 1.100 watt på rulle. Alt dette er verdt noen kroner ekstra, selvfølgelig, men det er vanskelig å argumentere klinkende klart for at det er verdt tilleggsbeløpet som Kickr Snap koster.

Summa summarum

Med sine 9.000 kroner havner Kickr Snap mellom to stoler; den har mange av egenskapene til den dyrere storebroren Kickr, men også mange av egenskapene til de billigere «vanlige» rullene. Hadde Wahoo satt prisen ned noen tusenlapper ville jeg lett sagt «løp og kjøp» – for rulla er virkelig suveren så lenge prisen ikke hensyntas – men når sant skal sies: Har du råd til å hoste opp noen tusen kroner til, så kjøp den vanlige Kickr i stedet – eller spar pengene og kjøp en konvensjonell rulle til en brøkdel av prisen.

Skal du bruke så mye penger på rulle, burde førstevalget være vanlige Kick (til venstre).

For 5-10 år siden var det Polar som eide sportsklokke- og sykkelcomputer-markedet. Vi har alle eid en Polar S720i, S725X, RS800CX eller liknende. Så kom Garmin med Edge-serien sin, og Polar mistet gradvis markedsandeler. Våre naboer finnene er imidlertid kjent for sisu; de gir seg ikke på tørre møkka. Produktporteføljen til Polar har gradvis blitt fornyet og utvidet: Blant annet har de sammen med franske Look lansert egne wattpedaler, deres aktivitetsarmbånd Loop er allemannseie, og i år kom de med to nye sykkelcomputere som har alle forutsetninger for å utfordre Garmins hegemoni: V650 og M450. Jeg har fått testet begge utførlig – her er dommen!

Garmin Edge 520, Polar M450 og Polar V650 sett ovenfra.

Produktinfo

Polar V650

V650 er cirka 6,5 x 10,5 x 1,5 cm og veier 119 gram, hvilket gjør den sammenliknbar med Garmin Edge 810 i størrelse og vekt. 

Fargeskjermen på 2,8 tommer er utmerket: Den har en oppløsning på 320 x 240 piksler som er høyere enn selv Garmin Edge 520 med sine 200 x 265. Bakgrunnsbelysningen er meget god og enkel å lese under de fleste lysforhold. Du kan selv endre opp til seks visninger som du vil, med fra én til åtte elementer/variabler per visning, og visningene kan være både numeriske og grafiske. Det er ganske stilig – og ikke minst lettlest – å få en grafisk fremstilling av wattproduksjon, rundtråkk og puls. V650 har kun to knapper; én på venstre side og den store røde nederst. Resten styres med berøring, og både knappene og skjermen er responsiv selv med hansker på. Om Polar ikke har den beste skjermen på markedet, er det ikke langt unna.

V650 er like vanntett som sine konkurrenter da den innfrir kravene til IPX7: Du bør ikke svømme med den, men den tåler de regnskurene vi er vant til her til lands. Hverken dårligere eller bedre enn konkurrentene-

Batteritiden er oppgitt til 10 timer. Det er i minste laget, særlig om du skal evereste eller sykle lengre ritt. Batteritid på 10 timer er dårligst i klassen, men trøsten er at det går an å koble til ekstern lader mens den er i bruk.

Lading av computer og overføring av filer gjøres forøvrig via micro-USB. Det er ikke mulig å overføre filer til Polar Flow via bluetooth i skrivende stund.

En original detalj Polar har på sine computere er den innebygde LED-lampen som lyser konstant eller blinkende. Lampen lyser ikke opp veien så voldsomt, men bidrar til at du blir sett av motgående trafikk i mørket.

En annen original løsning fra Polar er dessverre at festebraketten ikke er kompatibel med Garmins løsning. Det innebærer at barflys av ymse varianter ikke kan brukes med Polars produkter; du er begrenset til det som Polar selv har – samt det tredjepartsprodusenter etter hvert kommer med.

V650 selges i to varianter: Veiledende pris med pulsbelte er 2.799 kroner og uten pulsbelte er 2.199 kroner. Bikeshop selger V650 med pulsbelte til 2.249 kroner. Med andre ord er prispunktet noe lavere enn tilsvarende produkter fra konkurrenter: Garmin Edge 520 og Garmin Edge 820 selges hos Bikeshop til henholdsvis 2.577 og 2.699 kroner uten pulsbelte.

Polar V650 veier 119 gram.

Polar M450

M450 er cirka 5 x 7,5 x 1,4 cm og veier kun 52 gram. Med andre ord, M450 er en computer etter Michael Rasmussens hjerte. Om du er av typen som teller gram – og det er vi jo alle når det kommer til stykket – så ligger M450 på nivå med Garmin Edge 500.

Den lille svart-hvit-skjermen på rett under 2 tommer likner på de bakgrunnsbelyste displayene på gamle high-end Nokia’ene som hadde blått bakgrunnslys. Når det er sagt, displayet er ekstremt lett å lese og visningene kan skreddersys etter get ønske – med opptil fire variabler per visning. Navigering mellom visninger og menyer gjøres med den røde knappen under skjermen samt de fire knappene plassert på sidene og under. Menystrukturen er logisk og enkel, og syntes du Nokias gamle telefoner hadde et godt opplegg vil du føle deg meget komfortabel med M450.

Som «alle andre» sykkelcomputere innfrir også M450 vanntett-kravet IPX7.

Batteritiden er oppgitt til 16 timer. Dette er på linje med computerne til Garmin, og bør holde selv til de som sykler Trondheim-Oslo, Jotunheimen Rundt eller everester. Det går heldigvis an å bruke ekstern lader mens du faktisk sykler også.

Lading av computer og overføring av filer gjøres via micro-USB. Det går også an å overføre filer trådløst via bluetooth og smarttelefon.

Akkurat som V650 har M450 en liten LED-lampe som blinker eller lyser konstant når det blir mørkt ute. Det stjeler faktisk veldig lite batteritid også; rett og slett en «nice to have»-funksjon. Som V650 er M450 kun kompatibel med Polars egne festebraketter. Forhåpentligvis vil markedet for festemekanismer vokse såpass inn i 2016 at tredjepartsprodusenter produserer diverse løsninger.

Enda en detalj hentet litt fra Nokias verden er å tilby deksler i forskjellige fager. Per nå kan det hvite dekslet på undersiden skiftes ut med svart, rødt og gult. Polar vil vurdere flere farger dersom etterspørselen er høy nok. Selv hadde jeg gjerne sett en grønnfarge som matchet Tryvann CK-fargene.

M450 selges i to varianter: Veiledende pris med pulsbelte er 1.999 kroner og uten pulsbelte er 1.599 kroner. I skrivende stund finnes ikke M450 hos Bikeshop, men det er lov å håpe at de legger seg noen hundrelapper under veiledende. Uansett er M450 veldig attraktivt priset. Ekstra deksler til undersiden selges til 149 kroner per stykk. Garmin Edge 510 koster jo 2.577 kroner, og gode, gamle Garmin Edge 500 – som kanskje er det mest sammenlignbare produktet – ligger på 1.339 kroner hos Bikeshop.

Polar M450 veier 52 gram.

Innebygde og eksterne sensorer

Polar har klart å stappe ganske mange ting inn i både V650 og M450: Koordinatene hentes med GPS, barometer måler høyden og på V650 er det en lyssensor avgjør hvor kraftig bakgrunnsbelysning som trengs samt styrer LED-lampa. Det mangler derimot termometer på begge computerne.

Computerene snakker med eksterne sensorer via bluetooth. Pulsbelte, farts- og kadensmålere fra Polar fungerer naturligvis smertefritt, og det samme gjør Polars Look Keo Power wattpedaler. Dessuten var det ingen problemer med å koble min Stages wattmåler med M450, og etter siste firmware-oppdatering på V650 som kom 15. oktober fungerer det også fint.

Polar har valgt å ikke støtte ANT+, hvilket ikke er så overraskende gitt at deres hovedkonkurrent Garmin eier teknologien. Det innebærer at hverken V650 eller M450 er kompatibele med en rekke tredjepartsløsninger. Den gode nyheten er at stadig flere produsenter av diverse sensorer støtter både ANT+ og bluetooth, så fremtiden ser lysere ut for Polar.

En annen sak som er verdt å merke seg er at Polars sykkelcomputere har en annen festemekanisme enn Garmin. I praksis betyr det at V650 og M450 ikke fungerer med festebraketter og barflys fra for eksempel K-Edge. Forhåpentligvis vil både Polar og diverse tredjepartsprodusenter tilby flere alternativer til den vanlige braketten som festes rundt stemmet med strikk.

Computerne i bruk

Polar V650

V650 kjennes som et høykvalitetsprodukt allerede fra du tar den ut av esken. Konstruksjonen er solid, materialevalget virker upåklagelig, og computeren fremstår som veldig forseggjort. V650 vant forøvrig Red Dot Design Award 2015, for de som måtte bry seg om denslags. Utseendemessig synes jeg også V650 er lekker, men jeg skulle likevel ønske at den hadde en større skjerm eller mindre “ramme” rundt skjermen; den kan bli litt massiv på styret/stemmet.

V650 er enkel å ta i bruk, det går fort å koble den til diverse eksterne sensorer, brukervennligheten er det ingenting å si på, den sitter fint på stemmet, det går fint å trykke og sveipe seg gjennom menyene mens man sykler og det er ingen problemer å lese av displayet i de fleste lysforhold. Sånn sett står ikke V650 tilbake for Garmins alternativer på noen måte.

Polar skal dessuten ha plusspoeng for å tilby gratis kart for hele verden (Open Street Maps); du definerer bare et område på 450×450 kilometer fra verdenskartet, og så legges det inn i V650. Dessverre utnytter ikke Polar potensialet kart og navigasjon gir: Selv om du kan se hvor du har syklet og hvor du er på kartet, er det i skrivende stund ikke mulig å legge inn hverken destinasjon eller rute (som du for eksempel lager i Strava Route Builder). Polar lover imidlertid at det jobbes med både navigasjon og mulighet for å legge inn tcx-løyper. Inspirert av Garmin Edge 520 kan man også spørre seg om Polar har tenkt å støtte Strava Live Segments; muligheten er sannsynligvis der.

Polar M450

M450 er rett og slett en klatregeits drøm: Med sine 53 gram veier mindre enn halvparten av storebror V650 og Garmin Edge 810, og er 10 gram lettere enn Garmin Edge 520. Ikke bare er M450 billigere enn de fleste andre computere, du sparer også opptil 50-60 gram – hvor mye koster ikke en slik besparelse på andre komponenter?!

Knappene er – akkurat som med Garmin Edge 520 – litt klønete plassert på kantene under: Dersom du «slammet» stemmet helt ned og ikke kappet det, vil du oppleve at knappene kommer for tett inntil styrerøret. Dette løser du imidlertid ved å flytte computeren lengre opp på stemmet, eventuelt ut på styret.

Skjermen er lettlest i de fleste lysforhold, men som sykkelpendler i morgenskumring og rullesyklist med lyset i rommet slått av irriterte jeg meg innimellom over at belysningen ikke kan settes til å være på konstant. Det koster jo lite å bare trykke på lys-knappen, men likevel…

Ellrers, når det gjelder brukervennlighet fikk jeg en kompis i Tryvann CK som kun har brukt Garmin Edge 500 til å teste M450. Hans tilbakemeldinger bekreftet mitt inntrykk: Intuitivt og brukervennlig. Det skal altså ikke være noe behov for å bla rundt i bruksanvisninger eller ty til Google for å bruke M450.

Garmin Edge 510, Polar M450 og Polar V650 sett fra undersiden. Polar og Garmins festemekanismer er ulike.

Medfølgende treningsdagbok

Polar har med Polar Flow, sin nye nettbaserte treningsdagbok, omsider tatt skrittet vekk fra programmet Polar Pro Trainer 5 som man installerte lokalt på PC. Polar Flow har en del fellestrekk med andre nettbaserte treningsdagbøker: Du kan følge andre utøvere og kommentere på hverandres økter, gi tommelen opp, analysere økter, hente ut rapporter fra treningsdagboka, følge med på restitusjonsstatus, med mer. Særlig måneds-/perioderapportene er fine. Du kan også eksportere treningsøktene dine i filformatene tcx, gpx og csv slik at de kan importeres inn i andre treningsdagbøker som Strava, TrainingPeaks, osv. Den tilhørende app’en til iPhone dekker i stor grad det samme som den nettbaserte utgaven, utenom fileksport.

Det er ikke mulig å importere tcx-/gpx-filer inn i Polar Flow. Polar Flow har ingen automatisk eksport til andre treningsdagbøker ennå, men Polar lover automatisk overføring av filer fra Polar Flow til Strava i slutten av oktober (les pressemeldingen deres her: «Polar Flow goes Strava»). Forøvrig tar det ikke mer enn 30 sekunder å eksportere og importere økta: Åpne økta i Polar Flow, trykk «Export session», velg tcx-fil, åpne Strava og gå til «Upload activity», velg fila du nettopp lastet ned, og vips så er økta på plass.

Oppdatering: Polar har nå utsatt automatisk sync med Strava til slutten av 2015 – les pressemelding her. 

Det er ikke mulig å overføre filer direkte fra V650 til Polar Flow via mobiltelefonen; USB-kabel må til. Det går derimot helt fint å overføre fra M450 via bluetooth på smarttelefonen.

Alt i alt synes jeg Polar Flow er veldig brukervennlig og enkelt, det er tydelig at pulsbasert trening er kjernen av programmet, og at Polar har gjort veldig mye riktig på treningsdagbokfronten den siste tiden. Har du din foretrukne treningsdagbok er det imidlertid aktuelt å spørre seg om Polars treningsfiler kan flyttes rundt…

Visning av en løpetur i Paris sett i Polar Flow.

Overføring til andre treningsdagbøker

Ettersom du kan eksportere treningsfilene fra Polar Flow i filformatene tcx, gpx og csv, kan du i praksis manuelt overføre filer til de fleste andre treningsdagbøker.

Med Polar Flow må overføringen gjøres manuelt da Polar ikke har lagt opp til noe annet, men som nevnt kommer synkroniseringen med Stravamot slutten av 2015. Manuell overføring tar imidlertid 30 sekunder.

Eksport av tcx-fil fra Polar Flow går fort og smertefritt.

Styrker og svakheter

Felles

Computerne kan allerede måle det meste og tillater tredjepartsprodukter som snakker bluetooth. Forhåpentligvis får Polar på plass automatisk opplastning til Strava innen utgangen av 2015, slik de lover.

Det er synd at Polar har valgt en annen festemekanisme enn Garmin – heldigvis begynner forskjellige tredjepartsprodusenter å få opp øynene for å lage fester også til Polar, så dette problemet blir forhåpentligvis minimalt når vi kommer til 2016. Utvalget av bluetooth-baserte sensorer per nå er begrenset sammenliknet med ANT+-sensorer (som de fleste wattmålere snakker).

Polar V650

Designet er pent og berøringsskjermen er utmerket. Potensialet for nye funksjoner i fremtiden er stort og Polar vil stå på for å forbedre og utvide funksjonene i tiden som kommer. Og ikke minst har V650 fått en konkurransedyktig pris – Bikeshop selger den til 2.249 kroner.

Det er likevel noen ting som trekker V650 ned: Levetiden på batteriet og følelse av uferdig eller umoden software – særlig kart/navigasjon. Batteritiden løser du ved å ta med et eksternt batteri. Når utviklerne hos Polar får litt mer tid på seg vil de utnytte mulighetene kart og navigasjon byr på.

Polar M450

M450 har litt «back to basics»-følelse, og det er positivt: Den knøttlille computeren måler absolutt alt som trengs og viser tall på en tydelig, lettlest måte på sin lille svart-hvit skjerm. Og skal du se funksjonalitet i lys av pris, kommer du ikke utenom at M450 gjør jobben.

Det eneste negative av betydning med M450 er at knappene er litt klønete plassert på undersiden, akkurat som på Garmin Edge 520.

Konklusjon

Det er et tøft marked Polar prøver å gjenerobre, men de har tatt kvantesprang både på sykkelcomputer- og treningsdagbok-frontene siden RS800CX og CS500/600, og den velkjente Polar-kvaliteten vi husker fra gamle dager er det fortsatt. 

V650 har potensialet til å være helt på høyde med Garmin Edge 520 og 810 – mye er allerede på plass, men akkurat nå sitter jeg med følelsen av at den ikke er helt moden. Kanskje når våren 2016 kommer, og utviklerne hos Polar har fått mer tid til å rulle ut oppgraderinger, vil V650 fremstå som det produktet det fortjener å være.

Jeg synes særlig at Polars M450 er et meget godt stykke sykkelutstyr; den gjør absolutt alt du kan be om av en sykkelcomputer, den er liten og lett, brukervennlig og ikke minst billig. Hvis du ikke har behov for Strava Live Segments eller navigasjon er M450 et helt suverent kjøp.

Med ujevne mellomrom får jeg for meg at jeg skal løpe, selv om jeg egentlig ikke liker det. Kona mi, Hege, spurte forleden hvorfor jeg i det hele tatt løper, når jeg høylydt proklamerer at jeg absolutt ikke liker å løpe. Jeg har ikke noe godt svar. At jeg koser meg skikkelig med løping, skjer omtrent like ofte som finanskriser oppstår. Ellers snører jeg på meg løpeskoene hovedsakelig for å få en treningsøkt når sykling ikke er mulig.

Jeg må ha vært i fornektelse i fjor høst da Hege annonserte at hun skulle løpe New York City Marathon 2015, og jeg spontant sa «jeg blir med».

Hege på vei under 24 mile-merket i Central Park.

Hege har løpt jevnt og trutt det siste året, både i konkurranser og trening, intervaller og langturer. Sykling er min greie, og løping er hennes. Hun har godt over 1.000 kilometer i beina siden nyttår og har all grunn til å glede seg ved avreise; hun er det man kan kalle forberedt. Meg, derimot, er det verre med. Før avreise til NYC hadde jeg løpt totalt 120 kilometer fordelt på 12 turer mellom nyttår avreise, og ingen av turene har vært over 12 kilometer. Det er mindre enn Kondis-presidenten løper på én uke, og sikkert det samme som Haile Gebrselassie løp hver dag da han gikk på barneskolen.

Etter hvert som avreise har nærmet seg har jeg blitt sikrer på min sak: Maraton blir uansett vondt, så hvorfor pine seg gjennom enda flere løpeturer i forkant? Man borrer jo ikke tennene sine for å øve seg på å dra til tannlegen heller. Man møter bare opp og får det unnagjort. Dermed trente jeg med god samvittighet på sykkelen helt fram til 10 dager før avreise, da alvoret sank inn og fornektelsen demret i noen få timer før den var trygt på plass igjen. Løsningen ble å kjøpe et par nye sko på Löplabbet. Jeg ba ekspeditøren finne sko som ville gjøre New York-betongen mindre brutal. Han spurte meg om maratonpåmeldingen min hadde kommet brått på – «neida, jeg har vært påmeldt i et år» – og vips gikk ut med et par knallrøde Brooks PureFlow. Så løp jeg to turer á 12 kilometer, syntes det gikk fint og var grisefornøyd med å ha løpt inn skoene. Deretter var det tilbake til rulla.

Hege og jeg skulle hatt en selfie-stang.

Nå sitter jeg på hotellrommet ved Times Square etter en kort løpetur i Central Park, 36 timer før startskuddet går. Jeg er spent på hvordan dette skal gå. Jeg har løpt massevis av to og tre mil lange turer, samt tre maratoner, inkludert New York City Marathon 2010. Og hvorfor har jeg deltatt på så mange løp? Igjen – ikke noe godt svar på det. Kanskje det er noe med å ikke skulle stå der som en lat gris på sidelinja mens kona står på startsstreken, ikke vet jeg. Dessuten er det jo alltids greit å krysse av at man har løpt en maraton i løpet av livet. Selvfølgelig skal jeg gjennomføre dette, men jeg vet hvor vondt en maraton kan være for beina underveis, men særlig etterpå.

Heldigvis skal jeg løpe sammen med over 50.000 andre gærninger, gjennom gatene i en av verdens aller flotteste byer, med et usedvanlig engasjert publikum, og tilbringe noen dager på Manhattan etterpå. Skal man først løpe, finnes det sannsynligvis ikke bedre påskudd for å snøre på seg skoene.

«Finishers»-jakke str XL. Kjøper den når jeg har kommet i mål og spist et par kilo sjokolade.

Skal du løpe én maraton i løpet av livet, må det bli New York City Marathon. 50.000 deltakere fra omtrent 140 land med en kvinneandel på 40%, over 98% fullføringsgrad, over én million publikumere, og kanskje verdens flotteste by som bakteppe.

Jeg deltok sist i 2010, og opplevelsen var såpass stor at da min kone Hege i fjor høst annonserte at hun ville være med i 2015, slang jeg meg også med.

Her er en rapport om hvordan det gikk å løpe verdens beste maraton med verdens kanskje dårligste løpetreningsgrunnlag.

Briller, trøye, hansker, sokker, startnummer og ørepropper – selvfølgelig fargekoordinert – klart til start.

Klok av skade legges en plan

Sist gang hadde jeg et betydelig bedre løpetreningsgrunnlag enn i år. Likevel gikk jeg på en kjempesmell i 2010 og klarte kun 4:00:54. De siste 54 sekundene er fortsatt såre. Det som gikk galt sist var at jeg trodde løypa ville være enklere enn den er, jeg startet altfor hardt og sprakk skikkelig underveis. Dessuten var jeg ikke forberedt på at løypa faktisk er 43 kilometer lang.

Jeg skulle og burde ha forberedt meg bedre til løpet, men jeg har aktivt gått inn for å trene annet enn løp: Totalt hadde jeg 13 mil fordelt på 12 turer fra nyttår til jeg stilte til start 1. november 2015. Derfor ble ambisjonen for i år begrenset til å fullføre med en god opplevelse, heller enn å sette ny pers eller slå en viss tid.

Jeg vet at jeg har god kondisjon, men løping er jeg svak på, så planen ble enkel: La pulsen ligge innenfor 130 til 145 slag per minutt og ikke bli så revet med at farten avviker fra 5:20-5:40. Nyte omgivelsene og minne meg på hvor heldig jeg er som får løpe en maraton i New York. Og ikke minst drikke jevnt og trutt gjennom hele turen. Da blir det som det blir…

Hege og jeg pryder hodene med Dunkin Donuts-luer, med over to timer igjen til start.

Veien til Staten Island

Avreise fra Sheraton Hotel på Times Square med Springtime Travel-gjengen går 0530. Hege, jeg, og de andre i følget er i godt humør på vei til Staten Island; været viser seg å være på vår side i år – delvis overskyet og rundt 15 grader er jo perfekt løpevær. Etter en times transport er vi på Staten Island hvor 50.000 andre løpere samles i et enormt område for å vente i opptil flere timer. For min del går starten 0950 i første wave, mens Hege starter 1040 i andre wave. Det er kaldt på Staten Island, men de mange sponsorene bidrar med mat og drikke, og stemningen er veldig god. Amerikanerne skal ha for at de gjør ting skikkelig!

Jeg begynner raskt å bekymre meg over at jeg er veldig støl i beina etter å ha luntet to 8 km turer i slow-motion-tempo i Central Park i forkant.

Timesvis med venting på Staten Island; det var like mange måter å slå ihjel tiden på som det var deltakere.

Startskuddet

Etter noen timer med kaffe-slurping kan vi som tilhører første wave geleides ut til Verrazano Narrows Bridge som fører over til Brooklyn. Arrangørene holder noen taler som ingen har konsentrasjon nok til å få med seg – men når «New York, New York» med Frank Sinatra kommer på høytaleren, kjenner jeg at nå begynner alvoret.

Foran meg står fartsholderen for de som vil løpe på 3:15, og et stykke bak meg står karen som skal lede de som vil inn på 3:30. Å følge disse gutta og jentene ville vært et selvmordsforsøk for min del, så jeg forbereder meg på at dette blir et løp med meg selv.

På Staten Island – sekunder før startskuddet går. Jeg tilhørte pulja som løp på undersiden av brua; den andre halvparten startet på oversiden av brua.

Den første mila: Moro allerede fra Staten Island

Startskuddet går, og som forventet: I den lange motbakken opp Verrazano Narrows Bridge løper omtrent alle sakte fra meg. I 2010 ga jeg gass og sprengte både meg selv og feltet i løpet av de første fem kilometrene. Denne gangen ignorerer jeg omgivelsene og fokuserer på hva pulsklokka sier. Pulsen holder seg under 145 slag og jeg føler meg supersterk.

På den andre siden av brua kaster jeg jakka og lua; allerede før 10 på morgenen er det varmt nok for kort-kort.

Inne i Brooklyn føles det som å løpe inn på settet til en gammel mafiafilm eller «Sopranos». De lokale står langs løypa og roper og heier oss fremover. Utrolig at så mange tar seg tid på en søndag morgen til å heie 50.000 fremmede forbi! Jeg tenker hele tiden «dette er så lett!» og smiler til publkum. For å sammenlikne det med noe vi amatører kjenner til: Det er som Birken-publikumet, men multiplisert ganger X og på steroider.

Pulsen holder seg i underkant av 140 bpm og jeg løper faktisk jevnt over litt fortere enn 5:20. Jeg minner meg selv om å ikke bli revet med.

Ved 5 km hadde løperne som startet på hver sin del av broen endelig samlet seg igjen, og publiumet i Brooklyn tok oss godt imot!

Den andre mila: Optimistisk gjennom Brooklyn

Publikumet tar seg opp enda mer jo lengre inn i løypa vi kommer. Særlig morsomt er at det er så mange barn som rekker ut hånda for en high five. Så langt jeg kan prøver jeg å klapse hendene til samtlige barn jeg passerer, og det inspirerer! Det er ikke ofte jeg smiler når jeg løper – hvem gjør vel det? – men jeg tar meg selv i å smile bredt til publkum. Og som om ikke det er nok: Nå begynner jeg endelig å passere noen løpere også!

Pulsen og farten fortsetter i samme takt; henholdsvis i underkant av 140 bpm og rundt 5:20. Stølheten er borte fra beina og det kjennes som om jeg kan holde denne farta til evig tid. Jeg er den nye Forrest Gump!

Jeg begynner å gruble på slutt-tiden min; hoderegning tilsier at 3:45 kan være realistisk om jeg fortsetter i denne stilen. Jeg bestemmer meg likevel for å ikke stresse; pulsen skal ikke over 140 bpm, uavhengig av farten. Her er det viktigere å få en god opplevelse enn å måtte halte gjennom Central Park om to mil. Uansett tenker jeg at jeg har lurt løpegudene; her har jeg knapt hatt løpesko på og det går som en kule!

I store deler av løypa sto det barn som heiet og ønsket å klappe «high five» med løperne. Jeg prøvde så godt jeg kunne å high five alle, og det hjalp skikkelig på humøret. Her ved cirka 14 km, i Brooklyn.

Den tredje mila: Gjennom Queens

Når vi er halvveis, på 13,1 miles ønskes vi helhjertet velkommen inn i Queens. Klokka viser 1:58. Om jeg ikke går på en sprekk tenker jeg at under 4:00 er helt innafor, men nå er det om å ikke gå på en smell opp Queensborough Bridge.

Jeg passerer halvveis på cirka 1:58, og får bekreftet at jeg ligger greit an til under 4:00 såfremt løypa ikke har blitt lengre enn 43 km.

Hittil har jeg tatt en kopp sportsdrikke på anhver drikkestasjon, det vil si hver andre mile, men nå er jeg over på noen slurker hver mile i stedet. En vanskelig debatt begynner inni hodet mitt: Jeg er tørst, og jeg må tisse – så skal jeg fortsette å drikke og sprenge blæra, slutte å drikke og dehydreres, eller gå på do? Jeg minner meg om hvordan jeg aldri kom i gang igjen under Oslo Maraton 2014 da jeg stoppet for å tisse ved 25 kilometer, og jeg bestemmer meg for å ikke gå på do og fortsette å forsyne meg på drikkestasjonene: Blærespreng får heller være inspirasjon (/desperasjon!) til å løpe litt fortere.

Ved 25 kilometer begynner klatringen opp Queensborough Bridge, og det er akkurat like tungt og vondt som jeg husker. Jeg er tydeligvis ganske lett til beins fortsatt, for selv om jeg har en patetisk lav fart på 6:14 min/km, løper jeg likevel forbi de fleste rundt meg. I den slake, lange nedoverbakken ned til 1st Avenue sliter jeg imidlertid med å holde beina gående; slagene for hvert steg er harde.

Når vi runder svingen til venstre inn på 1st Avenue venter en seks kilometer lang strekke som fører oss inn til Harlem. Publikummet er helt enormt, det jubles og ropes, og det er umulig å ikke bli imponert! Denne motivasjonen hjelper, for nå har farta mi begynt å dabbe av – jeg ligger på rundt 5:40-5:50 og ser at en tid under 4:00 kan glippe.

For de som var i desperat nød etter toalett – «in dispair» var det påfallende at «Jesus is your hope» og en ledende hånd hentydet til dassene som var lagt ut i svingen ved 22 km.

Den siste mila: Via Harlem til Manhattan og Central Park

Jeg ser at pulsen min stabiliserer seg på i overkant av 140 bpm, men likevel klarer jeg ikke å løpe raskere enn 5:40. Når vi løper over den første brua i Harlem har vi løpt 33 km og klokka passerer tre timer. Jeg klarer vel å løpe de siste 10 kilometerne på under én time – altså 6:00 min/km – men jeg klarer likevel ikke å få beina raskere enn rundt 5:55. Beina er råtne, og jeg bestemmer meg for å bryte opp siste delen i to: De neste fem kilometerne skal jeg kun fokusere på å ligge rett under 6:00, og heller brenne alt jeg har igjen på de siste fem kilometerne. Jeg slutter også å tenke på pulsen, når får det bære eller briste.

«Fem kilometer er jo ikke mer enn 25-30 minutter, det er ingenting!»

På vei inn i Central Park fra 5th Avenue.

Det er blytungt å løpe opp 5th Avenue, og det nytter ikke å tenke på hvor langt det er igjen. Her er det kilometer for kilometer som gjelder!

Publikumet står på med masse jubel, appelsinbåter, drikkeflasker og vittige skilt som «If Donald Trump can run, so can you». Jeg må likevel stenge ut alt annet og heller tenke på gjennomføringen. Rundt meg ser det ut som de aller fleste har møtt veggen; det er veldig få som løper fra meg og jeg tar igjen mange jeg husker å ha sett i Brooklyn.

Når det er igjen cirka fem kilometer er vi på 110 Street, parallelt med hvor parken begynner. Jeg må løpe den siste strekningen fortere enn 5:30 min/km for å komme inn under fire timer, men det er lettere sagt enn gjort i den slake motbakken. Jeg klarer ikke raskere enn 5:20-5:25. Pulsen legger seg godt over 150, hverken kondis eller puls er egentlig et problem, det er beina som rett og slett ikke vil mer. Nå kommer tydeligvis straffen for at jeg ikke har løpt noe i sommer og høst!

Klokka tikker mens vi løper opp og ned bakkene i Central Park – her er det alt annet enn flatt! – og jeg blir nervøs for tiden. Langs Central Park Street, med halvannen kilometer igjen, viser klokka 3:51. «Helvete, dette må da gå. Skal jeg nok en gang få en tid på 4:00:xx?». Tanken om å «bare fullføre med en god opplevelse» er forkastet for lengst, nå er det «under fire timer, under fire timer» som kverner i hodet. Men noe må man jo tenke på mens man peser avgårde!

Det går så ulidelig sakte og tungt mot Columbus Circle og inn til mål, og jeg må løpe slalåm mellom helt skakkjørte løpere, men i det jeg passerer mål viser klokka 3:58:37.

Kun 20 meter fra mål i Central Park.

Målgang i Central Park

Etter målgang rev jeg til meg en medalje og fulgte den lange, lange strømmen av løpere gjennom og ut av parken. Jeg er kjempefornøyd med dagen; New Yorks publikum var akkurat like enestående som sist og bidro til en fantastisk løpsopplevelse. Jeg klarte å disponere kreftene veldig bra og unngikk å gå på en smell. Og på tross av minimal løpetrening klarte jeg faktisk å slå persen min fra sist. Det skyldes nok flere faktorer, men kombinasjonen av kurant grunnkondis, realistisk ambisjonsnivå og disiplinert gjennomføring forklarer det meste. Likevel, at jeg kom i mål på under 3:59 kjennes som om jeg har snytt systemet litt – basert på treningen jeg har lagt ned, er det ufortjent bra.

Denne grafen viser pulsen jeg holdt kilometer for kilometer gjennom løypa; den hele linja viser pulsen i år mens den stiplede linjen viser pulsen i 2010. De to svarte linjene viser minimums-/maksimumspulsen. I år var jeg nøye med pulsen, startet rolig og kunne gi på veldig mot slutten. Sist slet jeg som en hund de siste 17 kilometerne…

Og det beste med hele dagen ble at Hege kom i mål på 4:03:02. Hun slo tiden fra sist med 30 minutter og hadde verdens største smil om munnen da vi fant hverandre igjen etter målgang.

Jeg er ikke spesielt glad i å løpe, men å delta i maratoner som dette er likevel ganske morsomt, og neste år venter Berlin Maraton for både Hege og meg. Sannsynligvis gjentar jeg suksessoppskriften med minimal løpetrening!

Ifølge Polar V800’en min var treningsbelastningen «ekstrem» ved målgang, og klokka anbefalte en restitusjon på 6 dager og 7 timer… Sannsynligvis riktig.

Statistikk: Nordmenn i NYC Marathon 2015

Det var totalt 399 nordmenn som fullførte NYC Marathon 2015, fordelt på 237 menn og 162 kvinner.

Bestemann var Kristen Aaby (54 år) som løp på 2:37:54, og beste kvinne var Guro Sundal (40 år) som løp inn på 3:06:21. Til sammenlikning var vinnertiden blant menn 2:10:34 (Steve Biwott, fra Kenya) og blant kvinner var den 2:24:25 (Mary Keitany, også fra Kenya).

Totalt klarte 18 nordmenn å løpe under 3:00, 128 fullførte på mellom 3:00 og 4:00, 177 brukte mellom 4:00 og 5:00, og 76 brukte mer enn 5:00. I en så tøff løype som NYC Marathon tydeligvis er, kan man vel si at Norge var godt representert!

Vi bor i Norge, og kort-kort-sesongen varer i beste fall i tre måneder, ofte mindre. I tre måneder setter vinteren en stopp for utesykling med mindre du tilhører piggdekkmafiaen. Da gjenstår seks måneder hvor velvalgt bekledning er en forutsetning for å få en god sykkelopplevelse. Det finnes ingen optimale jakker for alle forhold – enten er de for varme, for kalde, beregnet på regn, ikke vannavvisende, og så videre – men det er noen som er mer allsidig enn andre. Castellis Gabba er i så måte manges førstevalg. Etter ett år med Rapha Pro Team vil vi likevel påstå at det finnes flere gode alternativer.

Produktinfo

Pro Team Jacket finnes i tre farger i 2016: Svart, grå og grønn. Den koster 2.450 kroner. Min variant er fra 2015, i mørkeblå, men utover andre farger ser jakkene ut til å være identiske fra det ene året til det andre. Jakka tilhører Pro Team-seiren til Rapha, som i praksis betyr ekstremt tettsittende og best egnet for relativt slanke kropper.

Rapha Pro Team Jacket viste seg å være gull verdt på de første dragene opp Alpe d’Huez før kl. 0800 i mai 2015!

Testgrunnlag

Jeg er av dem som pendler mellom Asker og Oslo fra mars til oktober, og får dermed oppleve mer enn nok morgenturer i 0 til 15 grader. Sannsynligvis har jeg brukt jakka et sted mellom 75 og 100 timer i år bare til pendling. I tillegg har jakka blitt brukt på hel rekke langturer i inn- og utland, i alt fra solskinn til lett nedbør. Testgrunnlaget utgjør med andre ord rundt 150 timers bruk.

På vei til Juvasshytta i surt vær i tidlig sommer var Rapha Pro Team Jacket et naturlig valg, og den holdt meg varm like til de siste to kilometerne – i sur vind og null grader.

I praktisk bruk

Jakka er ettersittende både på overkropp og ermer, og den er noe kort foran i oppreist stilling. Som seg hør og bør med et plagg med Pro Team-passform sitter den best når man sitter på sykkelen. Som navnet tilsier, dette er en jakke du kan bruke i rittsammenheng når været er surt nok. Ermene har en god lengde slik at det ikke blir bar hud mellom hansker og mansjetter, elastiske mansjetter sørger for at vind ikke trenger inne, og glidelåsen er på ingen måte irriterende mot hake eller hals. Lommene er også dype og store, og ting oppbevares tydeligvis trygt her. Det er to små lommer med glidelås også for særlig verdifulle ting som husnøkkel for de mer paranoide av oss.

På de varmeste turene har jeg nøyd meg med kun ett tynt lag under jakka, mens på de virkelig kjølige dagene har jeg brukt både base layer og en skikkelig trøye, i kombinasjon med skjerf og lue Jeg har til gode å faktisk fryse i Pro Team Jacket. Derimot har det hendt seg at det er blitt for varmt – typisk på vår- og høstettermiddager på vei hjem i sola – og jakka byr ikke på ventilasjonsmuligheter utover å dra ned glidelåsen. Da har jeg gått inn døra hjemme ganske klam.

En ting som slår meg er hvor utrolig godt jakka fungerer i vind. Den holder meg varm og selv den sureste brisen har jakka beskyttet meg mot. Selv da jeg syklet ned Alpe d’Huez klokka 0600 på en kjølig mai morgen sørget jakka for at jeg var lun og fin. Det eneste unntaket var da jeg syklet opp til Juvasshytta i juni og fikk sur motvind og 0 grader det siste kvarteret, men jeg tror ikke mange jakker ville funket lenge i de forholdene.

Foruten mangelen på ventilasjon og at den er vanskelig å pakke ned, er en siste ting jeg har irritert meg litt over at jakka har blitt litt nuppete de stedene hvor det er en del friksjon, altså ved mansjettene og baklommene.

Det bør også nevnes at jakka ikke er egnet til å pakke ned i baklomma på en trøye; dette er en jakke du har tenkt å sykle hele turen med.

Forøvrig har jeg erfart at jakka er ganske diskret; en dag jeg hadde glemt å pakke med skjorte da jeg sykle til jobb ble løsningen å gå rundt i dressbukse og Rapha-jakka frem til nærmeste klesbutikk åpnet. Jeg deltok dermed i et par møter med jakka på, uten at det ble kommentert (hva folk tenkte, derimot…).

Sett fra siden er det tydelig at Rapha Pro Team Jacket sitter tett og fint. Her er det ingen pløsete stoff eller slark rundt magen. Legg også merke til relativt dype og romslige lommer på ryggen.

Bra

Kort fortalt er argumentene for å kjøpe denne jakka at passformen virkelig er nydelig, i alle fall om du har den stereotypiske slanke, underernærte syklistkroppen, jakka fungerer veldig godt i typisk norsk vår/høstvær, og den har en rekke små detaljer som rettferdiggjør den relativt stive prisen.

Rapha Pro Team-snittet – her ved Jacket – er tettsittende og tight, både på overkropp og ermer.

Dårlig

Ingenting er perfekt, selvfølgelig, og minusene med denne jakka er at stoffet blir litt “nuppete” der det er mye friksjon, det er ikke mulig å ventilere eller regulere temperaturen så lett, og den er ikke plasseringsvennlig i baklomma på trøya di. Utover det har jeg ingenting å utsette på jakka.

Mansjettene på Rapha Pro Team Jacket sitter på enden av ermer med riktig lengde, og de strammer helt perfekt. Dessverre er mansjettene blitt litt nuppete etter mange timers gnissing mot hansker.

Alternative produkter

Raphas Pro Team Softshell – 2.650 kroner – er sannsynligvis et godt alternativ, det samme gjelder også Rapha Classic Softshell Jacket – 3.300 kroner – som sannsynligvis er bedre egnet for mer romslige overkropper. Begge disse virker dog å være myntet på litt våtere og kaldere forhold enn Pro Team Jacket. Castelli Gabba 2 WS til 1.999 kroner hos Bikeshop, Café du Cycliste sin “Regine” til 2.799 kroner hos Bikeshop (som Martin Hoff har testet) og Assos’ iJ.haBu til 2.249 spenn hos Sørensen Sykler ser alle ut som kurante alternativer. Jeg har ikke prøvd noen av de nevnte jakkene, så jeg lar være å kommentere om de er bedre eller dårligere enn Pro Team Jacket.

Konklusjon

Alt i alt er Rapha Pro Team jacket uten tvil mitt favorittplagg av alt jeg har i sykkelgarderoben. Den er veldig allsidig, den sitter utrolig bra, den ser lekker ut og er av de produktene som styrker imaget av at Rapha er synonymt med kvalitet. Greit nok at du må ut med over to høvdinger for jakka – måler du prisen i antall timer glede jakka gir deg blir det nok likevel ikke altfor gærnt. Jakka er et bra kjøp uansett, men den får full score om du kjøper den til under 2.000 kroner!

Pro tip er å se etter neste gang Rapha har salg eller pusher 15% rabatt i din retning; det skjer tydeligvis titt og ofte.

Tettsittende, høyt kutt foran og asymetrisk glidelås på Pro Team Jacket – utvilsomt det beste Rapha-plagget jeg har kjøpt.

Vi som bor på Østlandet plages ikke av regn på samme måte som vestlendingene, men i disse tider med klimaendringer er det ikke til å unngå at sykkelturene våre forpurres av regnvær. Selv om jeg er en “I don’t do rain”-type har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet bite i det sure eplet på vei til eller fra jobb, eller lovet å være med på en treningsøkt hvor værgudene har pisset på oss. Som de sier i barnehagen, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Her er en test av en regnjakke som ikke kan beskrives som “dårlige klær”, så hvordan takler den dårlig vær?

Jeg har aldri hatt en sykkelregnjakke som er 100% vanntett, men for meg er det viktig at den er meget vannavvisende, enkel å pakke vekk, og viktigst av alt må den sitte godt. Og fordi jeg hater regnværssykling intenst er det viktig for den forfengelige utstyrssnobben i meg å føle seg happy også når det pøser ned.

Derfor ble det en kjapp tur på www.rapha.cc for å se hva de hadde innen regnjakker. Den klassiske Rain Jacket ville nok blitt for romslig for det underernærte fugleskremselet av en overkropp jeg har, men jeg har gode erfaringer med passformen til Pro Team Jacket, så da ble Pro Team Race Cape kandidaten min.

Da jeg bestilte jakka i mai 2015 var alternativene svart og gul, og jeg prioriterte synlighet over estetikk da jeg det tross alt er greit å bli sett i halvmørket på vår og høst. Men la det være sagt: Det gjør vondt inni meg å sykle i pendlergult. Hva blir det neste, actionkamera på hjelmen?

Raphas Race Cape er veldig tight og ettersittende; her er det lite som slarker og blafrer i vinden. Legg merke til de horisontale stripene på overarmene; de er der dersom du ønsker å klippe jakka slik at du får en kortermet regnjakke – og har råd til å klippe i en jakke til 2.500 kroner.

Produktinfo

Rapha Pro Team Race Cape finnes kun i det noe spesielle “Data Print”-designet i 2016, det vil si grønt og grått. Jakka koster 2.500 kroner. Jeg har testet 2015-varianten i gul, men det ser ikke ut som det endringer utover farger på 2016-modellen.

Sett fra siden er det tydelig at Raphas Race Cape følger kroppen tett. Det er derimot hverken lommer, åpning til lommene på ryggen eller ventilasjonsmuligheter på jakka.

Testgrunnlag

Jakka er fast inventar i pendlersekken min og har blitt brukt flere ganger til og fra jobb, samt da jeg var i Paris i september med jobb og vi fikk over 30 mm regn på hver av de to dagene vi vi syklet. Og for de som bor på Østlandet er det en kjensgjerning at “I don’t do rain”-holdningen ikke har livets rett, så jakka har fått kjørt seg mye i sommer og høst, anslagsvis et sted mellom 25 og 50 timer.

Nikolas og meg i Paris med 30 mm nedbør på fire timer. Rapha Race Cape holdt meg tørr gjennom hele turen!

I praktisk bruk

Race Cape sitter stramt og fint på kroppen. Den er ganske kort foran i oppreist stilling, men den kjennes 100% riktig så fort du sitter på sykkelen – ikke noe overflødig stoff som henger og slenger rundt magen, og ermene er ettersittende: Jakka er helt tydelig tiltenkt konkurransesykling mer enn tursykling. Den dekker også passe mye av baken (men en ass saver over bakhjulet er uansett et smart trekk i regnværet).Glidelåsen i halsen er satt på slik at den ikke gnager mot hake eller hals.

I veldig kraftig regnvær kjennes det godt at regnet plasker mot kroppen, men det tynne stoffet er såpass vannavvisende at du ser tydelig hvordan regnvannet legger seg på og renner av stoffet uten å trenge inn. Jeg ble heller aldri våt av regnet noen gang de gangene jeg brukte jakka, så som regnjakke leverer den varene.

Race Cape er kompakt og lett, og kan med litt velvilje og innsats stappes i baklomma. Den er enkel å ta på i fart, med store og solide glidelåser som krever minimal med fikling, og glidelåsene ved mansjettene er en fin detalj.

Jakka har et tynt stoff som ikke er spesielt godt egnet til å varme i seg selv, men med en god base layer og trøye under opplever du ikke å fryse i jakka. Regnjakker vil nødvendigvis bli klamme etter en stund, og Race Cape er ikke et unntak. Jakka ventilerer likevel forbausende bra til å ikke ha ventilasjonsåpninger, og det er ingen grunn til å bekymre seg for å dampkoke seg selv med Race Cape.

Mulighet for å stramme rundt hofte og hals mangler fullstendig, uten at det er et problem for min del – jakka sitter nemlig som støpt på kroppen. Imidlertid savner jeg en lomme på ryggen; gitt at dette er en konkurransejakke burde det vært mulig å få med seg et par energibarer på ryggen uten å måtte få armen ut av ledd mens man fisker ting ut av trøya på undersiden av jakka. Dessuten har jeg hatt vanskeligheter med å fjerne noen av flekkene som kommer av å sykle på våt og skitten asfalt, men det er kanskje slik man må regne med. Noen møkkflekker er vel som battle scars å regne.

Bra

Det som trekker jakka opp er at den har vist seg å være vanntett også på flere timer lange turer, den ventilerer tilfredsstillende, glidelåsene fungerer utmerket, passformen er meget god, og den kan stappes i baklomma.

Rapha Pro Team Race Cape er såpass kompakt at den kan pakkes inn i baklomma på en normal sykkeltrøye. Men da er det ikke plass til noe annet i lomma!

Dårlig

Det som trekker jakke ned er at den ikke har baklommer, ikke har muligheter for ekstra ventilering, den mangler strammemuligheter, og skitt fra veien sitter godt på stoffet selv etter vask. Og pendlergult… Men smaken er som baken. 2016-designet, “Data Print”, kommer du til å enten elske eller hate.

Strikken rundt hofta på innsiden har blitt skitten av veimøkk, og på tross av gjentatte runder i vaskemaskinen går ikke flekkene vekk. Irriterende, men c’est la vie.

Alternative produkter

Rapha har to andre regnjakker: Rain Jacket, som koster 2.350, papsser sannsynligvis bedre til pappakropper enn Race Cape gjør, samt Hooded Rain Jacket til friske 3.300 kroner. Merk at ingen av Raphas regnjakker har lommer på ryggen eller ventilasjonsmuligheter.

Assos’ rS-sturmPrinz EVO, priset til 3.799 hos Sørensen Sykler og Castelli Tempesta til 2.499 Bikeshop er to potensielle alternativer, begge med lommer på ryggen. Og selvfølgelig kommer vi ikke utenom at Castelli Gabba 2 WS til 1.999 kroner hos Bikeshop også er et meget anerkjent og allsidig alternativ. Jeg har ikke prøvd noen av dem og har ingen formeninger om hvordan de er, men de kan umulig være fiaskoer til de prisene.

Det er selvfølgelig ikke nødvendig å brenne av mange tusenlapper på regntøy: Søker du etter “regnjakke” på Bikeshop får du 19 treff, den billigste varianten er noe fra Northface til 299 kroner hos Bikeshop, og det finnes mange andre regnjakker til rundt 500-1.000 kroner.

Mansjettene er prydet med solide glidelåser som gjør det enkelt å stramme ermene rundt håndleddene.

Konklusjon

Det er mange gode alternativer på markedet, men skal du sykle i flere timer i regnvær og du vil holde deg tørr og ønsker noe som sitter godt på kroppen kommer du ikke utenom at Pro Team Race Cape gjør jobben. Noen flere detaljer som lufting, stramming og lommer ville likevel løftet den fra “veldig bra” til “utmerket”.

Skotrekk er et av de beste eksemplene på hvordan landeveissyklister klarer å kombinere funksjonalitet med estetikk. Kalde og våte føtter er et helvete, og skotrekk av forskjellige slag sørger for at labbene holder seg varmere og tørrere enn å la føttene sykle “commando”. I noen tilfeller kan også skotrekk gjør deg mer aerodynamisk. Samtidig er dette en gyllen mulighet til å pimpe antrekket – hvem av oss har vel ikke fantasert om å fargekoordinere brillene, styretapen og skotrekkene?

Produktinfo

Rapha Oversocks koster 260 kroner. I 2016 tilbys de i tre farger: Hvit, svart og rosa. I fjor var tydeligvis Rapha litt mer fargerike av seg; jeg kjøpte selvfølgelig et par i en grønnfarge som matcher Tryvann CK-antrekkene mine.

Skotrekk av diverse stoffer som lycra, cordura, lycra, og så videre brukes til skotrekk av en rekke slag. Oversokker er en underkategori skotrekk hvis formål er å gi isolasjon mot vind og kulde, og Rapha er selvfølgelig snare med å understreke moteaspektet også: “a stylish addition to any rider’s wardrobe”.

Testgrunnlag

Jeg har stort sett brukt skotrekkene når jeg har syklet i godvær med godskoene i løpet av 2015, som ifølge Strava er cirka 150 timer. Det verste været skoene har vært borti er lett yr; alt verre enn det har medført andre skotrekk.

Rapha Oversocks sett bakfra. Med reflekterende bånd, selvfølgelig.

I praktisk bruk

Dette er et meget enkelt produkt: Klipp opp en sprekk under foten på oversokken for at cleatsene skal kunne stikke ut, og så er det bare å tre oversokkene over skoene etter at skoene er strammet til.

Oversokkene byr på tre fordeler: For det første gir de isolasjon til skoene – nyttig når været er kjølig, vinden blåser og/eller skoene dine er ekstremt godt ventilerte, for det andre gir de beskyttelse mot møkk og støv – nyttig dersom skoene dine er veldig ventilerte, og for det tredje er de en enkel måte å pimpe opp antrekket – skotrekk som matcher resten av klærne og sykkelen er jo slikt som landeveissyklister liker. Min erfaring er at Rapha Oversocks har levert på alle tre punkter.

Bra

Holdbarheten og designet er naturligvis to store plusser med Rapha-produkter, og disse skotrekkene er ikke noe unntak. De gir god isolasjon mot kulde og vind, og de har bidratt til at skoene mine ser penere ut enn de ellers ville gjort. Skotrekkene begynte å bli både slitne og stygge mot høsten, men det er innafor etter en sesongs bruk. Forventet levealder kan umulig være mer enn 1-200 timer, og de har gjort jobben sin selv etter utallige runder i vaskemaskinen.

Rapha Oversocks sett fra under. Den grå stripa bak cleatsene indikerer hvor man må klippe opp sokken for å lage åpning for cleatsene.

Dårlig

Som vanlig med Rapha er det ofte et lite aber ved prisen – disse gærningene koster 260 kroner, som fort blir 50-100 kroner mer enn tilsvarende produkter fra andre merker. I forhold til vanlige, lycra-baserte skotrekk er det også fort gjort å få hull i disse grunnet det relativt skjøre stoffet.

Rapha Oversocks – tuppene har etter over 100 timers bruk fått hull. Dette er dog kun et kosmetisk problem, i alle fall enn så lenge.

Alternative produkter

Det finnes uendelig mange skotrekk av denne typen på markedet – et søk på “skotrekk” hos Bikeshop gir 103 treff – så dette er faktisk en type plagg man lett kan ha mange varianter av, alt avhengig av praktiske og forfengelige hensyn. Et par eksempler er Castelli  Belgian Bootie 3 (199 spenn hos Bikeshop) og DeFeet Slimstream (149 kroner hos Bikeshop).

Hælen på Rapha Oversocks må eventuelt skjæres opp; her ser vi slitemerker etter at jeg har tasset rundt med oversokkene på skoene i år.

Konklusjon

Skotrekkene gjør jobben sin og er en “it just works”-produkt, og selv om prisen er en del høyere enn alternativene er det likevel småpenger i forhold til hvor mye de fleste av oss svir av på sykkeltøys i løpet av året. Har Rapha en farge som matcher stashet ditt er dette et trygt valg, hvis ikke finnes det rikelig med gode alternativer fra andre merker. Like fullt, jeg håper at Rapha reintroduserer de grønne oversokkene i 2016.

Alle som bruker både Polars klokker og computere og Stravas treningsdagbok har i lengre tid ønsket at Polar Flow automatisk overfører treningsfilene direkte til Strava. Garmin-brukere har hatt denne funksjonaliteten en stund, og det er jo deilig å kunne laste opp fila trådløst via mobilen, og vips så er dagens innsats klar til å sanke kudos på Strava… Polar har også visst om dette ønsket i lang tidog i juni 2015 bekreftet de at dette skulle komme (les pressemelding). Det har tatt lengre tid enn mange håpet, men nå er det endelig på plass!

Nå er ikke Garmin alene om automatisk overføring av filer til Strava; det kan også gjøres via Polar Flow for Polar-brukere!

Tre steg for å komme i gang

Under den opplagte forutsetning av at du allerede har opprettet bruker både i Polar Flow og i Strava må du gjennom tre raske steg før du er i mål.

Steg 1: Logg inn i Polar Flow

Gå til https://flow.polar.com og logg inn med brukernavn og passord, naviger til «Innstillinger», og til høyre for «Tilkoblede tjenester» trykker du på «Koble til» ved siden av Strava-logoen.

Steg 1: Logg inn i Polar Flow, gå til innstillinger, og velg «Koble til Strava» under «Tilkoblede tjenester».

Steg 2: Godta betingelsene

Før Polar Flow går med på å integrere med Strava-kontoen din må du godta noen betingelser som du helst også får ta deg tid til å lese gjennom. En ting som er greit å merke seg er at om du har huket av for at tilgjengeligheten til treningsfilene dine i Polar Flow er begrenset  «Private» eller «Followers», vil de bli huket av som «Private» i Strava. Hvis du er hypp på å sanke kudos og anerkjennelse må du altså endre innstillingene  Polar Flow til «Public».

Steg 2: Godta den lille skriften.

Steg 3: Logg inn i Strava

Etter at du har godtatt betingelsene må du logge inn i Strava slik at Polar Flow skjønner hvilken Strava-konto den skal overføre til. That’s it!

Steg 3: Logg inn i Strava-kontoen din! Neste gang du laster opp en fil til Polar Flow, vil den automatisk sendes videre til Strava!

Alle treningsøkter du laster opp til Polar Flow fra og med nå vil automatisk overføres til Strava, og det går lynkjapt. Logger du én økt daglig og du hittil har brukt 30 sekunder ekstra på å manuelt laste opp fila di til Strava, har du i teorien spart tre timer årlig.

Blir absolutt alt med?

Jeg vet ikke hvor mye av råfila Polar Flow sender til Strava, men det er etter alt å dømme mer enn nok til at Strava kan lage en aktivitetsfil som inneholder alt nødvendig.

Av nysgjerrighet lastet jeg ned gårsdagens rulleøkt fra Polar Flow og fra Strava – den samme økta, som automatisk ble overført fra Polar Flow til Strava – og ved å åpne filene i Excel fant jeg at Polar eksporterte betydelig flere felter enn Strava (28 mot 17 felter i dette tilfellet).

Det kan bety at Polar sender alle 28 feltene til Strava, men at Strava nekter meg å ta ut mer enn 16 av disse (+ 1 felt som det lager selv), eller det kan bety at Strava kun spør etter 16 av de 28 feltene Polar byr på. Uansett, overføringen fungerer, og er du opptatt av å ivareta rådataene bør du likevel laste ned råfila fra Polar og lagre på et eget område.

Eksport av tcx-filene fra Polar og Strava tyder på at Polar-filene inneholder mer, eller Polar i det minste lar deg laste ned en rikere fil enn Strava.

Og har du et perverst behov for å sette deg inn i det tekniske knyttet til denne integrasjonen, sjekk Polars supportsider.

Historiske filer og andre treningsdagbøker enn Strava

Som nevnt, denne overføringen gjelder kun for alle filer fra og med du oppretter koblingen mellom Polar Flow og Strava. Hvis du ønsker å hente ut all historikken din fra Polar Flow og importere det til Strava, må det gjøres manuelt med én og én fil.

Overføring til andre treningsdagbøker som TrainingPeaks og gudene vet hva ellers som finnes må også fortsatt gjøres manuelt. Det tar minimalt med tid, og er godt forklart på Polars supportsider.

Skotrekk er essensielt i enhver seriøs gladamatørs garderobe. Skotrekk spiller mange roller: Holde skoene renere, skjerme føttene for vind og kulde, holde føttene varme, og ikke minst sikre at estetikken ivaretas.

Regnvær er uunngåelig, og i disse globalt oppvarmede tider virker det ikke en tørkeperiode i Norge er nært forestående. Det er et godt påskudd for å hamstre mer klær og utstyr!

Du vet når du sykler i regnet, etter en stund kommer du til et punkt der du helt tydelig kjenner at du ikke kan bli våtere på føttene? Hver eneste kubikkmilimeter av skoen er fylt med vann, hvert rundtråkk skaper den lille slurpelyden av føtter, sokker, sko og vann i symbiose? Jeg håpet at Rapha Pro Team Rain Overshoes ville bidra til at jeg slipper den følelsen når jeg må sykle i nedbør, og skotrekkene leverer til dels.

Produktinfo

Rapha Pro Team Rain Overshoes finnes i rød, rosa/korall og svart i 2016-kolleksjonen, så de grønne jeg kjøpte i år er ute av porteføljen. De koster uansett 900 kroner; mine ble kjøpt i mai 2015 for å tilfredsstille to behov: Holde føttene tørre lengre samtidig som labbene matchet resten av Tryvann CK-drakta mi.

Skoene jeg har brukt har vært Specialized S-Works og Giro Empire SLX, begge i størrelse 43, og skotrekkene er størrelse M. Jeg fulgte Raphas størrelsesanbefaling og kjøpte størrelse L, men de ble altfor romslige for mine sko, så jeg byttet dem i størrelse M. Dersom du er i gråsonen mellom to størrelser kan med andre ord være lurt å kjøpe skotrekkene i to størrelser og returnere det paret som passer deg dårligst. Rapha er veldig smooth på bytte og refusjon.

Rapha Pro Team Rain Overshoes går et godt stykke over ankelen og det elastiske båndet sørger for at det sitter bra på leggen.

Testgrunnlag

Skotrekkene ble brukt på de fleste regnværsturene mine sommeren og høsten 2015. Anslagsvis er det snakk om i underkant av 50 timer fordelt på 25 turer, i alt fra lett yr i en halvtime til flere timer i pøsende regnvær. Temperaturen har stort sett vært mellom fem og 25 grader. Den drøyeste turen var en fire timer lang tur rundt Paris da det visstnok kom over 30 mm nedbør.

I praktisk bruk

Skotrekkene sitter veldig stramt og fint på skoene, uten at jeg bruker for lang tid på å dra på dem. Glidelåsen bak er enkel å dra opp, og på tross av mine ganske tynne bein sitter skotrekkene godt langs leggene også. Det er to åpninger under, én for cleatsene, og én for hælen, og resten av sålen har forsterket stoff. Rapha treffer med andre ord godt med både de store og de små detaljene.

I regnvær har skotrekkene utvilsomt bidratt til å holde føttene tørrere – og skoene renere – enn om jeg ikke ville brukt skotrekkene. På kortere sykkelturer, inntil halvannen time, opplever jeg at skotrekkene gjør jobben helt utmerket. På lengre turer, typisk over to timer, går det galt: Vann renner ned fra leggene inn under skotrekkene, og det er mulig skotrekkene rett og slett ikke klarer å holde vann vekk. Skotrekkenes bidrag da er med andre ord mer å utsette enn å unngå at jeg blir våt på føttene. Uansett gleder jeg meg over at trekkene i det minste holder skoene renere enn om jeg syklet uten trekk.

I oppholdsvær, typisk når jeg har forventet at det skal regne eller etter at regnet er ferdig, har jeg opplevd at skotrekkene er klamme og varme. Pusteegenskapene er med andre ord ikke noe å skryte av.

Den eventuelte økte aerodynamikken skotrekkene byr på har jeg ingen forutsetning for å si noe om, selv om de utvilsomt bidrar til at jeg ser raskere ut.

En ting som har irritert meg er at jeg har klart å få idiotmerke på begge trekkene, altså at jeg har kommet borti drivverket og fått oljesøl på skotrekkene. Selv etter flere runder i vaskemaskinen og gnukking med såpe har jeg ikke klart å bli kvitt merkene. Estetisk ripe i lakken.

Robust stoff på undersiden samt åpning for hæl og cleats sikrer at du kan gå rundt med skotrekkene på uten å ødelegge dem.

Bra

Det som gjør disse skoene verdt innkjøpet er at de rent estetisk er fantastiske: De sitter stramt og fint, de er er lekre, de bidrar til synlighet (guljakke-pendlerne må digge det), de har følelsen av et kvalitetsprodukt, de holder skoene renere, og til en viss grad holder de også føttene tørre.

Dårlig

Den største skuffelsen er selvfølgelig at skotrekkene ikke er så vanntette som jeg hadde håpet på, men på en annen side er det sannsynligvis umulig å oppnå: Jeg har i alle fall aldri hatt skotrekk som er 100% vanntette over mange timer. Videre er skotrekkene klamme og varme i tørrvær, og det irriterer meg grenseløst at jeg ikke får vekk oljeflekkene. Og er hevet over enhver tvil at 900 kroner er veldig mye penger!

Rapha påberoper ikke skoene varme og isolasjon som produktegenskaper, så jeg gir ikke skoene minuspoeng for at de ikke duger særlig godt i kaldvær – til denslags finnes det andre skotrekk.

Som innsiden høyre skotrekk viser, har jeg pådratt meg den såkalte «idiottatoveringen». Det gjør vondt i sjela at oljeflekkene ikke lar seg vaske vekk.

Alternative produkter

Det finnes selvfølgelig veldig mange alternativer til Raphas skotrekk; på Bikeshop gir “skotrekk” over 100 treff, og fleste vanntette eller regnværstiltenkte trekkene koster godt under halvparten av Rapha, selv om blant annet Assos har noen varianter til over tusenlappen (Assos FuguBootie_s7 koster 1.199 kroner, men er også tiltenkt kalde dager). Noen eksempler er Endura Thermal Superstretch (399 kroner hos Bikeshop), Castelli Diluvio Neopren (349 kroner) og Velotoze Tall (219 kroner).

Med andre ord, Rapha er ikke alene om å ha et dyrt alternativ, men det finnes også utallige andre skotrekk i alle prisgrupper.

Konklusjon

Estetisk sett er skotrekkene i særklasse, men funksjonelt er de på det jevne og prismessig er de helt crazy. Disse skotrekkene nok begrenset til de forfengelige med et liberalt forhold til pengebruk.

Wattbasert trening er ikke lengre et abstrakt begrep, det er noe de fleste syklister etter hvert har et forhold til. Produsentene flommer markedet med stadig rimeligere wattmålere. Polar var tidlig ute med sine wattpedaler, og i år kom de med en oppdatert versjon av Polar Look Kéo Power – forbedringen ligger i at pedalene nå snakker Bluetooth Smart.

I 2013 testet jeg den første versjonen av Polar Look Kéo Power, som snakket Polars trådløse språk WIND og kun fungerte med et par av Polars nå utdaterte sykkelcomputere (klikk link for å lese testen). Den gangen konkluderte jeg med at Polars wattpedaler virket halvferdige, at Polar burde åpne for å bruke andre computere enn kun sine egne, samt lage en skikkelig sykkelcomputer med innebygget GPS, la treningsfilene fra sine Polar-computere overføres til andre treningsdagbøker, og fokusere på å lage én treningsdagbok. Mye å ta tak i, med andre ord.

Når vi nå spoler frem to år kan vi konkludere at Polar har tatt syvmilssteg – deres multisport-klokke V800 er super, og selv om sykkelcompueren M450 et meget godt produkt. Og fordi de nye wattpedalene kommuniserer bluetooth som åpner for at eksempelvis smarttelefonen din kan brukes i tillegg til en Polar-computer, det går fint å overføre filer fra Polar Flow til Strava og andre treningsdagbøker, og dessuten har de nå én treningsdagbok – Polar Flow – som fungerer meget bra!

Så da er spørsmålet: Er deres oppdaterte wattmåler noe å hige etter?

Produktinformasjon

Polars wattpedaler finnes nå i to varianter: Polar Kéo Power, som er originalen med wattmålere i begge pedaler (13.990 kroner opprinnelig – nedsatt til 12.990 veiledende fra 1. desember) og Polar Kéo Power Essential, som måler watt i venstre pedal og multipliserer med to, på samme måte som Stages (8.999 kroner opprinnelig – satt ned til 7.499 kroner veiledende fra 1. desember). I skrivende stund finnes ikke pedalene hos Bikeshop, men XXL selger sistnevnte til 8.199 kroner.

I pakken finner man pedalene inkludert senderne og batterier, et par cleats, strips, diverse umbrako-nøkler og andre verktøy som trengs for å installere pedalene, og annet krimskrams.

Pedalene snakker Bluetooth Smart, og kan derfor kommunisere med Polars computere V800, V650 og M450. I tillegg kan andre bluetooth-produkter motta signaler, som i praksis betyr at du kan bruke mobilen din som computer – og eksempelvis vil Strava-app’en ta imot watt-informasjon fra pedalene. Kravet for å motta data korrekt er at mottakende computer følger bluetooth-protokollen helt nøyaktig; Strava gjør ikke det 100%, og da får du kun data fra den ene pedalen og ganger opp med to (slik som Stages). Dermed får du ikke med rundtråkk og andre deilige ting som to wattpedaler byr på, men det bør likevel være mer enn godt nok.

Batteriene skal holde i cirka 310 timer – altså en halv til én sesong for en ivrig syklist – og typen er CR2354 som kjøpes i de fleste butikker og som enkelt byttes på egenhånd – selv med pølsefingre.

Forøvrig følger Polar Kéo Power IPX7-protokollen, og er sånn sett vanntett innenfor rimelige grenser.

Testgrunnlag

Jeg har testet Polars wattpedaler i totalt rett under ni timer, fordelt på syv timer på rulle inne og halvannen time innendørs i Stangehallen. Jeg har brukt Polar V650 som sykkelcomputer for å registrere data fra wattpedalene. Øktene har bestått av «rolige langturer» og VO2max-intervaller, så da har jeg kjørt pedalene både i lav og høy intensitet.

Videre har jeg brukt wattdata fra min Wahoo Kickr, registrert med Trainerroad, for å få et sammenlikningsgrunnlag for nøyaktigheten til wattmåling.

I praktisk bruk

Oppsett

Polar Look Kéo Power-pedalene må skrus på 100% korrekt, ellers blir det bare surr i tallene. Noen ekstra minutters nøye montering er derfor viktig: Sørg for at den lille pila peker ned når pedalene skrus inn, stram til på motsatt side, og sett på senderen. Gjentas på motsatt side. Det eneste kjipe med installasjonen er at det må brukes små strips for å feste senderne forsvarlig til krankarmene. Her burde Polar hatt en annen løsning ettersom det er kult å kunne flytte pedalene fra sykkel til sykkel, eller ta dem av og på igjen ved transport i sykkelkoffert uten at du har et lager med små svarte strips.

Tilkobling til computer går helt fint – bare gå til «innstillinger» – «generelle innstillinger» – «kobl. og synkr.» – «koble til annen enhet» – og vent til pedalene dukker opp i menyen (gjelder for Polar V800). Gjøres to ganger; en gang per pedal.

Dette er hva som følger med i esken når man kjøper Polar Look Kéo Power: Pedaler inkludert sendere, samt diverse verktøy. I tillegg finnes det også strips og andre småting av plastikk og gummi.

Kalibrering

Hver gang har satt i gang en ny økt går det noen øyeblikk før V650 ønsker å kalibrere wattpedalene. Og som vi alle vet, luftfuktighet og temperaturendringer kan påvirke sensorene, så det er lurt å kalibrere på nytt etter 15-20 minutter også.

Stabile målinger

Jeg opplevde veldig lite tap av data; det hendte seg noen ganger at høyre pedal falt ut i noen sekunder, uten at jeg har en forklaring på hvorfor. Det har også forekommet med de fleste andre wattmålere jeg har prøvd. Totalt sett var det minimalt med tap av data, og watt-verdiene virket å henge på greip uten uforklarelig spikes.

På Polar V650 ser du tydelig hvordan rundtråkket faktisk er. I mitt tilfelle produserer jeg her 197 watt, og mesteparten kommer fra venstre bein. Rundtråkket er tvilsomt.

Praktisk bruk

Med Polar V650 får man i tillegg til de opplagte verdiene – inneværende watt, snitt siste 3-5-10 sekunder, siste lap, osv. – også en god visualisering av hvordan rundtråkket er samt hvordan fordelingen er mellom høyre og venstre bein. Dette ga meg et par interessante pekepinner og punkter til ettertanke:

• Jeg har bedre rundtråkk når jeg sykler på vei/bane enn når jeg er på rulla, og jeg har bedre rundtråkk når jeg kjører harde enn når jeg bare suller av gårde på 150-200 watt.
• Videre så jeg også at jeg mitt venstre bein er noe sterkere enn mitt høyre bein, noe jeg også observerte da jeg testet Garmin Vector-pedalene i 2013. Det interessante her er at mens fordelingen er cirka 55-45 når jeg kjører rolig, nærmer den seg 51-49 når intensiteten går opp.

Pedalene hjelper altså med å avdekke forbedringsmuligheter i teknikken min, men jeg må selv finne ut av hvordan jeg tar tak i det. Så for meg er å få dokumentert fordeling av kraft mellom høyre og venstre mest en kuriositet; prisforskjellen på to wattpedaler og Essentials-varianten er såpass stor at jeg ikke synes 5.000 kroner er verdt mellomlegget.

Det går selvfølgelig an å grave og analysere i tall og grafer i Polar Flow i etterkant også. Forøvrig lar det seg ikke gjøre å analysere rundtråkk og fordeling av høyre/venstre i Strava, og jeg kan heller ikke se at eksport av tcx-fila fra Polar Flow inkluderer ekstra informasjon om watt utover faktiske wattverdier.

Skjermbilde fra Polar Flow viser hvordan kraft høyre/venstre, «pedal force» og «positive force time %» kan plottes grafisk.

Look Kéo-pedaler/-cleats

Jeg er personlig stor tilhenger av Speedplay-pedaler, både fordi de kan klikkes inn fra to sider og fordi cleatsene tillater en viss vandring/float. For å teste disse pedalene kjøpte jeg Look Kéo -cleats med 0 grader float, og det gikk ikke lang tid før jeg fikk pokkers vondt i knærne. Løsningen er selvfølgelig å kjøpe cleats med mer vandring, eventuelt å flytte litt på cleatsene. Av erfaring vet jeg også at Look-pedaler fungerer helt utmerket, og jeg merket ingenting til den berømte Look-knirkingen på mine ni timer med pedalene, så sånn sett har jeg ingenting å utsette på disse pedalene.

Polar Look Kéo krever selvfølgelig at du har Look-cleats under skoene. Preferanser for pedaler er individuelt, men Looks variant er ikke uten grunn populære. Som Speedplay-tilhenger har jeg likevel ikke så mye vondt å si om Look.

Nøyaktighet på wattmåling

Jeg vet fra tidligere at watt fra Wahoo Kickr og Stages følger hverandre veldig tett, så uavhengig av hvilken av dem som er riktig vet jeg at begge er veldig konsistente. I mangel på noe bedre målingsverktøy har jeg derfor sammenliknet watt-verdiene fra Wahoo Kickr (registrert via ANT+ på Trainerroad) med watt-verdiene fra Polar Look Kéo Power. Tallgrunnlaget er tre økter på rulla, inkludert to VO2max-intervaller og en «rolig langtur» på 60 minutter. Det kritiske i denne testen var å avdekke om tallene avviker voldsomt fra hverandre og i hvilken grad de følger hverandre.

På den 60 minutter lange økta, der watten var veldig stabil i underkant av 200 watt, påsto Polar at jeg hadde produsert 179 watt i snitt, mens Wahoo Kickr hevdet 193 watt. Avviket er på 8%, og en grafisk fremstilling viser at tallene følger hverandre veldig tett. Når jeg ser på økter hvor jeg har brukt Stages og Wahoo Kickr får jeg også et avvik på 8%, der Stages oppgir den lavere verdien, og er sånn sett på linje med Polar. Jevnt over ser jeg av watt-kurvene fra Polar og Kickr at Polar ligger et lite hakk over.

Rolig tur på 60 minutter. Blå kurve er Polars watt, oransje er Kickr.

Jeg kjørte to VO2max-økter bestående av fem minutter oppvarming og deretter to-tre sett med 15 repetisjoner av 30 sekunder ved 340 watt og 15 sekunder ved 170 watt, med fem minutters pause mellom hver. Det blir med andre ord veldig mye opp og ned i disse kurvene, og som grafene nedenfor viser spretter Polar-kurven en del mer opp og ned enn Kickr ettersom Kickr gir en konstant motstand etter ordre fra Trainerroad, mens Polar måler hva jeg faktisk tråkker. Uansett ser vi igjen at grafene henger veldig tett sammen.

VO2max-intervaller. Blå kurve er Polars watt, oransje er Kickr. Som grafen tydelig viser, jeg sprakk så det sang i tredje sett – og da ga Kickr en mye høyere motstand enn jeg maktet å tråkke, hvilket grafen tydelig viser.

VO2max-intervaller. Blå kurve er Polars watt, oransje er Kickr.

Alt tyder med andre ord på at Polar Look Kéo Power måler både konsistent og nøyaktig.

Bra

Polar har gjort mye bra siden sist, først og fremst at pedalene snakker bluetooth.

Videre virker nøyaktigheten å være veldig god.

Det kreves ingen spesielle forkunnskaper for å installere pedalene, og de lar seg flytte mellom sykler.

Uavhengig av om du er vant med Look fra før eller ikke, det er et meget velprøvd og velfungerende pedalsystem.

Og erfaringsmessig er Polar Norge veldig flinke til å yte service, så om det skulle være noen problemer med pedalene finnes det kyndige folk i den andre enden av support-linja.

Dårlig

Det er ingen enkeltfaktorer som trekker disse pedalene ned kraftig, men det er noen punkter som jeg mener berettiger minuspoeng:

Prismessig er Polar-pedalene midt på treet.

Pedalene snakker kun bluetooth – ikke ANT+ – som begrenser muligheten til å bruke alternative sykkelcomputere.

Videre er det klønete å ha strips i stedet for en annen festemekanisme når pedalene flyttes mellom sykler.

Til sist, pedalene begrenser deg til Look-systemet.

På innsiden av pedalene festes senderne med strips.

Alternative produkter

Det finnes etter hvert veldig mange wattmålere på markedet, og prisene går fra 5.000 kroner til mange titalls tusen kroner. Her er en kort liste over noen av alternativene som kan vurderes ved kjøp av wattmålere.

Pedalbaserte wattmålere:

• Garmin Vector 2: Jeg testet første generasjon Vector i 2013, og konkluderte da med det var snakk om et meget godt produkt. Vector 2 er en forbedring av dette, og finnes i to varianter – med måling i begge eller én pedal – til omtrent samme prisene som Polar Look Kéo-utgavene, altså 7.999 for én måler og 13.499 for to målere hos Bikeshop. Om du foretrekker ANT+ over bluetooth er Garmin Vector 2 kanskje det mest opplagte alternativet.
• PowerTap P1 wattpedaler snakker både bluetooth og ANT+, og er et direkte alternativ til Garmin Vector 2 og Polar Look Kéo . Disse pedalene bruker sine egne cleats – altså ikke Look Kéo – som koster 150-200 kroner per par hos Bikeshop. Selve pedalene koster 10.499 kroner hos Bikeshop, og legger seg dermed noe under Garmin og Polar.
• I tillegg har faktisk Look tenkt å lansere Polar Look Kéo-pedalen som sin egen i løpet av 2016 under eget merke, men med egen sender som også støtter ANT+.

Krankarm-basert wattmåler:

• Stages snakker både bluetooth og ANT+. Krankarmen måler watt i venstre bein og ganger opp med to, og dermed får du et anslag på hvor mye du tråkker. Jeg testet disse pedalene i 2014, og konkluderte da med at de var et topp kjøp – det står jeg fortsatt inne for. Disse er også veldig rimelige vis-a-vis konkurrentene; avhengig av krankarm koster de fra 5.000 kroner og oppover under 10.000 kroner hos Bikeshop.

Krankbaserte wattmålere:

• Rotor Power 3D+ snakker kun ANT+. Disse koster en god del, rundt 10-15.000 kroner hos Bikeshop, og mangler i tillegg drev, og dermed blir Rotor blant de dyrere wattmålerne på markedet. Jeg har dog ingen erfaring med disse.
• Quarq snakker ANT+. Quarq Riken koster 10.599 kroner hos Bikeshop. Jeg har ingen erfaring med disse.
• SRM snakker kun ANT+. Som nerdene blant oss vet er SRM gullstandarden, men har også gullprisene. Til 3-4x prisen av Polars alternativ –  rundt 3.000 til USD for en Shimano-krank – henvender SRM seg til segmentet bestående av ekstremt dedikerte wattmålere med romslig økonomi. Om kvalitetsforskjellen rettferdiggjør prisforskjellen har jeg dessverre ingen grunnlag for å si noe om.

Stages krankarmer er et godt alternativ for deg som vil ha wattmåling uten å måtte tenke på gjeldssanering.

Konklusjon

Polar Look Kéo Power Bluetooth er et bra produkt, og Polar gjør det meste rett: Pedalene er enkle å installere, de måler nøyaktig og bluetooth åpner for valgfrihet med hensyn til computere. Utfordringen til Polar er at alternative produkter er mange, de er funksjonelt like gode, og i noen tilfeller er de mer attraktivt priset.

Handler du med hjerne og lommebok er fortsatt Stages det mest fornuftige kjøpet, og er ikke økonomien en begrensende faktor er det ingen grunn til å ikke kjøpe SRM. Går du for Polar, vil du eie wattpedaler som gjør jobben på en upåklagelig måte. Essentials-versjonen med måling i én pedal er det kjøpet som vil gi mest verdi for pengene.

Det er ikke bare jenter som kan godte seg over å måtte kjøpe inn nye sykkelsko!

Mine Giro Empire SLX-sko som jeg kjøpte i april 2015 har vist seg å være like fantastiske som jeg håpet på da jeg kjøpte dem, men de har to negative sider: Jeg fordrar ikke å skitne til de nydelige perlehvite skoene i regnvær, og jeg synes lissesnøring er for tidkrevende når jeg skal sykle korte turer. Derfor har jeg fortsatt å bruke mine gamle S-works som “hverdagssko” helt til de gikk fullstendig opp i liminga i høst.

Jeg bestemte meg egentlig for å anskaffe et par svarte Giro ProLight SLX II-sko – Giro-passformen funker for meg, borrelås-mekanismen virker smart, og skoene har fått mye god omtale – men under Black Friday-helga solgte Rapha sine Climber’s Shoes til 2.520 kroner. Kombinert med et gavekort på Rapha, og vips så kostet meg 2.000 kroner og dermed mindre enn alternativet fra Giro, selv etter rabatterte priser.

Rapha Climber’s Shoes – unboxing. Til og med skoesken er ekstremt forseggjort.

Produktinfo

Rapha Climber’s Shoes finnes i tre varianter: Hvit/sølv, blå/hvit (Team Sky-inspirert, grøss) og svart/rosa, og de finnes i halve størrelser fra 39 til 48. Rapha er selvfølgelig ikke snaue når det gjelder å prise disse godsakene: 3.600 kroner koster paret veiledende.

Rapha skryter av at skoene er spesiallaget for klatrere, altså skal de både være spesielt lette og godt ventilerte.

På vektskåla veier høyre sko i størrelse 43 uten cleats 237 gram, altså veier paret 474 gram. Til sammenlikning veier mine Giro Empire SLX i samme størrelse 390 gram (to sko), altså 84 gram mindre. Rapha Climber’s Shoes er likevel å regne som lette, og med utallige små hull i stoffet er de hverken klamme eller varme.

Forøvrig, forskjellen mellom Rapha Climber’s Shoes og Giro ProLight SLX II foruten designet er at Rapha bruker et litt annerledes og mer fancy stoff (syntetisk lær i stedet for mikrofiber-stoff), samt at festemekanismen er litt annerledes (festene til reimene er på innsiden av foten, ikke midt på). Det skal visst gi en vektøkning på nesten 20 gram per sko – litt ironisk med tanke på at skoene er myntet på klatrere; når ble de villige til å slepe på totalt 40 gram ekstra kun for forfengelighetens skyld…?

Rapha Climber’s Shoes sett fra siden og under. Masse ventilerende hull, glorete rosa såle og borrelås, og et design som er lett å like.

Testgrunnlag

Skoene er hittil brukt i 20 timer; to timer innendørs i Stangehallen og resten på rulla. De er ikke testet utendørs.

De første fem timene brukte jeg Look Kéo-cleats, og deretter gikk jeg over til mine foretrukne Speedplays.

Unboxing av Rapha Climber’s Shoes – hver sko har (selvfølgelig) sin egen skopose. I tillegg følger det med en liten pamplett som forteller om skoens historie, et sett med skruer til cleats (de er kortere enn det som følger med Look pedaler, eksempelvis), oppbygg for såler, og andre gimmicks. Dette er lekkert og gjennomført!

I praktisk bruk

Allerede fra det du skal åpne esken for å ta ut skoene skjønner du at dette er noe for seg selv. Skoesken er forseggjort både utenpå og inni, og inni ligger skoene pent plassert i hver sin svarte tøypose sammen med ekstra innleggssåler og en liten pamflett om skoenes opprinnelse. Rapha vet hvordan de skaper wow-faktor.

Det følger med egne skruer til cleatsene som var en god del kortere enn de som fulgte med Look-cleatsene, og ifølge Rapha bør man da bruke de medfølgende korte dersom det er forskjell. Husk også å ikke stramme til mer enn 5-6 Nm. Skoene er så fine at de er et påskudd for å kjøpe momentnøkkel dersom du ikke har det fra før.

Strammemekanismen er overraskende god, så langt har min skepsis til borrelåser har så langt vist seg å være ugrunnet. Det kan hende de slipper litt opp når de blir våte i regnvær, men det får tiden vise. Boa-snøring er overlegent for etterstramming i fart, men borrelåsene til disse skoene er ikke så vanskelige å stramme heller. Jeg kan kun spekulere i om Giro ProLight SLX-skoene, som har hemper til borrelåsene midt på lista i stedet for på innsiden av skoene, er bedre i så måte.

Rapha pusher skoene som klatresko. De kjennes ikke ekstremt lette på føttene, men da sammenlikner jeg med weight weenie-skoene Giro Empire SLX som veier 42 gram mindre per sko. Skoene kjennes uansett definitivt lette ut, selv om de ikke har den syke wow-faktoren som Empire-skoene har, og de merkes knapt på føttene når jeg tråkker. Passformen er meget god, men det ante meg ettersom Giro Empire-skoene sitter som et skudd, og Rapha-skoene er bygget på samme lest.

Easton-sålene er dønn stive, og det merkes. Når jeg står og trår på 400 watt med 40-50 rpm kadens sitter skoene fint, selv når jeg drar pedalene etter meg alt jeg makter. De sitter som støpt når kadensen går opp til 95-115 også, og selv etter et par timers tid er de like stramme på føttene som da jeg dro dem på meg. Det kjennes rett og slett som skoene bidrar til at jeg går i ett med sykkelen.

Rapha har valgt eksklusive materialer til skoene. Det er ingen kjipe eller billige deler av skoene som gnager mot hud, læret kjennes mykt og solid ut og skoene kjennes som de vil vare en god stund. De puster tydeligvis godt innendørs i 20 graders varme; selv etter to timers intervalløkter har ikke skoene kjennes hverken klamme, varme eller ubehagelige.

Ettersom jeg ikke har prøvd skoene utendørs er det vanskelig for meg å si noe om ventilering og isolasjon i “virkelige” forhold utover at det ser ut som de er luftige med alle sine små hull. Jeg tenker at dette uansett ikke er et problem på hverken kalde eller våte dager, man har da skotrekk av forskjellige slag til denslags.

Tanken er opprinnelig at Rapha-skoene skal brukes som pendler- og drittværssko, men de er så flotte at det gjør vondt i sjela å tenke at de en dag kommer til å bli stygge og slitne. Enn så lenge koser jeg meg med at skoene er noe av det flotteste og mest behagelige jeg har hatt på sykkelføttene mine.

Rapha Climber’s Shoes i størrelse 43 veier 237 gram per stykk, eller 474 gram per par – UTEN cleats.

Bra

For å fatte meg i korthet hva gjelder de positive sidene ved skoene: Solid og lekker konstruksjon, herlig passform, lette og behagelige på føttene, og ikke minst superlekre. Dessuten har borrelåsene overrasket meg positivt hittil.

Borrelåsen på Rapha Climber’s Shoes. Jeg er veldig spent på hvor godt borrelåsen vil sitte etter lang tids bruk. Time will show!

Dårlig

For å ta de kjipe tingene i et åndedrag: Den veiledende prisen er motbydelig, det er mulig skoene er i overkant ventilerte på kjølige dager, jeg er fortsatt usikker på hvor lenge borrelåsene faktisk holder, og ikke minst – disse skoene er så fine at det er vondt å vite at de blir stygge med tid og stunder.

Alternative produkter

Gitt at Rapha Climber’s Shoes er basert på Giros toppmodell er Giro ProLight SLX II – koster 2.599 hos Bikeshop – og kanskje Giro Empire SLX – koster 2.560 hos Bikeshop – to naturlige alternativer. Utover det vil også Sidi Wire Carbon Vernice og Specialized S-Works være gode kandidater, i alle fall om du har relativt smale føtter. H

ar du relativt brede føtter vil for eksempel Shimano eller Northwave være mer fornuftige sko.

Dersom du er usikker bør du uansett prøve før du kjøper. Og de aller fleste toppmodellene fra andre merker koster cirka tusenlappen mindre enn Raphas alternativ, i alle fall om du shopper online.

Rapha Climber’s Shoes til venstre, Giro Empire SLX til høyre.

Konklusjon

Skoene hører helt klart hjemme i premium-segmentet: De sitter bra, de ventilerer godt, de er stive og de er kanskje de lekreste landeveisskoene du kan kjøpe. Tiden får vise hvor bra borrelås-løsningen faktisk holder.

Det store ankerpunktet er selvfølgelig prisen: Dersom du ikke fakturerer timer som en fremoverlent forretningsadvokat, er en hardcore Rapha-junkie eller finner skoene på et Black Friday-tilbud er Giro ProLight SLX II et opplagt bedre alternativ.

Oppsummert med fire ord: Fantastiske sko, fanatisk pris.

I dagene etter nyttårskvelden har nok mange av oss reflektert over at et nytt år gir nye slanke- og treningsmuligheter. I 2016 skal vi sykle Trondheim-Oslo under 16 timer, slå naboen i Birken, sette ny pers opp Tryvann, bli slankere, øke terskelwatten og generelt heve nivået et hakk eller to. Og helst sprade på beachen med topptrent kropp med deilig sykkelsolskille.

Nytt år, nye muligheter for å bli medlem i VG Vektklubben og tilsvarende.

«Sign up here»

Vi er over den verste stormen av helseråd fra den kulørte presse, men det er nok av seriøse og mindre seriøse aktører som vil sko seg på vår desperasjon til å bli en bedre versjon av oss selv. Kvinnemagasinenes forretningsmodell er tuftet ene og alene på det, ispedd en og annen hyklerisk sak om at «du ER egentlig bra nok som du er» inniblant alle sakene som forteller det tvert motsatte. Men det får være en annen debatt.

Hvor det finnes etterspørsel vil det alltid være tilbydere, og i det relativt markedsliberalistiske Norge er aktørene flere: Treningssentre, personlige trenere, online treningsoppfølging, ferdiglagde treningsdagbøker, og så videre – det er mange som spiller på å gjøre det enkelt og fristende å legge igjen kredittkortinformasjon i bytte mot bedre form.

En PT-time hos SATS Elixia kan fort koste i underkant av tusenlappen per time, Wattkoden ser ut til å ha spesialisert seg på å gjøre offentlig tilgjengelig informasjon mer forståelig for 649 kroner per årlig («Wattkoden Premium», nettsiden med dette tilbudet ser ut til å være utilgjengelig nå), TrainingPeaks tilbyr personlige trenere med jevnlig oppfølging per e-post og telefon, med priser fra 900 til 2.700 kroner per måned ($99 til $299), Sufferfest tilbyr treningsvideoer (100-150 kroner per mp4-fil), en egen streaming-/treningsapp (90 kroner/måneden) og ferdiglagde treningsplaner (cirka 250 kroner). Trainerroad, Zwift, Strava og andre treningsverktøy tilbyr også treningsdagbøker og treningsverktøy mot et hyggelig lite beløp, typisk rundt 100-lappen i måneden som abonnementstjeneste.

De skaper jo alle en eller annen verdi – både til seg selv og sine kunder – og de som faktisk bidrar med noe fornuftig, vil forhåpentligvis klare seg over tid.

Nå har jeg lite erfaring med å kjøpe treningstjenester utover å bruke Sufferfest-videoer og Trainerroad til å styre rulla mi, jeg er ingen trener selv, og jeg kan ikke vise til en merittert resultatliste for å underbygge følgende påstand. Men jeg vil likevel argumentere for at det er mye «keiserens nye klær» og annet ræl blant disse rådene og «ekspertene». For oss mosjonister og gladamatører er det jo ikke så veldig vanskelig å finne ut av ting selv, og ikke trenger det ta så mye tid heller.

TrainingPeaks tilbyr trenere på abonnementsbasis. Du klarer å gjøre mye av den jobben for deg selv helt gratis.

De beste rådene er jo (nesten) gratis

Du hyrer vanligvis ikke inn eksperter for å lage middag, skru sammen Ikea-møbler eller gjøre enkel oppussing i heimen. På samme måte kan du gjøre mye på egenhånd når det gjelder treningsplaner. Treningsplaner trenger ikke – og bør jo heller ikke – være kompliserte. For den som investerer litt tid på å lese seg opp er det som sagt mye å lære. Det finnes masse god – og dårlig – litteratur både på engelsk og norsk, både gratis og mot betaling.

Noen eksempler på gratis kunnskap: TrainingPeaks har sin egen blogg som dekker over mye interessant, Trainerroad har både en vettug blogg og en interessant podcast, Landevei/Terrengsykkel har et levende og oppegående diskusjonsfora (mangfoldet her understreker tydelig det som funker for noen funker ikke nødvendigvis for andre!), Norges Sykkelforbund har lagt ut en del meget interessante artikler (særlig denne PDF’en er vel verdt å lese), Olympiatoppen har nyttige råd vedrørende mat og drikke under trening og om de berømte intensitetssonene sine.

Dessuten er mulig å grave i akademiske artikler om trening- gå til Google Scholar og søk på for eksempel «cycling training», «endurace training» eller liknende. Det kan være en del artikler du ikke har rettigheter til å lese, men her er det mye bra for den som ikke nøyer seg med en kjapp notis DN Aktiv om 4×4’ens fortreffelighet.

For litt mer interesserte går det også an å shoppe inn bøker om treningslære. Et kjapt søk etter bøker på Amazon med teksten «cycling training» gir over 1.800 treff, så her kan man lese seg blå. Bøkene av Joe Friel, Hunter Allen og Andrew Coggan anbefales dersom du er usikker på hvor du kan starte. Av norske bøker er det også en del interessant, men «Utholdenhetstrening» av Tjelta, Enoksen, m.fl. er et godt utgangspunkt for «god norsk treningslære».

Sykkelforbundet tilbyr også egen treningsdagbok i Microsoft Excel – helt gratis – som du kan laste ned og justere. Planen er tiltenkt juniorer med 650 treningstimer i året, men det kan du jo bare justere etter eget behov.

Du må uansett evne å utøve kildekritikk – to kilder kan gjerne være motstridende, kilden kan ha en kommersiell baktanke eller rett og slett ikke ha faglig pondus – og huske at alle syklister er individuelle; det som funker for A trenger ikke funke for B.

Google Scholar gir deg tilgang til akademiske artikler om nesten hva som helst. Tyngre lesestoff, naturlig nok, men også mer substans enn tøyseartikler i dagspressen.

Treningslære meget kort oppsummert

Selv om det er mye gjentakelser og kryssreferanser til hverandre i treningslitteratur og nettsider, vil jeg påstå at følgende stikkord dekker 90% av all treningslære. Og de kan du få helt gratis av meg:

• Du blir god til hva du trener på
• Identifiser svakhetene som hindrer deg i å nå målene dine, og tren på dem…selv om det er kjett å øve på noe man føler seg elendig til
• Lær kroppen din å kjenne – alle er forskjellige, noe funker for enkelte og ikke for andre
• Periodisering er viktig – ingen kan være i toppform hele året
• Variasjon er viktig både for kropp og sjel
• Koble av innimellom og kos deg med alternativ trening, sykling uten wattmåler/pulsklokke, yoga, ballett eller whatever floats your boat
• Husk at det er ingen snarveier til topps
• Tren rolig når du skal trene rolig, og tren hardt når du skal trene hardt
• Mesteparten av treningen skal være rolig, særlig dersom du har mye tid til rådighet
• Hvis du er i tvil, så hvil
• Skal du ned i vekt må du over tid forbrenne flere kalorier enn du tar inn. Sad, but true
• Kosthold og ernæring kan gjøres veldig komplisert (i hvert fall i media!)- eller veldig enkelt. Du kommer langt med sunt norsk kosthold i moderat mengde og bruke den fornuften du har fått tildelt. Det kan vel ikke bli feil
• Det er mannen oppå sykkelen, ikke sykkelen selv, som avgjør hvor fort det går, jf. Eddy Merckx: «Don’t buy upgrades, ride upgrades»
• KISS – keep it simple, stupid – det enkle er ofte det beste

Det er mange uttrykk som brukes i forskjellige sammenhenger, men dette er kanskje de viktigste:

• Basics: Puls, kadens, watt og watt/kg
• Viderekommende: Pulssoner, terskelpuls, periodisering, funksjonell threshold power (FTP), low intensity interval training (LIIT), medium intensity interval training (MIIT) og high intensity interval training (HIIT)
• Avansert, altså for nerder og spesielt interesserte: Training stress score (TSS), accute training load (ATL), chronic training load (CTL) og training stress balance (TSB)

Fitness & Freshness-kurven for Strava Premium-kunder er til forveksling lik tilsvarende kurve hos TrainingPeaks. Nyttig informasjon for å styre treningen etter dersom du vet hva du holder på med: Kurvene forteller noe om belastning, hvile og formutviklingen.

Veien til en treningsplan

Det går selvfølgelig an å betale for tilgang til trenere og rådgivere for å smekke sammen en plan for deg, men det er egentlig ikke så mye hokus pokus. Har du de overnevnte punktene i bakhodet er mye gjort. Å sette sammen en god treningsplan krever litt kunnskap, erfaring, refleksjon og en del tid – og du må være innstilt på å justere planen underveis. Leser du gjennom noen av de mange hundre bøkene om treningsplanlegging, vil du sannsynligvis finne noe a la dette:

• Identifisere mål: Du bør identifisere mål som du planlegger treningen mot, sørg for at målene er realistiske, være ærlig om hvor mye tid du kan sette av hver uke til trening frem mot da, og så må du periodisere treningsplanen utfra det. Trondheim-Oslo, Viking Tour, Birkebeinerrittet, og denslags er typiske prioriterte mål.
• Disponere tiden frem mot målet: Døgnet har 24 timer, du skal sove 6-8 timer, jobbe og pendle 8-10 timer, være med familie, rydde i hagen, besøke svigermor og andre ting i noen timer. Når du vet hvor mye tid du har tilgjengelig i tiden frem mot målet ditt må du tenke på hvordan du skal investere tiden for best mulig avkastning. 500 treningstimer i året betyr i snitt 82 minutter daglig eller 6% av tiden din.
• Planlegg hvilke treningsøkter du skal fylle tiden med. Komponentene i en treningsplan er gjerne i grove trekk hvile/restitusjon, rolige langturer/fettforbrenning, terskeløkter, vo2max-økter og FTP-tester. For de som har mye tid til rådighet bør en relativt større andel av timene være rolige, mens for oss som har tidsklemma som hovedbekymring blir det nødvendigvis flere hardøkter.
• Bruk en treningsdagbok: Du må ha en måte å holde oversikt over hva du skal gjøre, hva du har gjort og kunne følge med på utviklingen. Strava, TrainingPeak, Polar Flow, Garmin Connect, Microsoft Excel, Google Sheets… Det spiller ingen rolle så lenge du holder oversikt over de viktigste måltallene dine.

Kjøper du en pulsklokke fra Polar, Garmin, Suunto, Tomtom eller andre vil du også få med en gratis treningsdagbok – i tillegg finnes det et utall andre gratis- og betal-varianter på nett.

Test deg selv

Kjør FTP-tester jevnlig – eksempelvis hver 6. uke eller i slutten av en bolkperiode – under så like forhold som mulig. Det beste er å gjøre det på rulla, så har du kontroll på mange av de eksterne faktorene som vær, vind, temperatur, trafikk, og så videre. Prøv også å styre andre faktorer som restitusjon, matinntak og så videre i forkant slik at du i størst mulig grad sammenlikner epler mot epler.

Poenget med disse testene er å se om treningen gir den fremgangen du ønsker. Gjør den ikke det, bør du reflektere over årsakssammenhengene. I enkleste fall er forklaringen sykdom, mangel på motivasjon, eller at livet generelt kom i veien. I verste fall må du revidere treningsplanen din.

FTP-tester på rulle i garasjen er ikke like avanserte som en VO2max-test i lab – men kan være minst like nyttig for treningen.

Treningsplaner er ikke skrevet i stein

Husk at det tar tid for kroppen å tilpasse seg og å måle endringer, så du må være innstilt på å være tålmodig og ha trua på hva du driver med. I beste fall funker planen din, i verste fall har du lært noe nytt og gjør nødvendige justeringer.

Invester pengene i det som gir avkastning

Hvorfor bruke penger på noe som er gratis eller tilnærmet gratis, som ikke er spesielt komplisert, og som du kan lese og lære deg til på egenhånd?

Spar pengene på fancy treningsrådgivere og invester dem heller i deilig sykkelutstyr eller kompetansehevning. En wattmåler er et godt sted å starte, da får du også et utmerket treningsverktøy. En god rulle eller fete hjul er heller ikke dumt, ei heller en sykkeltur i varmere strøk for å løfte nivået litt før sesongstart. Gå eventuelt sammen med flere i klubben din og hyr inn en anerkjent trener – Stein Ørn, Johan Kaggestad, Bent Rønnestad er tre navn off the top of my head som garantert kan holde et kveldskurs i treningslære om du spør pent (og betaler en fair sum).

Eventuelt kan du investere penger i å forhåndsbestille avlat hos kona i form av noen gode middager eller en spaweekend? Du vet du kommer til å gå i minus før høsten uansett…

Uansett er det du selv som må stå for treningen, og du kan likegodt investere i riktig utstyr og sette deg inn i hvorfor du gjør de tingene du gjør og forstå hvorfor ting utspiller seg som de gjør heller enn å betale en annen kar til å gjøre det for deg. Og skulle du likevel kjøpe treningsråd, vil du stå bedre rustet til å vite om det du betaler for faktisk er verdt det.

Sjokolademelk etter trening virker å være den nye trenden. Jeg kjenner en som den siste uka har konsumert mer Oboy enn han har gjort de fem foregående årene tilsammen. Selv kan jeg finne på å bli 15 minutter ekstra på rulla bare for å med god samvittighet unne meg et ekstra glass sjokolademelk etterpå.

Forleden var jeg innom butikken og ble litt overrasket over hvor mange alternativer det finnes i sjokolademelk-produktkategorien, så jeg bestemte meg for å finne ut hvilken som er best – fortrinnsvis sett fra en syklists perspektiv. Resultatet er at jeg har ruinert familieøkonomien på sjokolademelk denne måneden, men livet som blogger er ikke bare en dans på roser!

Det faglige argumentet for sjokolademelk

Snakker du med de som er tungt inne i treningsmiljøet, vil du få høre at helt vanlig sjokolademelk funker akkurat like bra som en proteinshake eller tilsvarende etter trening. Altså kan du likegodt spare pengene som en fancy proteinshake koster ved å heller kjøpe deg en billigere sjokoladedrikk. Besparelsen kan settes av for å investere i deilig karbon eller å gå bananas på Rapha.cc, kryss av for det som passer.

Olympiatoppens idrettfysiolog Ina Garthe er sitert i NRK at sjokoladedrikk er et god restitusjonsdrikk (klikk her for artikkel); slik jeg forstår artikkelen er det på grunn av proteininnholdet i melka mer enn kakaoen. I anerkjente The Guardian er Kelly Pritchett fra University of Georgia sitert på at sjokolademelk har det optimale forholdet mellom proteiner og karbohydrater; artikkelen beskriver videre sjokolademelkens fordeler for utholdenhetsutøvere (klikk her for artikkel).

En annen artikkel jeg har lest – som dessverre nå er avpublisert – hevdet at sjokolademelk kunne være nøkkelen til 20% forbedring. Jeg hadde elsket om jeg fikk 60 watt høyere FTP ved å drikke sjokolademelk; slike gevinster gir ikke engang EPO. Så hvis det hadde stemt, hadde jeg gått til personlig anskaffelse av ei ku og et kakaotre til daglig glede og nytte. Men akk, nei. Det er greit nok at sjokolademelk har noe for seg, men det er helt usannsynlig at litt sjokoadetilsatt melk kan forvandle et esel til en veddeløpshest.

Like fullt, jeg har ikke tenkt å redegjøre for empiriet som understøtter sjokolademelkens fordeler: Det virker som sjokolademelk uansett ikke er det verste du kan ha i deg etter fysiske anstrengelser, såfremt du begrenser deg til et glass eller to. Dermed er spørsmålet: Hvilken sjokoladedrikk er best?

Test av sjokolademelk

Totalt har jeg funnet 10 varianter av sjokolademelk som skal til pers: Cocio Classic Sjokolademelk, Litago, Nesquick, Oboy, Q Melk Fersk Sjokolade, Q Melk UltiMoo, Tine Milkshake, Tine Sjokolademelk, Tine Styrk og Tine Yt Restitusjonsdrikk.

Alle produktene ble kjøpt inn på Meny og Rimi i Asker lørdag 16. januar 2016 og testet samme kveld. Prisene er hentet fra Kolonial.no og de butikkene hvor produktene er kjøpt for de varene Kolonial.no ikke fører. Næringsinnholdet er fra varedeklarasjonene på pakkene.

Vurdering av produktene

Fire variabler spiller inn med forskjellig vekting: Smak (50%), totalt næringsinnhold (25%), proteiner (15%) og pris (10%). Emballasje er også bemerket, men påvirker ikke resultatet. Jeg har ikke tatt hensyn til hva forskjellige størrelser koster per liter.

• Smak er utvilsomt det viktigste, hvorfor drikke noe vondt? Smak ble vurdert ved hjelp av blindtester. Smaken er selvfølgelig som baken, og derfor vektes smaken 50%.
• Næringsmessig er det viktigste at sjokoladedrikken inneholder mye næring og derfor vektes kalorinnholdet 25%; de aller fleste ligger likevel mellom 60 og 70 kalorier per 100 gram, med ett ekstremtilfelle på begge sider av kurven.
• Det er større forskjell på proteininnholdet, og derfor tillegges det 15% for proteininnhold. Proteininnholdet svinger fra 3 til 6%.
• Prisen vurderes utfra hvor mye det koster for en halvliter sjokoladedrikke. Prisforskjellene generelt er ganske små og dette uansett ikke utgjør det store innhogget i privatøkonomien (ref karbonhjul eller Rapha-klær). Stort sett koster en halvliter fra 10 til 20 kroner, men det er selvfølgelig et par varianter som skiller seg ut. En del av produktene tilbys i forskjellige størrelser; i disse tilfellene har jeg lagt til grunn den mest økonomiske varianten og regnet om til hva 0,5 liter vil koste.

Testmetode

For næringsinnhold og pris ble alle verdiene plottet inn i et regneark og rangert fra 1 til 10 for hvert av kategoriene.

Smak ble vurdert som følger: Sjokoladedrikkene ble sjenket i 10 kopper merket med hvert sitt tall, uten at respondentene visste hvilken variant hvert tall representerte, og alle drikkene ble smakt i tre runder før det ble gitt en vurdering og score fra 1 til 6, der 6 var best. Hvilken variant som ble sjenket i koppene til respondentene var tilfeldig, slik at ingen av oss kunne diskutere «hva synes du om kopp 1». Snitt score fra de tre respondentene ble lagt til grunn for vurdering av smak.

3 x 10 kopper legges opp og nummeres i forkant av blindtesten. Det jeg mangler i antall respondenter tar jeg igjen i metode!

Poenggivning

Samtlige 10 sjokolademelk-varianter ble rangert utfra smak, næringsinnhold totalt, proteinmengde og pris: Beste variant i hver kategori får 1, nest beste får 2, og så videre ned til dårligste, som får 10. Deretter vektes de fire scorene og legges sammen på denne måten: (smak (rangering * vekting)) + (næringsinnhold (rangering * vekting)) + (proteininnhold (rangering * vekting)) + (pris (rangering * vekting)). Jo lavere poengsum, jo bedre. 1 poeng er det beste som kan oppnås, 10 poeng er det dårligste.

Skulle du være en pedantisk tallnerd er du velkommen til å ta kontakt, så kan jeg sende deg tallgrunnlaget. For alle dere andre: Trust me.

Respondentene

Testpanelet – det vil si de tre respondentene i testen – bestod av Eirik Edland Pedersen, kona mi Hege og meg. Alternativt kunne vi engasjert våre til sammen fire barn i alderen 2,5 – 5 år som testpanel, men da ville nok testresultatet blitt svært preget av at det ville vært deres første opplevelse i livet med ubegrenset tilgang til sjokolademelk. Noe som ville gitt et dertil ukritisk og enstemmig positivt resultat. Så vi la ungene og holdt smaksfesten for oss selv!

Hege og Eirik gjør seg klare til testing av sjokolademelk. For en spennende måte å tilbringe en lørdagskveld!

Begrensninger

Smak er individuelt; noen liker en kraftig kakaosmak, andre foretrekker at det er søtt, noen vil ha det luftig og andre ikke. Dette er vanskelig å fange opp og utjevne uten et tilstrekkelig antall respondenter. Hadde jeg hatt ressursene til å gjennomføre en skikkelig undersøkelse med 150-200 respondenter ville det selvfølgelig vært det beste, men det går naturlig nok ikke for en fattig rosablogger med et kjøkkenbord som rommer fire personer.

Leserne bør også for ordens skyld være klar over at dette er ikke en vitenskapelig test, men snarere en lettbent oversikt over hva slags sjokolademelk som finnes på det norske markedet.

Hege smaker Tine Styrk Kakao; et bilde sier tydeligvis mer enn tusen ord når det gjelder smaksopplevelse.

Testresultater

Priser er hentet fra Kolonial.no, og gjelder for den mest økonomiske varianten. Ernæringstallene er hentet fra varedeklarasjonen på produktene.

Nummer 1: Tine Milkshake

Ingen over og ingen ved siden – den enstemmige vinneren ble Tine Milkshake er vinneren både når det gjelder smak og næringsinnhold, og tar tredjeplass på protein-rankingen. Det gjør at den scorer så høyt at det ikke gjør noe om den prismessig er blant de dyrere. At den minner meg om deilig milkshake fra barndommen er heller ikke til å kimse av!

Testpanelets kommentarer: «Himmelsk! Nydelig, søt, mmm…!», «Søt, men god!»,  «Herlig, luftig, ekte milkshake-smak.»

Den finnes i både 0,75 liter og 0,22; sistnevnte er en god kandidat for å ta med seg i baggen når man skal på trening eller ritt. Det er ingen skrukork på denne, men det er heller ingen problemer å bøtte ned 220 ml av så deilig sjokolademelk.

Bottom line: Terningkast 6 på smak. 77 kcal og 4,1 gram proteiner per 100 gram. 23,30 kroner per halvliter.

Tine Milkshake. Favoritten!

Nummer 2: Nesquick med lettmelk

Jeg hadde trodd det ville være lett å avsløre pulvervariantene fra Nesquick og Oboy, men det var det faktisk ikke. Alle i testpanelet opplevde Nesquick som veldig søt, uten at det nødvendigvis var utslagsgivende negativt: Smaksmessig tok Nesquick tredjeplass i denne testen ved å sanke to 5´ere og én 2´er. Prismessig havnet den rett bak Oboy. Næringsmessig er imidlertid Nesquick helt midt på treet (forutsatt at det blandes med lettmelk). Ikke overraskende er Nesquick – som er eid av Nestlé – produsert i Sveits.

Testpanelets komentarer: «Altfor søtt. Må være pulver.», «Kakao-smak, godt – men søtt.», «Veldig lett å drikke, god, men også veldig søt.»

Produktet finnes i forskjellige refillstørrelser, men skal du ta med Nesquick på trening eller ritt bør du blandet det i en egen container av noe slag – gjerne slik vi gjorde på barneskolen på 90-tallet. Det krever litt forberedelser, men funker til gjengjeld utmerket.

Bottom line: Terningkast 4 på smak. 67 kcal og 3,5 gram proteiner per 100 gram. 9,50 kroner per halvliter.

Nesquick.Sjokoladepulver fra Sveis; søtt og godt.

Nummer 3: Q Melk Fersk Sjokolade

Q Melk er vel det naturlige alternativet til Tines Litago; de er veldig like på de aller fleste punkter. Smaksmessig er Litago et bitte lite hakk hvassere, mens Q Melk har noe mer næring i seg. Hva gjelder proteiner og pris er det imidlertid knapt forskjell. Testpanelet var mer samstemte her enn med Litago; alle ga 4. Går du kun etter smak er Litago det naturlige valget, men om du liker å tro at du handler med lommeboka og/eller liker å støtte utforderen til Tine er Q Melk ditt valg.

Testpanelets kommentarer: «Passe søt, naturlig smak. Litt anonym.», «God, litt tam.» og «OK, slik man forventer av en sjokoladedrikk.»

Q Melk finnes i to varianter: Hel liter og halv liter. Sistnevnte er kanskje den perfekte varianten å ta med ut døra, særlig ettersom den har skrukork.

Bottom line: Terningkast 4 på smak. 68 kcal og 3,4 gram proteiner per 100 gram. 14,50 kroner per halvliter.

Q Melk Sjokolade. Et lite hestehode foran Litago.

Nummer 4: Litago Sjokolade

Litago er jo en klassiker og nesten synonymt med sjokolademelk. Smaksmessig scorer Tine bra her; testens nest beste. Næringsmessig er imidlertid Litago i nedre halvdel, og prismessig midt på treet. Å vite at en kald Litago venter på deg etter endt treningsøkt eller ritt kan være en stor motivasjon, men det er samtidig greit å vite at det finnes andre alternativer som kan etterfylle næringslagrene dine mer effektivt.

Testpanelets kommentarer: «Nydelig! Passe søt, ekte smak.», «God, lettdrikkelig.», «Grei, men litt vel søt i forhold til de andre.»

Litago finnes i to varianter; hel og halv liter, og begge har skrukork. Funker fint både til å ha i kjøleskapet og i baggen til ritt eller trening.

Bottom line: Terningkast 4,3 på smak. 62 kcal og 3,4 gram proteiner per 100 gram. 15,60 kroner per halvliter.

Litago. Den kjente og kjære kua fra Tine skuffer selvfølgelig ikke.

Nummer 5: Oboy med lettmelk

Når det snakkes om sjokolademelk blant treningsfolket går det sjeldent lang tid før du hører «bare ta melk og Oboy da vel, like bra og mye billigere!» – og det er faktisk hold i dette utsagnet! Smaksmessig er Oboy midt på treet, og det samme gjelder også for næringsmengde og proteiner (forutsatt at det blandes med lettmelk), men det er på prisen Oboy skinner gjennom som et konkurransedyktig alternativ: Faktisk er det testens billigste alternativ – og et mindre søtt pulveralternativ enn Nesquick. Forøvrig, jeg har alltid tenkt på Oboy som et erkenorsk sjokoladepulveralternativ, men Oboy er faktisk produsert i Sveits akkurat som Nesquick. I dagens globaliserte samfunn spiller det selvfølgelig ingen rolle.

Testpanelets kommentarer: «God, kraftig sjokoladesmak. Litt før søt. Trolig pulver.», «Litt kunstig, veldig søt.», «Ikke altfor søt, fyldig sjokoladesmak.»

Akkurat som Nesquick: Produktet finnes i forskjellige størrelser, men skal du ta med Nesquick på trening eller ritt bør du blandet det i en egen container av noe slag – gjerne slik vi gjorde på barneskolen på 90-tallet. Det krever litt forberedelser, men funker til gjengjeld utmerket.

Bottom line: Terningkast 3,7 på smak. 65 kcal og 3,5 gram proteiner per 100 gram. 9,20 kroner per halvliter.

Oboy. Den gamle klassikeren hevder seg bra; den prisbevisstes naturlige førstevalg!

Nummer 6: Cocio Classic Sjokolademelk

For meg har alltid Cocio vært en litt annerledes sjokoladedrikk; de stilige glassflaskene og det spesielle designet får meg til å tenke at dette er sjokolademelkens San Pellegrino. Smaksmessig var det imidlertid ingen av oss som lot oss begeistre; 2´ere og 3´ere ble delt ut til denne stakkaren. Cocio er heller ingen vinner hva gjelder hverken pris eller proteininnhold, men næringsmessig er denne testens nest beste. Forøvrig, for de som tror norske landbruksprodukter er overlegne bør de hoppe bukk over Cocio; den er produsert i Danmark og importert av Arla.

Testpanelets kommentarer: «Altfor søtt, kunstig sjokoladesmak.», «Litt kunstig.» og «Noe kunstig ved det, og rar ettersmak.»

Cocio er unike i form av at det selges på glassflasker med skrukork, i tre størrelser: 0,2, 0,4 og 1,0 liter. Glassflasker har jo den ulempen at de kan knuses, men størrelsene er praktiske for å ta med ut døra og med mindre du er en erkekløne er det null stress.

Bottom line: Terningkast 2,7 på smak. 73 kcal og 3,5 gram proteiner per 100 gram. 26,10 kroner per halvliter.

Cocio Classic.

Nummer 7: Tine Yt Restitusjonsdrikk Kakao

Tines eget merke for sportsgærningene er som kjent Yt, og dette er drikket deres for etter trening. Yt Restitusjonsdrikk Kakao skiller seg ut fra de andre variantene i testen ved at den har høyest proteininhold, men også bra mengde næring totalt. Dessverre går det på bekostning av prisen; dette er testens dyreste. Dessuten er det på ingen måte en smaksvinner i testpanelet, her svingte terningen mellom 1 og 4. Kan det være økt mengde proteiner som ødelegger smaksopplevelsen?

Testpanelets kommentarer: «Rar lukt! Æsj! Smaker hverken sjokolade eller melk….mer som….fjøs.», «Tjukk, tung.», «Noe kunstig ved denne.»

Tines Yt-produkter er jo myntet på oss treningsnisser, men vårt inntrykk er at her blir vi litt lurt for både penger og smak. Restitusjonsdrikken tilbys kun i 0,33 liters størrelse, uten skrukork. Enkel å ta med seg, enkel å konsumere, og enkel å kaste, men bør også konsumeres i sin helhet.

Bottom line: Terningkast 2,3 på smak. 67 kcal og 5,6 gram proteiner per 100 gram. 36,70 kroner per halvliter.

Tine Yt Restitusjonsdrikk. Det var bare et tidsspørsmål før Tine ville lansere en serie melkeprodukter for idrettssegmentet – selvfølgelig med ekstra proteiner.

Nummer 8: Q Melk UltiMoo

For de som ønsker laktosefri sjokolademelk er dette løsningen. Testpanelet var ganske samstemte hva gjelder smak; et par 3´ere og en 4´er – redusert sukkerinnhold får ta ansvaret for det? Melka scorer dårlig på næringsinnhold og er blant de dyreste alternativene, men har relativt sett mye proteiner i seg. En interessant fun fact er at denne sjokolademelken produseres i Østerrike, så her har kanskje noen glade alpekyr bidrat til restitusjonsdrikken din!

Testpanelets kommentarer: «Passe søt, god sjokoladesmak.», «Tynn.» og «Ikke søt nok, flat og dævv smak.»

Q Melk Ultimoo er ny på markedet, og finnes per nå kun i 0,5 liters pakninger med skrukork.

Bottom line: Terningkast 3,3 på smak. 59 kcal og 3,6 gram proteiner per 100 gram. 25,90 kroner per halvliter.

Q Melk UltiMoo. Laktosefritt alternativ produsert i Østerrike.

Nummer 9: Tine Sjokomelk

Dette er budsjettvarianten av sjokolademelk fra Tine, og jeg synes jeg ofte ser denne på tilbudspaller når jeg er i butikken. Den scorer dårlig på næringsinnhold både totalt og hva gjelder proteiner, og testpanelet var delt i meningene; terningkastene varierte mellom 1 og 4. Det som redder skinnet er den lave prisen i forhold til konkurrentene, men det er jo stusselig om det er restitusjonen du skal spare inn penger på… Funker bedre for viljesvake slankere enn hardtsatsende sykkelamatører.

Kommentarene fra testpanelet inkluderer «Grei, men for tynn smak. Rar ettersmak.», «Vann med sjokolade, altfor tynn smak. kjip.» og «Grei, glir lett ned.»

Tine Sjokolademelk finnes i både litersdunker og 0,25-liters kartonger med sugerør.

Bottom line: Terningkast 2,3 på smak. 59 kcal og 3,3 gram proteiner per 100 gram. 11,90 kroner per halvliter.

Tine Sjokolademelk. Billigvarianten vinner ingen hjerter.

Nummer 10 :Tine Styrk

Testpanelet var enstemmig i at dette var testens dårligste sjokolademelk og en forferdelig drikk; underveis i testingen ble jeg mistenkt for å ha blandet ut Oboy eller Nesquick altfor svakt fordi denne var så tynn og smakløs. Mye uffing og akking rundt bordet!

Det er tydelig at en fettfri sjokolademelk også er en kjip sjokolademelk. Dessuten er denne varianten testens mest næringsfattige. At Styrk har mye proteiner hjelper lite, de andre har også mye proteiner og smaker i tillegg bra. Et mer korrekt produktnavn ville vært Tine Stryk.

Tilbakemeldinger fra panelet: «Fysj! Æsj! Ubeskrivelig smak!», «Besk, ikke bra!» og «Er dette dårlig utblandet pulver? Smakløs, desidert kjipeste melka i denne testen!»

Tine Styrk finnes i både litersdunker og de små, reisevennlige 0,22 liters kartongene med overdimensjonerte skrukork.

Bottom line: Terningkast 1 på smak. 45 kcal og 5,1 gram proteiner per 100 gram. 20,90 kroner per halvliter.

Tine Styrk Kakao. Burde het Tine Stryk.

Konklusjon

Smaksvinneren ble uten tvil Tine Milkshake med tre x terningkast 6 på smak, og er også den varianten med mest kalorier per 100 gram. Pur sjokoladelykke hos alle sammen! Mest proteiner får du i Tine Yt Restitusjonsdrikk med 5,6 gram proteiner per 100 gram drikke – men vær innstilt på at dette smaker mer proteinshake og vondt i lommeboka enn det smaker himmelsk, iskald sjokoladedrikk. Enkelte i testpanelet klinket jo til med at Yt smaker regelett høgg, så der var visst ikke ekstra proteiner verdt den smertelige opplevelsen ved å måtte drikke det. Prisvinneren er Oboy til 9,20 kroner per halvliter, forutsatt at det blandes med vanlig melk – da får du mye (sukker)smak for pengene!

Tine Styrk deiset pladask ned i den svarteste bunnen av lista med både verst smak – samtlige tre ga den terningkast 1 – og dårligst på næringsinnhold med stusselige 45 klodier per 100 gram. Vanlig Tine Sjokolademelk er proteintaperen med kun 3,3 gram per 100 gram drikke. Prismessig er Tine Yt Restitusjonsdrikk verst med 36,70 kroner per halvliter – fint skal det visst værra når det står fremmedord som «restitusjon» på pakken!

Favoritten i testpanelet ble Tine Milkshake, og Hege brukte utspekulert kvinnelist for å tuske til seg restene i boksen etter at vinneren hadde blitt kåret. Mmmmmm!! 

Forøvrig vil jeg si at sjokolademelksmaking på en lørdagskveld er god stemning!

Med jevne mellomrom er det behov for å skifte ut pulsbeltet; vanligvis er det fordi selve sensoren kaputt, beltet er utslitt, eller begge deler. Eller det kan være andre årsaker, som mitt – og jeg tror ikke jeg er alene her: Det finnes to scenarier hvor jeg skulle ønske pulsbeltet mitt snakket både ANT+ og bluetooth:

1. Når jeg trener på rulla bruker jeg Trainerroad på PC’en som styrer Wahoo Kickr via ANT+. I tillegg har jeg en Stages wattmåler og et Polar pulsbelte som begge sender data til min Polar V800, som er «master data» og det jeg logger på Strava og TrainingPeaks. Fordi Polar snakker bluetooth og PC’en snakker ANT+ får jeg imidlertid ikke opp pulsdataen min på Trainerroad, og det ønsker jeg å kunne se på skjermen heller enn på en liten klokke når jeg trener intervallene mine.
2. Innimellom skifter jeg mellom å bruke Polar, Garmin og smarttelefonen mi (enten fordi jeg har glemt klokka mi et sted eller den er tom for batteri). De gangene har jeg tenkt det ville vært greit om jeg kunne bruke samme pulsbelte, heller enn å ha et ANT+-belte og et bluetooth-belte tilgjengelig.

Så det var med stor glede og nysgjerrighet at jeg fikk klørne mine på en Wahoo Tickr X, som tilsynelatende løser alle mine pulsproblemer. Her er omtalen etter nesten et par måneders daglig bruk.

Produktinfo

Wahoo Tickr-beltene består av tilsynelatende enkel teknologi med velkjent anvendelse: En sensor kneppes på et belte som stroppes rundt brystkassa. Trådløse signaler sendes så til en sykkelcomputer, pulsklokke, smartklokke eller en annen gjenstand, og vips så kan du holde oversikt og logge pulsen din. Batteriet er av den runde, flate typen som heter CR2032, og det bytter du selv ved behov. Wahoo selv mener batteriet holder i opptil 12 måneder – hvor ofte du må skifte henger sammen med hvor mye du faktisk bruker det – men dette er på linje med konkurrerende alternativer. Sånn sett skiller ikke Wahoo Tickr seg fra pulsbeltene fra Garmin og Polar. Det som gjør Wahoo Tickr unike er at de for det første snakker både bluetooth og ANT+ samtidig, og at de kan måle noen flere ting enn puls også.

Wahoo Tickr finnes i tre varianter:

• Tickr Heart Rate Monitor måler pulsen din, og ingenting mer. Dette beltet kan sammenliknes med Garmins HRM-3 til 499 kroner og Polars H7 til 699 kroner – som heller ikke måler løpsdynamikk. Sensoren koster i underkant av 600 kroner avhengig av butikk (Eplehuset. Dustin, Clas Ohlsson).
• Tickr Run Workout Tracker måler i tillegg til puls også løpsdynamikk og fungerer som løpssensor når du er på tredemølla. Dette beltet kan sammenliknes med Garmins HRM Run-beltet som koster 999 kroner. Sensoren koster i underkant av 800 kroner avhengig av butikk (Clas Ohlsson).
• Tickr X Workout Tracker With Memory gjør alt det som Tickr Run gjør, det vil si at den får med seg løpsdynamikk. Videre har den følsomme bevegelsessensorer som kan brukes til å måle en haug andre typer bevegelser samt at den har et minne slik at du kan logge opptil 16 timer med puls og bevegelser uten computer, klokke eller smarttelefon. Mer om dette i et senere avsnitt. Sensoren ligger stort sett på 900-1.000 kroner avhengig av butikk (Eplehuset, NetOnNet, Clas Ohlsson).

Oppdatering 01.03.2016: Wahoo Tickr X kan faktisk brukes i vann ned til fem fot, og fordi den har et minne kan du logge svømmeøkta og overføre fila i etterkant.

Merk at Wahoo Tickr-beltene kan ikke brukes når du svømmer, så for triatleter som vil ha med seg pulsen når de plasker er sannsynligvis Garmins HRM-Tri eller HRM-Swim bedre alternativer.

Wahoo Tickr X og Polar H7 sett forfra.

Beltet på kroppen

Wahoo Tickr-pulsbeltet er litt annerledes; på vanlige belter kan du stroppe beltet rundt brystkassa og så klikke på sensoren. Wahoo Tickr, derimot, er «hempen» som du fester beltet til på hver side. I praksis har dette ingenting å si – beltet kjennes akkurat som alle andre pulsbelter jeg har prøvd. Materialevalget og kvalitetsfølelsen virker også å være helt på nivå med hva du kan forvente av et skikkelig treningsprodukt. For de som er veldig glade i Garmin-beltene: Wahoo Tickr har de samme dimensjonene på baksiden, så du kan faktisk bruke et Garmin-belte i kombinasjon med en Wahoo-sensor. Polar, derimot, bruker litt andre dimensjoner slik at du ikke kan bruke deres belter med Wahoo-sensorene.

Wahoo Tickr X med belte. Legg merke til at beltet kneppes sammen med sensoren i hver sin ende.

Innebygde sensorer

Wahoo Tickr X måler tydeligvis veldig mye mer enn et vanlig pulsbelte:

• Vanlig puls.
• Kadens på sykkel innendørs ved hjelp av Wahoo Fitness App, det vil si at den mater ikke data videre til en Garmin-computer eller Polar-klokke.
• Repetisjoner på styrkeøvelser ved hjelp av appen Wahoo 7 Minute Workout.

I tillegg måler den en rekke ting som løpere kan ha glede av. I den perioden jeg har hatt beltet har jeg heldigvis sluppet å løpe en eneste meter (målet mitt er å ikke løpe noe som helst før Berlin Marathon september 2016):

• Running Smootheness skal visstnok måle hvor effektivt du løpe.
• Treadmill Mode måler hvor fort og langt du løper på tredemølla.
• Cadence Measurement gjør det samme som en fotsensor ville gjort ved å måle skrittene dine.
• Running Analytics måler hvor mye bakkekontakt du har, hvor mye du beveger deg opp og ned, og så videre – slik som brukere av Garmin HRM-Run er fra før.

I tillegg til alle sensorene har også pulsbeltet en veldig unik funksjon:

• Innebygd lagring. Når jeg syncer pulsbeltet med Wahoo Fitness-appen min ser jeg at mange av mine tidligere treningsøkter ligger i dagboka. Jeg bruker allerede Polar Flow, Strava og TrainingPeaks, så for meg er Wahoo Fitness-dagboka helt irrelevant, men det er greit å vite at du kan eksportere treningsøkter fra Wahoo Fitness til Apple Health, Nike+, Strava, Garmin Connect, TrainingPeaks, RunKeeper, MMF, RideWithGPS, Magellan, 2Peak, MyFitnessPal, dailymile, Analytics og Dropbox.

Økter logget i Wahoo Fitness App kan eksporteres videre til en hel haug med treningsdagbøker.

Troverdighet: Måler den hva den skal måle?

Vanlig puls

For å se om Wahoo Tickr X måler puls på en troverdig måte brukte jeg den samtidig med et Polar H7-belte: Jeg satte min Polar V800 pulsklokke til å snakke med Polar H7-pulsbeltet via Bluetooth, mens Trainerroad på PC snakket med Wahoo Tickr X pulsbelte via ANT+. Dette gjorde jeg på to treningsøkter, 10. og 12. januar, og resultatet er at stort sett følger kurvene hverandre så tett som det går. Noen avvik fra sekund til sekund var det selvfølgelig, og vet et par anledninger virker det som Tickr har falt ut, men det kan like godt være at ANT+-tilkoblingen ikke er helt patent (ANT+-sensoren står cirka to meter fra meg når jeg sitter på rulla). En annen potensiell feilkilde er at to pulsbelter på samtidig kan bidra til unøyaktighet da ingen av dem sitter 100% som de pleier på brystkassa. Korrelasjonsformelen i Excel gir likevel 0,90 på den ene økta og 0,99 på den andre. Med andre ord, Tickr X virker å være helt på høyde med Polar H7-beltet hva gjelder nøyaktighet. Totalt sett har jeg nå brukt Tickr X-beltet i halvannen måned eller litt over 40 timer, både på rulle og til crossfit-økter på Barry’s Bootcamp, og målingene har vært 100% problemfrie hver eneste gang.

Pulskurve fra Polar H7-beltet (blå kurve) og Tickr X (oransje kurve) da jeg kjørte en 60 minutters økt på rulla 10. januar 2016. En liten forstyrrelse i starten på første av de fire dragene, samt noe midtveis i den siste intervallen – men det er minimalt.

Pulskurve fra Polar H7-beltet (blå kurve) og Tickr X (oransje kurve) da jeg gjennomførte en FTP-test 12. januar 2016. Her var korrelasjonen cirka 0,99, selv om det kom en liten forstyrrelse helt i starten under oppvarmingen.

Kadens på sykkel innendørs

Ved å bruke Wahoo Fitness App vil Tickr X sende både puls- og kadensdata. Jeg satte meg på min Wahoo Kickr og tråkket i vei, og kadensen kom inn. Så vidt jeg kan se er tallene riktige nok; jeg baserer meg på kadensdata fra Stages, og tallene fra Stages vist på min Polar V800 og fra Wahoo Tickr X vist på Wahoo Fitness App’en fulgte hverandre tett.

Kadens og puls hentes fra Wahoo Tickr, mens fart og watt kommer fra Wahoo Kickr-rulla.

Repetisjoner

Jeg måtte også prøve hvor følsom bevegelsessensorene til Tickr X er, så jeg installerte Wahoos iOS-app «7 Minute Workout» på iPhone og fulgte deres 12 forskjellige styrkeøkter: Jumping jacks, wall sits, push-ups, sit-ups, step-ups, squats, triceps dips, planken, høye kneløft, utfall, push-ups med rotasjoner (det skjønte jeg ikke hva var, derav 0) og sidelengs planker. Beltet fikk med hver eneste bevegelse: Da målet var å bevege seg snappet den opp hver repetisjon (feks push-ups), og da målet var å være helt stille (feks planken) ga den beskjed dersom jeg beveget meg for mye. Nå kommer jeg sannsynligvis ikke til å følge et treningsopplegg som baserer seg på syv minutters innsats, men det var morsomt å se hvor godt beltet fanget opp bevegelser!

Rapport på de 12 øvelsene som inngår i «7 Minute Workout». Til mitt forsvar når det gjelder de elendige tallene; jeg hadde brist i ribbeina i gjerningsøyeblikket og klarte derfor ikke å utføre en del av øvelsene skikkelig.

Styrker og svakheter

Det som trekker opp er selvfølgelig at pulsbeltet kan brukes både med klokker og computere som snakker ANT+ og bluetooth, så om du bytter fra Polar til Suunto eller Garmin, eller om du glemte din Garmin hjemme og ønsker å logge økta med smarttelefonen og samtidig få med puls, da løser Wahoo Tickr det for deg. Videre er kvalitetsfølelsen tilstede, alt tyder på tallene som registreres er troverdige, og det er imponerende hvor mye denne lille dingsen på brystet faktisk kan registrere av data.

Oppdatering 01.03.2016: Det er også mulig å bruke Wahoo Tickr X til svømmeøkter, men dette har jeg ikke prøvd selv.

Prismessig er en tusenlapp for et pulsbelte selvfølgelig mye, og det er synd Wahoo Tickr X ikke kan brukes til svømming. Trenger du ikke all den ekstra fancy-pancy funksjonaliteten Tickr X byr på er de to rimeligere Tickr-variantene verdt å ta en titt på; de gjør det samme som Garmins og Polars belter til en lavere pris.

Konklusjon

Trenger du et nytt pulsbelte, enten fordi den forrige er kaputt eller fordi du trenger et belte som snakker både ANT+ og bluetooth så er vanlige Wahoo Tickr et så godt kjøp som det blir: Prisen er konkurransedyktig og funksjonaliteten er topp. Skulle du i tillegg trenge diverse bevegelsessensorer i pulsbeltet, typisk om du er ute etter å måle løpsdynamikk eller bare liker å måle så mye som mulig, er Wahoo Tickr X beltet for deg.

Jeg brenner for sykling, ikke løp, noe den observante leser av bloggen min vet. Hvorfor hva det kjipt når man kan ha det gøy? Hvorfor se på «Mot i Brøstet» om «Seinfeld» er alternativet? Hvorfor løpe når man kan sykle? Du skjønner poenget.

Likevel løper jeg maraton innimellom. Det skal sies at dette har direkte sammenheng med at kona legger vår årlige hyggelige parferie til en tid og et sted hvor det «tilfeldigvis» arrangeres et stort marathon, og det føles dvaskt å stå på sidelinja og se på mens kona beiner seg gjennom fire mil. Min nisje er å stille til disse løpene med minst mulig løpstrening, og det fungerte fint både da jeg løp Oslo Maraton på 3:48 i 2014 og New York City Marathon på 3:58 i 2015.

Jeg lærte i fjor at det finnes noen såkalte World Marathon Majors – Oslo Maraton inngår forbløffende nok ikke blant dem – og om ikke annet så ville det vært morsomt å ha løpt disse store maratonene. New York City er i boks. Tokyo, Boston, Chicago, London og Berlin mangler. Så ved et innfall i fjor høst meldte min kone Hege og jeg oss på Berlin Marathon 2016. Passende nok: Berlin Marathon regnes som den raskeste i verden – verdens raskeste maratontid er satt av Dennis Kimetto fra Kenya i 2014 på spinnville 2:02:57, nettopp i Berlin.

Planen og målet

Suksessoppskriften fra i fjor var å stille opp i New York City med 12 løpeturer på totalt 13 mil som treningsgrunnlag. Planen var å holde pulsen mellom 130 og 145 slag per minutt, og holde en fart mellom 5:20 og 5:40 per kilometer. Det resulterte i 3:58.

I år slipper jeg å løpe inn skoene – det gjorde jeg jo i fjor – men likevel har jeg grunnet uheldige sykkelomstendigheter løpt mer enn ønskelig, og stiller derfor til start med hele 12 mil fordelt på 15 løpeturer siden nyttår.

Med et slikt grunnlag ville det vært tåpelig å sette meg et høyt mål, og jeg er ikke dum, så planen og målet ble av den enkle sorten: Den samme som fra NYC, som bør resultere i en tid på 3:50-3:59. Det ville vært hyggelig å slå persen på 3:48 fra Oslo i 2014, men det blir i så fall en bonus.

Forberedelsene

Pakketur til Berlin Marathon ble kjøpt av Springtime Travel, og med rom på Crowne Plaza like ved start ble logistikken til og fra målgang enkel. På vei fra flyplassen til hotellet på fredag var det pitstop på expoen hvor vi hentet startnummer. Tre take-aways fra denne affæren: Tyskerne har stålkontroll, for her er det ordnung must sein på alt – å være pragmatisk er ikke et alternativ. Det fikk kona erfare da det tok over en time å få byttet en feilbestilt herreskjorte til en dameskjorte. Hundrevis av stands er satt opp og pusher alt fra sportsutstyr til reiser til øl, og de fleste tar kun cash slik at en skrubbsulten nordmann uten kontanter må nøye seg med å spise beef jerkey som ligger i posen alle deltakerne får utdelt.

På lørdag, dagen før løpet, ble det en halvtimes rolig løp i Tiergarten-parken og ellers bare rolig sulling i byen og snekring av spilleliste på iTunes til løpet. «The Ketchup Song» var blant de utkårede låtene. Hege mener jeg til evig tid ikke har rett til å kritisere hennes musikksmak etter denne avsløringen, men jeg vet ikke helt.

Ut på tur, aldri sur!

Startskuddet

0600 søndag 25. september ringer klokka og vi drar på oss løpeantrekket, fester på startnummer og går ned til frokost. Crowne Plaza Berlin huser tydeligvis en kontingent med kinesiske maratonløpere, for til frokost serveres nuddelsuppe og vårløk. Dem om det, sure oppstøt med vårløkgufs i fire mil frister lite. Jeg og tydeligvis de fleste andre nøyer oss med blingser med skinke og ost, müsli med yoghurt og noen vafler med lønnesirup. Og kaffe.

Nudler til frokost. Tydelig at også kinesere skal løpe Berlin Maraton. Og why not, det er jo karbs i dette også.

En kort busstur senere og vi står i startområdet i Tiergarten midt i Berlin. Sola skinner. Folk står i helt sjukt lange toalettkøer. Menn står og tisser overalt, oppetter trær og busker og gjerder, og fra det kan vi utlede at det høye antallet menn i toalettkøene betyr at manges nerver står i høyspenn.

Det tisses overalt i Tiergarten før start. Dette er til og med verre enn det jeg har sett før Lillehammer-Oslo…

Vi ser eliteløperne på storskjerm, og når det er gått 20 minutter er det endelig vår tur. Verdens beste maratonløpere har allerede unnagjort den første mila. Noen blir motiverte av dette, men jeg tar det hele med fatning og ser at pulsbeltet mitt registrerer en puls på under 50 slag per minutt like før start.

Ingenting å si på hvilepulsen noen minutter før start. Pulsen på Polar M600 (til høyre) hoppet og spratt en del før den omsider stabiliserte seg på samme nivå som V800.

Jeg starter i pulje G sammen med de som har som mål å løpe på 3:50 til 4:15. Hadde dette vært et sykkelritt ville jeg vært indignert over å være omgitt av så mange korpulente kropper, men dette er et maratonløp og jeg har egentlig ingenting her å gjøre. Men nå er det for sent å angre, klokka har passert 0925 og startskuddet går.

Den første mila: 0:52:41

Første sang ut på spillelista er «Splitter pine» med Dumdum Boys. Det er trangt i løypa. Enten starter arrangørene for store puljer eller så er veiene for smale, eller begge deler. Uansett, jeg løper slalåm mellom unge og gamle så vel som store og små, og finner raskt ut at det er best å løpe i venstre grøftekant og ofte «bak» publikum.

Svamp i bakhodet. Den var ny for meg.

Det går overraskende fort for min del. Pulsen ligger stort sett rett over 130 slag i minuttet og kilometertiden rundt 5:15. Easy peasy, fortsetter jeg i denne farten bør jeg lett safe inn på 3:40-tallet uten å anstrenge meg.

Drikkestasjonene er cirka hver femte kilometer og alltid på høyre side. De er ikke varslet på forhånd og plutselig begynner folk å fyke til høyre og venstre for å raske med seg 1 dl vann eller sportsdrikke som helst blir skvulpet ut på en tilfeldig forbipasserende. Det knaser mye de neste hundre meterne når vi alle tråkker i filler plastglassene vi hiver fra oss. Et raskt anslag tilsier at vi taper 15-20 sekunder på relativt ineffektive drikkestasjoner: Arrangørene burde plassert langing på begge sider og gitt løperne varsel på forhånd sånn at man kan posisjonere seg til «skvulp» eller «løp videre».

Jeg kjenner at jeg burde fått tisset, men jeg vet at om jeg stopper så kommer jeg ikke i gang igjen, så jeg begynner å telle på primtall for å få fokuset vekk. Jeg kommer ikke spesielt langt før jeg kommer til den andre drikkestasjonen og jeg må konsentrere meg om å ikke løpe ned en kortvokst kar foran meg som stopper brått for å ta en kopp vann. Forsåvidt smart av ham, for det begynner å bli varmt.

Kaos på drikkestasjoner.

Den andre mila: 1:46:01

Den første mila går overraskende bra og plutselig er «The Ketchup Song» på. Goood stemning. Det er fortsatt veldig mye folk i løypa og det går med mye krefter på å navigere seg forbi folk og fe. Jeg utvikler en slags «brystsvømmingsteknikk» der jeg presser meg gjennom folk mens jeg kremter «einschuldigung», helst uten å få nærkontakt med svette armer.

Farten holder seg fortsatt rundt 5:15-5:20, og selv om pulsen kryper oppover 130-tallet er jeg foran skjema på begge punkter. Dette er jo så jævlig lett! Kan 3:30-tallet være realistisk?

Neida, 3:30 er nok ikke realistisk. Når det nærmer seg 20 kilometer begynner det å lugge så smått på framsiden av lårene, og når jeg kjenner skikkelig godt etter, så begynner også knærne og hoftene å pipe litt. Helvetes løping, belastningsskader og slitasjer over en lav sko. Jeg er nødt til å bryte ned løpet i delmål for å ikke bli gal. Jeg bestemmer meg for å fokusere på å først komme meg til 22 kilometer, deretter tenke 10 kilometer frem, og deretter fem kilometer. Så tar vi det derfra. Jeg er glad i tall, lover meg selv at jeg skal få lov å se på pulsklokka kun etter jeg har telt primtall en god stund.

To mil passeres til lyden av knusing av plastglass. Men det går unna!

Den tredje mila: 2:41:14

Like etter halvveis i løypa legger jeg merke til at tidene konsekvent legger seg på over 5:20 og pulsen på 140-143 slag i minuttene. Lårene stritter imot. Fortsatt er 3:40-tallet realistisk, men den berømte veggen ved tre mil vet jeg at står og venter på meg slik den gjorde både i Oslo og New York City.

Primtall er ikke lengre så spennende å telle på, men heldigvis får noen låter fra Manic Street Preachers, G-Unit og Tiesto meg til å tenke på da jeg var ung og lovende. Først observerer jeg at det er blitt mindre travelt med å navigere gjennom folkemengden, men når hjernecellene får mobilisert innser jeg at det er fordi folk har begynt å passere meg. Ved 28 kilometer river jeg med meg to gels; den ene stapper jeg i baklomma og den andre presser jeg ned i gapet. Nam nam.

Og plutselig hører jeg et kjent, gledelig tilrop på høyre side. Hege, som startet i samme pulje som meg, løper forbi med et løpssteg jeg kun kan drømme om. Hun flyr av gårde, jeg stamper mot asfalten. Hadde dette vært et sykkelritt ville jeg kunne lagt meg på hjulet hennes og fått en liten pustepause, men dette er et maratonløp og her er det ingen nåde. I valget mellom å følge Hege og sprenge beina helt eller å holde min egen fart er sistnevnte det logiske valget.

Hege ser ut til å kose seg glugg ihjel, og jeg tenker det er bra at én av oss gjør det. Jeg begynner å regne på hva sluttiden min blir gitt at jeg holder meg på 5:40, 5:50 og 6:00. 3:59 eller bedre virker veldig sikkert om ingenting går galt nå – men ny pers kan jeg bare glemme.

Tre mil, og jeg har møtt den mentale Berlinmuren.

Den fjerde mila: 3:40:14

Den siste mila er den tøffeste. Jeg møtte veggen et sted mellom 25 og 30 kilometer, og nå har pulsen stabilisert seg på 144 slag i minuttet. Det burde tilsagt en bedre kilometertid, men neida – jeg sliter med å holde meg under 5:50. I tillegg legger jeg merke til at GPS-klokka mi mener jeg er 5-700 meter lengre fram i løypa enn kilometermarkørene til arrangøren.

Jeg blir veldig opphengt i hvor langt det er igjen når vi passerer 32 kilometer, for nå kan jeg endelig bryte opp det gjenstående i 10 like store klumper på rett under 6 minutter hver. Å løpe en maraton er som å spise en elefant; konsulenter vet at man spiser elefanter én bit av gangen og løpere vet at man løper maratoner én kilometer av gangen. Når jeg ser fram i løypa blir jeg fraløpt av de korpulente bestefedrene jeg så i startområdet, og når jeg ser ned på GPS-klokka har jeg knapt forflyttet meg siden sist jeg så på klokka.

Og jeg trenger seriøst å komme på do, men jeg er livredd for at dersom jeg stopper, så ryker hele målet om å komme inn under fire timer. For å toppe det hele føles det som om to små piraya-fisker har lagt seg i enden av skoene mine og nibler på hver sin tå. Med hvert steg jeg tar jafser de litt mer av tærne mine. Og det hjelper ikke at jeg har begynt å ta flere og kortere steg per minutt.

Jeg lover meg selv at jeg aldri mer skal løpe en eneste maraton. Dette er jo bare tull. Bruke tusenvis av kroner på å reise til fine storbyer, og det kun for å løpe rundt i sneglefart og ødelegge kroppen for flere uker – makan til tull.

Ved 38 kilometer har Red Bull egen servering, og jeg merker at én av Red Bulls egenskaper er å gjøre asfalt isglatt. Jeg prøver å gå litt, men etter tre steg skjønner jeg at dette er tull og gjenopptar stabbingen. Forbløffende nok kommer vi oss forbi uten å tryne. Litt snirkling gjennom noen kvartaler til en fart på 6:00 på kilometeren og straks er fire mil passert.

Et forsøk på å smile på selfie gikk i dass da lårene plutselig nektet å være med på leken.

Oppløpet: 3:57:25

De siste fem kilometerne begynner endelig stemningen i løypa å ta seg kraftig opp. Det er masse liv og røre hele veien og jeg hører nesten ikke min egen spilleliste på øret.

Det er vondt i hodet, ryggen, hoftene, knærne og føttene – og pirayaene har satt i gang party nedi skoene. Jeg har så jævlig lyst på å gi gass fram til Brandenburger Tor, og slenger beina foran meg alt jeg makter, men oppnår ikke så mye mer enn å jekke pulsen over 150 slag i minuttet og farta noe under 6:00. Noen storslagen sluttspurt eller siste kraftanstrengelse er uaktuelt, her er det bare å bli ferdig.

Brandenburger Tor er passert, og det er kun noen få meter igjen til målgang.

Målgang passeres på 3:57:25 – og det er innenfor det som var målet jeg satte i forkant. Det så en periode ut som jeg skulle sette pers, men som det ofte er med maratoner så kommer hammeren i siste fjerdedel. Løpegrunnlaget tatt i betraktning er jeg uansett fornøyd.

Dagens største opptur ble å møte en tårevåt Hege ved mål og høre at hun har gjennomført på 3:47:04. Hun griner heldigvis av glede og jeg kan fokusere på å gi kudos istedet for å grine av min egen smerte. To ektemann-poeng der. Etter å ha løpt fire-fem mil hver eneste uke siden i vinter og trent målrettet til dagens maraton er det fullt fortjent at hun ikke bare slår meg, men også slår min (og sin egen) pers.

Etter målgang. Hege fullførte på 3:47, jeg slet meg inn på 3:57. Häagen-Dazs neste!

Kort oppsummert

For å oppsummere Berlin Marathon: Det er en kjapp løype, det er meget tilgjengelig for oss i Norge – og et meget godt alternativ til den noe trauste Oslo (hel)Maraton – tyskerne kan å organisere et løp både når det gjelder i forkant, underveis og etterpå. Berlin er en kul storby. Dessuten hjelper det at været er ofte ideelt til løping.

Det som trekker ned er alvorlig mangel på toaletter i startområdet samt i løypene, drikkestasjonene kunne vært bedre lagt opp, og jeg hadde faktisk forventet mer liv gjennom hele løypa.

For dere som liker å løpe burde Berlin Marathon være verdt å vurdere. Hadde jeg vært mer glad i løp enn jeg er ville jeg tatt en retur neste år, men det går nok lang tid før jeg gidder vurdere maraton igjen. Nå venter en uke med ukurant gange på kontoret.

Startet bra, raknet etter hvert.

Statistikk

Ifølge resultatlista fullførte 36.054 løpere, hvorav 26.807 menn og 9.247 kvinner. Det gir en kjønnsfordeling på 74% menn og 26 kvinner.

Beste mann ble etiopiske Kenenisa Bekele på 2:03:03 (6 sure sekunder fra verdensrekorden på 2:02:57, rekordholder Dennis Kimetto ler sikkert rått i skjegget sitt), og beste kvinne ble etiopiske Aberu Kebede på 2:20:45. Jeg tror aldri jeg har løpt så fort som de gjorde i snitt i dag, selv når jeg har pint meg til intervaller på mølla. Crazy.

588 nordmenn deltok i årets Berlin Marathon; beste nordmann ble Ebrahim Abdulaziz fra Strindheim IL med 2:16:53 og beste norske kvinne ble Kathrine Kvernom fra Bardu IL med 2:48:38.

Faste lesere av bloggen min og diverse artikler i Landevei vet at jeg setter pris på en god test, gjerne der to produkter settes opp mot hverandre. Denne interessen er ikke begrenset til sykkelrelaterte ting, men vanligvis lar jeg være å skrive om det som ikke er sykkel. I høst gjør jeg likevel noen unntak for ting jeg innbiller meg at er aktuelt for syklister og øvrige deler av samfunnet, selv om jeg har tynnere grunnlag for å uttale meg som når det gjelder sykkelutstyr. Først ute er test av musikkstrømmetjenester, også kjent som streaming.

Fremtiden er her

Jeg vokste opp på 90-tallet og husker hvordan det var å kjøpe en CD-singel til 39 kroner eller et album til 189 kroner. Den fremste kilden til ny musikk var NRK Petre; P4 var ikke stort bedre 20 år siden enn det er nå. Jeg hadde en Sony MiniDisc, slik de finske gutta i Bomfunk MC´s hadde i musikkvideoen til «Freestyler», og Liam Gallagher hørtes aldri bedre ut enn da «Wonderwall» ble spilt på et par Koss Porta Pro. Så kom mp3-revolusjonen, Napster ble allment kjent, så tok Apple verden med storm med iPod (husker du klikkhjulet?), og gradvis ble platebutikkene borte eller pushet desperat alle slags tulleprodukter mens de ventet på at kapitalismens klamme hånd tok dem. Unge i dag som ser filmen «High Fidelity» må lure på hva slags huleboergenerasjon vi voksne stammer fra.

De aller fleste av oss hører nå på musikk via Spotify, iTunes eller Tidal: Ifølge Digital Music Review hadde Spotify i mai 30 millioner betalende lyttere, iTunes 13 millioner og Tidal 3 millioner på verdensbasis (og disse tallene vokser visst veldig fort). Og prisen er cirka 100 kroner måneden per bruker. For en brøkdel av hva vi brukte på musikk før får vi altså flere titalls millioner sanger umiddelbart tilgjengelig. Artistene klager på at de ikke tjener noe særlig på streaming, musikknerdene hevder LP´enes varme knitrende lyd er en tapt glede og noen savner å å kunne sulle bort en ettermiddag i Platekompaniets reoler. Fantasiløse skjørtejegere ergrer seg over at de ikke lengre kan bruke replikken «vil du bli med hjem og se på platesamlingen min». Vi andre gleder oss over at fremtiden er her.

Platebutikker: En fordums glede og kilde til musikalsk inspirasjon, her illustreret ved en scene fra filmen «High Fidelity» (fra 2000 – boka er bedre!).

Om testen

Det er bred enighet om at det er verdt å oppgradere hodetelefonene fra de standardproppene Apple og Samsung legger med telefonene sine. Se rundt deg neste gang du er på toget eller sitter i et åpent kontorlandskap og du vil se nesten like mange forskjellige hodetelefoner som du vil se passasjerer. Og det virker som folk er kvalitetsbevisste; Sennheiser, Bose, B&O, Sony, Beats… you name it. De som lever av å selge lydutstyr må ha gode tider. Vi som er sykkelfrelste kan relatere til dette. Vi betaler jo tross alt betydelig mer for Dura Ace enn for mekanisk Ultegra uten at det nødvendigvis er betydelig bedre. For anledningen har jeg tre hodetelefoner tilgjengelig til test: De som fulgte med iPhone, et par Bose Soundsport IE og et par B&O H8.

De siste par årene har jeg brukt iTunes, men jeg leste nylig at Tidal Hifi tilbyr lossless lydkvalitet, i motsetning til øvrige tjenester som har komprimerte lydfiler: Mens Tidal Hifi kjører på med 1.400 kbps (visstnok tilsvarende CD-kvalitet) har Spotify lagt seg på 320 kbps og iTunes på 256 kbps. For den kvalitetsbevisste høres Tidal Hifi umiddelbart forlokkende ut. Igjen, sykkelfantaster kan relatere. Hvorfor besudle ørene med komprimert shait når krystallklare toner er tilgjengelig for en hyggelig liten ekstra sum?

Problemstilling

Denne testen tar for seg to problemstillinger:

1. Er det forskjell på hodetelefoner, i dette tilfellet representert ved standardproppene fra Apple, Bose Soundsport IE og B&O H8?
2. Er det verdt å betale 199 kroner måneden for Tidal Hifis lydkvalitet når vanlig Tidal, iTunes og Spotify koster 99 kroner?

Apples standardpropper, Bose SoundSport IE og B&O H8.

Metode

Blindtesting er en fin måte å avsløre om det egentlig er kvalitetsforskjeller mellom produkter. Og mens blindtesting lar seg gjøre når man skal teste om man kan høre forskjell på Tidal og iTunes, er det vanskeligere å blindteste hodetelefoner da de fleste både ser og kjennes forskjellige ut. Heldigvis er det ganske lett å høre forskjellen på god og dårlig lyd, så jeg nøyer meg med å bare høre om jeg opplever kvalitetsforskjell på de tre hodetelefonene.

Det mer interessante er å kunne slå fast om det er verdt 1.200 kroner ekstra for Tidal Hifi versus vanlig Tidal, iTunes eller Spotify. Derfor signet jeg opp for syv dagers gratis prøve hos Tidal. Deretter lagde jeg en spilleliste bestående av 13 ganske forskjellige låter; her fikk jeg hjelp av musikk- og lydkyndige venner og kollegaer og målet var å lage en spilleliste med god bredde og variasjon. Denne spillelista lagde jeg både i Tidal og iTunes (klikk på linkene for å åpne), og ble bestående av følgende låter:

1. «Baby I´m a Fool», Melody Gardot
2. «The Brothel», Susanne Sundfør
3. «Fever (with Nathalie Cole)», Ray Charles
4. «Billie Jean», Michael Jackson
5. «Karma Police», Radiohead
6. «The Throne Room», John Williams
7. «Hello», Adele
8. «Holes (Remastered)», Mercury Rev
9. «Supersonic (live)», Oasis
10. «Can You Feel The Love Tonight», Elton John
11. «Signed, Sealed, Delivered (live)», Stevie Wonder
12. «Eine Kleine Nachtmusik», Mozart

Jeg lastet ned spillelistene i Tidal og iTunes for å gjøre dem tilgjengelig i offline modus, og på Tidal sørget jeg for at lista var tilgjengelig i Hifi-kvalitet. Alle tre hodetelefonene ble koblet til iPhone med kabel, og uten noice cancelling aktivert. Volumet ble satt til nivå 10. Først hørte jeg gjennom spillelista med alle tre hodetelefonene for å kjenne på forskjellen dem imellom. Deretter fikk jeg kona mi til å spille låtene for meg fire ganger uten at jeg kunne se hvilken app hun brukte for å spille musikken: Først to ganger med de vanlige Apple-proppene, deretter to ganger med B&O-utstyret. Jeg måtte så tippe om hun spilte iTunes først eller sist.

(Av hensyn til lite tid droppet jeg å kjøre samme testen en tredje gang med Bose-proppene; poenget her er uansett bare å høre etter forskjell mellom Tidal Hifi og iTunes.)

Dersom lydkvaliteten var tilstrekkelig forskjellig ville jeg klare å tippe riktig i nærmere 100% av tilfellene; i motsatt fall, dersom jeg klarte nærmere 0% ville det skyldtes at jeg synes iTunes høres bedre ut enn Tidal. Et resultat rundt 50% ville bety at jeg i praksis tipper og derfor egentlig ikke hører forskjell på iTunes og Tidal.

Spillelisten brukt til å teste om Tidal Hifi har bedre lydkvalitet enn iTunes.

Funn

Når det gjelder hodetelefonene er det stor forskjell.

• Lyden fra Apples medfølgende propper er i utgangspunktet ikke så verst, men det er når de sammenliknes direkte med bedre kandidater at du hører at de rett og slett er ganske kjipe. Tam lyd, lite bass og lite fylde er beskrivende. Dessuten sitter de ikke så godt, særlig ikke om de brukes til aktivitet som løping. Erfaringsmessig går det heller ikke lang tid før høytalerne er gåene eller kabelen ryker. Det er vel en grunn til at de koster kun 299 kroner hos Apple… Greit å ha i reserve, det må sies.
• Lyden fra Bose er betraktelig rikere. Klar og fin lyd, bra bass og fungerer så langt jeg kan dømme fint til både klassisk, house og Bjørn Eidsvåg. Et par andre fordeler er at de sitter veldig godt i ørene på grunn av designet og at de tåler svette, så de er derfor godt egnet til aktivitet. De er fast følge når jeg begir meg ut på mitt årlige maratonløp. Jeg har hatt to varianter av disse de siste fem årene og er fornøyd med både kvalitet og hvor lenge de faktisk holder før de går i oppløsning.
• Lyden fra B&O er overlegen, og det skulle kanskje bare mangle. Jeg er ingen ekspert på musikkutstyr, men det er helt opplagt at gode øreklokker gir en helt annen opplevelse enn små propper man stapper i øregangene. Kan det være mulig at lydkilder som ikke sitter inni øregangen bidrar til følelsen av at omgivelsene fylles av musikken? Lydkansellering er også en egenskap jeg har lært å sette pris på når jeg sitter på toget eller i åpne kontorlandskap. Øreklokkene sitter fint på ørene og de kan fint brukes i mange timer uten at det blir hverken varmt eller klamt, men jeg tviler på at de funker så godt til løp eller rullesykling – og ikke har jeg tenkt å prøve heller.

Hva gjelder Tidal Hifi versus iTunes klarte jeg å tippe riktig 38% av tiden (5 av 13) med Apples propper, mens jeg klarte 46% (6 av 13) med øreklokkene fra B&O. Jeg fikk også Hege til å teste dette, men hun ga opp etter to sanger med kommentaren «det er helt umulig å høre forskjell». Sagt på en annen måte: Jeg kunne likegodt tippet, for jeg hørte virkelig ikke forskjell selv om jeg syntes jeg gjorde det: De eneste to sangene jeg tippet riktig på ved begge anledninger var «The Brothel» av Susanne Sundfør og «Billie Jean» av Michael Jackson.

Resultatene fra blindtesting: For å bruke et uttrykk fra finanslitteraturen – en ape ville gjort det like bra!

Svakheter

Testen av lydkvalitet er kun gjort med hodetelefoner koblet rett til en iPhone SE. Jeg har ikke brukt en DAC for å øke lydkvaliteten da jeg er audiofil nok til å bruke penger på denslags, og det virker uansett noe upraktisk når formålet er å ha musikk tilgjengelig der og da.

Jeg har heller ikke testet lydkvalitet på et skikkelig stereoanlegg da det ikke er så relevant for meg; jeg hører stort sett på musikk når jeg trener, når jeg er på jobb eller når jeg er på reise. Det er godt mulig Tidal Hifi kommer til sin rett i en stor stue med god akustikk og fete høytalere, men det blir i så fall ikke hjemme hos meg.

Jeg er veldig glad i å høre på musikk, og godt utstyr setter jeg pris på, men jeg må komme med en disclaimer: Jeg klarer ikke å klappe i takt. På barneskolen insinuerte lærerinnen langt på vei at jeg ikke trengte å synge med da vi hadde allsang. På ungdomsskolen fikk jeg strengt beskjed om å aldri igjen røre et musikkinstrument etter at jeg forsøkte å dra en blyant over gitarstrengene (jeg har senere lært å spille «Gåsen Gjert» på piano). Og i gymmen på videregående fikk jeg beskjed om at det ville være best for fellesskapet om jeg tok meg joggeturer mens de andre lærte å danse reinleinder.

Konklusjon

Oppgradering av hodetelefoner er en no-brainer om du er interessert i musikk. Men spørsmålet «hvilke hodetelefoner som er best» er like vanskelig å svare på som «hvilket hjulsett er best»: Budsjett, preferanser, bruksområder og individuelle forskjeller spiller inn. Uansett hva du velger av lydutstyr vil det være en oppgradering i forhold til standardsakene som følger med, og du trenger nok ikke gå til ekstreme nivåer – som disse gærningene fra Sennheisser – for å få en bedre lydopplevelse. Husk også at trådløs lyd begynner å bli populært. Besøk en god butikk og test flere varianter!

Så, for å svare på spørsmålet denne artikkelen egentlig hadde til formål å avklare: For alle praktiske formål så merker jeg ikke forskjell på Tidal Hifi og «vanlig» lyd fra iTunes. Teoretisk sett burde jo lyd som streames på 1,4 Mbps være overlegent bedre enn kun 256 eller 320 kbps, men i mine ører er de ekstra 1.000 kbps helt umulig å identifisere. Det er mulig folk med langt mer sensitive ører tar forskjellene som jeg ikke evner å snappe opp, men den slags ører tilhører nok unntakene. Smart money hopper følgelig bukk over oppgraderingen til 199 kroner måneden; de 1.200 kronene spart årlig kan med hell investeres i noen veldig fete hodetelefoner som gir en langt bedre lydopplevelse.

Ny versjon Wahoos flaggskip, rulla KICKR, er lansert. Resultatet er en evolusjon og quick fixes mer enn det er betydelige forbedringer. Undertegnede har tidligere testet Wahoo KICKR og KICKR Snap (klikk her for test av KICKR og klikk her for test av KICKR Snap), og etter snart 200 timers sykling på KICKR er inntrykket “if it ain´t broke, don´t fix it”: Det vi liker med den originale KICKR er kvalitetsfølelsen, muligheten til å simulere sykling, og ikke minst den store valgfriheten av apps til å styre rulla. Forbedringspotensialet i våre øyne er primært støynivået, at det ikke er mulig å kjøre på de letteste girene bak uten at girskifteren går borti rulla, samt at de som fortsatt kaller IT-relaterte ting for “EDB” kan oppleve KICKR som avansert. Så nå kommer Wahoo med forbedret versjon. Wahoos salgsargumenter for å legge igjen cirka 12.000 kroner for en rulle er at man nå får en stillere rulle (61 decibel), mer watt (inntil 2.000) og simulering av brattere bakker (20% stigning). Nye KICKR har en veiledende pris på 11.990 kroner

Produktinformasjon og funksjoner

Wahoo Kickr er laget av det nå syv år gamle, amerikanske selskapet Wahoo Fitness (se profil på LinkedIn). Wahoos flaggskip er rulla Wahoo KICKR. Den er priset til cirka 12.000 kroner, og for den prisen får du rulla samt en strømkabel, en 11-delt Shimano-kompatibel kassett og en kadensmåler du kan feste på skoen din. Fordi Wahoo Kickr snakker både ANT+ og Bluetooth 4.0, kan den trådløst kommunisere med og styres fra både mobil, nettbrett og PC/Mac.  Utover det grunnleggende utstyret, er det også lurt å investere i en svettebeskytter for sykkelen og en gummimatte. Om du bruker multimedia for å underholdes under rulleøktene, kan en bedre PC-skjerm, TV eller prosjektor inkludert gode høytalere også anbefales.

Med det solide håndtaket er det ingen problem å løfte og slepe rundt på rulla etter behov.

Oppsett og første økt

Oppsett av KICKR er like enkelt som før: Rulla kommer ferdig sammenskrudd, så det er bare å ta den ut av eska, slå ut beina på hver sin side, og deretter feste sykkelens bakgaffel på rulla som om det var et hjul. Så kobler du strøm til rulla. Deretter laster du ned og fyrer opp Wahoo Utility på smarttelefonen din (Apple Appstore eller Google Play) for å sjekke at det er liv i rulla – og vips, så er du i gang. Det tar ytterligere noen få øyeblikk å koble rulla til andre treningsapps som The Sufferfest, Zwift eller Trainerroad.

Testing

Fra tidligere testing har vi kunnet konkludere med at Wahoo KICKR er et dønn solid treningsverktøy. KICKR koster en del penger, selvfølgelig, men det gjør gjerne kvalitetsprodukter. Og trener du en del på rulle vil pris per time brukt rettferdiggjøre investeringen. Så da er følgende spørsmål verdt å stille:

1. De som vurderer å kjøpe rulle, burde de vurdere KICKR?
2. Bør de kjøpe den utgående modellen eller legge noen ekstra lakser på bordet for nyeste versjon?
3. Og er det noe hensikt for de av oss med original KICKR å oppgradere til den nye?

Forskjeller mellom gammel og ny KICKR

Hvis vi ser bort fra salgsargumentene til Wahoo – hvem av oss har egentlig behov for å trå langt over 1.000 watt på en rulle uansett – så er det noen praktiske forskjeller som er verdt å merke seg mellom originalen og den nye KICKR.

Nå er det såpass god klaring mellom rulla og kassetten at man trygt kan bruke de letteste girene bak uten at girskifteren går borti. Dette har vært en ubetydelig mangel, men like fullt en irriterende designfeil fra Wahoo.

Original KICKR takler ikke letteste gir: På letteste gir – her 39×25 – subber girskifteren bak borti rulla.

Strømkontakten er plassert bak rulla heller enn under, hvilket bidrar til litt penere kabelføring: Bra for de med OCD.

Et par LED-lys viser om ANT+ og Bluetooth-tilkoblingene er i bruk: Da vet du at du har kontakt med din sykkelcomputer, PC/Mac eller nettbrett.

Et hendig plassert håndtak gjør det mulig å enkelt løfte og bære rulla, i motsetning til den originale hvor håndtaket er plassert slik at du kan risikere å pådra prolaps på grunn av skeiv vektfordeling.

Wahoo hevder at den nye KICKR skal være mer stillegående. Ved å bruke appen dB Volume på iPhone SE og plassere telefonen cirka 50 centimeter fra rulla på en stol ble støynivået målt. Ved 3-400 watt produserer begge rullene 46-48 dB når lilleskiva foran brukes (typisk 39 x 18), mens ved samme watt på storeskiva (typisk 53 x 18) øker støynivået til 53-55 dB på den nye KICKR, mens gamle KICKR legger seg på 55-57 dB. Ved mer motstand på storskiva øker selvfølgelig også støynivået, og nye KICKR legger seg noen decibel lavere enn originalen. Det ser altså ut som Wahoo holder ord med tanke på at ny KICKR er mer stillegående, men i praksis er det marginale forskjeller.

Den nye KICKR skal også kunne gi mer motstand enn den gamle, 2.000 versus 1.900 watt – og simulere brattere bakker, 20% versus 15% stigning. Undertegnede har en FTP på rundt 300 watt og kommer kun unntaksvis opp i 6-800 watt på rulle innendørs, så i praksis er forbedringen fullstendig ubetydelig. Tom Boonen-aktige spurter inne på rulla tilhører sannsynligvis sjeldenhetene for de fleste av oss. Og å simulere motbakker på rulle, det blir uansett bare en teoretisk øvelse; å gjenskape Stalheimskleiva eller Juvasshytta i treningsrommet er for undertegnede en kuriositet. Bruk rulla til å få opp terskelwatten, så får heller bakketrening gjøres når asfalten er bar igjen.

Nye KICKR har altså en rekke små forbedringer, men ingen av dem er i seg selv betydningsfulle. Det virker mer som Wahoo brainstormet “hvilke quick fixes kan vi gjøre som vi burde tatt tak i før vi lanserte forrige versjon av KICKR” heller enn å finne på hjulet på nytt. Og det sier kanskje mer om hvor bra den originale KICKR er enn hvor innovative Wahoo er.

På nye KICKR kan du bruke de letteste girene uten at girskifteren subber borti rulla.

The good stuff er der fortsatt

For Wahoo KICKR er en favoritt av flere årsaker. Den solide kvalitetsfølelsen er akkurat like tilstede som før. Materialvalget, feelen og vekta bidrar til det. Sykkelen sitter meget stødig på rulla både ved sittende og stående sykling. Motstanden kjennes naturlig. At motstanden styres av en app bidrar også til at treningsøktene gjennomføres slik de skal; trår du en kadens på 65 eller 110 rpm vil du fortsatt måtte produsere samme watt.

Tilkobling til diverse treningsapps som Trainerroad, Zwift, Sufferfest, og en rekke andre styringsverktøy via både ANT+ og Bluetooth er identisk på ny KICKR som originalen. Utenom litt krøll i første økt opplevde jeg absolutt ingen problemer med hverken ANT+ eller Bluetooth, og det gikk like fint å styre rulla med iPad, iPhone og PC.

Nøyaktigheten på wattmotstanden har jeg ikke kunnet måle vis-a-vis en egen wattmåler da min Stages er på service, men det er absolutt ingenting som tyder på at nye KICKR er mindre dårlig enn originalen. For de som er over snittet opptatt av nøyaktigheten til KICKR kan denne forskningsartikkelen være verdt å lese: “A Comparison of the Accuracy and Reliability of the Wahoo KICKR and SRM Power” i Journal of Science and Cycling, skrevet av Matthew Wallace Hoon, Scott W Michael, Raymond L Patton, Phillip G Chapman og José L Areta. Kort fortalt, KICKR er mer enn nøyaktig nok for å brukes som både treningsverktøy og for å måle fremgang i wattproduksjon.

Kraftig spurting og vugging fra side til side fungerer fortsatt ikke så bra; tar man bare i nok kan man ende opp med å vagge frem og tilbake på gulvet med rulla – men dette gjelder alle ruller, ikke bare KICKR.

Ren rulle, skitten sykkel. Sykkelen står som forventet dønn fast i rulla og det må kraftig vugging og spurting til før du hopper rundt på gulvet med sykkelen.

Pluss

Kvalitetsfølelsen og tilkoblingsmulighetene er fortsatt KICKRs største fordeler. Endelig kan de letteste girene bak benyttes. Kassett-basert motstand er langt bedre enn ruller hvor motstanden kobles på bakhjulet. Nye KICKR er med sine forbedringer det den originale KICKR burde vært.

Minus

Prisen på KICKR har gått opp fra et allerede høyt nivå. Til å være en oppdatert versjon av KICKR er forbedringene minimale. Og støynivået kunne gjerne vært lavere; Tacx har jo vist at det er mulig med sin Neo.

Original KICKR bak, ny KICKR foran. Den største forskjellen ved første øyekast er håndtaket på den nye som gjør den langt enklere å bære rundt.

Alternative ruller

Av ruller du kobler rett på kassetten er det noen alternativer: Tacx Neo, Elite Muin (jeg har ikke prøvd noen av dem), Lode Excalibur gitt at du har flere hundre tusen kroner å avse til en rulle (en fantastisk sak med ditto pris), samt den originale Wahoo KICKR.Og om ikke rullesykling inngår som en viktig del av treningsplanen din, eller du vil bruke mer av sykkelbudsjettet på andre ting er det mest fornuftige valget å kjøpe en enkel rulle av typen Tacx Satori eller liknende samt en skikkelig wattmåler – til sammen blir det fortsatt billigere enn KICKR! – og følge en strukturert treningsplan basert på watt.

Konklusjon

Skal du ha deg en skikkelig rulle for å trene gjennom vinteren bør Wahoo KICKR være et naturlig alternativ på kandidatlista di. Har du et relativt romslig sykkelbudsjett, behov for å flytte rundt på rulla med jevne mellomrom, støysensitive folk rundt deg og/eller trenger over 1.900 watts motstand er nye KICKR å foretrekke framfor den gamle. Om de momentene ikke betyr noe kan du like godt kjøpe den originale KICKR dersom du kommer over den. Og dersom du allerede har en KICKR er det egentlig ingen grunn til å oppgradere. Et av markedets beste treningsverktøy forsvarer uansett sin posisjon.

Polar tar et seriøst steg inn i smartklokkesfæren med sitt nyeste produkt: Polar M600 ble lansert av Polar i september 2016 og er Polars første forsøk på en skikkelig smartklokke – den er bygget på Android Gear-teknologi – kombinert med en ekstra nøyaktig pulsmåler på håndleddet. Og ved første øyekast ser M600 lekker ut.

Når Polar kommer med en ny klokke til godt over 3.000 kroner, da er det naturlig å stille følgende spørsmål: Er dette en klokke som utfordrer Polar V800 som de seriøses alternativ? Er pulsmålingen nøyaktig nok? Og er dette en klokke man bør kjøpe?

Med appen Android Gear på iPhone får du styrt klokka. Du bør imidlertid ha en Android-telefon for å ta ut potensialet i Polar M600.

Om Polar M600

I esken finner man en svart eller hvit klokke og en USB ladekabel. Polar M600 veier 63 gram – til sammenlikning er det samme vekt som Garmin Forerunner 725XT og 20 gram mindre enn Polar V800. På baksiden ser man den optiske sensoren med seks lys hvis formål er å måle blodgjennomstrømning i håndleddet. De fleste pulsklokker med optisk sensor har to eller fire lys, så her ser man at Polar tar målingsnøyaktighet seriøst.
Klokka har en fargeberøringsskjerm med en oppløsning på 240 x 240 piksler, og Gorilla-glasset er ripefritt.

Polar hevder at M600 skal holde i to døgn dersom kontinuerlig tilkoblet en Android smarttelefon, og ett døgn dersom tilkoblet en iPhone. Den skal også holde til opptil åtte timers trening.

Polar M600 er en smartklokke, altså kan den kobles til en Android- eller iOS-telefon og gi deg varsler om telefonanrop, meldinger, kalenderoppføringer, hente værmeldinger, spille musikk og en del andre ting. Det som virkelig gjør klokka spennende er imidlertid at den er basert på Google Wear, et operativsystem som gjør at en hel rekke tjenester som Strava, Endomondo, Runtastic og andre kan kjøre på klokka. Dette fordrer imidlertid at du har en Anrdoid-telefon, så de av oss som sverger til iPhone vil ikke få ut potensialet i M600.

Klokka snakker både wifi og bluetooth slik at den skal kunne hente oppdateringer, synkronisere med Flow og andre ting når den befinner seg i nettverkene du har gitt den tilgang til og når den er tilkoblet mobilen din. Videre kan den også spille av musikk direkte til bluetooth-baserte hodetelefoner, såfremt du har lagt inn musikk på klokka. Og med 4 GB minne på klokka er det fint mulig å legge inn solide spillelister, men dette er forbeholdt de med Android.

Den er priset til 3.599 kroner veiledende. Til sammenlikning koster Apple Watch Series 2 Nike Sport 3.990 kroner og Garmin Vivoactive HR 2.799 kroner. Polar priser seg altså midt på treet.

Seks lys på undersiden av Polar M600 er med på å gi en meget god pulsmåling på håndleddet.

Praktisk bruk

M600 har sedvanlig Polar-kvalitet og -følelse. Den sitter godt på armen, reimen er solid, og vekta og størrelsen er på linje med sammenligbare klokker. Estetikken kan man alltids diskutere: Et sveitsisk urverk ser udiskutabelt bedre ut om du går i dress, men objektivt sett er klokka så stilren at den bør gå til de fleste antrekk og anledninger. Den oser i alle fall ikke “jeg digger Birken og liker å vise det”.

For å komme i gang med klokka må den kobles til en smarttelefon via bluetooth, og i mitt tilfelle med iPhone må appen Android Wear installeres. Det tok ikke mange minuttene fra klokka var tatt ut av esken til den var ferdig satt opp og klar til bruk. Det er imidlertid viktig å være klar over at ettersom klokka er basert på Google-teknologi, vil det være mye mer spennende å eie klokka om du også har en Android-mobil.

Skjermen er lett å lese, det er enkelt å tilpasse hvordan den skal se ut – det gjør du i Polar Flow – berøringsskjermen og de to knappene er responsive og klokka fungerer i det hele tatt som en god informasjonskilde på armen. På løpeturer er det nok å løfte armleddet for å vekke skjermen til live og se relevant info som puls, fart og tid. Rundetider kan settes på automatisk, typisk hver kilometer, men å manuelt trykke på knappene for å få rundetid går ikke.

Mange vil sette pris på at den optiske sensoren på undersiden av klokka, som måler blodgjennomstrømming i håndleddet, fungerer såpass bra at det er et godt alternativ til pulsbelte. Stort sett erfarte jeg at nøyaktigheten var tilstrekkelig – og dersom du ikke har et tydelig behov for å drive presisjonsmålinger er M600 mer enn god nok.

GPS-målingen virker helt utmerket; den henter raskt inn satellittmottak og på alle de øktene jeg har brukt klokka har distansemålingen ikke avveket fra hverken Polar V800 eller Garmin Edge 520.

M600 måler også bevegelse så lenge du har klokka på deg, og treffer godt på om du ligger, sitter, står, går eller trener. Som andre ny Polar-klokker gir deg melding om når du har vært passiv lenge nok – en fin påminnelse om å labbe bort til kaffemaskinen og tilbake. Jeg savner imidlertid at klokka måler pulsen automatisk, du må selv trigge måling av puls dersom du ønsker å sjekke hvilepulsen din eller hvor fort hjertet slår mens du sitter i et møte på jobb. Det ville vært morsomt om klokka målte pulsen mens du sov og ga varsel når du står opp om at utfra pulsen ser det ut som du er i form eller ikke i form.

Overføring til Polar Flow går effektivt: Med iPhone må synkronisering trigges manuelt, men med Android skal dette skje automatisk og fortløpende. Merk at bruker du andre treningsdagbøker vil ikke nødvendigvis treningsøkta synkroniseres til Flow.

Batteritiden skulle gjerne vært bedre, men den er i alle som Polar oppgir. Jeg fikk aldri kjørt den på åtte timer sammenhengende trening for å virkelig stressteste påstanden til Polar, men batterimåleren viste cirka 50% etter at jeg hadde løpt Berlin Marathon på fire timer. Dermed er klokka godt egnet for de fleste treningsøkter og for de fleste av oss. De få gangene vi har tenkt å stille i ultraløp eller sykle Jotunheimen Rundt, da bør andre alternativer vurderes.

Er du nysgjerrig på pulsen din er det bare å fyre opp pulsmåling. Jeg har tydeligvis en puls på over 50 bpm når jeg tar bilder.

Innebygde og kompatible sensorer

M600 har innebygd GPS og optisk pulsmåling, men ikke barometer for å måle høydemeter. Klokka måler altså hvor du er, hvor fort og langt du beveger deg, den anslår klatre-/fallmeter utfra GPS-koordinater, og den tar pulsen fra håndleddet. Videre kan du også koble til pulsmåler via bluetooth, for eksempel Polar H7 eller Wahoo TICKR. M600 kan ikke kobles til wattmåler med bluetooth – synd! – og Polar snakker selvfølgelig heller ikke ANT+.

Polar V800 (venstre) og M600 (høyre). Ikke så ulike på utsiden, men helt forskjellig på innsiden – og tiltenkt ganske forskjellige målgrupper.

Nøyaktighet til pulsmåleren

Kort fortalt virker det som nøyaktigheten til pulsmålingen er meget god. De gangene jeg brukte Polar V800 med et TICKR X pulsbelte samtidig som jeg brukte M600 med måling på håndleddet observerte jeg at pulsen kun varierte med noen få slag unna hverandre. For å få litt fakta på bordet har jeg løpt Berlin Marathon, deltatt i en times sirkeltrening på Barry’s Bootcamp, og kjørte en times lang økt på rulla med pulsbelte og optisk måling samtidig. Det er to take-aways som er verdt å notere seg her: Avvikene mellom tradisjonell pulsmåling og M600s observasjoner er stort sett veldig små, og måling på håndleddet fungerer fint både til alle slags (landbaserte) aktivitetsformer. Polar oppgir at selv om den er vanntett så vil ikke pulsmåling i vann være særlig pålitelig – jeg svømmer meget sjeldent og har derfor ikke prøvd dette.

Berlin Maraton 25. september 2016: Totalt holdt jeg på i 3:57, og fram til 3:10 var snittpulsen på M600 139,5 bpm mens V800 meldte om 137,4 bpm. Fra der og ut hoppet M600 opp til over 170 bpm og la seg der, mens V800 holdt seg rundt 145 bpm. Hvorfor M600 klappet sammen på denne måten har jeg ingen anelse om.

Pulsmåling fra Berlin Marathon. De første 190 minuttene var det knapt avvik mellom M600 og V800, men 3:10 bestemte M600 seg for å melde seg ut av leken. Årsaken er ukjent.

Intervalløkt på rulla 13. oktober 2016: På en 60 minutter lang økt på rulla – Sufferfest sin “Thin Air” – brukte jeg TICKR X-pulsbeltet sammen med iPad og registrerte økta med The Sufferfest-app’en samtidig som jeg logget økta med M600. Mens Sufferfest-appen logget en snittpuls på 147,3 bpm påstod M600 en snittpuls på 146,3 bpm. Utfra grafen kan vi se at M600 faller ut et par ganger og det kommer en forskyvning på slutten av økta, men i det store og det hele henger M600 godt med hele veien.

Selv inne på rulla, hvor man skulle tro at måling av puls i håndleddet ikke ville fungere, klarer M600 å fange opp pulsen omtrent like bra som et tradisjonelt pulsbelte.

Barry’s Bootcamp 25. oktober 2016: På en “Rumpe & lår”-økt på Barry’s Bootcamp, som varte i 52 minutter, hadde jeg en snittpuls på 103,4 bpm ifølge M600, mens V800 registrerte 102,6 bpm. Kurven nedenfor viser en liten forskyvning på M600 vis-a-vis V800 sin kurve, hvilket tilskrives at klokkene avvek med 10 sekunder på hverandre.

52 minutter sirketrening, hvor jeg kun drev med diverse øvelser med vekter, var heller ingen utfordring for M600!

Treningsdagbøker

Som med alle Polars klokker kan du bruke Polars treningsdagbok Polar Flow. Min erfaring er at Flow fungerer godt for å holde oversikt over aktivitetene dine, og gir bra innsikt i pulsen din.

Android-plattformen gjør at du kan bruke andre treningsdagbøker enn Polar Flow til å logge treningsøktene dine; eksempelvis kan du installere Strava på M600, og Strava vil da få tilgang til all data som M600 registrerer, inkludert puls, fart, distanse og høydemeter. Dermed får du dyttet treningsøkta rett inn i den dagboka du foretrekker.

Fordi jeg bruker iPhone har jeg dessverre ikke kunnet teste disse funksjonene skikkelig, men det er helt uproblematisk å logge økta i Polar Flow og automatisk synkronisere det med Strava og TrainingPeaks i etterkant.

Undersiden av Polar V800 (venstre) og Polar M600 (høyre).

Styrker og svakheter

Det som trekker opp med M600 er at pulsmålingen er overraskende pålitelig, Polar-kvaliteten er synlig og merkbar, og det er spennende med alle mulighetene Android-plattformen gir.

Det som trekker ned er først og fremst dårlig batteritid, at den ikke kan kobles til wattmåler og andre sensorer, og at mulighetene er begrenset for iPhone-eierne.

Konklusjon

Alt i alt er Polar M600 en utmerket klokke for det segmentet det henvender seg til, altså de som vil ha en smartklokke som kan å måle puls nøyaktig, men uten pulsbelte.

Er du Android-eier – og det er nesten 50% sannsynlig at du er det – da vil M600 være et utmerket kjøp fordi klokka er bygget på Android-plattformen. iPhone-brukere bør merke seg at klokka er litt “enten eller”: Er du tilfreds med å bruke Polar Flow og/eller ikke opptatt av å prøve ut alle slags apps, men bare vil ha en pulsklokke som kan synkronisere data via iPhone, da er M600 et godt valg, men ellers vil du nok bli frustrert av at du ikke får ut potensialet i M600.

De av oss som liker å tro at vi er mer seriøse, uavhengige om vi bruker Android eller iPhone, vil oppleve smartklokka som mangelfull. Årsakene er først og fremst at tilkoblingsmulighetene er for få og batteritiden for kort. Men M600 er heller ikke laget for oss, til vårt behov har vi V800.